Om å lytte til de minste

Anmeldt av
Kim Aila Sethre

Pedagogisk leder, Norlandia Glassverket barnehage

Om boka

Mette Sund Sjøvold og Kristin G. Furuholmen (2020). De minste barnas stemme. Sped- og småbarn utsatt for vold og omsorgssvikt. Universitetsforlaget.

Forekomsten av omsorgssvikt, vold og mishandling er på sitt høyeste når barn er små. Samtidig er dette en gruppe som i mindre grad enn eldre barn har muligheten til å gjøre seg sett og hørt. De er prisgitt voksnes evne og vilje til å tolke og forstå dem. Gjennom denne boka ønsker forfatterne å gi en stemme til sped- og småbarn som lever med vold og omsorgssvikt.

Boka er en revidert utgave av den som kom i 2015 og er oppdatert med nyere kunnskap og forskning fra de siste årene. Sjøvold og Furuholmen har begge lang erfaring fra arbeid med utredning og hjelp til sped- og småbarn og deres familier. Dette kommer særlig til syne gjennom bokas mange kliniske eksempler. Innledningsvis understrekes behovet for å forstå de minste barnas språk, en utfordring mange fagpersoner som arbeider med de aller yngste vil kjenne seg igjen i. Boka tar utgangspunkt i moderne utviklingspsykologi, traumeforståelse og tilknytningsteori for å gi de yngste barna en stemme.

For å kunne kjenne igjen barn som strever, er det nødvendig å ha kunnskap om normal utvikling. Bokas tre første kapitler tar derfor for seg tidlig utvikling, utviklingstemaer de første leveårene og utvikling av tilknytning. Første kapittel tar i bruk utviklingspsykologi for å beskrive det lille barnets utvikling både før og etter fødsel og fokuserer på hvordan barnet utvikler seg i samspill med omgivelsene gjennom gjensidig påvirkning. Forfatterne går inn på fosterlivets betydning, barnets kapasitet ved fødselen og intuitiv foreldreatferd. Videre vises hvordan hjernens tidlige utvikling henger tett sammen med barnets omsorgsbetingelser. Et avsnitt om epigenetikk synliggjør det komplekse i debatten om «født sånn eller blitt sånn». Kunnskap om hvordan miljøet påvirker genene kan danne grunnlag for både pessimisme og optimisme på barns vegne.

Neste kapittel tar for seg utviklingstemaer de første leveårene, med vekt på 0-12 måneder. Her er regulering et viktig stikkord, og kapittelet gir en god innføring i hva begrepet innebærer. De forskjellige utviklingstemaene blir illustrert ved hjelp av praksishistorier, noe som bidrar til å gjøre teksten lettere å forstå, samtidig som man opplever å komme tettere på.

I kapittel tre gis en innføring i utvikling av tilknytning. Her viser forfatterne hvordan barns tidlige relasjonserfaringer får betydning for barnets utvikling og opplevelse av trygghet. Barn vil utvikle tilknytning til den eller de som er sammen med det uavhengig av hvordan omsorgen utøves. Kvaliteten på tilknytningen vil derimot variere og kan være utviklingsfremmende eller utviklingshemmende for barnet. Samtidig utfordres synet på trygg tilknytning som en slags «fasit» ved å peke på at også utrygge tilknytningsstiler kan være en hensiktsmessig tilpasning til en gitt omsorgssituasjon. Det kanskje viktigste poenget i dette kapittelet er at kvaliteten på barns tilknytning kan endre seg dersom barnet får andre erfaringer, enten det er med foreldrene eller med nye omsorgspersoner. Også i dette kapittelet bidrar praksishistorier til at teksten blir levende og lett å lese.

Kapittel 4-9 beskriver ulike former for skjevutvikling og årsakene til dette, med søkelys på små barn utsatt for vold og omsorgssvikt. Barns omsorgsbehov forstås i sammenheng med foreldrenes omsorgskapasitet. Kapittel 4 starter med en gjennomgang av ulike former for vold og omsorgssvikt. Som nevnt, er omfanget av vold og omsorgssvikt på sitt høyeste for barn under tre år. Samtidig er det for denne aldersgruppen konsekvensene er størst. Forfatterne minner oss på at vi må være villige til å tro at vold og overgrep skjer dersom vi skal kunne oppdage det.

Kapittel fem er viet til foreldrefungering som utgjør en risiko for barns omsorgsbetingelser. Her nevnes psykiske plager og lidelser, nedsatt kognitiv fungering og rusmiddelmisbruk som risikofaktorer for foreldres omsorgsutøvelse. Foreldres egne barndomserfaringer blir gitt noe oppmerksomhet, om enn kort. Forfatterne starter med å anerkjenne at også ytre omstendigheter, som fattigdom, krig og arbeidsledighet vil kunne påvirke foreldres fungering, men dette blir ikke belyst ytterligere. Det understrekes at familien og barnet må sees i en større sammenheng og at det ikke holder å sette inn tiltak kun rettet mot relasjonene i familien. Det er imidlertid det siste som først og fremst er bokas anliggende og den gir derfor i liten grad hjelp til å forstå familiens utfordringer i lys av samfunnet den er en del av.

I kapittel seks kommer vi tilbake til begrepet regulering. Her handler det om barn med reguleringsvansker. Utvikling av kapasiteten til regulering betegnes som et grunntema gjennom hele oppveksten og omfatter både fysiologiske prosesser så vel som oppmerksomhet, følelser og atferd. Oversikten over hvordan små barn viser tegn til stress og kliniske eksempler formidler kunnskap jeg opplever at ofte etterspørres av både barnevernspedagoger og andre som jobber med små barn.

I neste kapittel går boka inn på begrepet utviklingstraume. Dette er et begrep som er ment å dekke den belastningen små barn utsettes for når de opplever skremmende hendelser kombinert med manglende omsorg, samt de konsekvensene dette har for videre utvikling og helse. Utviklingstraume er i dag ikke en egen diagnose, men presenteres som et nyttig verktøy for å forstå små barn utsatt for kronisk stress i tidlig alder. Det beskrives hvordan utviklingstraumer påvirker barns evne til regulering og tidlig utvikling av hjernen. Videre forklares konseptet toleransevinduet og dissosiasjon. Også dette er et nyttige verktøy i arbeidet med å forstå barns reaksjoner etter å ha vært utsatt for traumatiserende omsorgsbetingelser. Kapittelet avsluttes med en rekke kliniske eksempler. Historiene konkretiserer teorien ved å vise hvordan barns reaksjoner kan arte seg i praksis.

De påfølgende kapitlene går gjennom konsekvensene av ulike typer rusmiddelbruk og medikamentbruk under svangerskapet. Sammenlignet med første utgave er de farligste og vanligste rusmidlene prioritert, men både Paracetamol, cannabis, psykofarmaka og opioider blir berørt. Særlig er det viet plass til skadene alkoholeksponerte barn er utsatt for.

Kapittel 10-15 gir en innføring i ulike former for utredningsarbeid. Her diskuteres blant annet poliklinisk behandling opp mot døgnbehandling samt hvilken kompetanse som kreves når små barns omsorgssituasjon og behov skal utredes. Utredning av barnets utvikling og psykiske helse, samspill, tilknytning og foreldrenes omsorgskompetanse er alle viet egne kapitler. Her gjennomgås hovedsakelig ulike typer verktøy og modeller som benyttes i utredningsarbeid. Boka gir dermed et godt overblikk over feltet. Noen av verktøyene krever spesiell opplæring for å benyttes, og det understrekes at alt utredningsarbeid krever at den som utfører det, har kunnskap, erfaring og tilgang til veiledning. Kapittel 15 belyser hvordan kunnskapen man innhenter gjennom utredning kan systematiseres og hvordan man kan vurdere barnets behov opp mot foreldrenes muligheter til å gi god nok omsorg. Det legges vekt på at det er barnets behov som skal være førende, ikke for eksempel hensyn til hva barnevernstjenesten mener, hvorvidt noe vil «holde» i fylkesnemnda eller hvordan vurderingen vil bli mottatt i EMD. Rettsikkerheten ivaretas gjennom systematisk arbeid med informasjonsinnhenting og transparente vurderinger. Dette er et viktig innspill til dagens debatt rundt rettsikkerheten til barn og foreldre i barnevernssaker.

Avslutningsvis tar boka opp hvordan man kan jobbe med endringsarbeid og går nærmere inn på begrepet behandlingsomsorg. Med rikelige eksempler drøftes og beskrives hvordan man kan gi tilpasset omsorg og hjelp til små barn og omsorgspersonene deres, enten dette foregår i hjemmet, på et familiesenter eller etter plassering i beredskaps- eller fosterhjem. Vi får en drøfting av ulike plasseringsalternativer og hva som må til for å lykkes med hjelpen. Helt til slutt diskuteres hvilke utfordringer man møter i vurderingen av samvær mellom foreldre og barn under omsorg.

Samlet gir boka en omfattende oversikt over ulike sider i arbeidet med små barn utsatt for vold og omsorgssvikt. Å forsøke å forstå de minste barna er krevende. Det er smertefullt å innse hvor store skader voksne kan påføre sped- og småbarn. Det er vanskeligere å få informasjon om hvordan de har det. Ofte blir små barn beskrevet som at de «mangler språk» eller «ikke har språk ennå». «Vi hører bedre de voksne», skriver Sjøvold og Furuholmen. Gjennom å vise hvordan også de minste barna har et språk som de aktivt uttrykker seg gjennom, har forfatterne skrevet en viktig bok. Jeg opplever at de på mange måter lykkes med sitt prosjekt. Gjennom et praksisnært språk formidler de hvor sårbare barn er i møte med manglende eller skadelig omsorg. En utfordring jeg kunne ønske ble adressert i boka, handler om hva som skjer når barns uttrykk blir oversatt av voksne. Når barns atferd og væremåter tolkes i lys av voksnes forståelsesrammer er det ikke nødvendigvis barnet stemme vi hører.

Som nevnt gir boka i liten grad hjelp til å forstå barn og familiers fungering i en større sammenheng. Forhold som fattigdom, arbeidsledighet, klasseforskjeller og rasisme utgjør viktige sider ved familiers livsbetingelser som blir usynlige når blikket først og fremst rettes mot utvikling, samspill og tilknytning. Det vil påvirke hva som blir oppfattet å være årsaken til barnets utfordringer og hvilken type hjelp familien får tilbud om. Jeg kan savne et perspektiv hvor levekår, hverdagspraksiser og utvikling knyttes sammen.

Boka er særlig aktuell for alle som jobber med sped- og småbarn innenfor barnevernet, men også for andre som er i kontakt med små barn, som for eksempel ansatte i barnehager og helsevesenet. Praksishistoriene gjør boka både vond og god å lese. Vond fordi det er tungt å ta inn over seg hvilke erfaringer selv små barn kan ha med seg og streve med. God fordi boka også viser hvordan barna kan hjelpes gjennom god og tilpasset omsorg.

Den er et godt sted å starte for alle som ønsker mer kunnskap om hvordan man kan forstå og ivareta små barn utsatt for omsorgssvikt. Boka er lett å lese og uttrykker et engasjement og en omsorg for de minste barna som smitter.