Norden til verden

Tekst: Mia Paulsen

fontene@lomedia.no

Foto: Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Hei, det er Fontene som ringer. Vi vil gjerne intervjue deg for Fontene Forskning.

– I hvilken sammenheng?

– Det er for Profilen, vår faste spalte som presenterer en forsker for leserne. Et slags saksportrett.

– Men hva er anledningen?

– Det er det nye tidsskriftet, Nordic Social Work Research (NSWR). Kan vi treffes en gang i løpet av neste uke?

– Nei, det er umulig. Jeg har muntlig eksamen hele uka.

– På fredag?

– Nei, det går heller ikke. Men jeg vil gjerne fortelle om tidsskriftet.

– Vi har en frist. Etter neste uke er det for seint. Kan vi ta det på telefonen nå?

– OK, vi prøver.

Monica Kjørstad resignerer for det uunngåelige. Men svensk høflighet går hun inn i samarbeidsprosjektet med intervjueren, ikke uten reservasjoner. Hun har solide stockholmske røtter med fartstid i Norge siden 1975, og vet ikke helt hva hun skal svare når jeg spør om hun er norsk eller svensk. «Nordisk», sier hun.

Med sitt nordiske blikk hadde hun gode forutsetninger for å utrede et engelskspråklig tidsskrift for nordiske forskere på sosialt arbeid.

Større nedslagsfelt. – Det vil gi nordiske forskere et større nedslagsfelt for sin forskning. Det er mye interessant forskning om sosialt arbeid i Norden, men den er lite tilgjengelig internasjonalt på grunn av språket, sier Monica Kjørstad.

Første nummer kom i mai under overoppsyn av redaktør Tarja Pösö ved Tampere-universitetet i Finland og co-redaktør Monica Kjørstad. De ønsket en utgiver i England. Det ble Taylor and Francis, som er en del av Routledge-gruppen (www.tandf.co.uk/journals/titles/2156857X.asp).

NSWR fyller et hull, mener hun. Bladet skal formidle forskning av høy kvalitet ved å trykke referee-vurderte forskningsartikler. Forlaget ønsker artikler om sosialt arbeid i bred forstand, som inkluderer praksis så vel som betingelser og føringer.

Tidligere fantes Nordisk Sosialt arbeid som nordisk samarbeidsprosjekt. Kjørstad sier at hun ikke kjenner til hvorfor det prosjektet ble avsluttet. Men hun mener det fortsatt er behov til stede. For et nordisk tidsskrift om sosialt arbeid på engelsk.

Kjørstad forteller om stor pågang fra folk som vil levere artikler til tidsskriftet.

– Det er begrenset hvor mange artikler fra Norden som blir publisert i internasjonale tidsskrifter, og terskelen der er enormt høy, sier hun.

Første nummer har fire artikler og dekker minst fire nordiske land. Den norske artikkelen er skrevet av Elisabeth Larsen ved Høgskolen i Oslo. Hun skriver om barns erfaringer med hjelpetiltak i barnevernet. Larsen skriver doktoravhandling om barns erfaringer med støttekontakt og besøkshjem.

I tillegg er det en artikkel om postkolonial analyse i sosialt arbeid og en om forholdet mellom idealer og realiteter i praksisfeltet. Den fjerde handler om korte narrativer som kvalitativ tilnærming til effekter av intervensjoner i sosialt arbeid.

FORSA-initiativ. Initiativet til det nye tidsskriftet kom fra de nordiske FORSAene (FORSA står for «Forening for forskning i sosialt arbeid»), som fortsatt er redaksjonelle utgivere. Monica Kjørstad har sittet to perioder i det norske FORSA-styret.

– FORSA fremmer forskning og utvikling både i utdanningssystemet og praksisfeltet, og FORSA-konferansene er viktige arenaer for kontakt mellom forsk-ning og praksis. Jeg synes det er kvalitet og sus over disse konferansene. Dialogene og diskusjonene flyter ganske naturlig og uformelt, og det synes jeg er verdifullt. Og praktikere er alltid svært velkomne på FORSA-konferansene, sier Monica Kjørstad.

Selv kom hun til forskningen etter mange år som sosionom i praksisfeltet, blant annet som sosialsjef i bydel Bygdøy Frogner i Oslo. En fantastisk jobb, synes hun.

Trives i jobben. – Jeg har jobbet på alle nivåer, og alltid trivdes i jobben. Men som leder har du størst mulighet for å få konkrete resultater. Du har større innflytelse på beslutningene.

Monica Kjørstad er blitt 64 år, og trives fortsatt på jobben. Hun ser fram til nye spennende tider med omorganisering av avdelingene på Høgskolen i Oslo. Noen pensjonisttilværelse er hun ikke opptatt av. Tvert om: Hun ser for seg en tøff overgang den dagen hun må slutte.

– Å kunne forsørge seg og ha et trygt og helst meningsfylt arbeid er verdifullt for de fleste, tror jeg. I et anstendig samfunn bør det være slik at de som ikke kan jobbe hele tiden, likevel kan ha en akseptabel livssituasjon uten å måtte skamme seg, sier hun.

Arbeidslinja. Akkurat dette poenget tok hun godt vare på i sin doktoravhandling, hvor hun tok for seg implementeringen av arbeidslinja ut fra et kritisk realistisk perspektiv på sosialt arbeid i forvaltningen. Vilkår for sosialhjelp og de etiske implikasjonene av slike vilkår var et sentralt tema.

– Sosialarbeiderne var svært bekymret over å måtte stille til dels ganske harde vilkår overfor sosialhjelpsklienter i vanskelige situasjoner som trengte mye hjelp.

Sosialarbeiderne opplevde ifølge Kjørstad at de ikke alltid kunne gi et godt nok tilbud.

– Jeg definerte ikke praksis som uforsvarlig. Men sosialarbeiderne hadde noen utfordringer som ikke alltid var lette å håndtere, sier hun, og understreker at hennes doktorarbeid er basert på empiri fra før Nav-reformen.

Håper de besinner seg. – Hvordan står det til med sosialt arbeid i Nav?

– Man må være åpen overfor ny organisering og nye sosiale virkeligheter. Men jeg har inntrykk av at Nav legger liten vekt på kunnskap i og erfaring med sosialt arbeid. Jeg tror de er ute og kjører, og håper de besinner seg og ikke tror de må finne opp kruttet på nytt. Det er åpenbart sider ved Nav som må modereres og utvikles og til dels endres. Nav-reformen er et klassisk eksempel på at man tar utgangspunkt i organisasjon i stedet for hvilke arbeidsoppgaver og hvilke mennesker man skal betjene. Dermed begynner man i feil ende.

Klikk. Monica Kjørstad må i et møte. Hun skulle gjerne fortalt litt mer om doktorarbeidet, og om arbeid i sin alminnelighet, men tiden er altfor knapp. Akkurat det kan hun nok etter hvert tenke seg å endre på. Få et langsommere tempo.

Pr. epost er jeg nysgjerrig på hva hun da, den gangen i framtida når hun pensjonerer seg, vil bruke tida på, og hvor.

Det har hun absolutt ikke lagt planer for ennå. Men selvsagt, hun vil gjerne være mer sammen med barnebarn, lese flere bøker, kanskje ta noen kurs.

Og bruke mer tid i Europas storbyer.

– Som gammel Stockholmsjente liker jeg store byer. Men jeg vil fortsatt ha fotfeste i Oslo. Oppleve kultur og gå på ski vinterstid. Det setter jeg pris på etter mange år i Norge.