JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Nyttig for ansatte og studenter

Universitetsforlaget

02.12.2015
21.04.2022 14:59

Anmeldt av
Eli Wulf

Vernepleier med spesialkompetanse

eli.wulf@helse-bergen.no

Om boka

Torill Heia og Britt-Evy Westergård (2014). Venner – En bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere. Oslo: Universitetsforlaget

Boka er skrevet av Torill Heia, som har Downs syndrom. Hun hun har fått hjelp til å skrive av Britt-Evy Westergård, som er vernepleier.

Boka handler om Torill, hennes oppvekst og hvordan det var å flytte hjemmefra til ulike bofellesskap. Torill forteller om hvordan hun fikk venner. Boka beskriver hva det er å være en venn og en kjæreste, og hva venner betyr for henne. Venner er viktige støttepersoner i motgang, og boka setter ord på hvordan det oppleves å være funksjonshemmet. Boka inneholder bilder fra Torills oppvekst og fra ulike begivenheter. Teksten er enkel, og lett å lese for alle.

Torill er 55 år gammel. Hun jobber deltid i en ASVO-bedrift på Kongsberg, og er fotballsupporter for fotballklubben Skrim. Hun forteller om hvordan hun fikk gode venner blant personalet og beboerne, og om hvordan venner kan hjelpe og gi styrke. Hun skriver om hvordan hun ble kjent med sin første og beste venn, en gutt som hun møtte på et dagtilbud. De var mye sammen på fritiden, besøkte hverandre og spilte fotball. Så flyttet de inn i det samme bofellesskapet, sammen med en annen gutt. Forfatterne håper at de som leser boka kan få nye tanker om hva det betyr å være en venn.

Torill lærte seg å lese og var fornøyd med lesingen når hun klarte å lese programoversikten på TV. Hun forteller at det var mye krangling og uenigheter den første tiden i det nye bofellesskapet, men at det ble bedre etter hvert. Hun og bestevennen var bestemte begge to, og begge ville være sjef. Bestevennen ble lei seg da Torill kalte ham psykisk utviklingshemmet. Men de var bestevenner, og hadde alltid noe å prate om, fotball og politikk. Etter jobb likte de å gå i en musikkforretning og høre på musikk og kjøpe kassetter. Torill er fremdeles glad i musikk. Etter at de hadde hørt musikk, hadde de en fast rute innom bensinstasjonen for å kjøpe sjokolade.

Torill og bestevennen hennes var de første som flyttet inn i et nytt bofellesskap som kommunen bygget. Hun ble spurt om hun ville flytte, men hun følte selv at hun ikke hadde noe valg. Hun er fornøyd slik det er i dag, og synes det kan være vanskelig å vite hva som er best når det kommer til flytting og slike ting.

Etterhvert flyttet det inn tre beboere til, og de var lenge fem personer som bodde sammen. Nå er de bare to igjen av de gamle beboerne, Torill og Elisabeth. Torill synes det er lett å få kontakt med Elisabeth, og de har det fint sammen. Hun skriver om livet i bofelleskapet, rutiner og hvordan det er å bo sammen med andre. Torill liker ikke når andre maser og blander seg inn i hennes prioriteringer. Hun er god til å holde på hemmeligheter. Torill skriver at det er forskjell på dem hun bor sammen med og venner, som hun kan være mer åpen med. Hun er venn med noen av personalet, som har jobbet der lenge, og som har kjent henne lenge. En av dem har flere beboere reist på tur til Sørlandet sammen med. Hun forteller også om hvordan det var å besøke en av personalet som var blitt dement.

Torill skriver også om kjærlighet, og at gode venner er viktige og gjør henne glad. Hun skriver om forskjellen på vennskap og kjærlighet. De to guttene som hun bodde sammen med i starten i bofellesskapet, var hennes beste venner. Da den ene døde for noen år siden, var det tøft for Torill. Boka beskriver hvor vanskelig det er når en bestevenn dør, og hvordan sorgen kan sette i gang ulike tanker om ens eget liv, og at en selv kan bli redd for å dø. Torill beskriver hvor viktig det er å ha noen å snakke med om disse vanskelige temaene, og at det er lettere å håndtere sorgen når hun er sammen med andre.

Hun skriver om idrettslekene på institusjonene som hun var med på hvert år. Torill fikk tredjeplass i svømming, og deltok i flere øvelser. Hun liker også godt å være med i idrettslaget Skrim, og er med på fotballkampene deres. Hun har vært supersupporter i 40 år, og hatt bilde i avisen etter kamper.

Videre skriver hun om musikk. Hun liker countrymusikk og Bjøro Håland, og har møtt ham flere ganger. Hun skriver om politikk, og at hun er uenig i at politikerne kutter ned på tilbudet til funksjonshemmede, slik at hun ikke får reise på ferie eller være med på aktiviteter.

Boka gir en stemme til en som har en funksjonshemning og som kan føle seg diskriminert. Torill er opptatt av at hun og andre med utviklingshemning ønsker å bli møtt med forståelse. Boka vektlegger at egenverd, selvfølelse og selvtillit påvirker oss og hvordan vi har det med oss selv og andre. Torill forteller om vennene sine, hva de liker å gjøre og hvordan det er å bo i bofellesskap.

Det siste kapitlet handler om hvordan boka ble skrevet og hvordan Torill og Britt-Evy jobbet sammen. De gir tips om hvordan andre som ønsker å skrive bok kan gjøre det samme. Boka er støttet av Leser søker bok.

Boka formidler erfaringer fra et brukerperspektiv, og det er interessant å lese hvordan Torill opplever sin tilværelse. Den gir innspill til oss som arbeider med personer med ulike funksjonshemninger, og er også aktuell for studenter. Boka beskriver hvordan avgjørelser blir tatt uten at beboerne har medbestemmelse eller påvirkning på utfallet, enten det gjelder å flytte inn i et annet bofelleskap, eller ikke å ha mulighet til dra på ferie eller være med på aktiviteter på grunn av manglende ressurser i kommunen.

I tillegg til boka er det laget refleksjonsspørsmål som en kan bruke til drøfting i grupper. Dette egner seg godt for personale som jobber i bofellesskap og også for studenter innen helse- og sosialfag, som trenger å ha en etisk bevissthet omkring hvordan personalet kan hjelpe personer med utviklingshemning til å få nye venner, være bevisst på hva det er å være en venn og opprettholde gode vennskap.

02.12.2015
21.04.2022 14:59