Partnervold: Under graviditeten var det skikkelig ille

Bente Jensen
(førsteforfatter)

Koordinator, Stavanger og Fonna barn- og familiesenter

bente.bj.jensen@bufetat.no

Ingunn Studsrød

Førsteamanuensis ved Institutt for Sosialfag, Universitetet i Stavanger

ingunn.studsrod@uis.no

Monica Velde Viste

Leder ved Krisesenteret i Stavanger

monica@stavanger.kommune.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Artikkelen er basert på en undersøkelse om erfaringene til kvinner som har levd med partnervold under graviditeten og ett år etter fødselen. Kunnskap om hvordan de gravide kvinnene opplever partnervold, og de konsekvenser volden har for dem og barnas situasjon er av stor betydning for å iverksette tidlig intervensjon. Det er av vital betydning å minimalisere stressfaktorer i barnets første og mest sårbare fase (NOU 2012:5).

Om lag fire prosent av kvinner som har født barn utsettes for vold under svangerskapet (Haaland, Clausen & Schei, 2005). Graviditet beskytter ikke mot partnervold, og felles barn øker faren for at kvinner også utsettes for vold etter bruddet (Vatnar, 2010). Thoresen og Hjemdals prevalensstudie (2014) viste at omtrent like mange menn (16,3 prosent) som kvinner (14,4 prosent) opplever mindre alvorlig partnervold, men flere kvinner (8,2 prosent) enn menn (1,9 prosent) rapporterer om alvorlig vold fra partner/tidligere partner. Studien viste dessuten at to tredjedeler av dem som var utsatt for alvorlig vold fra partner også var utsatt for kontrollerende atferd fra partner. Om lag to prosent av barnebefolkningen utsettes for høyfrekvent vold av en voksen i familien, og hver tiende har vært vitne til fysisk vold mellom foreldre (Mossige & Stefansen, 2007). Noen studier viser også at partnervold øker risikoen for at barna også utsettes for vold og forskning har vist at så mange som 40 prosent av barn som eksponeres for vold mellom foreldre, selv utsettes for fysisk vold (Appel & Holden, 1998).

Følgende tre hovedspørsmål ligger til grunn for artikkelen:

1) Hvordan opplever gravide kvinner partnervold?

2) Hvilke konsekvenser har volden for kvinnene?

3) Hvilke konsekvenser har volden og kvinnenes reaksjoner for barnas omsorgssituasjon?

Tidligere forskning

Vi vet at voldsutsatthet under graviditet oppleves spesielt vanskelig og er et komplekst problem for kvinnene, men også fra et profesjonelt perspektiv (Edin, Dahlgren, Lalos & Högberg, 2010). Fordi vold er et samfunnsmessig tabu, er det viktig å sette det på dagsordenen da dette kan bidra til å anerkjenne de voldsutsattes erfaringer (Leira, 2003). Leira viser at tabuisering gir et kulturelt forbud mot å se, høre og fortelle og kan føre til at voldsutsatte møtes med forakt. Voldsutsatthet er ofte forbundet med ambivalente og tvetydige følelser hos den gravide (Edin et al., 2010). Å leve med fysisk og seksuell vold er ille, men psykisk vold i svangerskapet er like vondt. Det er krevende å håndtere, og det fører til tap av selvfølelse (loss of self), tap av kontroll (being controlled) og det oppleves ødeleggende (destruction) (McCosker, Barnard & Gerber, 2003).

Partnervold kan svekke foreldrenes omsorgskompetanse, det vil si deres holdninger og handlinger ovenfor barna (Levendosky & Graham-Bermann, 2001). Omsorgskompetansen kan variere hos den enkelte i takt med indre følelsesmessige forhold, slik som redsel, glede, angst og overskudd, og med ytre forhold, slik som press, stress, familiesituasjon, støtte og livskriser (Bunkholdt & Sandbæk, 2008). Barneomsorg utøves innenfor et familiemiljø og et parforhold og samvirker med kvaliteten på dette. Et slikt perspektiv er i overenstemmelse med økologiske perspektiver, slik Levendosky og Graham-Bermann (2001) anvendte i sin studie av partnervold. Deres studie viste at partnervold har en negativ effekt på barnas utvikling, både direkte, gjennom barnas egen opplevelse av volden, og indirekte fordi volden stresser og traumatiserer mødrene, som derved får svekket omsorgsatferd. Vold kan ødelegge vitale tilknytningsprosesser mellom barna og deres foresatte (McIntosh, 2003). Hos små barn skal det svært lite til før stresshormoner aktiveres og vedvarende høyt stressnivå hos de minste kan føre til varige endringer i nervesystemet i hjernen. Undersøkelser viser at sped- og førskolebarn derfor er mest sårbare for vold (McIntosh, 2003). Vold kan føre til komplikasjoner og alvorlige skader for det ufødte og nyfødte barnet, med økt risiko for prematur fødsel og lav fødselsvekt (Shah & Shah, 2010). Partnervold under graviditeten synes dessuten å gjøre det mindre sannsynlig at moren ammer barnet (Silverman, Decker, Reed & Raj, 2006). Amming knytter bånd mellom mor og barn, og morsmelk kan redusere forekomst og alvorlighetsgrad av sykdommer hos barna (Holmsen, Løland, Bærug & Nylander, 2011).

Voldsutsatte mødre får lite sosial støtte fra andre på grunn av partneres kontrollerende atferd, i tillegg til at de er særlig sårbare for andre negative livshendelser (Levendosky & Graham- Bermann, 2001). Partnervold har derfor store og inngripende konsekvenser for gravide kvinner og for deres barn og kan i verste fall være dødelig. Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunnsproblem, det er i strid med norsk lov og er et angrep på grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg til omkostningene for den enkelte, har volden store samfunnsøkonomiske kostnader i form av økt behov for hjelpetiltak i skolen, psykisk og fysisk helsehjelp, barneverntiltak, krisehjelp, samt økt behov for politiressurser (Vista Analyse, 2012). Mange har beveget seg vekk fra å bruke begrepene; barn er «vitne til vold» eller «er utsatt for vold» til å benytte «barna lever med vold» når det handler om voldsutøvelse i barnas familie (Øverlien, 2010; 2012). Også svært små barn jobber aktivt for å forstå og håndtere de utfordringene de står i som følger av volden (McIntosh, 2003, Øverlien, 2010; 2012). Vi støtter oss til en slik forståelse i denne artikkelen, men velger likevel å benytte begrepet partnervold.

Metode

Datamaterialet er utviklet fra kvalitative intervjuer med seks voldsutsatte kvinner 1) (Jensen, 2011). Fordi det var krevende å finne informanter ble snøballmetoden benyttet. Den første informanten ble rekruttert via en som hadde hørt om studiet, og som fortalte at hun kjente en kvinne til som intervjuer fikk kontakt med. De neste informantene ble rekruttert via ansatte i hjelpeapparatet. En ble rekruttert fra et foreldre- og barn- senter, og de tre neste ble rekruttert innenfor andrelinjetjenesten i barnevernet. Alle de seks kvinnene har hatt kontakt med hjelpeapparatet.

Tidsrammen ble definert som svangerskapets ni måneder og ett år etter fødselen. I denne artikkelen defineres vold som enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe han eller hun vil (Isdal, 2000).

Hvert intervju varte mellom halvannen og to timer. Informantene ble bedt om å fortelle om sin opplevelse med volden og krenkelsene de ble utsatt for under graviditeten, om situasjoner der de opplevde å være redde, og å fortelle hva som hendte før, under og etterpå, og om situasjonen til barna mens volden pågikk. Alle intervjuene ble tatt opp på analogt lydbånd og transkribert, og materialet utgjorde samlet sett 200 sider etter transkribering.

Prosjektet ble drøftet med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, og det ble avklart at godkjenning derfra ikke var nødvendig. Datamaterialet ble anonymisert ved transkripsjon, alle direkte og indirekte personopplysninger ble slettet eller omkodet/grovkategorisert. Ellers er vanlige regler for anonymisering, informert samtykke og konfidensialitet fulgt. Med en erkjennelse om at intervjuet kunne framkalle sterke følelser hos informantene ble de oppfordret til å ta kontakt med personer som sto dem nær, eller å ta kontakt med hjelpeapparatet hvis de følte det nødvendig. I selve intervjusituasjonen ble det tatt pauser og brukt god tid. Ved intervjusituasjonen hadde alle forlatt partneren og etter hva vi er kjent med levde de trygt.

Datamaterialet ble analysert induktivt. Vi analyserte innholdet i intervjumaterialet og startet med å identifisere viktige aspekter (en eller flere setninger, hele avsnitt). Så klassifiserte vi enhetene som handlet om samme tema i en kategori, slik Thagaard (2010) beskriver er temasentrerte tilnærminger. Vi sammenliknet informasjonen om hvert tema fra de ulike informantene. På denne måten klassifiserte vi de ulike hovedkategoriene. Sitater som best beskriver innholdet i kategoriene er så hentet fra datamaterialet. I tråd med Silvermans (2006) anbefalinger benyttet vi, så langt det var mulig, informantenes egne betegnelser for de kategoriene som sammenfattet funnene.

Presentasjon av funn

Utvalget bestod av tre etnisk norske kvinner og tre med annen etnisk opprinnelse, med ulik sosialdemografisk bakgrunn. Noen hadde levd med vold gjennom flere svangerskap, to av kvinnene over et tidsspenn på åtte og ti år. På intervjutidspunktet hadde alle seks kvinnene gått fra partneren sin. Fem hadde hatt kontakt med krisesenteret. For fem av informantene hadde den siste voldserfaringen skjedd mellom seks måneder og tre år tilbake i tid. En av dem hadde opplevd volden fire år tilbake i tid. Samlet sett hadde kvinnene 15 barn. To av kvinnene hadde et barn, en hadde to, en hadde tre, og to kvinner hadde fire barn. Presentasjonen av funnene nedenfor er delt i tre ulike seksjoner som korresponderer med de tre hovedspørsmålene i studien: 1) Å leve med vold under graviditeten er ille, 2) Konsekvenser for den gravide kvinnen og 3) Miljøet i familien går ikke sammen med det å ha barn.

Å leve med vold under graviditeten er ille

Kvinnene sa at volden startet, eller ble verre under graviditeten med det første barnet, selv om noen også hadde vært utsatt for vold tidligere. En av kvinnene sa:

«Han slo meg når jeg var gravid og når jeg ikke var gravid. Det er det samme for han om jeg var gravid eller ikke. Når han slår, så gjør han det uansett».

Også tidligere forskning har vist at graviditet ikke beskytter mot partnervold (Vatnar, 2010; Edin et al., 2010), og at volden kan øke og bli grovere under graviditeten (Burch & Gallup, 2004). En av informantene fortalte:

«Han var jo verst under graviditeten. Det var da det ble skikkelig ille. Jeg har vært utsatt for alle typer vold. Det som var verst var trakasseringen, at han sa stygge ting til meg. Han truet med å ta livet av meg og seg selv… Jeg fikk ikke gå til legen. Jeg måtte være hjemme og lage mat til ham hver dag. Han slo meg, men han slo meg ikke i magen. Så var det at han stengte meg ute, det gjorde han hver dag.»

Denne kvinnen fortalte både at volden økte i omfang (daglig), at volden ble grovere (med trusler, innestenging/utestenging, økt kontroll) og at den tok flere former under graviditeten. Noen av kvinnene fortalte at de fikk synlige fysiske skader som blåmerker, kuler eller sår. Noen erfarte seksuell vold, som å bli avkledd og truet til sex. Kvinnene hadde vært utsatt for ulike typer vold, hyppighet og omfang, men alle hadde opplevd alvorlig psykisk vold, som innbefattet kontroll, trusler, trakassering og nedvurdering. For noen var også støtte, skryt eller omsorg en del av kontrollen, som en sa:

«Han brukte jo det at han var glad i meg. Jeg fikk veldig mye skryt [fordi] at jeg var så snill. Samtidig som han sa at jeg var helt hull i hodet. Veldig mye fram og tilbake. Det var så sterkt, den psykiske volden var så sterk.»

Forskere har vist at både krenkelser, kjærlighet og omsorg kan være en del av et kontrollmønster, og at det forsterker båndene til partneren og gjør det vanskeligere for den voldsutsatte å forstå hva hun utsettes for (Enander, 2011). Når en voldsutøver tar full kontroll og for eksempel nekter kvinnene trygghet, eller autonomi, blir han også en potensiell kilde til trøst og det styrker hans overlegne posisjon og forverrer kvinnenes vansker (Enander, 2011).

Alle informantene sa at de lenge håpet og ville at forholdet skulle fungere fordi de ventet barn og at de strakk seg langt for at familien ikke skulle splittes og barna vokse opp uten sin far. En av informantene som også hadde opplevd vold i parforholdet tidligere, fortalte:

«På en måte ble jeg apatisk. Det var det jeg ikke skjønte egentlig. Hvorfor jeg ikke gikk? For jeg gjorde det noen ganger og, men så ble det sånn at jeg hadde tenkt å gjøre det slutt da jeg oppdaget at jeg var gravid. Da var det på en måte barnet som gjorde at vi prøvde igjen.»

Fordi partnervolden skjedde sammen med graviditeten, opplevdes den som ekstra vanskelig og kompleks. Partneren gav dessuten kvinnene forhåpninger om at volden skulle ta slutt, som en sa: «Han sa til politiet at jeg skal aldri slå henne mer. Jeg er glad i henne og skal gjøre som hun vil. Han sa dette til politiet».

Samlivet bestod dessuten av perioder både med og uten vold. Dette førte til at kvinnene lenge trodde at volden skulle ta slutt. Tidligere studier viser også at graviditet både kan være en motivator for å bli i parforholdet og en pådriver for å bryte utav et voldelig forhold (Meyer, 2011: Edin et al.,. 2010). Det at de gikk tilbake til mannen flere ganger, på tross av og på grunn av redselen for at han kunne skade, eller drepe, var også felles for flere av kvinnene. De var redde for å bli drept hvis de gikk fra ham og hvis de ble, og redde for å be om hjelp. Tidligere forskning har også vist at barna gjør valgene enda mer komplisert, blant annet fordi mange er bekymret for om barna skal bli ytterligere skadet, og om de vil miste omsorgen for dem (Meyer, 2011). Kvinnene bekymret seg for barna hvis dette skulle ende med døden, og som en sa «Jeg tenkte at det beste ville være å dø, men kunne ikke dø, jeg kunne ikke dø fra barna mine».

Kvinnenes forståelse av hvordan de best kan beskytte barna er ofte styrende for hva de velger å gjøre (Meyer, 2011). I løpet av samlivet prøvde informantene å beskytte barna på ulike måter, ved å tie, tåle og skjerme. Men på intervjutidspunktet hadde alle informantene forlatt partneren av hensyn til barna. En sa det slik:

At han slo meg var en ting, men hvorfor måtte han la det gå utover barna? Så gikk det opp for meg at når han kunne slå meg når jeg var gravid så ville han bare fortsette å slå. Jeg gikk fra han for å beskytte barn. Jeg måtte gå.

For mange er det å forlate en voldelig partner ikke en enkeltstående hendelse, men en langvarig prosess bestående av ulike faser, som omfatter intrapsykiske prosesser av både følelsesmessig og kognitiv art (Enander, 2011).

Konsekvenser for den gravide kvinnen

Sentralt i kvinnenes beskrivelser var fortellinger om redsel. Deres historier omfattet en grunnleggende utrygghet som farget hverdagen, som disse kvinnene uttrykker: «Jeg var redd, veldig, veldig, redd. Til og med når jeg hører hans bil jeg begynner å skjelve…» og «Det var ikke at det [volden] skjedde så veldig ofte, men det var det å hele tiden leve i frykt for at det kunne skje igjen.»

Trusselen om nye framtidige krenkelser, den latente volden (Isdal, 2000), er svært ødeleggende (Johnson, 2000). Som hos informanten ovenfor gav redselen både kroppslige reaksjoner (som kortpustethet, hjertebank, skjelving) og påvirket tenkning og reaksjonsmønster, som vil bli behandlet nærmere nedenfor.

Kvinnene beskrev også akutt redsel i ulike situasjoner- for partneren, for å dø, for å bli skadet, og for hva som kunne skje med barna. De fortalte om hyppige og alvorlige fysiske skader og/eller alvorlige og farlige situasjoner som kunne endt med døden, og de fortalte også om trusler om å bli drept. En av kvinnene sa: «Jeg kan dø plutselig hvis han slår for hardt eller hvis han stikker meg med en kniv. Jeg må tenke på barna hvis jeg kan dø.» Fordi de levde i en farlig situasjon, omfattet frykten både deres eget og barnas liv.

Noen beskrev døden som eneste utvei. Den voldsutsatte ville heller dø enn å leve med dødsangsten, at det å ta livet av partneren, på et tidspunkt, ble oppfattet som den eneste vei ut, eller at det hele ville ende med at partneren tok livet hennes. Alle formidlet at opplevelsene satt igjen i kroppen og hverdagen i lang tid etterpå og at det tok tid å heles: «Det gikk mange måneder før jeg klarte å være noenlunde normal igjen. Kunne omgås andre. Jeg klarte ikke å sove. Jeg var redd bestandig.»

Alle kvinnene, noen indirekte og noen mer direkte, fortalte om skyld, og sa at de ble gjort ansvarlig for volden, enten av partneren eller av andre. En sa at hun opplevde at hjelperen på livskrisehjelpen gav henne skylden:

«Hun gjorde det egentlig verre for meg. Altså måten hun sa det på. Hun gav på en måte meg skylden for hva som hadde skjedd. Hvordan jeg kunne tillate det. Hun fikk meg til å føle at det var min skyld. At det var jeg, at det hadde med meg å gjøre. At det var jeg som hadde skapt situasjonene for det som hadde skjedd».

Delvis påtok de seg et ansvar selv, som en sa: «Noen ganger følte jeg at det var min skyld». Felles i dette er at kvinnene ble pålagt og påtok seg ansvaret for de krenkende handlingene han utførte, ved at de tillot, skapte eller ikke forhindret hans atferd. En av kvinnene fortalte:

«Jeg tenkte at det er ikke alle som har en mann som meg. Jeg tenker bare, det er det som er så sårende. Hva var feilen min, hva var det som gjorde at han slo meg så veldig mye. Jeg forstår ikke, det var noe jeg gjorde. Jeg følte at hver gang han slo meg, hver gang det var en uenighet og diskusjon så følte jeg at det var meg det var noe feil med. At jeg ikke var flink nok».

Partnere kan utøve vold på den måten at de krever perfeksjon av den voldsutsatte, og oppnevner seg selv til dommer og jury og klandrer henne for ting hun ikke kan klandres for (McCosker et al, 2003). Det kan være vanskelig å forstå at noen uforskyldt utsetter andre for vold og den eneste logiske forklaringen blir at det er den voldsutsatte, eller en selv det er noe feil med.

«Jeg følte meg som en kropp med eselhode», «flau», «dum», og «jeg opplevde en veldig skam», «jeg var helt null og ingenting verd» ble brukt av kvinnene for å beskrive negative karakteristikker de ble tillagt av partneren og som de gav seg selv. Felles for disse er at de beskriver skam og selvforakt. En av kvinnene sa at hun prøvde å få det bedre gjennom å «skrubbe meg», hun prøvde å vaske skammen av, for den klebet seg til henne og hennes kropp. Grov vold er ødeleggende og fører til nedvurdering i selvforforståelse og oppfattelse av seg selv (McCosker et al., 2003; Johnson, 2000). Skam er et begrep som brukes i dagligtalen, og da ofte som et synonym til skyld. Og selv om disse begrepene har en del til felles, er det viktig å differensiere mellom dem (Farstad, 2011). Farstad (2011) viser at skyld avspeiler noe man har gjort, skam er knyttet til den du er. Destruktiv skam forekommer når skammen blir en internalisert del av selvet, og det kan den bli når man utsettes for gjentatte opplevelser som fremmer skam, slik som vold (Farstad, 2011).

Partnervolden innvirket på kvinnenes sosiale fellesskap på flere måter. Kvinnene fortalte om isolasjon, fortielse, tilbaketrekking og omskriving. Volden førte til at kvinnene ble isolert fra sosiale fellesskap, noen ganger fordi mannen nektet kvinnene å gå ut. En som hadde flyttet til Norge fra et annet land, fortalte om dette:

«I hjemlandet vårt er det mannen som bestemmer for kone og barn. Konen kan ingenting. Så, derfor han stoppet meg. Jeg fikk ikke gå på skole. Jeg fikk ikke jobbe. Jeg kunne ikke gå ut og treffe folk og ble kjent med noen. Jeg kunne ingenting, jeg måtte være hjemme og vaske og rydde og ta vare på barna og han».

Partnerens kontroll hindret henne å bli kjent med andre, lære det norske språket; kulturen; tankemåter og så videre. Andre valgte selv å trekke seg fra ulike fellesskap: «Jeg dro meg vekk fra alle. Det var problematisk å være med andre i så fall de ikke likte han». Vold kan forstås som et «uverdig» problem (Leira, 2003).

En av løsningene på slike problemer er fortielse eller bagatellisering (Leira, 2003). Kvinnene sa at de ønsket å fortelle (til hjelpeapparatet, venner eller familie), som en sa: «Flere ganger var jeg som en ballong. Jeg ville bare at noen skulle stikke meg. Slik at jeg kunne begynne å eksplodere og fortelle alt som jeg hadde inne i meg».

Men mange klarte det ikke. Delvis hadde de fortalt, og hadde erfart manglende respekt, ytterligere fortielse eller fordømmelse fra andre. Hvis en ikke forteller slipper man innsyn, bebreidelser eller kontroll (Sundfær, 2005). En av kvinnene sa også at ingen kunne gi henne og barna den beskyttelsen hun trengte, så hun valgte å tie. Kvinnene fortalte at de omskrev virkeligheten når de fortalte noe til andre. En av kvinnene fortalte at hun var redd for at andre skulle finne ut hvordan partneren egentlig var. Hun dekket over, selv om andre hadde hørt utbruddene og kjeftingen og forstod at det var noe «galt» med ham, og hun sa at «Ja, jeg måtte beskytte han på en måte». «De skjønte at han var ikke helt god i hodet. At han ikke var normal. Så sa jeg alltid at han var så snill.»

Både hun og noen av de andre sa at hemmeligholdet var nødvendig hvis familien skulle forbli samlet: «Hvis noen hadde sett hvordan han var så hadde jeg hatt vanskelig for å finne en grunn til å bli». En fortalte at hun var for skamfull til å fortelle at skader hadde oppstått etter at ektefellen gjentatte ganger hadde ristet henne kraftig og dyttet henne i veggen. Hun diktet hun opp en historie om at hun var påkjørt. En tredje sa det slik:

«Han [mannen min] slo meg med et sånt skrujern i hodet så jeg fikk fire store sår. Jeg måtte til sykehuset for å sy dem… Legen spurte meg hva som hadde skjedd. Jeg fortalte at jeg hadde falt ned av trappen. Legen trodde på dette…»

Når man ikke kan samtale om noe av det viktigste i livet er det stor grunn til å tro at relasjonene til andre forvitrer; de brytes ned, de smuldrer opp og kan miste sin funksjon. Selv om noen av kvinnene også hadde fortrolige som de fortalte det de opplevde til, levde de i mange år med volden, uten å fortelle det til noen.

En av kvinnene sa følgende:

«Jeg tenkte at det finnes ikke noe menneske som kan hjelpe meg hvis jeg går ut. Hvor skal jeg gå? Jeg har ikke noen familie her eller noen venner. Jeg har ingenting. Hvor skal jeg gå?»

På denne måten gir isolasjon, fortielser og omskriving avstand til noen som ellers kunne ha gitt omsorg, støttet, bidratt med praktisk hjelp, råd eller selskap (Levendosky & Graham-Bermann, 2001),

Alle kvinnene opplevde å bli skadet, kontrollert, trakassert, nedverdiget og skremt av sin partner og de levde i en livssituasjon gjennomsyret av vold. Konsekvensene, slik vi har sett det ovenfor, omfattet tap av trygghet, av verdighet, egenverd, tro på seg selv og sosiale fellesskap. Konsekvensene for henne var også psykiske og kognitive vansker. Informantene brukte ordene «huske bare som i en tåke», «være i dvale», «ikke være seg selv», «være på vakt», «forvirret», «apatisk», «utpsyket» og «maktesløs» da de beskrev seg selv i svangerskapet og i tiden etterpå. Kontroll, trusler og skremsler er ødeleggende (Johnson, 2000). Det samme er brå og uforklarlige skifter mellom «snillhet» og «grusomhet» og fører til forvirring, stress og kognitive vansker (Enander, 2011). Herman (1992) viser at det er voldsutøverens handlinger som fører til endringer i kvinnenes personlighet og svekker hennes psykiske helse.

Flere av kvinnene slet med å sette ord på det som skjedde, slik som hos denne kvinnen: «Å spørre direkte: Hei er du utsatt for vold? Jeg ville svart at det er jeg ikke.. Du må forstå det selv. Du må først forstå det selv.» Andre sa at de forstod at det var vold de ble utsatt for, men at de likevel slet med å handle rasjonelt og at de ikke så noen løsning. En av kvinnene fortalte:

«Jeg var ikke helt klar over hvor galt det var. På en måte opplevde jeg det logisk. Jeg husker bare at jeg var trøtt og ganske forvirret. Jeg husker mange ganger vi gikk langs gata og han begynte å bli sint og bare sto og kjeftet til meg, men jeg hørte ikke hva han sa. Jeg tenkte, hjelp, jeg skal ha barn med djevelen. Det var en alvorlig tanke i hodet mitt. Det høres så lite ut. Jeg får ikke sagt sånn det var, så vondt det var. Det var bare på en måte som om jeg var presset opp i et hjørne uten at jeg kunne gjøre noe».

Herman (1992) hevder at mange voldsutsatte kvinner lider av komplekst traumatisk syndrom, som likner på en Post Traumatisk Stress Diagnose, men at de, på grunnlag av den kroniske traumatiseringen de har vært utsatt for, oppviser flere symptomer slik som depresjon, angst og dissosiering.

Miljøet i familien
går ikke sammen med det å ha barn

Kvinnenes erfaringer omfattet hjemmesituasjonen under graviditeten, i spedbarnsalderen og den til noe eldre barn. For noen (spesielt for de etnisk norske) tok det noe tid før de forstod hvilken situasjon de selv og barna befant seg i. Informantene formidlet likevel at barna levde med (mye) av partnervolden og at volden både direkte og indirekte virket negativt inn på omsorgssituasjonen. Som en av kvinnene sa: «Det miljøet vi har i familien går ikke sammen med det å ha barn.» Kvinnene formildet at selv om barna ikke var direkte tilskuere til det som skjedde, opplevde de anspentheten og utryggheten i hjemmet (antageligvis både før, under og etter voldsepisoden). Noen hadde levd med vold gjennom flere svangerskap. En av kvinnene fødte et dødfødt barn og fire barn med lav fødselsvekt. Den svangre morens opplevelse av angst, stress og utrygghet kan utgjøre en risiko for fosteret og kan føre til prematur fødsel, fødselskomplikasjoner og lav fødselsvekt (Shah & Shah,2010).

Felles var det også at kvinnene ønsket å beskytte barna, men det var vanskelig for dem å skjerme barna helt. Som en av mødrene sa: «Jeg ville beskytte barna… Det hadde vært så vondt for barna å opplevde at det rundt meg heller ikke var trygt. Det var vanskelig». Kvinnene fortalte også om episoder hvor barna var i situasjoner der volden skjedde og hvor de så blodet, de hørte slagene og høy skremmende stemmebruk, slik som denne kvinnen fortalte om:

«Jeg blødde fra nese og munn. Han hadde slått meg flere ganger med knyttet neve i ansiktet. Barna var i nærheten hele tiden og babyen gråt hele tiden. Han rev av meg skjorten, dro den av meg. Jeg gikk naken ut og hentet barnet som gråt. Hun hylte og gråt. Jeg roet datteren min og tok på meg et plagg. Han sa jeg skulle tie stille, være rolig og sette meg i stuen. Han sa det ville få verre konsekvenser hvis jeg ikke gjorde som han sa».

Kvinnene formidlet at barna hadde hørt, sett og fornemmet mye, de levde med volden og var ikke perifere vitner. Øverliens (2012) forskning belyser hvordan barna handler i ulike voldssituasjoner som skjer mellom foreldrene, både før, under og etter et voldsutbrudd. Under utbruddet velger noen å gå imellom moren og faren/stefaren, de kan prøve å stoppe det som skjer, de kan søke hjelp, eller trekke seg tilbake. Barna handler også før volden bryter ut; for å forebygge og dempe og etterpå for å trøste eller å hevne. En av kvinnene i vår studie formidlet:

«Barna har hørt mye og de var også veldig redde, men de kunne ikke gjøre noe. De kunne ikke gjøre noe. De var veldig stille og helt rolige. Hvis jeg ropte på dem, de kom. Hvis ikke jeg ropte, de kom ikke.»

Redsel kan være lammende. Det kan likevel være slik at barna følger nøye med og overveier hva som er lurt å gjøre. Øverlien (2012) viser at ikke å gjøre noe også kan være en måte å handle på for et barn, da noen barn tenker at «deres innblanding» kan forverre situasjonen og at det er best å forholde seg stille og rolig.

Kvinnene sa også at barna hadde vært påført fysisk vold. En av kvinnene sa at hun mistet et barn fordi partneren hadde slått henne. En annen sa at hun selv hadde slått barnet sitt. En tredje sa at barnet hadde vært utsatt for fysisk vold av faren og at hun hadde observert datteren: «med masse kuler og blå merker». En fortalte at barnet var utsatt for vold fra bestefaren. Annen forskning viser også at mange barn som eksponeres for vold mellom foreldre selv utsettes for fysisk vold (Appel & Holden, 1998).

Funnene tyder på at barnas omsorgssituasjon ble utrygg og ustabil. Delvis handlet det om at kvinnenes egen omsorgsatferd ble svekket. Kvinnene beskrev at de «husker bare i en tåke», «være i dvale», «ikke være seg selv», «forvirret», «apatisk», «trøtt» «uten overskudd» og «nummen» . En kan anta at dette fikk følger for omsorgsatferden (Bunkholdt & Sandbæk, 2008). En fortalte om en episode med fysisk vold hvor barnet var til stede og gråt. Hun sa «Jeg er svimmel og klar til å ta barnet, men får det ikke til. Jeg vil trøste henne, men får det ikke til». Kvinnene og barna gikk på tå hev og var redd det kunne skje ny vold når som helst. En kvinne fortalte at hun våknet med dødsangst av pusten til partneren, mens han sto over henne i mørket og at også barnet deres var våkent og lå helt stille ved siden av henne. Kvinnene fortalte om krisesituasjoner der de overlot barnet til voldsutøveren som ikke gav barna nødvendig omsorg. En fortalte at hun forlot partneren på grunn av livsfare: «Jeg tenkte at han skulle drepe meg. Jeg sprang ut, uten sko, uten jakke, uten noe som helst. Jeg tenkte ikke at jeg måtte ta med barna mine.» Det var først da hun var kommet i sikkerhet at hun greide å tenke på barna som var alene med partneren. Hun løp da til noen naboer som ringte til politiet. Det hadde blitt et voldsomt bråk, men da hun kom tilbake var mannen tatt til avhør og en politimann passet barna. Kvinnen sa at barna ikke viste normale reaksjoner på det kaoset de hadde opplevd.

Flere av kvinnene viste at partnervolden bare var en av mange byrder i familien, og at rusproblem og psykiske problem også innvirket negativt på egen og barnas livssituasjon. En informant sa at barnet hennes ikke hadde spist mens det var hjemme med faren som var beruset. Selv lå hun på sykehuset med et nyfødt barn, og etter et par døgn kom partneren opp på sykehuset med barnet midt på natten fordi det ikke ville slutte å gråte. Når slike vansker samvirker med vold og lite sosial støtte er familien særs sårbar (Levendosky & Graham-Bermann, 2001).

Diskusjon

Kvinnene opplevde at å leve med vold under graviditeten og i spebarnstiden var spesielt ille. Hvordan kan vi forstå det?

For det første er kvinnen mer sårbar med et levende barn i magen og volden kan også skade fosteret. Et lite spedbarn er også helt avhengig av foreldrene. For det andre innebærer graviditet og spedbarn et mulig vendepunkt for endring; en ny start på noe nytt. En kan kanskje si at denne tiden assosieres med lykke og samhold og vold bryter helt med et slikt bilde. Lojalitet og kjærlighet til partneren og angst for hva han kan finne på hvis hun forlater ham, kan føre til at voldsutsatte må utøve krevende mestringsteknikker (Edin et al., 2010).

Barnet fører til at partnerne knyttes tettere sammen, juridisk, praktisk, følelsesmessig og/eller på andre måter. Kvinner kan oppleve vansker selv etter et ekteskapsbrudd, og også da bli truet eller forfulgt av eks-partneren. Likevel stiller for eksempel meklingsloven krav om at far og mor skal møte sammen og enes om samværsavtaler. Samfunnets ideal er at familien fortsetter, selv om det blir skilsmisse (Isdal & Ingebrigtsen, 2007).

Partnervolden kvinnene erfarte kan dessuten karakteriseres som «intim terrorisme» (Johnson, 2000). Intim terrorisme skiller seg fra episodisk vold fordi volden er grov og høyfrekvent, fordi en av partene prøver å utøve fullstendig kontroll over den andre, og fordi vold er en av mange kontrolltaktikker (Johnson, 2000). Dette gikk fram av kvinnenes fortellinger. Denne voldsformen er dessuten den alvorligste, fordi voldsutøveren bryter ned hennes selvbilde og handlingsmuligheter gjennom påføring av systematisk angst og/eller dødsangst (Johnson, 2000). Slik vold er også omtalt som «patriarkalsk terrorisme», fordi den er kjønnet, den utføres av menn mot kvinner (Haaland et al., 2005).

Dessverre tyder forskning på at voldsutsatte mødre opplever at mange klandrer dem for den volden de har vært utsatt for og ikke har kunnet kontrollere og intervensjonene reflekterer ikke den kompleksitet som volden inngår i (Johnson & Sullivan, 2008)

Partnervolden gav kvinnene redsel, skyldfølelse, skamfølelse og isolerte dem fra sosiale fellesskap. Funnene tydet også på volden svekket kvinnenes psykiske helse, slik man ofte ser når en lever med intim terrorisme (Johnson, 2000). Man kan også anta at jo mer man er knyttet til den personen som påfører skamopplevelsen, jo mer destruktiv blir skammen. Selvoppfatning er av både emosjonell og kognitiv art og den har innebygget handlingsberedskap viser Leira (2003). Stolthet føder pågangsmot, energi og handlekraft (Leira, 2003).

Selvforakten kan innskrenke handlingsrommet, og kan føre til resignasjon, avmakt og maktesløshet, noe som forverrer kvinnenes situasjon. For mange kvinner fører det til tilbaketrekking fra sosiale fellesskap (Farstad, 2011). Partnervold kan dessuten forstås som en serie traumatiske hendelser, og/ eller ekstraordinær situasjon av truende eller katastrofal art. Handlingsrepertoar svekkes når en lever med slik vold (Herman, 1992). Informantene fortalte at opplevelsene satt i kroppen lenge etterpå. Haaland, Clausen og Schei (2005) viser at frykt og opplevelser av skyld og skam er reaksjoner som knytter an til en konkret episode, mens reaksjoner som konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og depressive reaksjoner har preg av ettervirkninger som melder seg etter at volden har opphørt.

Selv om vi ikke har intervjuet barna, viser funnene likevel at barna ikke er perifere og adskilt fra den volden som skjer mellom foreldre. De lever med volden og er aktører i det som skjer (McIntosh, 2003; Øverlien, 2010; 2012).

Omsorgskompetanse kopler omsorg til holdning og atferd og viser derved at det oftest er situasjonsbestemte svingninger i omsorgen. Slik vi så i kvinnenes fortellinger er det grunn til å tro at det i farlige situasjoner og kriser er nesten umulig å ha fokus på barna; å se dem, å være tilgjengelige for dem, å forstå og ta inn over seg hvordan de har det, og å svare dem slik at de vet de er forstått og ivaretatt (Bunkholdt & Sandbæk, 2008; 107). De færreste klarer i en livsfarlig situasjon å tenke rasjonelt over barnas behov og sikkerhet og handle deretter. Men hvis mor rømmer for å ivareta seg selv, far er ukontrollert, rasende og utilgjengelig, og ingen er til stede for barnet, har ikke barnet noen form for hjelp til å forstå og håndtere disse overveldende inntrykkene.

Barnet gis da en dobbel negativ effekt; både den truende situasjon og at det mangler en omsorgsperson som kan hjelpe til med å forstå og bearbeide inntrykkene. I denne undersøkelsen har vi bare spurt mødrene om å fortelle om episoder med vold, og ikke om deres egen eller barnas omsorgssituasjon generelt. En kan derfor ikke av denne undersøkelsen slutte noe om situasjonen eller barneomsorgen totalt sett. Generelt sett vil problemutvikling hos barn ikke være resultat av enkeltstående hendelser, men risikoen avhenger av lengden og omfanget av volden, kompenserende faktorer, genetiske faktorer og opphopning av flere problemer. Barn kan utvikle seg ulikt i forhold til hvilke risiko- og beskyttelsesfaktorer som omgir det og familien (Kvello, 2010).

Studiens styrker og begrensninger

Resultatene må leses i lys av studiens begrensinger. Utvalget var seks kvinner som hadde opplevd vold i svangerskapet og den første tiden etter fødselen. Alle hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet, noe som kan indikere at deres situasjon har vært spesielt vanskelig. Kanskje skiller den seg fra situasjonen til andre gravide og småbarnsmødre som har erfart partnervold. Partnervold kan romme svært ulik vold; den kan være langvarig eller episodisk og kortvarig. Dette vil kunne innvirke på de konsekvenser det får for kvinnen og for den omsorgssituasjonen som tilbys barna.

Disse kvinnene representerer ulik sosial, kulturell og økonomisk bakgrunn og gir godt innsyn i hvordan det oppleves å utsettes for vold under graviditeten og hvilke følger det får for barneomsorgen. I kvalitative studier kan det generelt sett være problematisk å generalisere, fordi utvalgets størrelse setter begrensninger for i hvilken grad en kan generalisere funnene til å gjelde alle som lever med vold. En annen sammensetning av informanter kunne ha gitt annen informasjon totalt sett. Vi opplever likevel at funnene i denne studien utdyper forskning som er gjort på området. Datamaterialet var detaljrikt, og vi mener at studien har bidratt med kunnskap om partnervold, og de konsekvenser volden har for kvinnene og barnas omsorgssituasjon.

Konklusjon

Resultatene viste at kvinnene opplevde partnervolden under graviditeten og i den første tiden etterpå som svært ille. Sentrale konsekvenser for den gravide var omfattende redsel, skyldfølelse, skam, isolasjon og psykiske vansker. I denne hjemmesituasjonen var det krevende å ivareta omsorgen for barna. Volden innvirket på omsorgssituasjonen til barna; direkte fordi barna var voldsutsatt, voldsvitner og levde med volden, og indirekte via en utrygg og ustabil omsorgssituasjon hjemme. Spesielt sårbare er sped- og småbarna grunnet deres sensitive utviklingsfase, og deres avhengighet av omsorgspersonene. Skremmende ubearbeidede erfaringer i tidlig barndom kan gi alvorlige utviklingsmessige konsekvenser. Volden må derfor oppdages, settes ord på og ta slutt. Voldsutøver er ansvarlig for volden og det barna opplever. Intervensjoner må avspeile denne kompleksiteten og ved ivaretakelse av barnas behov, må en samtidig ansvarliggjøre mannen, møte den voldsutsatte med en ikke-dømmende holdning og støtte opp under hennes omsorgskompetanse og behov for støtte. Omsorgskompetanse varierer og påvirkes av indre og ytre omstendigheter. Hos mange er vold en av mange byrder i familien, byrder som de trenger omfattende hjelp til å løse.

Ved ivaretakelse av barnas behov, må en samtidig ansvarliggjøre mannen, møte den voldsutsatte med en ikke-dømmende holdning og støtte opp under hennes omsorgskompetanse og behov for støtte. Omsorgskompetanse varierer og påvirkes av indre og ytre omstendigheter. Hos mange er vold en av mange byrder i familien, byrder som betinger gyldiggjørelse og omfattende hjelp for å løses. Dette fordrer samarbeid på tvers av tjenester og forvaltningsnivåer hvor barnets beste må stå i sentrum.