JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Nyttig bok om aksjons-forskningens muligheter i barnehagen

Cappelen

05.06.2020
21.04.2022 08:32

Anmeldt av
Anne Greve

Professor, OsloMet – storbyuniversitetet

anne.greve@oslomet.no

Om boka

Kjell Aage Gotvassli (red.) (2019). Aksjonsforskning på mange vis. Forsknings- og utviklingsarbeid i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019.

Barnehagen i Norge og barnehagelærerne som arbeider der, har bestandig vært opptatt av kvalitet og av å utvikle barnehagen til det beste for barn og foreldre. Derfor er det alltid kjærkomment med nye bøker som retter oppmerksomheten nettopp mot hvordan barnehagene kan arbeide med å bedre praksis. Denne boka sikter mot å gjøre dette, og etter min mening lykkes den på en bra måte.

Det merkes at bokas redaktør, som også er hovedforfatter, er en erfaren forsker og skribent. Kjell Aage Gotvassli er eneforfatter eller medforfatter på seks av bokas ni kapitler. De andre forfatterne er Per Tore Granrusten, Torill Moe, Kari Hoås Moen, Ynge Skjæveland og Berit Irene Vannebo, alle akademikere med tilknytninger til universiteter og høyskoler med barnehagelærerutdanning. Boka er strukturert som en antologi med selvstendige kapitler og egne referanselister. Det framgår ikke hvorfor akkurat denne strukturen er valgt, men fordi de ulike kapitlene bygger på hverandre på en god måte og forfatterne også henviser til det som er skrevet i de tidligere kapitlene, får boka likevel et helhetlig preg. Noe som bidrar til dette helhetlige preget, er at hvert kapittel er skrevet over samme mal: en god innledning med et klart formål, gode underkapitler som hjelper leseren til å orientere seg, og en avslutning som trekker linjene tilbake til kapittelets formål.

Språket er godt, og motebegrepene «i forhold til» (som betyr «sammenlignet med»), «målsettinger» (som ikke betyr selve målet, men prosessen med å sette mål) og «fokus» forekommer ikke sjenerende ofte. Men slike små skjønnhetsfeil burde forlaget likevel ha oppdaget, selv om det ikke på noen måte ødelegger helhetsinntrykket. Forfatterne bør også forsøke å benytte en annen benevnelse av de ansatte i barnehagen enn «de voksne». Dette er en dårlig yrkesbetegnelse. Referansene er jevnt over gode og presise, selv om jeg savner bruk av fornavn enkelte steder der det refereres til forfattere i teksten, og det kunne også være en hjelp dersom det oftere ble oppgitt sidetall i henvisningene. Dette gjøres ikke gjennomført.

BOKA ER TODELT. I første halvdel presenteres teori om aksjonsforskning, mens det i den andre delen er praktiske eksempler fra aksjonsforskningsprosjekter fra fire ulike barnehager med utgangspunkt i et felles forskningsprosjekt: Management for learning: Challenges facing ECECs in Norway, finansiert av Norges forskningsråd. Den teoretiske delen gir en grundig og oversiktlig presentasjon av relevant teori som bakgrunn for aksjonsforskning. Det første kapittelet tar for seg hvordan aksjonsforskning kan være en arbeidsform som bidrar til en utvikling av barnehagen som en lærende organisasjon. Selv om begrepet «lærende organisasjon» er forholdsvis nytt i barnehagesammenheng, må vi være klar over at barnehagen og barnehagens ansatte (helt siden de kalte seg «barnehagelærerinner») har vært opptatt av utvikling og kvalitet. Gotvassli henviser til nyere politiske dokumenter og styringsdokumenter som framhever at barnehagen må bli lærende organisasjoner. Det kan være med på å skape et inntrykk av at de ikke alltid har vært det, noe jeg mener er feil. Dette er likevel bare en bagatell, for kapittelet som helhet gir et godt teoretisk fundament for forståelsen av hvordan aksjonsforskning kan bidra til en slik utvikling. I dette kapittelet som i resten av boka, er det godt med konkrete eksempler fra barnehagen som knytter det teoretiske til barnehagens praksis allerede fra start. Begrepene enkeltkretslæring og dobbeltkretslæring blir brukt gjennomgående, og de blir godt forklart i dette første kapittelet. Gotvassli viser på en tydelig måte hvordan enkeltkretslæring, som ren feilretting, ikke skaper miljø for refleksjon, og at det derfor i en lærende organisasjon kan være nødvendig med en avlæring av en del praksiser som ikke har vært gjenstand for faglige refleksjoner, gjennom en dobbeltkretslæring. Som barnehagelærerutdanner kan jeg ikke unngå å tenke på at dette poenget også er viktig med tanke på studenter som eventuelt kan ha praksis i egen barnehage, der det kan være vanskeligere å løfte refleksjonsnivået til det Gotvassli benevner som det tredje læringsnivået deuterolæring, der profesjonsutøveren reflekterer kritisk over egen måte å løse utfordringer på.

Et annet moment som framstår som viktig, men som ikke berøres i like stor grad i boka, er at det er nødvendig med en størst mulig grad av stabilt personale for at barnehagen skal kunne utvikle seg til en lærende organisasjon. Høy grad av utskiftning i personalgruppen vil hindre en faglig utvikling slik den blir beskrevet med samarbeid, erfaringslæring, refleksjon over egen og andres praksis osv.

AKSJONSFORSKNING griper dir-ekte inn i barnehagens hverdagsliv. Det er derfor en stor styrke ved boka at den vier et helt kapittel til etiske utfordringer og dilemmaer. Dette kapittelet har Gotvassli skrevet i samarbeid med Torill Moe. Forfatterne påpeker her en rekke etiske dilemmaer og viser med all tydelighet at det ikke er tilstrekkelig å bare følge formelle forskningsetiske regler. Forskere må hele tiden vurdere ulike etiske dilemmaer underveis. Etiske valg er altså ikke noe som gjøres én gang for alle i starten av et prosjekt, det er noe man må ha med seg gjennom hele forskningsprosessen. Her blir det trukket frem mange sentrale og viktige dilemmaer. For eksempel kan det være vanskelig for en barnehageansatt å si nei til en forsker som, enten vi liker det eller ikke, befinner seg høyere opp på samfunnets hierarki, og som derfor gjerne tillegges mer faglig tyngde. Også styrerens spesielle posisjon som både leder av barnehagen med arbeidsgiveransvar og deltaker i prosjektet blir trukket fram. Deltakere i forskning skal selvfølgelig gi samtykke til å delta. Forfatterne understreker at dette samtykket ikke kan være noe man gir én gang i starten av prosjektet. Det er snarere snakk om et prosessamtykke der deltakerne gjennomgående kan si fra om de ikke ønsker å fortsette. Men når forskningen omhandler barnehagens hverdagsliv, blir det et spørsmål hva det faktisk er mulig å trekke seg fra.

Et annet viktig dilemma som trekkes fram, er anonymitetsprinsippet. I prosjekter som omfatter mange mennesker, kan det vise seg å være vanskelig å opprettholde krav om anonymitet, rett og slett fordi både de som er direkte deltakere (personalet), samt barn og foreldre, ikke har samme taushetsplikt som forskerne. De kan godt fortelle til hvem som helst at de er med på et forskningsprosjekt i barnehagen, og dermed kan anonymiteten forsvinne.

I et aksjonsforskningsprosjekt i barnehagen vil de ansatte gjerne bli betegnet og betraktet som medforskere. Også dette er det verdt å problematisere, noe forfatterne gjør. De stiller spørsmålet om vi heller bør betrakte de ansatte som deltakere, all den stund det hele tiden kan være både en åpen og en skjult styring fra forskeren, for eksempel i valg av tema. Kapittelet om de etiske utfordringene (kapittel 4) kan med fordel leses av alle som driver med forskning i barnehagen, ikke bare i forbindelse med aksjonsforskning.

I den andre halvdelen av boka presenterer forfatterne ulike eksempler på aksjonsforskning i barnehagen. Gotvassli skriver et godt og oversiktlig introduksjonskapittel der det blant annet kommer fram hvor viktig det er med gode forberedelser når man skal drive forskning. Gjennomgående i del to er det henvisninger tilbake til teorien som er presentert i den første delen. Dette er med på å skape en god helhet.

FORFATTERNE Berit Irene Vannebo (i samarbeid med Gotvassli), Per Tore Granrusten, Yngve Skjæveland og Kari Hoås Moen presenterer hvert sitt aksjonsforskningsprosjekt før Gotvassli avslutter med et oppsummerende kapittel. Det er forståelig at de ulike deltakerne i det overordnede prosjektet denne boka springer ut av, har behov for å dokumentere og presentere de enkelte delprosjektene. Men for leseren blir denne delen lett litt gjentakende. Mange av aksjonsforskningsprosessene blir nødvendigvis ganske like, så stoffet kunne kanskje ha vært komprimert noe. Likevel kommer det fram verdifulle erfaringer fra de ulike prosjektene som nok vil være nyttige for andre som ønsker å sette i gang med lignende prosjekter, og Gotvasslis oppsummerende kapittel er klargjørende i så måte. Spesielt vil jeg trekke fram betydningen av enkeltpersoners engasjement for at prosjektet skal bli vellykket og at det må være barnehagen som legger premissene for deltakelsen. Det kan også synes som de fire barnehagene som var med på prosjektet, alle var barnehager med en god kvalitet. Jeg vil derfor stille spørsmål om det kanskje er slik at aksjonsforskning egner seg best i barnehager der kvaliteten på forhånd er høy?

Hovedforfatteren trekker fram at hensikten med boka har vært å vise hvordan man ved hjelp av aksjonsforskning som arbeidsform kan drive utvikling av barnehagens pedagogiske praksis. Det framstår som litt uklart for meg om boka henvender seg først og fremst til forskere, eller om den også er ment å være en inspirasjon til barnehageansatte som ønsker å utvikle sin egen barnehage til en lærende organisasjon. Det blir presisert i bokas andre kapittel at aksjonsforskning forutsetter at det er et systematisk samarbeid mellom forskere og personalet i barnehagen. Det er vel ikke alle barnehager som uten videre har tilgang til forskere som kan delta i et slikt samarbeid, men boka kan nok klart være med på å forklare hva et slikt aksjonsforskningsprogram kan gå ut på, og således bidra til økt motivasjon hos barnehagens personale til å delta dersom sjansen skulle by seg. Hvis boka henvender seg utelukkende til forskere, tror jeg nok at mange vil oppfatte at den nøye teoretiske gjennomgangen kanskje ikke er så relevant for et felt som er vant til å drive forsknings- og utviklingsarbeid i barnehager.

Det kunne ha vært interessant om forfatterne hadde hatt flere refleksjoner rundt hva som kan være aksjonsforskningens begrensninger. Egner denne formen for forskning seg i alle barnehager? Hvilke kriterier bør eventuelt ligge til grunn for at aksjons-forskningen skal bli like vellykket som det ble i det omtalte prosjektet? På tross av disse kritiske bemerkningene er dette en bok jeg kan anbefale, både for ansatte i barnehagen, for studenter på bachcelor- og masternivå i barnehagelærerutdanningen og for forskere som vurderer å starte et aksjonsforskningsprosjekt uten å kjenne til metoden fra før.

05.06.2020
21.04.2022 08:32