Om forskning nær praksis

Anmeldt av
Solveig Botnen Eide

Førsteamanuensis, Institutt for sosiologi, sosialt arbeid og velferdsfag, Universitetet i Agder

solveig.b.eide@uia.no

Om boka

Jan Kåre Hummelvoll, Ellen Andvig og Anne Lyberg (red.). Etiske utfordringer i praksisnær forskning. Oslo: Gyldendal Akademisk 2010

Da jeg fikk denne boka i hende, var jeg involvert i HUSK (Høgskole- og universitets sosialkontor). HUSK er et forsknings- og utviklingsprosjekt med kjennetegn som langt på vei samsvarer med den forståelse av praksisnær forskning som ligger til grunn for de forskningsetiske refleksjonene i denne boka. At det er behov for utdyping og refleksjon over de forskningsetiske utfordringer praksisnær forskning innebærer, kan jeg gi min tilslutning til.

Boka som er en artikkelsamling, er skrevet av ti forfattere; en sosiolog, en antropolog og åtte med sykepleiefaglig bakgrunn. Forfatterne vil vise at praksisnær forskning representerer forskningsetiske utfordringer som krever spesiell oppmerksomhet, og da spesielt når det er snakk om forskning med sårbare grupper. Når forfatterne skriver forskning med som alternativ til forskning på, signaliseres plassering i en tradisjon der informanter har en deltakende status til forskjell fra en status som utforsket og observert. Aksjonsforskningens perspektiver er fremtredende.

Utfordringene som beskrives og utdypes gjennom refleksjon over konkrete prosjekter, viser at dette handler om komplekse utfordringer. Denne kompleksiteten vil forfatterne få fram for derigjennom å vise at de forskningsetiske retningslinjene som riktignok har sin relevans, likevel er utilstrekkelige. Forfatterne argumenterer ikke for et mer komplekst regelverk for å ta høyde for feltets kompleksitet, men for at forskere har et selvstendig, etisk ansvar. Dette ansvaret knyttes an til en forståelse av utfordringene som situasjonsbestemte. Det kommer an på, heter det. I forordet sier redigererne av boka at hensikten nettopp er å skape større etisk bevissthet hos forskerne. Tenkningen om etisk bevissthet relateres til ulike etiske posisjoner, men likevel slik at fundamentaletikken slik den er utformet av K. E. Løgstrup, har en framtredende posisjon.

Boka omhandler ikke generell forskningsetikk, men forskningsetikk knyttet til praksisnær forskning slik denne forskningen grenser til og delvis overlapper utviklingsarbeid. Av bokas elleve kapitler er åtte knyttet til konkrete prosjekter. Innledningsvis knytter redaktørene an til framveksten av kvalitativ, praksisnær forskning innen helse- og samfunnsfag. Av de åtte prosjektene som omtales og presenteres i egne kapitler, er sju knyttet til helseprosjekter, seks til psykisk helse og ett til hospice, som er avdeling for alvorlig syke og døende pasienter. Kapittel 8 omhandler et boligsosialt prosjekt. Bokas to første og siste kapitler er av mer generell karakter i den forstand at de ikke er knyttet til enkeltprosjekter.

I det innledende kapitlet presenteres den aktuelle tradisjonen for forskning og utvikling nærmere. Her trekkes det opp tre overordnede forskningsetiske problemstillinger. Den første problemstillingen er knyttet til vurdering av prosjekt og forskers kompetanse; er det verd å gjennomføre prosjektet, og har forsker den nødvendige kompetansen? Den andre er knyttet til samtykke og konsekvenser av deltakelse for informanter. Den tredje er knyttet til eierskap til dataene. Et utvalg av disse utfordringene følges opp i kapittel 2 med særlig vekt på samtykke og sårbarhet. Her er utfordringene eksplisitt knyttet til det psykiske helsefeltet.

Selv om prosjektene som presenteres er ulike, er det slik at de forskningsetiske utfordringene som presenteres og reflekteres, er forbundet med hverandre. Sårbarhet framstår som et nærmest gjennomgående tema. Det forskningsetiske kravet om beskyttelse av sårbare grupper slik det formuleres i Helsinkideklarasjonen, kan ha den konsekvensen at mennesker fratas retten til selv å ta stilling til deltakelse i forskning. En restriktiv praksis kommer etter forfatternes mening til uttrykk i REK (Regionale etiske komiteer for medisinsk forskning) sin praksis idet prosjekter stanses under henvisning til menneskers sårbarhet. En slik restriktiv praksis kan føre til at viktige velferdsfelt unndras forskningsbasert kunnskap. Argumentasjonen i boka knyttes dels an til en forståelse av sårbarhet slik Helsinkideklarasjonen legger til grunn, og dels til en videre forståelse der sårbarhet forstått som allmennmenneskelig fenomen – med henvisning til K.E. Løgstrups tenkning. En følge av dette er at kravet om å ta hensyn til sårbarhet får en videre anvendelse; alle de involverte i et forskningsprosjekt er sårbare, ikke bare de som tradisjonelt går under betegnelsen informanter.

Aksjonsforskning og praksisnær forskning kjennetegnes gjerne av induktive tilnærminger hvor prosjektet utformes og endres underveis. Følgelig vil det kunne være snakk om endringer som ikke kan fanges opp i grunnlaget for et på forhånd gitt samtykke. Studiene viser hvordan dette kan møtes ved å anlegge en prosessuell tilnærming til samtykke - og ikke slik en tradisjonelt sett har gjort det; samtykket avgis forut for oppstart og forutsettes å ha relevans og gyldighet med mindre informanten benytter seg av sin rett til å trekke seg under veis.

Aksjonsforskningsperspektivet innebærer at så vel yrkesutøvere som brukere og pasienter involveres som medforskere. Medforskerrollen drøftes og konkretiseres i flere av bokas kapitler.

I det avsluttende kapitlet drøftes mer grunnleggende etiske spørsmål. Forfatteren reiser her spørsmålet om forskningsetikkens basis – hvordan kan den begrunnes? Med utgangspunkt i dikotomien som Nordtvedt og Grimen har trukket opp om begrunnelse av profesjonsetikken i allmennetikken eller i politikken, legges Grimens posisjon til grunn for den videre refleksjon: Forskningsetikken må, slik profesjonsetikken må det, begrunnes i politikken.

Boka er nærmest gjennomgående preget av feltnærhet i den forstand at det reflekteres over konkrete og prosjektrelaterte utfordringer. Det er etiske og moralske utfordringer knyttet til forskning med andre mennesker i sårbare situasjoner, og det er utfordringer slik forskerne erfarer dem og reflekterer over dem. Med en slik tilnærming synliggjøres etisk sett relevante momenter og nyanser som i liten grad tematiseres i mer generell forskningsetisk litteratur. Det er momenter og nyanser som kan sees som konkretiseringer av mer generelle forskningsetiske retningslinjer, og det er momenter og nyanser som ikke korresponderer med – eller endog utfordrer – generelle forskningsetiske retningslinjer. Det er disse praksisnære og erfaringslojale refleksjonene som er bokas styrke og viktigste bidrag.

Inspirasjonen fra Løgstrups åpne, etiske tenkning viser seg fruktbar, men etterlater også spørsmål om hvordan forholdet mellom denne tenkningen og de forskningsetiske retningslinjene skal forstås. En videre refleksjon over forholdet mellom norm og spontanitet – for å si det med Løgstrup – kunne brakt dette spørsmålet et steg videre.

I bokas siste kapittel der det gis en mer overordnet drøfting av forskningsetikken, vendes blikket til andre tradisjoner og det hentes fram andre eksempler. Det argumenteres for at forskningsetikk er profesjonsetikk, og for at den bør ankerfestes i politikken. Kapitlet er et viktig bidrag inn i en generell, forskningsetisk debatt, men er i mindre grad egnet til å fange opp og videreføre de ansatsene som er angitt tidligere i boka.

I det innledende kapittelet presenteres tre sentrale forskningsetiske utfordringer innen praksisnær forskning i helse- og samfunnsfeltene. Det er likevel slik at oppmerksomheten i hovedsak er knyttet til samtykke og sårbarhet og noe mindre til utfordringer knyttet til kompetanse og lite til eierskap. At de fleste prosjektene er knyttet til helsesektoren, gjør at spørsmål om forskningsetikkens organer og korrespondansen med slike i det alt overveiende er knyttet til REK. Spørsmål knyttet til NSD (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste) sine godkjenningsprosedyrer og NESH (Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora) sine retningslinjer, er så og si fraværende. Det er derfor et visst misforhold mellom bredde i problemstillinger og bredde på felt slik det introduseres, og slik boka framstår. Når det er sagt, de refleksjonene som gjøres med utgangspunkt i helsefaglige prosjekt har en videre relevans enn helsefeltet. Samlet vurdert: Denne boka er et viktig bidrag til den forskningsetiske litteraturen, og dens praksisnære refleksjoner tydeliggjør at etisk bevissthet som går utover det å følge på forhånd gitte regler og prinsipper, er nødvendig.

Når boka ikke presenterer seg som en lærebok i forskningsetikk i feltet helse- og samfunnsfag, er det grunn til å tro at det er fordi bokas fokus ikke er forskning innen helse og samfunnsfag generelt, men knyttet til spesielle former for forskning med særlig vekt på helsefag. Dette og bokas tematiske fokus gjør at andre og viktige forskningsetiske temaer ikke er tatt med. Det betyr imidlertid ikke at boka er uten relevans for studenter. Dens primære målgruppe er den praksisnære forskningens ulike aktører, og den er et viktig bidrag til den forskningsetiske litteraturen.