Øivin Christiansen

Avhandlingen utforsker tre aspekter ved barnevernets plasseringer av barn: prosessen fram mot en beslutning om å flytte barnet, plasseringsforløpene barna erfarer og relasjoner de etablerer i fosterhjem. Studien er basert på intervjuer med barna, deres foreldre, fosterforeldre og saksbehandlere. Intervjuene ble gjennomført på flere tidspunkt i perioden fra barna ble plassert da de var 6-12 år gamle, til 7-8 år senere.

Prosessen fram mot plassering var typisk preget av langvarig bekymring og av barnevernets tosidige oppgave: å støtte foreldrene til bedre omsorg og samtidig vurdere grensen for akseptabelt foreldreskap. Oppgavene ledet oppmerksomheten vel så mye mot foreldrene som mot barna. Når plasseringen skjedde, skjedde den oftest raskt.

De fleste barna opplevde flere flyttinger. Det skyldtes flere faktorer, men flyttingen ble ofte forklart med at fosterforeldrene ikke hadde sett rekkevidden av det å bli fosterforeldre. Mange barn var krevende for fosterfamilien, men barna ble ikke pålagt ansvar for bruddet. På den annen side ble heller ikke deres meninger og ønsker om bosted tillagt stor vekt.

De fleste barna oppnådde etter hvert å bo stabilt i et fosterhjem og bli en del av fosterfamilien. «Tofamilietilhørighet» var imidlertid typisk ved at de fortsatt også hørte til i sin opprinnelige familie. Avhandlingen indikerer at barnevernet bør styrke sin oppmerksomhet om barnas egne erfaringer, synspunkter og intensjoner og satse ytterligere på å sikre barna langsiktige familierelasjoner.

Øivin Christiansen (f. 1956) er utdannet sosionom i 1981 og cand.polit. ved Universitetet i Bergen i 1997. Arbeidet med avhandlingen er utført ved Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet, nå RKBU, Vest - Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - psykisk helse og barnevern, Uni Helse.