JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Når kjønn er et valg

- transpersoners inntreden i verden

11.06.2014
22.04.2022 13:20

Sammendrag

Artikkelen formidler erfaringer fra transpersoners erkjennelses- og tre-inn-i-verden-prosesser, med det formål å øke kunnskapsnivået om utfordringer personer med kjønnsidentitetstematikk møter hos yrkesgrupper i velferdssektoren som vil møte trans i sin arbeidssituasjon. Artikkelens hovedtema er erkjennelsen av ens kjønnsidentitetstematikk, håndteringer av denne erkjennelsen og erfaringer med å tre inn i verden i de/t kjønnsuttrykk som samsvarer med egen/egne kjønnsidentitet/er. Hovedargumentet i teksten er at personer med kjønnsidentitetsspørsmål opplever at kjønn er et valg, et obligatorisk sådan, men ikke et fritt valg. Mange personer med nær relasjon til transpersonen og ulike yrkesgrupper har formeninger om valgets «riktige» utfall, som ikke alltid er til hjelp for personen. Det medisinsk-juridiske kompleks har makt og myndighet til å bestemme for, eller også over, transpersoner. Avslutningsvis presenteres en modell for å fange inn mangfoldet i erfaringer, handlingsrepertoar og posisjoner i transspektret.

Nøkkelbegreper: kjønnsinkongruens, transkjønnet, trans, kjønnsidentitetstematikk, transposisjoner

Summary

The article presents results from a Norwegian study on living conditions and quality of life for diverse trans variant and transsexual people. The aim is to increase knowledge about their experiences among welfare state professions, such as health and social workers. A main finding was the overall lack of trans competence in the health sector. The article deals with trans persons’ recognition processes of their gender incongruence and with strategies for coming into the world – one’s family, job and the public sphere. The author argues that gender dissonance implies that gender is an obligatory, but not a free choice. Many people feel a right to interfere; parents, teachers, friends and colleagues and, not the least, the medico-legal complex with authority to decide over one’s gender(ed) future. Finally, we offer a model for organizing the large variety of choices, and strategies to find one’s position/s in the trans specter.

Litteraturliste

Anderssen, Norman & Kirsti Malterud. (2013). Seksuell orientering og levekår. Bergen: Unihelse allmennmedisinsk forskningsenhet.

Almås, Esle og Esben Esther Pirelli Benestad. (1996). Sexologi i praksis. Oslo: Tanum forlag.

Arntzen, Marion & Kari Khars. (2011). Man(n) er da kvinne. Oslo: Pirat Forlag.

Arntzen, Marion & K. Khars. (2013). De usynlige kjønn. Bergen: Fagbokforlaget.

Beemyn, Genny & Susan Ranking. (2011). The Lives of Transgender People. New York: Columbia University Press.

Benestad, Esben Esther Pirelli og Elsa Almås. (2001). Kjønn i bevegelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Benestad, Esben Esther Pirelli. (2009). Addressing the Disturbed, like Ripples in Water: Intervention with the Social Networks of Children who Transe, Sexual and Relationship Therapy, Vol. 24, No.2.

Benestad, Esben Esther Pirelli. (2010). From Gender Dysphoria to Gender Euphoria: An Assisted Journey, Sexologies: European Journal of Sexual Health, Vol. 19, No. 4.

Bjørkman, Mari. (2012). Lesbisk tillit - lesbisk helse. Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner. Faculty of Medicine and Dentistery. Dpt. of Public Health and Primary Health Care. Universitet i Bergen Ph.D.

Bolin, Ann. (1988). In Search of Eve. Transsexual rites of passage. South Hadley: Bergin & Garvey.

Darj, Frida & Hedwig Nathoorst-Böös. (2008). Âr du kille eller tjej? En intervjustudie om unga transpersoners livsvillkor. RFSL Ungdom, Sverige.

Davy, Zowie. (2011). Recognizing Transsexuals. Personal, Political and Medico-legal Embodiment. Surrey: Ashgate.

Devor, Aaron H. (2004). Witnessing and mirroring. A fourteen stage model of transsexual identity formation. Journal of Gay and Lesbian Psychotherapy 8; 41-67.

Engdahl, Ulrika. (2010). Att vara som/den «en» är. En etisk diskusjon om begreppen rättvisa, erkännande och identitet i en transkontekst. Linköpings Universitet: Institutionen för Tema.

Ekins, Richard & Dave King. (1999). Towards a sociology of transgenderes bodies. The Editoral Board of the Sociological Review 581-602.

Elgvin, Olav, Kristin Bue & Arne Backer Grønningsæter. (2013). Åpne rom, lukkede rom: LHBT i etniske minoritetsgrupper. Fafo 2013:36.

Grossman, Arnold H., Adam P. Haney, Perry Edwards, Edward J. Alessi, Maya Ardon & Tamika Jarrett Howell. (2009). «Lesbian, gay, bisexual and transgender youth talk about experiencing and coping with school violence: a qualitative study», Journal of LGBT Youth 6(1), pp. 24-46.

Grossman, Arnold H. & Anthony R. D’Augelli. (2006). Transgender youth: invisible and vulnerable. Department of Applied Psychology, The Steinhardt School of Education, New York University.

Gärdal, M. & C. Orre. (2011). Trygga sammanhang gör mig kåt - om transpersoners sexuella hälsa. RFSL, Sverige.

Hines, Sally. (2007). (Trans)forming gender: Social change and transgender citizenship, Sociological Research Online, Vol. 12.

Kennedy, Natacha & Mark Hellen. (2010). Transgender children: more than a theoretical challenge, Graduate Journal of Social Science, Vol 7, Issue 2.

Keuzenkamp, Saskia. (2012). Worden wie je bet. Het leven van transgenders in Nederland Den Haag: Sociaal en Cultureel Planbureau.

Lehtonen, Jukka & Kati Mustola. (2004). Straight people don’t tell, do they …? Negotiating the boundaries of sexuality and gender at work. Helsinki: Ministry of Labor.

Lev, Arlene Istar. (2003). Transgender emergence: Therapeutic guidelines for working with gender-variant people and their families. New York: Haworth Clinic Practice Press.

Malterud, Kirsti & Mari Bjørkman. (2013). «I skapet anno 2012», i Anderssen, Norman og Kirsti Malterud Seksuell Orientering og Levekår Bergen: Unihelse allmennmedisinsk forskningsenhet, ss. 147-174.

Motmans, Joz, I. Biolley & S. Debunne. (2010). Being transgender in Belgium. Mapping the social and legal situation of transgender people. Brussels: Institute for the Equality of Women and Men.

Motmans, Joz & Van der Ros. (publiseres i 2014). Trans Activism and LGB Movements In Belgium and Norway: Odd Bedfellows? i Paternotte, David & Manon Tremblin (eds.) The Ashgate Companion to Lesbian and Gay Activism. Ashgate Press.

Roen, Katrine (2001). ’Either/or’ and ’both/neither’: discursive tensions in transgender politics. Signs 27(2), 501-522.

Rubin, Henry. (2003). Self-made men: Identity and embodiement among transsexual men. Nashville: Vanderbilt University Press.

Røthing, Å. og S. Bang-Svendsen. (2009). Seksualitet i skolen: perspektiver på undervisning. Cappelen Damm Akademisk.

Van der Ros, Janneke. (2013a). Alskens folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk. Likestillingssenteret og LHBT Kompetansesenter.

Van der Ros, Janneke. (2013b). Alskens folk i helsevesenet: de overlevende i Arntzen, Marion & K. Khars (2013) De usynlige kjønn Bergen: Fagbokforlaget.

Van der Ros, Janneke. (2013c). Likestilling for alskens folk? Tidsskrift for Kjønnsforskning 2013:3.

Vennix, Paul (2002) Genderidentiteit en werk bij man-naar-vrouw transgenders, Tijdschrift voor seksuologie, 245-252.

Whittle, Stephen, Lewis Turner and Maryam Al-Alami. (2007) Engendered penalties: transgender and transsexual people’s experiences of inequality and discrimination, Weatherby: Equalities Review.

Janneke van der Ros

Førsteamanuensis, Høgskolen i Lillehammer, avdeling for samfunnsvitenskap

janneke.vanderros@hil.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Artikkelen presenterer erfaringer til personer med kjønnsidentitetstematikk, med det formål å øke kunnskapen om disse personers utfordringer til aktører på ulike velferdsstatsarenaer1). Én viktig erfaring er nemlig at kunnskapsnivået om kjønnsidentitetstematikk er foruroligende lavt blant slike aktører. Et annet formål er å vise det store mangfold i erfaringer og livsvalg til denne gruppen, samt å sammenfatte erfaringer langs dimensjoner som forhold til kjønn og kjønnskategoriene og strategier for å tre inn i verden. Artikkelen bygger på resultater fra et forskningsprosjekt om levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk, heretter referert til som transpersoner der betegnelsen angir hele spektret av personer med kjønnsidentitets-utfordringer. Forskningen er finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, ved det nasjonale kunnskapssenteret for seksuell orientering og kjønnsidentitet (LHBT kompetansesenteret) (Van der Ros 2013a). Kjønnsidentitetstematikk betegner opplevelse av manglende samsvar mellom kroppens kjønn, kjønn tillagt ved fødselen ut fra tegn på kroppen, og egen oppfatning av ens kjønn, individets kjønnsidentitet, også kalt kjønnsinkongruens. I medisinsk terminologi omtales dette også som kjønnsidentitetsforstyrrelse, og ubehaget som kan følge av slik inkongruens betegnes som kjønnsdysfori. Det forekommer ulike former for ubehag, og ubehaget erfares i ulik styrke, hvor samfunnets toleranse for og statens håndtering av kjønnsmangfold spiller en betydelig rolle. Større innsikt i de mange utfordringer kjønnsinkongruens medfører for den enkelte og for deres familier, vil kunne bidra til å skaffe transpersoner likeverdige levekår og mer tilfredsstillende behandling i velferdsstaten. Transpersoners erfaringer med og i helsevesenet er et kapittel for seg, for stort til denne artikkelen.

Transpersoners «inntreden i verden» handler om å være den (som) en er og å vise seg slik en forstår seg selv (uttrykket er inspirert av Engdahl, 2010). Det henleder tankene til skuespilleren som etter forestillingen trer inn på scenen igjen, nå som seg selv, for å ta imot applausen. Implisitt ligger ønsket om en applaus for transpersoners styrke og mot til å uttrykke seg som den hun/han/hen/ze opplever seg å være. «Hen» og «ze» er kjønnsalternative uttrykk, der «hen» henviser til personer som identifiserer seg som både hun og han, og «ze» er pronomen for de som ikke ønsker å forholde seg til noen kjønnsbetegnelse, eller forholder seg avvisende til kjønn som identitetsmarkør.

I artikkelen presenteres transpersoners erfaringer og strategivalgene for å tre inn i ulike typer verdener. De utgjør noen av de mest avgjørende i transpersoners liv, og rommer håndtering av (minst) to former for inkongruens: for det første manglende samsvar mellom kroppslig kjønn og selverfart kjønnsidentitet. For det andre transpersoners manglende samsvar mellom egen oppfatning av ens kjønnsidentitet som mann eller kvinne, som flerkjønnet, ikke-kjønnet eller kjønns-nonkonform, og andres meninger om ens kjønn. Jeg kaller det henholdsvis «interne» og «eksterne» former for inkongruens. To spørsmål trer fram i denne sammenheng: Hvem er jeg, og hvem får bestemme hvem jeg er og får uttrykke meg som? I denne artikkelen presenteres svar på det første spørsmålet. Når det gjelder svar på det andre spørsmålet, står erfaringer i og med helsesektoren sentralt, og er presentert annetsteds (Van der Ros, 2013a, b).

Artikkelens hovedtema er erkjennelsen av ens kjønnsidentitetstematikk, håndteringer av denne erkjennelsen og erfaringer med å tre inn i verden i de/t kjønnsuttrykk som samsvarer med egen/egne kjønnsidentitet/er. Avslutningsvis sammenfattes resultatene i en modell for sentrale posisjoner i transspektret.

Kjønn er et valg

Et første sentralt spørsmål for personer med kjønnsidentitetstematikk er, som nevnt, hvem jeg er, i betydning «Hvilke/t kjønn opplever jeg meg å være (identitet), som jeg vil vise meg i/som (performativt), uavhengig av det kroppslig kjønn jeg har og uavhengig av hvilke/t kjønn andre tillegger meg (gjør meg til), og hvilken kjønnstilhørigheten oppnår jeg i relasjon med andre (Almås & Benestad, 1996)?». Spørsmålet angir noen av kjønnsbegrepets mange dimensjoner: kjønn som noe vi er, vi har, vi gjør, vi gjøres til, tilhører, og (må) forhandle om å gjøre. Kjønn er et omstridt tema i transpersoners hverdag. Transpersoner må forholde seg til dissonansen mellom sitt kroppslige kjønn og sin kjønnsidentitet. Men transpersonen får ikke være alene om valget: mange blander seg inn og har meninger og ønsker om hvilket kjønn barnet, foresatte, eller partner/ektefelle er og/eller skal få uttrykke seg i/som. Andre mener å vite bedre, eller å kunne teste medisinsk eller psykologisk hva som er det «riktige» kjønnsvalg for en person der kjønnsidentitet er tema. Staten har tildelt én institusjon i Norge, Oslo Universitetssykehus, monopol på transpersoners tilgang til utredning og medisinsk behandling.

Transforskere anvender ulike grep for å beskrive utviklingen av transpersoners kjønnsidentitet fra gryende erkjennelse til avklart og åpen kjønnsidentitet. Noen framstiller prosessene som faser, andre forskere peker på sentrale tidspunkter i livet, «milepæler» der det skjer en omdreining mot å våge å utrykke seg som den en selv oppfatter seg å være, og til personen velger å leve i autentisk kjønnsutfoldelse (Beemyn & Rankin, 2011, Davy, 2011, Devon, 2004, Rubin, 2004, Lev, 2003, Bolin, 1988). Jeg analyserer materialet med utgangspunkt i to dimensjoner: individets forhold til kjønn som identitetsmarkør og til kjønnskategorisering som praksis. Det er viktig å huske på at transpersoners muligheter og begrensninger og deres valg, er kontekstavhengige og samfunnsskapte. Spesielt generasjonsforskjeller i transspektret illustrerer dette poeng tydelig. Mitt fokus er på to innslag: den gryende erkjennelsen av kjønnsidentitetstematikken, og når individet tar sjansen på å uttrykke seg åpenlyst i sin egen kjønnsforståelse.

Datamaterialet er samlet inn gjennom tre fokusgruppesamtaler på fem timer hver der i alt 19 personer deltok. Fokusgruppene behandlet tre hovedtemaer: erkjennelse, erfaringer til unge voksne og erfaringer med helsesektoren i kjønnsidentitetsspørsmål. Informantgruppen viser stor variasjon når det gjelder kjønnsidentiteter og forhold til kjønnskategorier og har svært uensartete erfaringer med å tre inn i verden. Informantrekrutteringen gikk via transpolitiske organisasjoner, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), som er «pasientorganisasjonen for kjønnsopererte kvinner og menn», lavterskel-tilbudet Stensveen Ressurssenter og informasjon på transrelevante websider. Informanter med interesse for prosjektet sendte en beskrivelse av sin situasjon og begrunnet sitt ønske om å delta. Vi valgte deltakere ut fra kriterier som alder, transposisjon, retning på transformasjon, geografi og yrke. Forskningsfilosofien er emansipatorisk, og vi forsker med framfor på personer med kjønnsinkongruens. Informantene har vært med underveis i diskusjoner om fortolkning av datamaterialet. I tillegg ble prosjektet fulgt tett av en svært transkompetent referansegruppe med deltakere fra oppdragsgiver, transorganisasjonene, pasientorganisasjonen, samt sexologisk og spesifikk trans-ekspertise.

Mange av informantene opplever sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk som flytende. Jeg anvender deres egne kjønnsbetegnelser. Det går fram av tabellen at datamaterialet domineres av mann-til-kvinne-personer (MtK); 12 av 19 informanter. Syv informanter er kroppslige kvinner, det vil si kjønn tillagt ved fødselen, hvorav fire har fått diagnose transseksualisme ved OUS, én av disse er uten en slik diagnose. To ønsker ikke å forholde seg til kjønn som identitetsmarkør. De tre personene i materialet som betegner seg som transvestitter er født med mannskropp og har primær kjønnsidentitet som mann. Aldersspennet blant informantene er 17-67 år; den eldste er født rett etter annen verdenskrig og den yngste midt på 1990-tallet. Vi får således vurdert noen generasjonsforskjeller. Hovedtyngden befinner seg i alderen 35-45 år. Geografisk kommer de fra Vest-, Sør- og Østlandet, og fra store og små byer og fra bygde-Norge.

Tabell 1

Tabell 1

Kristin M. Johansen

Fra erkjennelse til transposisjon - fellestrekk

Informantenes beskrivelser av sine kjønnsidentitetsprosesser har, tross store variasjoner i levekår og livssituasjon, også markerte fellestrekk. Det som går igjen hos nærmest alle, og som vi også ser i studier fra andre land, er følelser av forvirring, ambivalens, angst, skam, skyld, frykt og trass; trass, for til slutt seirer selvopplevd identitet hos informantene (Devon, 2003, Lev, 2004, Beemyn & Rankin, 2011). «Og jeg var livredd altså, for at noen skulle få greie på at jeg var litt annerledes», forteller en eldre kvinne fra et lite sted på Vestlandet. Selv om en har et avklart forhold til sin identitet, kan de frykte for hva som kan skje:

«Jeg er redd for når jeg blir gammel, at jeg skal begynne å rote med min egen kjønnsidentitet. Det er en sånn frykt jeg har. Jeg er livredd for å bli en sånn raring på gamlehjem som går rundt i kjoler», sier han tjue år etter sin kjønnsbekreftende behandling.»

Et annet felles trekk er at de alt tidlig i barndommen, fra tre-fireårsalderen, erfarte ambivalens rundt kjønn, og alt da også kjente på omgivelsenes avvisende reaksjoner. «… jeg [fikk]ikke være med hvis jeg ikke hadde på meg jenteklær, for jeg gikk bare slik jeg hadde lyst til. Jeg tenkte da at det var noe som ikke stemte». I ung alder fikk mange (men langt fra alle) leve ut og eksperimentere, innenfor visse grenser, med ulik, eller motsatt, kjønnsuttrykk. Jenter (født med kvinnekropp) ser ut til å ha større handlingsrom enn de født med guttekropp. Vår kultur viser større toleranse for tomboy enn for sissyboy, i hvert fall fram til puberteten (Røthing & Bang-Svendsen, 2009; Grossmann m.fl., 2006). Men noen (født som) jenter blant informantene møtte allerede tidlig motstand mot sin viltre og gutteaktige adferd og ble presset av mors ønsker om «ei rosa lita dokke». «Jeg hater fortsatt rosa», sier en mann. En annen informant forteller «… hver gang hun kledde på meg kjole, så begynte jeg å grine, for jeg ville ha snekkerbuksa mi». Hen opplevde også å få barbiedokke til bursdag selv om hen på ønskelista hadde skrevet «Ikke dokker, ikke sminke» med store bokstaver. De som er født med guttekropp opplever at rommet til utforsking med ulike kjønnsuttrykk er langt mindre enn for dem født med jentekropp. Mange av guttene valgte i barne- og ungdomsårene enten rollen som den stille innadvendte litt «nerdete» gutten, eller tvert om, som mobberen, utagerende og slaskete, der de overkompenserte med gutteaktige trekk. Barndommen er altså en forvirrende tid, med mange irettesettelser på kjønnsrelatert adferd av de voksne i familien, i barnehagen og på skolen; ikke nødvendigvis grunnet i uvilje, men i uvitenhet (Hines, 2007).

Så kommer den «skrekkelige puberteten» der kjønnsnormative forventninger og krav til tilpasning til kjønnsrollene blir alt mer påtrengende, nå også med styrke for de født med jentekropp, samtidig som hormonendringer også bidrar til uorden (Davy, 2011:70-76, 97-100). «Den dagen jeg fikk menstruasjon prøvde jeg å ta livet mitt. Da tenkte jeg ‘nå er det hvert fall slutt’». Seksualitet og seksuell orientering blander seg med usikkerhet rundt kjønnsidentitet og gjør livet ytterst komplisert: hvilke(t) kjønn er de tiltrukket av? I tillegg til kjønnsnormer kommer nå også heteronormative krav inn. Mange forteller om seksuell tiltrekning til personer med samme kroppslige kjønn, og altså motsatt egen kjønnsidentitet, den som de oftest undertrykker. Det som forvirrer spesielt er at de kan føle seg tiltrukket av en kjønnet kropp de ikke liker hos seg selv. En del presenterer sine erfaringer som «født i feil kropp» eller «født med feil kjønn». Kan en så være tiltrukket av en slik kropp, når den tilhører en annen? (Gärdal & Orre, 2011) De «kommer ut» som homofil eller lesbisk, og får sine første erfaringer med å være åpent annerledes enn majoriteten. Mange minnes denne perioden i livet som en prøvelse, der de møter trakassering og mobbing, hvis de ikke valgte å gjemme seg godt fordi de ser andre bli mobbet.

De fleste av informantene erfarte at homoseksuell eller lesbisk orientering ikke løste problemene. Livet kjennes temmelig uutholdelig – manglende konsentrasjon, ensomhet eller mobbing på skolen fører til at skolearbeid forsømmes og prestasjonene blir dårlige. En ung voksen forteller:

«Det ble bedre når jeg kom på ungdomsskolen, (…) jeg løste det ved å ikke gå så mye på skolen, og ved å henge i alternative miljøer. Gjerne med andre som var på kjøret, og jeg gjorde det dårlig på skolen».

Omgivelsene, hjemme og på skolen, motsetter seg forsøk på å vise seg som en er, og kroppen utvikler seg alt mer bort fra ens kjønnsidentitet. Det er, igjen, viktig å understreke at så vel biologiske som samfunnsmessige forhold motarbeider transungdommenes forsøk på å finne ut hvem de er; de møter motstand fra så mange hold i sin identitetsformasjon (van der Ros, 2013a).

Fra erkjennelse til transposisjon
– generasjonsforskjeller

Generasjonene skiller seg merkbart fra hverandre, spesielt med tanke på muligheter og overlevelsesstrategier. Den eldre generasjonen brukte langt flere år på å forstå sin ambivalens, og de valgte stort sett å gjemme bort jenta eller gutten de skjønte de var. De giftet seg, fikk barn og prøvde å leve såkalt «vanlige» liv, liv som «alle» lever, i tråd med kulturelle koder i den heteronormative tokjønnsmodellen. Men godt gjemt under overflaten ligger et forsømt barn, et undrende menneske de ikke tør vise fram. «Jeg var 18 år da jeg hørte i radio at den første kjønnsskifteoperasjonen var foretatt. Det var helt tilfeldig, og da gikk jeg ut og grein. Åh, jeg hadde så lyst, men det var ikke råd å nevne noe, ingen visste noe», beretter en eldre kvinne. De fleste i den yngre generasjon har langt tidligere funnet ut av sin uro og kjønnsambivalens, de har søkt på internett, hatt synlige og positive rollemodeller. De finner fram til fellesskap, for eksempel Skeiv Ungdom, til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) eller ungdomsgrenen til pasientforeningen for kjønnsopererte2) kvinner og menn (HBRSU). Det gir unge mennesker handlingsrom, men ikke minst større selvtillit. Mange yngre trans avviser omgivelsens kjønnsforventninger, og avfeier kjønnsnormer som sosio-kulturelle konstruksjoner. En annen generasjonsforskjell er at yngre ikke ber om å få være som de er, de er ikke fornøyd med toleranse og aksept, de forventer anerkjennelse og respekt for sitt/sine kjønnsvalg. Selvtillit styrker motstandskraften mot minoritetsstress (Malterud & Bjørkman, 2013).

De mer voksne blant informantene forteller at den andre kjønnsidentitet med ujevne mellomrom presset eller presser seg på, og nærmest må få vise seg. De hadde, eller har, en pose med klær, sminke, eventuelle smykker og tilbehør som kan få dem til å uttrykke seg som den de er og ønsker å bli sett som. De har kjent angsten: hva om posen blir oppdaget, tenk om en dør og «hemmeligheten» avsløres?

«Og to ganger har jeg brent hele min kolleksjon. Nei, nå er det stopp, nå har jeg møtt så mye motstand og sånn. Men du vet, det gikk jo bare ei stund, og så begynte jeg å samle opp igjen».

Det blir nye poser, klær handles inn på finurlige måter: «Jeg kjøper for søsteren min»; de handler på internett og via postkatalog. I noen tilfelle skjer nettopp det de fryktet: posen blir funnet, sannheten må fram, endelig – fryd og skrekk, lettelse, skyld og skam melder seg i en overveldende blanding. I de tilfellene er det ikke de som trer inn i verden, men verden som tråkker inn i, og på, deres verden. Noen forteller at mor eller storesøster kom hjem mens de gikk i lånt kjole og høyhælede sko. Andre beretter at det var ektefellen som fant «posen». En informant forteller at hun la ut mange små spor som kunne fått omgivelsene til å oppdage at «han» var «hun». «Når jeg skulle komme ut i barndommen, så har jeg gitt sånne små hint. (…) Så på den ene siden var jeg livredd og skjulte det, og på den andre siden gjorde jeg noen ting for at de kanskje skulle skjønne det».

Et annet felles trekk for flere av de noe eldre informanter er at det tok forferdelig lang tid, opp til 20-30 år, før de omsider trådte inn i verden som de opplever de er. Underveis har det vært ekteskap, barn og barnebarn, skilsmisse(r) og nye ekteskap. På mitt spørsmål om de angrer, svarer de at de brukte så lang tid; at de ventet så lenge med å tørre tre inn i verden som seg selv! Noen velger nå å være mentor og forbilde for yngre, slik at disse skal slippe å miste så mye tid til et riktigere liv. De vet hva forbilder kan bety for unge med kjønnstematikk (Darj & Nathoorst-Böös, 2008). Livet i selvvalgt kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er ikke uten videre lett, men det er preget av åpenhet, integritet og autensitet og det gir styrke å møte utfordringer.

I dette avsnittet har jeg beskrevet informantenes erfaringer med «Hvem er jeg?». I neste avsnitt presentes hvordan de håndterer spørsmål som «Hvem vil jeg være, og hvordan kommer jeg dit?»

Strategier for å tre inn i ulike verdener

En første observasjon er at det å tre inn i verden ikke er noe transpersoner gjør én gang for alle. Mange prøver seg forsiktig fram flere ganger før de våger å leve helt og fullt i ønsket kjønnsuttrykk og i tråd med sin kjønnsidentitet. De blir konfrontert med sine valg igjen og igjen, de må komme ut i ulike kontekster og i nye situasjoner.

«Jeg synes jeg kommer ut hele tiden!» utbrøt en informant lettere oppgitt. «Hvorfor kan ikke jeg bare få være X som driver med dykking og motorsykkel. (...) Hvorfor skal jeg hele tida defineres inn i det der?»

Han ønsker å legge sin 20 år lange transhistorikk bak seg, men andre trekker den fram. For transpersoner i en både kvinne- og mannposisjon kommer slike situasjoner stadig vekk; en får nye naboer, en svigerdatter, en ny kollega. Før jeg diskuterer det å tre inn i verden, må det nevnes at nær sagt alle har overveid eller endog prøvd å tre ut av verden; det vil si de har hatt selvmordstanker- og forsøk.

«Som seksåring prøvde jeg å ta livet av meg for første gang, for da orka jeg ikke mer. Da hadde jeg gått i barnepark, og der var det mye fokus på gutte- og jentelus. Og så skulle jeg sitte på røde stoler. Og det holdt på å ta knekken på meg».

Og en kvinne forteller: «Det var mange ganger at det ikke nyttet, at livet var… jeg orket ikke mer. Men jeg hadde noen som dro meg tilbake igjen». Andelen med slike tanker blant transpersoner er illevarslende høy, 70-80 prosent (Keuzenkamp, 2012, Grossman m.fl., 2006, Kennedy & Helen, 2010).

Informantene tenker nøye og lenge gjennom strategier for å meddele «hemmeligheten» før de velger å framtre i annet kjønnsuttrykk. De har resonnert rundt hvem som skal få vite, i hvilken rekkefølge, og hvordan det skal fortelles. Noen velger å underrette mange på én gang:

«Så jeg skrev et brev. Og så la jeg det bildet i en konvolutt inni det brevet og skrev at du kan åpne konvolutten når du føler for det. Og da fortalte jeg også hvilke andre jeg hadde fortalt det til, sånn at min mor for eksempel ikke ble sittende helt alene, men kunne snakke med sønnen min eller søsteren min».

Noen få informanter gikk ut offentlig i lokalavisa, og de har gode erfaringer med det. De bidro til å ufarliggjøre og avmystifisere det som kanskje hadde vært tema for sladder og baksnakking i årevis. De fikk mange positive tilbakemeldinger fra fremmede, men ikke alltid fra sine nære. Partneren kunne føle seg ufrivillig stilt til skue. Blant unge voksne velger noen å blogge om prosessen og inviterer lesere med på transisjonen.

Til tross for at det ofte går greit, og det viser seg lettere enn fryktet, har mange også erfart at det har en høy pris å stå fram; de får også motstand og avvisning.

«Så hun [datteren] brøt all kontakt, så jeg har ikke noe kontakt med henne. Og det er jo… og hun har tre barn også mister vi kontakt med de (sic), så det er veldig trasig».

Enkelte informanter velger åpenhet kun overfor noen utvalgte. En ung informant som skal i gang med hormonbehandling, vil ikke snakke med sine foreldre om det. Flere av informantene har opplevd vold, trusler om vold, trakassering og diskriminering som følge av sitt kjønnsuttrykk, sin kjønnsidentitet eller historikk som kjønnsoperert (informantens ordvalg).

Informanter som identifiserer seg som «både kvinne og mann» og transvestitt velger ofte bare delvis åpenhet. Én av informantene er aktiv i foreningen for transpersoner, men utenom miljøet er det kun kona som vet. Han betrakter sin transvestitt-identitet som en privatsak: «Ingen har noe med det. De skal ikke bry seg». Hverken barna hans eller andre utenfor miljøet er informert. I blant går han i kvinneuttrykk med kona i utlandet, aldri i hjembyen. En annen transvestitt synes det er leit at kona ikke vil forholde seg til eller viser interesse for hans identitet som transvestitt.

Flere informanter forteller at når de til slutt valgte åpenhet, var det også med tanke på andre i en lignende situasjon. Ei forteller om en fortvilet mor som i en fortrolig samtale fortalte henne om sønnens transseksualisme og hvor vondt han hadde det.

«Kan dette virkelig skje i dag? Hva kan jeg gjøre for å hindre noe sånt? Det første jeg må gjøre: jeg viser meg. Jeg står fram og viser at det går an å leve som dame selv om jeg ser ut som en mann».

Hvilket hun så gjorde med brask og bram. Tanken på å hjelpe andre viser hvor destruktivt de erfarte livet med hemmeligholdelse.

Hvordan informantene valgte å tre inn i familien betinges av om «familien» er opprinnelsesfamilien, med foreldre/foresatte, eventuelle søsken og besteforeldre, eller om den er den selvetablerte familie med ektefelle/samboer, svigerforeldre og eventuelt barn. En felles erfaring er at familiemedlemmer trenger tid for å venne seg til og akseptere og respektere transpersonens valg av kjønnsuttrykk. Foreldre kan oppleve det som «å miste» en sønn eller datter; de må gjennom en sorgprosess. Noen foreldre evner ikke å forstå hva det handler om, noen blander sammen seksuell orientering og kjønnsidentitet:

«Moren min bestemte seg for at enten måtte jeg være lesbisk, eller så måtte jeg være mann; de hadde funnet ut at jeg kledde meg i manneklær når jeg var hjemme alene. Det virket som at de hadde mest lyst til at jeg skulle være lesbisk, så da gikk jeg for den løsningen en stund og ble med i Skeiv Ungdom. Men det funka aldri helt for meg».

Noen presser barnet til å oppføre seg kjønnskonformt og legger stein til byrden; disse får ofte et anstrengt forhold til foreldrene. Andre forteller om svært forståelsesfulle foreldre som bidro til å gjøre situasjonen enklere; noen sendte barnet til lege, formidlet kontakt med den kjente sexologen og åpen transperson, professor Benestad. Der fikk de hjelp med å informere omgivelsene rundt transbarnet, familien, skolen, fastlege med mer. Hens strategi er jo nettopp å involvere miljøet rundt barnet/ungdommen i dets identitetsutvikling, og introduserte begrepet transtalent eller transbegavet heller enn (trans)pasient (Benestad 2009, 2010).

Å tre inn i sin selvetablerte familie som transperson oppleves svært forskjellig. Om lag halvparten av informantene er gift eller i samboerforhold, og det tærer hardt på forholdet hvis partneren i forkant ikke visste om kjønnsidentitetstematikken; det ender ofte med brudd. Der hvor transpersonen har vært åpen fra starten, er det bedre utsikter til at forholdet fortsetter. Flere informanter har gått gjennom kjønnsbekreftende behandling eller lever åpent som «både/og» etter å ha etablert seg på nytt, og de hevder at partnerens støtte var uunnværlig i tre-inn-i-verden-prosessen.

Noen forhandler med ektefellen/partneren om å få være i eget kjønnsuttrykk: de unnlater å gjennomføre omfattende kjønnsbekreftelse for husfredens skyld. En har forhandlet seg til hormonbehandling, men avstår fra (genital-)rekonstruksjon. Noen forteller om et ganske frydefullt samliv, hvor hun og partneren kan dra på shopping som gode venninner. En annen beretter at kona ikke var så bekymret for ektefellens identitet som trans, men fryktet å bli forlatt; kona lever godt med ektefellen i vekselvis kvinne- og mannsuttrykk. «Så slipper hun å forklare alle damesko som står i gangen», ler informanten og «Så reiser vi sammen, av og til som to jenter, og av og til som ektepar».

Men om partner er støttende og respektfull, så kan slekten velge å vende seg mot en: «Og hun [svigerinne] er så bekymra for den ’skammen’ jeg påfører hennes sønn. At han skal få dritt fordi han har en onkel som ‘egentlig er dame’».

Hva med barna? Om lag halvparten av informantene har barn, og disse velger ulike strategier ut fra forutsetningene for å ta opp tematikken. En del av de voksne informantene fikk barn før de valgte å leve som de/t kjønn de opplever seg som. Det å bli foreldre gjorde det faktisk mer problematisk å skulle tørre å leve i egen identitet og tilsvarende kjønnsuttrykk. De fleste av informantene som har hjemmeboende barn i dag, har valgt å være åpne om situasjonen. Er barna små ser det ut til å gå ganske smertefritt; så lenge barna forsikres om at den foresatte ikke blir borte, kan hun/han/hen3) få være i det kjønnsuttrykk de vil. Litt eldre og voksne barn derimot reagerer oftere med mindre velvilje, og i noen tilfeller sågar med avvisning. En eldre informant ble avvist av ett av barna og får ikke møte sine barnebarn etter at hun sto offentlig fram i lokalavisa. Datteren hadde opplevd mange problemer med sin far under oppveksten og ønsket ikke å forholde seg til ham i kvinneuttrykk. En annen med både/og-identitet har helt andre erfaringer: «… også spurte jeg han eldstemann i fjor høst, hvordan går det med dette? Og så sa han, nei ikke tenkt på det – hvordan går det med deg?»

Informantenes erfaringer varierer når det gjelder å komme i annet kjønnsuttrykk på arbeidsplassen. Flere har gode erfaringer, der ledelsen tilrettelegger for et godt møte med kollegaene, og der deres åpenhet om tematikken har møtt positiv respons. Mange opplever imidlertid delte reaksjoner blant kollegaer eller forretningsforbindelser, og den kommer gjerne til uttrykk på svært subtile måter;

«Når det gjelder jobb så sier jo folk, å så flott, takk for at jeg fikk vite, du er så modig, og de klassiske greiene der, (…) men det virker som de er redde for at de kan bli stilt i dårlig lys overfor andre: ‘Hva skal andre tenke om meg når vi to står sammen?’».

En annen forteller om heftig trakassering uten at ledelsen grep inn. Enkelte har opplevd utestenging fra jobben: ei forteller at da hun stilte i kvinneuttrykk på jobben, en ganske mannsdominert arbeidsplass, fikk de «organisert bort» hennes stilling gjennom omorganisering. Tre andre informanter har liknende erfaringer der arbeidsgiver har forsøkt å skvise dem ut av stillingene de hadde før kjønnsuttrykksskiftet. De kjempet imot, men fant det vanskelig å bevise at det hadde foregått kjønnsdiskriminering.

«De [ledelsen] sa at ’slikt skal ikke skje og slik skal vi ikke ha det i X [offentlig etat]’, men likevel sto jeg igjen som taperen. Og prosessen gikk over et og et halvt år, så jeg var jo helt utmattet, jeg var helt nede i kjelleren».

Forskning fra andre land viser at arbeidslivet er et meget problematisk område å navigere i for transpersoner (Motmans, 2010, Whittle, 2007, Vennix, 2002, Lehtonen & Mustola, 2004). Det er arenaen der de færreste viser seg i det kjønnsuttrykk som tilsvarer ens kjønnsidentitet. De etablerer heller sin egen arbeidsplass, eller skifter arbeid og bosted etter transformasjonen. Mange MtK (mann til kvinne) transpersoner valgte i ungdommen maskuline yrker og mannsdominerte arbeidsplasser for å kompensere sin kvinnelige kjønnsidentitet (Ekins & King, 1999), og slike arbeidsplasser er ofte relativt homo- og transfobiske: her gjelder maskulinitetens idealer.

Når det gjelder generelt å være en slags «offentlig transperson», har jeg observert at stadig flere kvinner og menn som har gjennomført omfattende kjønnsbekreftende behandling, velger å være åpne med sin transhistorikk (Motmans & Van der Ros, 2014). Alt flere ser betydningen av transpolitisk aktivitet og ønsker å delta i arbeidet for transrelaterte rettigheter som blant annet juridisk anerkjennelse av sitt kjønnsvalg og politisk tilrettelegging av transrelatert helsehjelp til flere enn de med Oslo Universitetssykehus sin diagnose for transseksualisme.

Å gjøre kjønn – modell for transposisjoner

Transpersoner er forskjellige når det gjelder holdning til kjønn som organiserende prinsipp og som identitetsmarkør, og til kjønnskategorisering som praksis. En sentral distinksjon er på den ene siden transpersoner som anerkjenner tokjønnsmodellen; det vil si at kjønn består av kvinner og menn. Disse personer kan videre deles inn etter deres forhold til kjønnskategoriene: 1) de som kjenner at de tilhører ett bestemt kjønn og som ønsker å markere sin kjønnsidentitet som enten kvinne eller mann og vil følge de kulturelle kjønnskoder og normene som gjelder for kvinner og menn i vårt samfunn, og 2) de som ikke anerkjenner kjønn som gjensidig utelukkende kategori, men mener at kjønn kan være et kontinuum, med mann og kvinne som ytterpunktene. De oppfatter seg å ha begge identitetene, både kvinne og mann, samtidig eller vekslende over tid; en såkalt «både/og»-posisjon. Den posisjonen betegnes gjerne som transvestitt. De som er i «både-og»-posisjonen samtidig, velger ofte å kombinere feminine og maskuline trekk i sitt uttrykk og beskriver seg i blant også som androgyne. På den annen side finner vi de transpersoner som anser kjønnskategorien som irrelevant, noe de ikke ønsker å forholde seg til som identitetsmarkør, verken som kvinne eller som mann, som kontinuum eller noe annet kjønn. De vil ikke underlegge seg kjønnskategorisering. Disse betegnes ofte som kjønnsskeive – avvisere eller kjønns-ikke-konforme. Roen, (2001) beskriver ovennevnte posisjoner som «either/or» og «both/neither». Jeg mener at vi får fram flere nyanser ved å utvide spektret til tre valg: «enten/eller», «både/og» og «verken/eller».

Enten/eller transpersoner har en entydig oppfatning av sin kjønnsidentitet; deres utfordring er at denne identiteten ikke samsvarer med kjønn tillagt ved fødsel. Personen vil tre inn i verden som den kvinne hun føler hun er, eller den mann han opplever seg som. Vedkommende avviser ikke kjønnskategoriseringen, ei heller tokjønnsmodellen, men det kjønn de ble tillagt ved fødsel oppfattes ikke som riktig. Personen ønsker å foreta «sceneskifte». Sceneskiftet kan ta form av «kjønnskorrigering» eller også kalt kjønnsskifte i noen sammenhenger. Almås og Benestad (1996) introduserte betegnelsen kjønnsbekreftende behandling, som er et mer dekkende begrepsbruk all den tid transpersonen ikke skifter kjønn, men får sin kjønnsidentitet bekreftet. Å få tilgang til omfattende kjønnsbekreftende behandling forutsetter at individet har fått diagnosen transseksualisme, såkalt F64.04). Behandlingen innebærer hormonbehandling og omfattende kroppsjusteringer med toppkirurgi og genital rekonstruksjon, og fjerning av kjønnskjertlene, altså irreversibel sterilisering. Det siste er påkrevd for å få endret sitt juridiske kjønn. Heretter vil de stort sett «passere» som kvinne eller mann, det vil si at vedkommende nå også oppfattes, eller «leses», av andre som det kjønn personen identifiserer seg som. De som innvilges slik behandling er relativt få: cirka 20-25 per år, og selve utredningen og påfølgende behandlinger tar i Norge mellom 8 og 10 år.

En type «sceneskifte» mange «enten/eller» transpersoner ønsker, består av mindre omfattende kroppsjusteringer, eksempelvis hormontilskudd, toppkirurgi, men ikke bunnkirurgi og/eller irreversibel sterilisering (også disse inngrep forutsetter Universitetssykehusets diagnostisering).

Både/og-personer betegner de i transspektret som veksler mellom ulike kjønnsuttrykk. Deres sceneskifte er ofte begrenset til kjønnsuttrykksjusteringer, eksempelvis brystproteser, klesskifte, fjerning av ansiktshår, endring av frisyre og make-up. Mange av dem har en «hoved-identitet» om jeg kan bruke en slik betegnelse, men fra tid til annen kjenner de på å vise den andre siden av seg, som kan betraktes som «bi-identitet». «Jeg er veldig mye mer Ola enn jeg er Kari», sa en av informantene; i fokusgruppen møtte vi «Ola». De opplever at det er forskjell på det å ha en identitet som kvinne, og det å gjøre kvinne. Menn som ønsker å gjøre kvinne i blant utgjør flertallet i både/og-gruppen (Beemyn & Rankin, 2011:137). De kan si: «Elisabeth er ikke med i dag», som da uttrykker at kjønnsidentiteten som «Petter» er mer framtredende den dagen, og da uttrykker vedkommende seg som «Petter». Noen har frihet til å komme i ønsket kjønnsuttrykk også i jobbsammenheng: «Mine kolleger vet aldri om det er ‘Trine’ eller ‘Tom’ som kommer om morgen» (navnene er oppdiktet).

På andre arbeidsplasser får en derimot klar beskjed om ikke å vise seg i annet kjønnsuttrykk; det vil ikke bli tolerert. John Jeanette, en av transpersonene i boken «Man(n) er da kvinne» (Arntzen & Kahrs, 2011) torde ikke vise seg i kvinneuttrykk i jobben som kaptein på en undervannsbåt; her framtrådte hen som John. Andre i «både/og»-posisjonen opplever at deres to kjønnsidentiteter, altså den som tilsvarer kroppen og den i hodet, er noenlunde like viktige.

Repertoaret for å tre inn i verden i et kjønnsuttrykk tilsvarende ens kjønnsidentitet/-er er betinget av ens posisjonen i transspektret. Transseksuelle personer som har blitt diagnostisert med kjønnsdysfori av en slik styrke og art at det tilsier medisinsk kjønnsbekreftende behandling, foretar det som for andre kan fortone seg som et «kjønnsskifte», der de trer inn i verden i motsatt kjønnsuttrykk. Denne tre-inn-i-verden-prosessen inngår obligatorisk i utredningsfasen, den såkalte Real Life Experience/Test (RLE), hvor pasienten i minst ett år må leve og opptre offentlig i kjønnsuttrykk tilsvarende deres kjønnsidentitet. Som nevnt tidligere er det en svært lav andel av de som søker utredning og behandling som tilkjennes diagnosen, og de er fortrinnsvis yngre. Mange voksne transseksuelle drar utenlands for å få gjennomført kjønnsbekreftende behandling. Det er en alvorlig urettferdighet transpersoner utsettes for i et helsevesen der kun én institusjon får anerkjenne, og underkjenne, pasienters behov for kjønnsbekreftende behandling.

De med transvestittposisjon velger ulikt hva gjelder det å opptre i annet kjønnsuttrykk; noen velger den private sfæren av sitt hjem og ingen vet om deres «hemmelighet», eller en innvier den engere krets av venner og familie. Andre velger å opptre offentlig, gjerne med to navn, eksempelvis John Jeanette og Esben Esther.

Transposisjonen som kjønnsavvisende, kjønnsskeiv eller kjønns-non-konform ser ut til å vinne større tilslutning, især blant yngre, kjønnspolitisk radikale og aktive trans som provoseres av den konvensjonelle tokjønnsmodellen og som vil destabilisere tradisjonelle forestillinger om kjønn.

En persons kjønnsidentitet og dens posisjon i transspektret er ikke nødvendigvis stabil; den kan være en fase i et forløp mot fullstendig transformasjon til et annet kjønn, eller mot avvisning av kjønn som identitetsmarkør eller den kan skifte fra enten/eller til både/og eller kjønnsvariant. Diskusjonen er sammenfattet i tabell 2.

Oppsummering og refleksjoner

Transpersoners erkjennelsesprosesser og påfølgende tre-inn-i-verden-strategier, med eller uten mer eller mindre kjønnsbekreftende behandlinger, er anstrengende, langvarige og smertefulle trinn i identitetsutviklingen. Mange har fått fysiske og psykiske sår; havarerte ekteskap, svikt i kommunikasjonen med barn eller andre i nær familie, avvisning og avstandtagen ved venner og kolleger. De kan ha mistet arbeid eller fått endret arbeidsoppgavene, flere har vært utsatt for vold, diskriminering og/eller trakassering, men prosessene har også bidratt til styrket selvtillit, og gitt nye og trygge relasjoner i åpenhet, ærlighet og forståelse. Informantene er enige om at ikke å kunne uttrykke seg, og være den de opplever seg å være, tross alt, var verre. Det har blitt en del av hverdagen alltid å være på vakt, være forberedt på mulig avvisning, latterliggjøring, trakassering eller endog vold. En fortsetter å tre inn i verden, igjen og igjen, hele livet, men det går lettere etter hvert. De opparbeider «åpenhetskompetanse», en evne til å bedømme hvor, når og hvordan de velger å være åpne, og de kjenner farene det medfører (Bjørkman, 2012). De navigerer på komplekse måter i sosiale rom, de omtales gjerne som «halvåpne» rom (Elgvin m.fl., 2013). Noen stenger transpersoner ute fra sine rom, i andre tilfelle blir noen utestengt fra transpersoners rom. Og i transspektrets hus forekommer også utestenging av hverandre: «du får ikke leke mer i våres gård.. (for du er ikke like trans som oss)» Van der Ros, 2013a).

Et hovedpoeng i artikkelen har vært at personer med inkongruens mellom kroppslig kjønn og hodets kjønn, opplever kjønn som et valg. De er nødt til å forholde seg til spørsmål rundt sin kjønnsidentitet: er det hodets eller kroppens kjønn som skal få gjelde? Valget er ikke fritt: er det egen eller andres oppfatninger om sitt kjønn som er avgjørende? Mange blander seg inn: foreldre og nær familie, lærere og medelever, partnere og eventuelle barn. Arbeidsgivere og kolleger mener å kunne tillate seg å ha meninger om hva som er «passende kjønnsuttrykk». Den medisinske stand griper inn i beslutninger om ens kjønnsuttrykk, og kan avgjøre ens skjebne. I de fleste land har de rett og plikt til det: det medisinsk-juridiske kompleks er gitt makt og myndighet til å avgjøre om en transpersons kjønnsidentitet skal få motsvarende kroppslig uttrykk og tilsvarende juridisk kjønn (Van der Ros, 2013c). Det er et paradoks at for å få den kjønnsbekreftende behandling transpersoner trenger, må de diagnostiseres som mental helse-pasient, hvorved de til en viss grad mister råderett over sin kropp, men til gjengjeld får behandling. De som ikke blir, eller ikke vil bli, diagnostisert, beholder råderetten men får ikke tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Selvvalgt kjønn, og et kjønnsuttrykk og et juridisk kjønn som samsvarer med ens kjønnsidentitet er fortsatt en fjern drøm for personer med kjønnsidentitetstematikk.

Tabell 2

Tabell 2

Kristin M. Johansen

Sammendrag

Artikkelen formidler erfaringer fra transpersoners erkjennelses- og tre-inn-i-verden-prosesser, med det formål å øke kunnskapsnivået om utfordringer personer med kjønnsidentitetstematikk møter hos yrkesgrupper i velferdssektoren som vil møte trans i sin arbeidssituasjon. Artikkelens hovedtema er erkjennelsen av ens kjønnsidentitetstematikk, håndteringer av denne erkjennelsen og erfaringer med å tre inn i verden i de/t kjønnsuttrykk som samsvarer med egen/egne kjønnsidentitet/er. Hovedargumentet i teksten er at personer med kjønnsidentitetsspørsmål opplever at kjønn er et valg, et obligatorisk sådan, men ikke et fritt valg. Mange personer med nær relasjon til transpersonen og ulike yrkesgrupper har formeninger om valgets «riktige» utfall, som ikke alltid er til hjelp for personen. Det medisinsk-juridiske kompleks har makt og myndighet til å bestemme for, eller også over, transpersoner. Avslutningsvis presenteres en modell for å fange inn mangfoldet i erfaringer, handlingsrepertoar og posisjoner i transspektret.

Nøkkelbegreper: kjønnsinkongruens, transkjønnet, trans, kjønnsidentitetstematikk, transposisjoner

Summary

The article presents results from a Norwegian study on living conditions and quality of life for diverse trans variant and transsexual people. The aim is to increase knowledge about their experiences among welfare state professions, such as health and social workers. A main finding was the overall lack of trans competence in the health sector. The article deals with trans persons’ recognition processes of their gender incongruence and with strategies for coming into the world – one’s family, job and the public sphere. The author argues that gender dissonance implies that gender is an obligatory, but not a free choice. Many people feel a right to interfere; parents, teachers, friends and colleagues and, not the least, the medico-legal complex with authority to decide over one’s gender(ed) future. Finally, we offer a model for organizing the large variety of choices, and strategies to find one’s position/s in the trans specter.

Litteraturliste

Anderssen, Norman & Kirsti Malterud. (2013). Seksuell orientering og levekår. Bergen: Unihelse allmennmedisinsk forskningsenhet.

Almås, Esle og Esben Esther Pirelli Benestad. (1996). Sexologi i praksis. Oslo: Tanum forlag.

Arntzen, Marion & Kari Khars. (2011). Man(n) er da kvinne. Oslo: Pirat Forlag.

Arntzen, Marion & K. Khars. (2013). De usynlige kjønn. Bergen: Fagbokforlaget.

Beemyn, Genny & Susan Ranking. (2011). The Lives of Transgender People. New York: Columbia University Press.

Benestad, Esben Esther Pirelli og Elsa Almås. (2001). Kjønn i bevegelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Benestad, Esben Esther Pirelli. (2009). Addressing the Disturbed, like Ripples in Water: Intervention with the Social Networks of Children who Transe, Sexual and Relationship Therapy, Vol. 24, No.2.

Benestad, Esben Esther Pirelli. (2010). From Gender Dysphoria to Gender Euphoria: An Assisted Journey, Sexologies: European Journal of Sexual Health, Vol. 19, No. 4.

Bjørkman, Mari. (2012). Lesbisk tillit - lesbisk helse. Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner. Faculty of Medicine and Dentistery. Dpt. of Public Health and Primary Health Care. Universitet i Bergen Ph.D.

Bolin, Ann. (1988). In Search of Eve. Transsexual rites of passage. South Hadley: Bergin & Garvey.

Darj, Frida & Hedwig Nathoorst-Böös. (2008). Âr du kille eller tjej? En intervjustudie om unga transpersoners livsvillkor. RFSL Ungdom, Sverige.

Davy, Zowie. (2011). Recognizing Transsexuals. Personal, Political and Medico-legal Embodiment. Surrey: Ashgate.

Devor, Aaron H. (2004). Witnessing and mirroring. A fourteen stage model of transsexual identity formation. Journal of Gay and Lesbian Psychotherapy 8; 41-67.

Engdahl, Ulrika. (2010). Att vara som/den «en» är. En etisk diskusjon om begreppen rättvisa, erkännande och identitet i en transkontekst. Linköpings Universitet: Institutionen för Tema.

Ekins, Richard & Dave King. (1999). Towards a sociology of transgenderes bodies. The Editoral Board of the Sociological Review 581-602.

Elgvin, Olav, Kristin Bue & Arne Backer Grønningsæter. (2013). Åpne rom, lukkede rom: LHBT i etniske minoritetsgrupper. Fafo 2013:36.

Grossman, Arnold H., Adam P. Haney, Perry Edwards, Edward J. Alessi, Maya Ardon & Tamika Jarrett Howell. (2009). «Lesbian, gay, bisexual and transgender youth talk about experiencing and coping with school violence: a qualitative study», Journal of LGBT Youth 6(1), pp. 24-46.

Grossman, Arnold H. & Anthony R. D’Augelli. (2006). Transgender youth: invisible and vulnerable. Department of Applied Psychology, The Steinhardt School of Education, New York University.

Gärdal, M. & C. Orre. (2011). Trygga sammanhang gör mig kåt - om transpersoners sexuella hälsa. RFSL, Sverige.

Hines, Sally. (2007). (Trans)forming gender: Social change and transgender citizenship, Sociological Research Online, Vol. 12.

Kennedy, Natacha & Mark Hellen. (2010). Transgender children: more than a theoretical challenge, Graduate Journal of Social Science, Vol 7, Issue 2.

Keuzenkamp, Saskia. (2012). Worden wie je bet. Het leven van transgenders in Nederland Den Haag: Sociaal en Cultureel Planbureau.

Lehtonen, Jukka & Kati Mustola. (2004). Straight people don’t tell, do they …? Negotiating the boundaries of sexuality and gender at work. Helsinki: Ministry of Labor.

Lev, Arlene Istar. (2003). Transgender emergence: Therapeutic guidelines for working with gender-variant people and their families. New York: Haworth Clinic Practice Press.

Malterud, Kirsti & Mari Bjørkman. (2013). «I skapet anno 2012», i Anderssen, Norman og Kirsti Malterud Seksuell Orientering og Levekår Bergen: Unihelse allmennmedisinsk forskningsenhet, ss. 147-174.

Motmans, Joz, I. Biolley & S. Debunne. (2010). Being transgender in Belgium. Mapping the social and legal situation of transgender people. Brussels: Institute for the Equality of Women and Men.

Motmans, Joz & Van der Ros. (publiseres i 2014). Trans Activism and LGB Movements In Belgium and Norway: Odd Bedfellows? i Paternotte, David & Manon Tremblin (eds.) The Ashgate Companion to Lesbian and Gay Activism. Ashgate Press.

Roen, Katrine (2001). ’Either/or’ and ’both/neither’: discursive tensions in transgender politics. Signs 27(2), 501-522.

Rubin, Henry. (2003). Self-made men: Identity and embodiement among transsexual men. Nashville: Vanderbilt University Press.

Røthing, Å. og S. Bang-Svendsen. (2009). Seksualitet i skolen: perspektiver på undervisning. Cappelen Damm Akademisk.

Van der Ros, Janneke. (2013a). Alskens folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk. Likestillingssenteret og LHBT Kompetansesenter.

Van der Ros, Janneke. (2013b). Alskens folk i helsevesenet: de overlevende i Arntzen, Marion & K. Khars (2013) De usynlige kjønn Bergen: Fagbokforlaget.

Van der Ros, Janneke. (2013c). Likestilling for alskens folk? Tidsskrift for Kjønnsforskning 2013:3.

Vennix, Paul (2002) Genderidentiteit en werk bij man-naar-vrouw transgenders, Tijdschrift voor seksuologie, 245-252.

Whittle, Stephen, Lewis Turner and Maryam Al-Alami. (2007) Engendered penalties: transgender and transsexual people’s experiences of inequality and discrimination, Weatherby: Equalities Review.

11.06.2014
22.04.2022 13:20