Nyttig bok om mindfulness

Anmeldt av
Jannicke Heyerdahl-Larsen

Høgskolelektor, Høgskolen i Oslo og Akershus

Om boka

Per-Einar Binder, Bergljot Gjelsvik, Even Halland, Jon Vøllestad (2014). Mindfulness i psykologisk behandling. Universitetforlaget

Boka Mindfulness i psykologisk behandling henvender seg først og fremst til psykologer og leger. Mitt perspektiv er å vurdere dens relevans for sosialarbeidere og studenter i sosialt arbeid.

Boka er delt inn i 13 kapitler og er med to unntak skrevet som et teamarbeid. Jeg er usikker på om det er et godt grep. For meg kan det virke som om flere av kapitlene nettopp er skrevet av flere og at sammenhengen i det enkelte kapitlet derfor kan halte noe. Stoffet blir på denne måten for tettpakket og tungt.

Kapitlene spenner fra hva mindfulness er, hvordan mindfulness praktiseres, mindfulness som perspektiv på lidelse, mindfulness innenfor ulike psykologiske behandlingsmodeller, forskning på mindfulness, mindfulness i psykoterapeutisk praksis – et eksistensielt perspektiv på lidelse, helse og vekst, mindfulness i den terapeutiske relasjonen, mindfulnessøvelser i psykoterapi, mindfulness og stress- og angstlidelser og utfordringer og veien videre for mindfulness.

Alle de fire forfatterne praktiserer mindfulness-meditasjon i egen hverdag og har gjort det lenge. Boka bærer preg av disse erfaringene og viser tydelig til nødvendigheten av å se sammenhengen mellom egen praksis og det kliniske arbeidet. De mener det er en forutsetning for å kunne anvende mindfulness i psykologisk behandling. De aller fleste kapitlene er særdeles godt forankret i forskningsbasert kunnskap. Således kan den være et nyttig hjelpemiddel for studenter på både bachelor, master og Ph.d.

De tre første kapitlene gir en god introduksjon til både å forstå hva mindfulness er og ikke er. Eller sagt på en annen måte: Å forstå hvordan sinnet både kan være tilstedeværende og fraværende, hvordan vi kan trene for å bli mer nærværende i eget liv og i møter med andre mennesker.

Forfatterne tar utgangspunkt i hvordan mindfulness sett fra et buddhistisk perspektiv og et eksistensialistisk perspektiv forstår lidelse og lindring. Forfatterne har som tittelen indikerer et eksplisitt fokus på mindfulness i en klinisk praksis. Det kan sies å handle om å møte lidelse på en måte som gjør det mulig å bære. Konkret vil det si å bidra til å kunne møte smerte som angst, skam og sorg med aksept og vennlighet. Forfatterne henviser til Jon Kabat-Zinns definisjon av mindfulness som å være til stede, med hensikt, i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Det vil si at det å være mindful, eller nærværende på norsk, innebærer at ens mentale fokus er forankret i øyeblikket. En kan si det handler om en selvregulering av oppmerksomheten. I tillegg handler det om en vennlig ikke-dømmende, ikke-strebende holdning til seg selv. Altså å møte seg selv med omsorg, varme og vennlighet. Det blir påpekt at selvmedfølelse utgjør en av de mest sentrale terapeutiske mekanismer i mindfulness-basert behandling.

Videre skriver forfatterne om at mindfulness også handler mye om nærvær og opplevelse av egen kropp. I mindfulness-programmer blir ofte deltakere aller først introdusert for øvelser som handler om kontakt med kroppen. Kroppens sansing er alltid her og nå, mens tanker og forestillinger kan vandre frem og tilbake i tid. Sånn sett kan fokus på kroppen bli et sterkt «anker» for oppmerksomheten. I mindfulness-trening legges det således stor vekt på å øve på kontakt med alle sansene, som lukt, hørsel, syn, smak og indre opplevelse av kroppen.

Det presiseres tydelig at intensjonen med mindfulness ikke er å bli kvitt tanker, men å få et annet forhold til dem. Tanker er noe som kommer og går. Dette fordi de fleste tanker jo tenker seg selv, så vi gir dem oppmerksomhet eller vi gir dem ikke oppmerksomhet.

Når forfatterne skriver om forskning på mindfulness, er deres fokus på hvorvidt mindfulness-baserte tilnærminger virker og for hvem. Her viser forfatterne en overbevisende kjennskap til feltet. De legger vekt på at den forskningen som viser at mindfulness-baserte tilnærminger virker, har blitt studert innenfor et stringent empirisk og teoretisk rammeverk. De legger særlig vekt på randomiserte kliniske studier. De viser også til en rekke studier av pasienter med psykiske lidelser og stress som viser at mindfulness-baserte tilnærminger har en effekt. Mange av studiene det vises til i dette kapitlet peker på endringer i hjerneprosesser etter mindfulnessmeditasjoner og at hjernestrukturer kan påvirkes av meditasjonsøvelser. Andre studier igjen viser også til en sammenheng mellom mindfulness og bedret immunrespons. Atter andre viser at mange klienter og brukere rapporterer både om symptomlette og en utforsknings- og frigjøringsprosess i relasjon til egne emosjonelle og kognitive reaksjonsmåter som kjennes nyttige og meningsfulle.

Boka påpeker noen utfordringer for forskningen innen dette feltet, der en trenger mer kunnskap: Hvordan utvikle gode terapeuter og instruktører innenfor dette feltet? Hvordan få innsikt i hva som virker for hvem og forskning på ikke-diagnostiske variabler? Deler av forskningen innen dette feltet fokuserer nå på å forstå gjennom hvilke prosesser mindfulness har effekt på en rekke psykiske lidelser.

Det er særlig de fire kapitlene om mindfulness-basert arbeid i grupper, mindfulness i psykoterapeutisk praksis – et eksistensielt perspektiv på lidelse, helse og vekst, mindfulness i den terapeutiske relasjonen og kapitlet om å bruke midfulness-øvelser i psykoterapi som er nyttige for sosialarbeidere i klinisk arbeid. Kapitlene er godt forankret i praksis og viser helt konkret hvordan en kan lære mindfulness gjennom aktivitet og erfaring, hva som særpreger formidling av mindfulness og hvilken kompetanse som er viktig for dette arbeidet.

Utgangspunktet er en antakelse om at mindfulness kan styrke klinisk arbeid uavhengig av andre terapeutiske tradisjoner og modeller. Forfatterne forholder seg her for det meste til arbeid med relasjonen bruker-terapeut og arbeid med stressreduksjon og kognitive terapier. Forfatterne påpeker at det er en grunnholdning i mindfulness-litteraturen at en ikke kan gå «utenom» lidelsen, men at veien til vekst går gjennom den, og at denne veien kun er mulig å gå der det finnes medfølelse og utvikles selvmedfølelse. Innefor mindfulness-feltet utvikles det idag en rekke intervensjoner for å styrke selvmedfølelse.

Forfatterne utdyper poenget med at behandleren selv trener mindfulness. De framhever at det primært er terapeuters faktiske anvendelse som gir direkte positive effekter. Samtidig nevner de behovet for selvavgrensning eller sagt på en annen måte: hjelper «må først ta på seg masken selv, før en hjelper andre», slik flypersonalet sier i sin sikkerhetssinstruks.

Kapitlet om å bruke mindfulness-øvelser i psykoterapi gir nyttig tips for langt flere enn psykoterapeuter. Kapitlet er praktisk rettet mot hvordan en instruerer øvelser, og en behøver ikke være psykoterapeuet for å gjøre dette. Samtidig problematiserer forfatterne rundt hvem som særlig kan profittere på å bruke eller gjøre øvelser og hvem som ikke gjør det.

I kapitlet om mindfulness og stress presenteres grundig forskningsbasert kunnskap om hvordan mindfulness-praksis kan virke positivt på stresshåndtering og gi økt livskvalitet. Samtidig trekkes kontekstens betydning for stress inn. Forfatterne legger både i dette kapitlet og andre steder i boka vekt på praktikeres ansvar for å ha et refleksivt forhold til den konteksten en arbeider innenfor. Dette forstår jeg som en meget sunn og ikke alltid tydelig holdning innefor mindfulness-miljøene. Forfatterne legger for eksempel vekt på å ikke ta stress-faktorer for gitt og peker på faktorer som strukturelle problemer i samfunnet, som sviktende sosialt sikkerhetsnett, for stor grad av økonomisk ulikhet og dårlig ivaretakelse av ansatte på en arbeidsplass. De tar samtidig til orde for at disse forholdene må en arbeide for å endre. Her ser jeg særlig et sentralt skjæringspunkt for sosialarbeidere som ønsker å arbeide med mindfulness og endring av sosiale problemer på både relasjonelt og strukturelt nivå.

Forfatterne av boka er tydelige i sitt budskap om at mindfulness-utdanning må komme i tillegg til tradisjonelle grunnutdanninger og spesialistutdanninger innen helsefagene. Dette synet vil jeg gjerne utfordre. Det er nå en del forskning som også kan vise til verdien av å integrere mindfulness-trening, holdninger og praksis i grunnutdanninger for helse og sosialarbeidere. Utvikles disse tilbudene vil denne boka kunne være en nyttig pensumbok.