Nyansert og bevisstgjørende om sosial kontroll

Anmeldt av
Elisabeth Enoksen

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Universitetet i Stavanger.
elisabeth.enoksen@uis.no

Om boka

Thomas Ugelvik (2019), Sosial Kontroll, Universitetsforlaget

Begrepet sosial kontroll dukker stadig opp; i det offentlige ordskiftet, i handlingsplaner, noen ganger med ordet negativ foran, ofte uten at meningsinnholdet defineres eller problematiseres. Nettopp derfor er Ugelviks bok så viktig. Den gir en kunnskapsbasert innføring i begrepet, dets historie, ulike typer, underkategorier og anvendelse. Ikke minst gir den et nyansert bilde av sosial kontroll som nødvendig i et samfunn, men med konsekvenser som må vurderes og veies. Boka har som målsetning å gi leseren et kontrollsensitivt blikk, noe jeg mener den lever opp til.

Boka inneholder i alt sju kapitler. Hvert kapittel begynner med konkrete eksempler på sosial kontroll i praksis. Dette grepet minner oss på at begrepsapparatet som introduseres i boka er laget for å brukes, og at forfatteren ønsker å legge til rette for presise analyser av sosial kontroll i praksis.

I de første kapitlene får vi blant annet en innføring i ulike typer sosial kontroll, som primær- og sekundær-, formell og uformell kontroll, samt et historisk tilbakeblikk på ulike sosiale kontrollformer. I de neste to kapitlene går forfatteren nærmere inn på uformell og formell kontroll. Jeg skal ikke gå gjennom innholdet i alle bokas kapitler, men jeg vil trekke frem noen punkter under tre av kapitlene som jeg opplevde som særlig interessante og tankevekkende.

I kapittel 3 om uformell sosial kontroll skriver forfatteren om familiens primære sosiale kontroll og om hvordan barneoppdragelse har endret seg over tid. Selv om den overordnede normen om at foreldre skal ta vare på og beskytte barna sine, er den samme som for flere tiår siden, er det i dag andre forventninger til hvordan dette konkret skal gjøres. Derfor, argumenteres det, må abstrakte normer alltid oversettes til konkrete situasjoner i bestemte kontekster. Her er forfatteren inne på det høyaktuelle temaet om definisjonen på «barnets beste», og dette underkapitlet kunne med fordel ha gått enda mer i dybden.

I kapittel 5, som ser på sosial kontroll i sammenheng, får vi betraktninger om et annet sensitivt og aktuelt tema som har vært mye i mediebildet det siste året som følge av drapet på George Floyd i USA; nemlig raseprofilering. Det fremheves hvordan slik kontroll kan virke både selvforsterkende og marginaliserende, og dermed kan bli kategorisert som en illegitim form for sosial kontroll.

I kapitel 6 om utviklingstrekk og veivalg kommer forfatteren blant annet inn på kontroll- og overvåkningsteknologi. Her blir kontrollteknologien utsatt for et kritisk blikk med tanke på hvordan slike innretninger kan bidra til å forskyve ansvaret for kriminelle handlinger over på ofrene dersom de ikke har utstyrt seg med slik teknologi, eksempelvis såkalte voldtektssikre klær.

Boka bruker gjennomgående dagsaktuelle problemstillinger og eksempler på sosial kontroll i praksis. Det illustreres godt hvordan vi er omgitt av ulike former for sosial kontroll i hverdagen uten at vi alltid er klar over det eller nødvendigvis reflekterer over målsetningen eller konsekvensene av kontrollen.

Som nevnt innledningsvis, opplever jeg at begrepet negativ sosial kontroll ofte brukes i offentlig debatt, særlig av forskere og politikere. Ugelvik avstår fra å kategorisere sosial kontroll som negativ eller positiv. Han snakker i stedet om kontrollomkostninger; nemlig at kontrollen, enten den fungerer som intendert eller ikke, alltid har konsekvenser og at konsekvensene av ulike kontrollformer må veies mot hverandre. På denne måten får han frem begrepets mangfoldighet og ambivalens.

Jeg vil si at forfatteren lykkes med å skrive en nyansert, men samtidig bevisstgjørende bok. Personlig kunne jeg ønsket meg mer om det kulturelle perspektivet på sosial kontroll. Selv om dette dekkes indirekte, særlig i kapittel 3 om uformell kontroll, ville det vært nyttig om boka hadde gått spesifikt inn på dette perspektivet.

Ifølge forfatteren sprang boka ut av et ønske om å hjelpe kriminologistudenter. Jeg mener at den kan komme til nytte for studenter og andre innen langt flere fagområder enn kriminologi, som for eksempel innen sosialfag og sosiologi.