JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Om helse og lykke

Forlaget

04.12.2013
25.04.2022 10:45

Anmeldt av
Knut Halvorsen

Professor emeritus, Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus

Om boka

Carl Marklund. «All well in the welfare state? Welfare, well-being and the politics of happiness» (red.). Helsinki 2011

DENNE ARTIKKELSAMLINGEN består av et utvalg konferansebidrag presentert på en NORDWEL konferanse i Helsinki 2011. Det er for så vidt positivt at vi nå får adgang til dem, siden de ikke har vært tilgjengelig for oss som ikke deltok på konferansen. Baksiden er at det blir vanskelig å finne en rød tråd i disse artiklene. De spenner over alt fra helse, mental helse, helsetjenester, alkoholproblemer, barnearbeid, foruten tilfredshet med livet (lykke) i Israel, Sverige, Finland, Island, Norden og EU. De er interessante nok hver for seg, men redaktørens introduksjon hjelper ikke denne leseren til å helt finne forbindelseslinjene mellom dem. Det kunne vært gjort ved å ta utgangspunkt i WHOs nyorientering i synet på helse, der en viktig del av deres arbeid blir å forstå forbindelsen mellom helse og velferd (well-being). Lykkeforskningen viser at det er et samspill: Lykkeligere mennesker får bedre helse, mens personer med god helse blir lykkeligere.

EN REKKE internasjonale organisasjoner som har publisert rapporter om lykke og tilfredshet har påpekt at befolkningens mentale helse er den faktoren som i størst grad har betydning for et lands gjennomsnittlige lykkenivå. Katarina Piuva tar i sin artikkel dette på alvor og evner å drøfte og problematisere sammenhengen mellom mental helse og lykke. Hun slår et slag for et nedenfraperspektiv; brukeres egne oppfatninger av hvordan tjenestene virker inn på deres velbefinnende. En kan ikke benytte samme mål som den såkalte normalbefolkningen når en skal vurdere situasjonen til svært mentalt syke mennesker i et medborgerskapsperspektiv, og da spesielt idealet om individuell frihet. Noe av dette perspektivet følges opp i artikkelen av Anna Alanko og Carl Marklund, der de påpeker den utfordringen det innebærer for hjelpeapparatet å betrakte svært mentalt syke mennesker som autonome borgere. Er de virkelig i stand til å ivareta sine egne velferdsinteresser?

STUDIEN FRA Israel av Varda Soskolne tar for seg sosioøkonomiske ulikheter i helse (den sosiale gradienten) og velvære (well-being), ikke minst som følge av ulik adgang til helsetjenester. Dermed viser hun betydningen av velferdsstatens utforming for borgernes ve og vel. Hun påpeker viktigheten av å få fram forskjellen i helse mellom den israelske og arabiske befolkningen. Sosioøkonomiske helseulikheter kan bekjempes ved å redusere økonomiske, utdanningsmessige og yrkesmessige ulikheter. Men i tillegg må oppmerksomheten på bred front rettes mot å bedre befolkningens velferd. Det innebærer å anvende en mer integrert tilnærming, der «bottom-up» sammen med «top-down» planlegging inngår.

I EN ARTIKKEL om barnearbeid på Island utfordrer Margrét Einarsdóttir FNs barnekonvensjon om barns rettigheter, og spesielt barns rett til ikke å arbeide, som kan komme i motsetning til barns rett til deltakelse i samfunnet. Hun viser hvor omfattende barne- og ungdomsarbeid er på Island, særlig i form av sommerjobber, sammenlignet med øvrige nordiske land. Gjennom surveys og gruppeintervjuer med ungdom i alderen 13-17 år får hun fint fram at ungdom ikke bare jobber ved siden av skolen for pengenes skyld, men at de også la vekt på å få yrkeserfaring, å ikke være avhengig av foreldrene og å ha noe å gjøre. Særlig guttene jobbet for å få råd til å kjøpe dyre ting. Majoriteten kjøpte klær til seg selv for pengene. Særlig utbredt var deltidsarbeid blant barn av foreldre med lav utdanning. Velvillig sett kan ungdommenes deltidsarbeid ses på som en strategi for å bli en fullverdig samfunnsborger. Her savner jeg en mer utdypende forståelse: Jeg kan ikke fri meg fra å relatere ungdommers atferd til den kjøpebonanzaen som den islandske befolkningen sto for fram til finanskrisen rammet i 2008. I den voksne befolkningen har dessuten lange arbeidsdager vært normalt. Slik sett kan vi fortolke ungdommers atferd som et speilbilde av de verdier den voksne befolkningen har stått for. I likhet med nordnorske ungdommer har de sikkert også sett på sine foreldre som rollemodeller: å jobbe i fiskemottak som barn og unge var svært vanlig.

MED BAKGRUNN i min egen forskningsinteresse likte jeg særlig godt Olli Kangas artikkel. Han gir nye innsikter om innvandreres lykke/tilfredshet i forhold til majoritetsbefolkningen. Han bruker data fra The European Social Survey for årene 2002, 2004, 2006, 2008 og 2010, for 28 land. Dermed får han et tilstrekkelig stort utvalg av immigranter i datasettet til at meningsfylte analyser kan foretas. Regresjonsanalyser viser det som etter hvert er velkjent fra denne forskningen, nemlig at subjektiv helse og økonomiske vansker er de viktigste forklaringsfaktorene for variasjon i lykke/tilfredshet. Her hadde jeg forventet en diskusjon om det ikke blir en tautologi å benytte subjektiv helse som en forklaringsvariabel for lykke. En flernivåanalyse tas i bruk for å finne betydningen av kontekstuelle variabler, som et lands ulikhet, for å avdekke interaksjoner mellom de individuelle variablene. Det gjøres separate analyser for innvandrere i ulike velferdsregimer. Kanga finner likheter og forskjeller i betydningen de viktigste forklaringsvariablene har i de enkelte regimetyper, spesielt at det har betydning for utfallet om innvandrere kommer fra samme regimetype eller fra ikke-europeiske land, når alle andre forklaringsfaktorer er kontrollert for. De lykkeligste immigranter finner han i land med store og effektive velferdsstater med relativt sett små inntekts- og sosiale forskjeller.

CARL MARKLUNDS avslutningskapittel løfter diskusjonen om bruk og rangeringer av indikatorer for lykke/tilfredshet mellom land til et politisk nivå. Han viser hvordan stadig flere internasjonale organisasjoner har gått i gang med å utforme andre mål på samfunnsutviklingen enn bruttonasjonalprodukt. Han problematiserer en «politics of happiness» som går hånd i hånd med den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen om lykke og tilfredshet. Han framhever hvor viktig det er at befolkningen blir opplyst om utviklingen i lykke og helseforhold og at det gjøres evalueringer av politiske tiltak i et slikt perspektiv. Han påpeker faren for at sterkt fokus på lykke kan bli individualisert der nyliberalt tankegods dominerer, men at det også kan medvirke til å fremme alternative målestokker for framtiden.

Så selv om jeg har innvendinger mot antologien som helhet, håper jeg å få fram at det er mye å hente for de som er interessert i forskning om helse og lykke.

04.12.2013
25.04.2022 10:45