Olina Kollbotn

Kollbotn disputerte for doktorgraden ved Avhandling for sosialt arbeid på NTNU.

Hensikten med studien er å få kunnskap om hvilke individuelle og organisatoriske betingelser som fremmer eller hemmer læring, kunnskapsutvikling og videreføring av kunnskap på grasrotplan i offentlige tjenesteytende organisasjoner som sosialkontor og sykehjem.

Studien er en komparativ kvalitativ casestudie av sosialkontor og sykehjem i to norske kommuner. Data er hentet fra dybdeintervjuer, observasjon og uformelle samtaler. Disse er analysert i lys av læringsteoretiske perspektiver.

Analysen presenterer to hovedkategorier av praktikere; reflekterte praktikere og hverdagspraktikere. De reflekterte praktikerne kategoriseres i fem undergrupper; analytisk, relasjonell, praktisk-nettverksorientert, kritisk og visjonær. Felles for disse er at de greier å skape og ta i bruk handlingsrom i sitt daglige arbeid. Dette representerer en betingelse for å kunne lære utover det som i avhandlingen kalles «her og nå».

Funnene viser at dersom de reflekterte praktikernes kunnskap utover her og nå skal overføres til organisasjonen, trengs et «mottaksapparat», forstått som at kunnskapen blir lyttet til, anerkjent, drøftet og tatt i bruk på organisasjonsplan. Lederstøtte er særlig viktig. Et sentralt funn er at de fleste praktikere i liten grad artikulerer egen kunnskap, med mindre noen spør og er interessert. Den praktisk opparbeidede kunnskapen forblir stort sett taus.

Funnene viser også at god organisering av arbeidsprosessene, tilgjengelige ledere som forstår seg på faget, møtearenaer som gir rom for refleksjon, samt arbeidskulturer som verdsetter bruk av skjønn, bidrar til å fremme læring og kunnskapsutvikling både individuelt og kollektivt.

I Norge er læringsperspektivet i relativt liten grad blitt brukt for å studere sosialt arbeids arbeidsfelt. Denne studien er et bidrag.