JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Om barnets stemme i forskning

Gyldendal Akademiske

04.12.2012
25.04.2022 12:46

Anmeldt av
Inger Sofie Dahlø Husby

Høgskolelektor, Høgskolen i Sør-Trøndelag

inger.sofie.d.husby@hist.no

Om boka

Elisabeth Backe-Hansen og Ivar Frønes (red). «Metoder og perspektiver i barne- og ungdomsforskning». Gyldendal Akademiske 2012

TIDLIGERE BARNEOMBUD Reidar Hjermann lot barn delta i valg av nytt barneombud. I et leserinnlegg i Vårt Land, juni 2012, uttaler en debattant: «Nå har vi fått nok av Hjermann, det er på tide med et skifte. Å invitere barn med til å velge nytt barneombud og attpå til tro at deres meninger fikk reell innflytelse er å gå over grensen for hva barn skal behøve å være med på.» Hva med forskning? Skal barn behøve å være med på forskning?

Redaktørene i denne boka mener ja. De begrunner hvorfor samfunnet har behov for kunnskap om barns levekår, og de belyser flere metoder for hvordan skaffe denne kunnskapen. De har også en gjennomgang av barns posisjon i forskningen.

Det er 13 kapitler i boka. Jeg har valgt å se nærmere på de to første, samt de fem kapitlene om intervjuing av barn og unge (4, 5, 6, 7 og 9). I de resterende seks kapitlene skriver forfatterne om naturlig forekommende data (her bamsedagbøker), systematisk observasjon, evalueringsforskning, bruk av flernivåanalyser, registerforskning og flere metoder i samme studie.

I INNLEDNINGSKAPITLET utfordrer redaktørene den tradisjonelle forskerpraksisen som har vært å forske på barn gjennom de voksnes erfaringer og på registerdata (data samlet inn av voksne om barn). Samtidig setter forfatterne på dagsorden en kritisk og reflektert holdning til det å involvere barn i forskning. De framholder at rett til å delta i forskning, ikke er det samme som plikt til å delta. Barn er individer i utvikling, med rett til beskyttelse, skriver redaktørene.

I kapittel 2 gjør Näsman rede for barneperspektiver i forskning. Ifølge henne er det minst fire ulike perspektiver: 1) Forskning som ser bort fra barn som egen kategori. For eksempel vil andelen fattige blant barn være høyere enn andelen fattige blant barnefamilier. 2) Forskning med fokus på barns helse og utvikling, ofte rettet mot utsatte grupper av barn. 3) Forskning som tar utgangspunkt i at barn har en underordnet posisjon i samfunnet sett i forhold til de mellomaldrende (de som ikke er barn og som heller ikke er blitt gamle ennå). De mellomaldrende er yrkesaktive og forsørgere, de dominerer ideologisk, deres tolkinger har fortrinn fremfor de andre alderskategoriene (barn og eldre). 4) Barnets eget perspektiv. Dette perspektivet anerkjenner at barn på egenhånd er kompetente til å dele erfaringer, oppfatninger og opplevelser. I lys av dette perspektivet tolkes det barn forteller som meningsfulle fortellinger om hvordan virkeligheten ser ut for dem. I dette perspektivet representerer barn og voksne ulike syn, uten at noen alderskategorier gis forrang.

DE FEM KAPITLENE om intervjuing av barn har forskjellig fokus. Ardis Storm-Mathisen skriver om hvordan vi kan forstå selve intervjusituasjonen som en diskurs. Hun har intervjuet «vanlige» tenåringer, individuelt og i grupper, om klær, og sett på tenåringens identitetskonstruksjoner. Ardis er opptatt av hvordan mening skapes underveis i intervjuet, det er ingen nøytral situasjon, hvor noen bare spør og andre bare forteller hva de mener. Svar som kommer frem underveis påvirker samtalen. Tine K. Jensen tar opp spørsmål knyttet til å intervjue traumatiserte barn. Hun tar utgangspunkt i tre norske studier; en om barn som ble utsatt for seksuelle overgrep, en om barn som opplevde tsunamien i Thailand i 2004 og en om barn henvist til psykisk helsevern. Etter hennes mening er det to forhold som «bekymrer» forskerne når de overveier å intervjue barn med vanskelige livserfaringer. Det ene er frykt for at barnet kan ta skade av å fortelle. Det andre er metodiske utfordringer knyttet til det å få fram fortellingen. I denne artikkelen begrunner hun først hvorfor forskere kan og bør intervjue barn som har hatt vanskelige livserfaringer. Hun gjennomgår forskning som har spurt traumatiserte barn om hvordan de opplevde å bli intervjuet. Etterpå omtaler hun metodologiske overveielser, og til slutt viser hun konkret hvordan hun selv og andre la til rette for å intervjue barn som hadde opplevd tsunamien. Hun konkluderer med at barn som lever i vanskelige livssituasjoner bør få mulighet til å delta i forskning på lik linje med andre barn.

GEIR H. MOSHUUS skriver om hva tillit betyr i intervju med barn i sårbare situasjoner (her barnefattigdom). Han drøfter hvordan rekrutteringen av informanter (her foreldre og barn) gjennom profesjonelle aktører og frivillige organisasjoner, førte til manglende tillit i forholdet mellom forsker og informant, og en innramming av samtalen som handlet om at han som forsker kom for å høre om hvordan barnet hadde det. I intervjuet er det tydelig at barnet mislikte å bli intervjuet som et fattig barn. Dataene som kom fram var derimot viktige bidrag i forskningsprosjektet. I ettertid reiser Moshuus det modige spørsmålet om han skulle latt være å intervjue barnet.

ELISE S. TØNNESSEN viser hvordan bilder og lydopptak kan benyttes i kombinasjon med intervjuer/samtaler. Eksemplene hennes er «vanlige» barn i barnehage og skole. Hun tar for seg muligheter og begrensninger med denne uttrykksformen. Hun argumenterer for at når vi utforsker barns opplevelser av verden rundt seg, kan bilder og lyd være en stor fordel. Det kan for eksempel by på vansker å intervjue små barn som er i ferd med å utvikle verbalt språk. Dessuten er noen fenomener bedre å beskrive visuelt enn verbalt. Men bilder og lyd fritar ikke forskeren fra arbeidet med analyse og tolkning for å finne svar på forskningsspørsmålene.

Det siste kapitlet omhandler spørreskjema. Gulløy og Haraldsen skiller mellom intervjuundersøkelser ved hjelp av spørreskjema og selvadministrerende undersøkelser. Det siste er gjerne i form av et papirskjema i posten eller som et elektronisk skjema på nettet. Et spørreskjema er etter deres mening alltid utviklet til å fungere i en bestemt sosiokulturell kontekst. De anbefaler alltid å prøve ut spørsmålene i forkant.

JEG FÅR INNTRYKK av at det utviklingspsykologiske synet på barn er grunnleggende hos redaktørene: Barn er individer i utvikling og de har behov for beskyttelse. I de senere årene har et nyere syn på barn i forskning begynt å gjøre seg gjeldende. Det er synet på barn i den nye barndomsforskningen. Den ser barn som sosiale aktører, verdifulle og kompetente i seg selv (uavhengig av alder og utviklingsnivå). Redaktørene berører også dette synet gjennom å beskrive at barn kan ha ulike posisjoner i forskning, som medborger, subjekt eller aktør. Å se barn som aktører også i forskning, er etter min mening viktig. Barn er ikke bare sårbare og utsatte med behov for beskyttelse, de er også kompetente aktører med styrker og ressurser. Jeg ville likt at også det nyere synet på barn i barndomsforskningen kom tydeligere frem som et alternativ til det utviklingspsykologiske synet. Jeg mener det vil styrke barne- og ungdomsforskningen å inndra begge perspektiver. Betydningen av alder og utvikling er særlig viktig i et beskyttelsesperspektiv, og betydningen av å være kompetent er viktig i en deltager/aktørposisjon.

JEG OPPLEVER at boka toner ned den tradisjonelle eller «gamle» striden mellom kvantitative og kvalitative metoder. Boka presenterer både kvalitative og kvantitative datainnsamlingsmetoder , som samtaleintervju og registerdata, og analysemåter, som bildeanalyse og flernivåanalyse. Den viser også hvordan en studie kan dra veksler både på kvalitative og kvantitative data og analyser. Det er etter mitt syn en styrke. Jeg vil slutte meg til dem som argumenterer for at begge tilnærmingene har sine styrker og svakheter, det kommer an på hvilken problemstilling man vil ha svar på.

FORFATTERNE skriver konkret og fortellende om hvordan de har planlagt og gjennomført forskningsarbeidet. Leser innvies i faglige og etiske utfordringer, dilemmaer, vurderinger og valgte løsninger. Det gir rom for å tenke selv og vurdere egne forskererfaringer opp mot det som forfatterne beskriver. Kapitlene om flernivåanalyse og registerforskning, og til dels kapitlet om randomiserte kontrollerte studier, er likevel noe krevende både å lese og forstå. Mer kunnskap om og erfaring med statistiske analyser enn det jeg har, er påkrevd. Samtidig var det interessant å få et innblikk i akkurat disse metodene. Jeg erfarer at flere og flere studier, særlig evalueringsstudier i barnevernet, benytter slike metoder.

BOKA VEKTLEGGER og begynner med de kvalitative metodene før de kvantitative. Jeg opplever at det øker lesbarheten, all den tid våre profesjoner (vernepleier, sosionom og barnevernpedagog) er mest kjent med bruk av kvalitative metoder i forskning. Å lese noe en forstår og har litt kjennskap til fra før, gir mot til å ta fatt på mer ukjent stoff, som flernivåanalyser. Intervjuing er viet mest plass i boka. Det samsvarer også godt med våre profesjoner, som vektlegger samhandling og kommunikasjon.

Jeg finner det tillitsvekkende at redaktørene tilkjennegir egen posisjon, verdigrunnlag og barnesyn helt i begynnelsen av boka.

Jeg opplever bokkapitlene godt egnet som tips og inspirasjon til studenter og forskere. Mange interessante metodologiske tema blir satt på dagsorden, som det er mulig å fordype seg i gjennom de rike kildehenvisningene i artiklene. Det som kommer fram om barneperspektiver, intervjuing og systematisk observasjon av barn, er med visse justeringer også overførbart til praktikere på barns arena (barnehage, skole, fritidsklubber, behandlingsinstitusjoner), samt praktikere i offentlig forvaltning som fortsatt strever med å tilrettelegge for at også barna blir sett og hørt.

JEG FORESLÅR å lese kapittel en og to først og etterpå velge kapitler som interesserer. Ulike metoder for datainnsamling om og med barn må forstås i lys av ulike barneperspektiv i forskningen.

Jeg takker redaktørene for boka. Den viser hvordan barn og unge har noe verdifullt å bidra med i forskning, og at deres stemmer bør ha en plass på linje med de voksnes stemmer.

04.12.2012
25.04.2022 12:46