Når det er tallene som teller. Kunnskap om ungdom og psykisk helse i et byråkratisk positivistisk landskap

Birgit Nordtug

Førsteamanuensis i psykologi, Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.

birgit.nordtug@inn.no

Per Are Løkke

Psykologspesialist i barne- og ungdomspsykologi, Varden Spesialistsenter, Nesodden.

pe-arelo@online.no

Artikkelreferanse

Birgit Nordtug & Per Are Løkke (2020). Når det er tallene som teller. Kunnskap om ungdom og psykisk helse i et byråkratisk positivistisk landskap. Fontene forskning, 13(1), 89-95

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Tallet som vandret uprøvd fra den ene til den andre

«53 prosent av jentene og 26 prosent av guttene på tiende trinn i Oslo rapporterer om at de er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager» (NOVA, 2017, s. 7), meddelte en gruppe Ungdata-forskere i en rapport på oppdrag fra Helsedirektoratet og Barne- og likestillingsdepartementet sommeren 2017. Meddelelsen fikk mye oppmerksomhet, og i den påfølgende debatten om ungdom og psykisk helse i mediene, og i den påfølgende valgkampen, var det prosenttallet for jentene som ble gjentatt. Tallet vandret uprøvd fra den ene til den andre og befestet sin posisjon som fakta: slik er den psykiske helsen hos dagens tenåringsjenter, uten at det ble satt i forbindelse med teksten og konteksten som tallet refererte til (Aftenposten, 2017; Nordtug & Engelsrud, 2017). Det dreide seg om seks utsagn i et digitalt spørreskjema med 159 spørsmål og utsagn, og tiendeklassejentene krysset av på de fastlagte svaralternativene i en skoletime i samme semester som avgangseksamen (Bakken, 2017). Hvis man legger til grunn tidsberegningene til Schille-Rognmo (2017), brukte jentene mindre enn ett minutt på avkryssingen av de seks utsagnene.

...og som influerte presentasjonen av et annet tall

I januar 2018 kom Folkehelseinstituttet med en rapport på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet som viste et annet psykisk helsebilde hos tenåringsjentene. Mens «Ungdata. Nasjonale resultater 2017» rapporterte om at 27 prosent av tiendeklassejentene på landsbasis hadde depressive symptomer (Bakken, 2017, s. 79), viste rapporten fra Folkehelseinstituttet (2018, s. 81) at 1,8 prosent av 15 år gamle jenter ble registret med diagnosen depressiv episode eller depresjon i Norsk Pasientregister i 2016.

Dette kunne det ha blitt debatt av. Det ble det ikke. Sannsynligvis fordi Folkehelseinstituttet (FHI) valgte1) å omforme tallene for tenåringsjentenes psykiske helse i tråd med Ungdatas helsebilde. «Andelen som er registrert med psykiske lidelser er økt med 40 prosent, sier forsker Pål Surén ved FHI til NTB», i en artikkel på Forskning.no (2018) med overskriften «Tenåringsjenter med psykiske lidelser øker med 40 prosent». Dette ble det nye tallet som vandret uprøvd fra den ene til den andre i den offentlige, politiske og faglige debatten om ungdommenes – og spesielt jentenes – dårlige psykiske helse.

Hva gjaldt denne økningen på 40 prosent? Det handlet om en økning fra 5 til 7 prosent i ettårs-forekomst av registrerte psykiske lidelsesdiagnoser hos jenter i alderen 15-17 år i perioden 2011-2016. Denne 2 prosent-økningen omformet Folkehelseinstituttet til en økning på 40 prosent. Omregnet til tall handlet det om at 600 flere jenter i hver av de tre aldersgruppene fikk en slik diagnose i 2016 sammenlignet med 2011. For jenter på tiende trinn utgjorde det en økning på 0,5 jente pr. skole 2). Dette kom ikke fram i debatten. Tvert imot vandret tallet 40 prosent fra den ene til den andre – inkludert helseministeren (NRK, 2018) – og befestet sin posisjon som fakta, uten at det ble sagt noe om hvor mange jenter det gjaldt.

I essayet «Hemmelighetstilstanden» viser den danske poeten Inger Christensen (2017) til Borges fortelling om kartet som stadig blir tegnet større og større, og som til slutt dekker det som det egentlig skulle avdekke. Analogien kan kanskje brukes om de høye prosenttallene som vandrer uprøvd i ordskiftet om ungdoms – og spesielt jentenes – dårlige psykiske helse, uten at tallene settes i forbindelse med teksten og konteksten som de er forbundet med?

HVA SLAGS DATA ER UNGDATA?

Hydle (2019) poengterer at Ungdata fremstår som en av de viktigste kunnskapskildene til helsebilder av dagens ungdom. Schille-Rognmo (2017) stiller spørsmål ved hvor sann Ungdatas sannhet om de deprimerte tenåringsjentene er. Vi spør i tillegg om hva slags kunnskap dette er. Ungdata er et statlig finansiert 3) kartleggingsverktøy av ungdommers liv og helse med NOVA ved OsloMet som forskningsinstitusjon. Det overordnede målet med Ungdata er å skape et kunnskapsgrunnlag for lokalt folkehelsearbeid og for nasjonal styring og politikkutforming (Bakken, 2019).

The Big Six

19 spørsmål og utsagn handler om psykisk helse i den versjonen av Ungdata som er beregnet på ungdomstrinnet (Schille-Rognmo, 2017). Seks av disse gjelder depressive symptomer (Bakken, 2017, s.78). Vi har valgt å gi de seks utsagnene betegnelsen The Big Six med assosiasjoner til The Big Five: fem-faktormodellen (FFM) for personlighet som utgjør rammeverket i mange personlighetstester (Engvik & Føllesdal, 2005). The Big Six er følgende utsagn: «Følt deg stiv og anspent. Følt håpløshet med tanke på framtida. Følt deg ulykkelig, trist eller deprimert. Hatt søvnproblemer. Følt at alt er et slit. Bekymret deg for mye om ting.» Det er fire svaralternativer: «Ikke plaget i det hele tatt. Lite plaget. Ganske mye plaget. Veldig mye plaget» (Bakken, 2019, s. 80). De som i snitt har skåret minst ganske mye, ble i rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2017» kategorisert som ’ungdom med psykiske plager’ (Bakken, 2017). I den tilsvarende rapporten fra 2019 ble de kategorisert som ‘ungdom med mange psykiske plager’ (Bakken, 2019), og i NOVA-rapporten fra 2017 ble de betegnet som ungdom som ’er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager’.

I Ungdata-rapportene brukes også formuleringene ’ungdom som sliter psykisk’ og ’ungdom som har depressive symptomer’ om det samme. Det er derfor uklart hva indikatorene som er brukt i målingene, viser til når det gjelder psykisk helse, depresjoner og psykiske plager. Det gis heller ingen begrunnelse for hvorfor utsagnet Følt deg stiv og anspent måler psykiske plager og ikke fysiske plager, som Ungdata også måler (Nordtug & Engelsrud, 2017, s. 30). De seks utsagnene gjelder hvordan den enkelte har opplevd den siste uka. At det tidsmessig var nært opp til avgangseksamen for en del av tiendeklassejentene, ble ikke tatt i betraktning i analysen av dataene. Ei heller i bruken av tallet 53 prosent i det offentlige, politiske og faglige ordskiftet om tenåringsjentenes dårlige psykiske helse.

Hvor kommer The Big Six fra?

Roland Barthes som mange i norsk samfunnsvitenskap har stiftet bekjentskap med gjennom klassikeren «Mytologier», skriver et annet sted at «teksten er en sammenveving av sitater som stammer fra tusener av tilholdssteder i kulturen» (Barthes, 1994, s. 52). Spørreskjemaet til Ungdata er en tekst med sitater fra ulike tilholdssteder i kulturen. The Big Six stammer fra det tilholdsstedet hvor det stilles diagnoser. De seks utsagnene er sitater fra en versjon av Hopkins Symptom Checklist med ti utsagn: SCL-10, som opprinnelig ble utformet i USA i 1954 for å måle symptomer på angst og depresjoner hos soldater, og med revideringer på 1970-tallet (Nordtug & Engelsrud, 2020).

Å sette en diagnose krever en lengre utredning, og selv etter at diagnosen er satt, gjenstår mange åpne og kompliserte faglige diskusjoner om hva slags fenomener diagnosen peker på.

I offentlige, politiske og faglige fora har det vært fokus på hvor raskt enkelte fastleger medisinerer ungdom på svakt diagnostisk grunnlag. Ungdata går mye lengre. Her angir man hvor stor prosent av en hel ungdomsgenerasjon som har depressive symptomer med utgangspunkt i avkrysninger på seks utsagn (Bakken, 2017, s.78).

Ungdata kan bidra til at viktige distinksjoner viskes ut

Som nevnt, skal Ungdata gi «kommuner, fylkeskommuner og nasjonale myndigheter et kunnskapsgrunnlag for politikkutforming innen oppvekst- og folkehelseområdene» (Bakken, 2019, s. 1). Det er imidlertid en fare for at Ungdata kan bidra til at det ikke tas høyde for viktige distinksjoner i tilnærmingen til ungdommenes psykiske helse i politikkutformingen og folkehelsearbeidet. Vi vil peke på tre distinksjoner som Ungdata kan bidra til å viske ut.

Den ene angår skillet mellom den enkeltes opplevelse av psykiske helseplager og utsagnene om disse plagene i et spørreskjema (Gullestad, 2013). Den andre handler om skillet mellom psykiske helseplager og livsfasespesifikke erfaringer (Løkke & Nordtug, 2018). Den tredje vedrører skillet mellom en klinisk kontekst og en skolekontekst som arena for kartlegging av psykiske helseplager (Nordtug & Engelsrud, 2016).

Når ulike erfaringsnivåer, kliniske distinksjoner og kontekster viskes ut i tilnærmingen til ungdommenes psykiske helse, kan det oppstå en grenseløshet som kan utnyttes av alle som ønsker å posisjonere seg i dette feltet. Med det resultat at forskere, terapeuter, politikere, journalister, foreldre, ungdom og organisasjoner blir deltagende i intense samtaler om ungdoms psykiske helse, uten helt å vite hva det snakkes om. Ungdata-tallene kan i slike samtaler fungere som tomme tegn, som ikke settes inn i andre sammenhenger enn at det finnes tiltak som kan hjelpe. Det kan for eksempel dreie seg om opplæring i psykisk helse i ungdomsskolen, hvor Ungdata-tallene har blitt brukt som begrunnelse for tiltaket (Klomsten, 2018, s. 9).

Når ordskiftet grunnes i tall fra Ungdata som viser en dramatisk økning i psykiske helseplager hos ungdom fra 2010 til i dag (Bakken, 2019), kan det bidra til vekst i industrien av forebyggingsprogrammer, behandlingsmetoder, forskning som måler forekomst, og forskning som evaluerer programmene og behandlingsmetodene, og andre tiltak som skal forbedre de unges psykiske helse (Østrem, 2016). Jo flere aktører som støtter opp om denne industrien, desto mer legitimt synes budskapet om at det må iverksettes flere psykiske helsetiltak overfor ungdom, å bli posisjonert i politikken, i skolen, i helsevesenet og på andre arenaer (Nordtug & Engelsrud, 2016, s. 157). Slik kan det skapes en selvforsterkende dynamikk hvor Ungdata har en sentral rolle i det hele. «Not only do the data serve as governance tools for national and local political and administrative decisions, but also as ideas and thoughts, reflected in the media, on the e.g. health and wellbeing of youth», påpeker Hydle (2019, s. 11).

BYRÅKRATISK POSITIVISME

Når Ungdata ikke skiller mellom psykiske helseplager, alminnelige ungdomsproblemer og sunne reaksjoner på sosiale endringer, løsrives kunnskapen fra den konkrete, sammensatte og levde virkeligheten. Det åpner opp for å stille en generasjonsdiagnose om psykisk plaget ungdom basert på The Big Six. Hva er logikken bak at en slik type kunnskap kan brukes som evidens for at dagens ungdom har dårlig psykisk helse?

Nordtug (2020) knytter denne logikken til en kunnskapspraksis som gis betegnelsen byråkratisk positivisme. Det dreier seg om oppdragsbasert forskning som springer ut av myndighetenes behov for å gjøre omskiftelige og uforutsigbare fenomener til forutsigbare og håndterbare fenomener i form av tall å styre etter. Det er en kunnskapspraksis hvor kunnskapen på den ene siden legitimeres av oppdraget som kunnskapen er forbundet med, og på den andre siden fortolkes og brukes som om kunnskapen er evidens for at ’virkeligheten er slik’. Og der verifiseringen av kunnskapen dels skjer med referanse til oppdraget fra myndighetene som forskerne besvarer, og dels i kommunikasjonen av resultatene. Jo mer politikere, byråkrater, journalister, fagfolk og andre gjentar resultatene, jo mer gyldighet synes tallene og konklusjonene å få som evidens for at ’slik er virkeligheten’.

Når Ungdata tallfester ungdommenes skiftende og mangfoldige opplevelse av livet og helsen, omformer Ungdata dette fenomenets uforutsigbare kompleksitet til et forutsigbart kompleks av utsagn og spørsmål i et spørreskjema. I tråd med den byråkratiske positivistiske kunnskapslogikken, bidrar myndighetene i denne legitimeringsprosessen. Det gjør de både gjennom å være oppdragsgiver for Ungdata, og ved å inkludere Ungdata-tallene i evidensbasen for utformingen av politikk på ulike områder, slik som i dokumentet «Ungdomshelse – regjeringens strategi for ungdomshelse 2016-2021» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016). I tråd med den byråkratiske positivistiske kunnskapslogikken, bidrar også den opplyste offentligheten i legitimeringsprosessen. Eksempelvis fant Hydle (2019, s. 10) at det i de ti første månedene i 2018 var 1467 referanser i norske medier til Ungdata.

Byråkratisk positivisme dreier seg med andre ord om positivisme som ikke er vitenskapelig i den gamle positivismens forstand, i og med at den ikke er verdinøytral og interessefri (Kjørup, 1994, s. 103-104). Man kan si at det er en kunnskapspraksis der Poppers (1972) kritiserbarhet gjennom falsifikasjon er erstattet med ukritiserbar selvverifisering, og der kunnskapens impact-faktor øker i takt med den ukritiske siteringen av tallene og konklusjonene i ulike offentlige, politiske og faglige sammenhenger.

Influens på ungdoms fortellinger om det som de strever med

Det er ikke vanskelig å forestille seg at den manglende differensieringen mellom ulike erfaringsnivåer, kliniske distinksjoner og kontekster som vi har pekt på i Ungdata, har influens på ungdoms fortellinger om det som de strever med. Barn og ungdom står for eksempel fram i Si:D i Aftenposten og deler åpent om sine depresjoner, angst, spiseforstyrrelser og slitenhet. Men det er vanskelig å vite hva de snakker om, for de ramser ofte opp sine symptomer uten å beskrive den sammenhengen de oppstår i. De er triste, redde, slitne, trøtte, selvkritiske og skamfulle, men så lenge vi ikke vet noe om deres subjektive liv, er det vanskelig å forstå hva deres utsagn betyr. For disse følelsene er også alminnelige følelser som hører menneskelivet til.4)

Den manglende differensieringen kan bidra til en desymbolisering av språket (Buhl, 2002). Ordene blir da fratatt sitt følelsesmessige innhold, sitt tidsperspektiv og sine sammenbindende oppgaver overfor erfaringene med den indre og ytre verden. Man kan si at ordene da forvandler seg fra å være et kommunikasjonsmiddel og tankeredskap til å bli et redskap for et uklart budskap. Denne svekkelsen av språket kan bidra til at forbindelsene mellom symptomene som ungdommene uttrykker, og systemene rundt symptomene, kuttes. Da mister symptomene sin mening som veivisere mot samfunnets patologier, familienes hemmeligheter, traumenes ruiner og individets ressurser, egenansvar og ubevisste motiver. Det paradoksale kan bli at jo mer kulturen forsøker å hjelpe de unge som strever med psykiske problemer, gjennom nasjonale kartlegginger av ungdoms psykiske helse, gjennom livsmestring som tverrfaglig tema i skolen og gjennom andre generelle tiltak, jo vanskeligere kan det bli for den enkelte ungdommen å finne et språk for sine individuelle erfaringer. Samtaler med ungdom i klinisk praksis og forskning synes å bekrefte dette bildet (Løkke, 2014; Madsen, 2018).

Motmakt gjennom å ta ansvar for kunnskapsresepsjonen

Når det som regnes som god behandling, god utdanning og god politikk forankres i kunnskap som er utviklet i kunnskapspraksiser preget av en byråkratisk positivistisk logikk, kan det gi seg irrasjonelle utslag. Slik som at mye relevant kunnskap oversees i tilnærmingen til ungdommenes psykiske helse fordi den ikke betraktes som evidensbasert. Det kan for eksempel være teorier om ungdomsfasens typiske kjennetegn (Løkke, 2016) eller det kan være systematisert erfaringsbasert kunnskap (Nielsen & Malterud, 2019). En følge av dette kan bli at tiltak og kontrollsystemer som mange opplever som meningsløse, innføres i ulike sammenhenger uten forankring i kunnskap om den erfarte virkeligheten hos de personene som tiltakene og kontrollsystemene gjelder (Ahrensbach, Petersen, Østergaard, & Haaning, 2012).

Den tyske sosialteoretikeren Niklas Luhmann (1995) peker på at forholdet mellom systemets iakttagelse av omverdenen som det produserer kunnskap om, og omverdenen som kunnskapen representerer, kan være kontingent. Noe er kontingent når det hverken er nødvendig eller vilkårlig. «In this sense, recently it has become customary to speak of the ’possible worlds’ of one real lifeworld», skriver Luhmann (1995, s.106).

Vi har i denne artikkelen tatt til orde for at forholdet mellom tallene som Ungdata produserer om ungdommenes psykiske helse, og ungdommenes skiftende, mangfoldige og uforutsigbare opplevelser av livet og helsen, er kontingent. Tallene er hverken en avdekking, eller vilkårlige konstruksjoner. Ungdata-tallene er en omforming av ungdommenes mangfoldige, skiftende og uforutsigbare psykiske helseerfaringer til et forutsigbart og målbart fenomen som er operasjonalisert gjennom The Big Six.

Luhmann oppfordrer til å reflektere over forskningens iakttagelser og omforminger av omverdenen som det produseres kunnskap om. I dette ligger det en motmakt. Vi kan velge andre forståelser av hva som er gyldig kunnskap om ungdoms psykiske helse enn det som Ungdata har valgt, og snakke tilbake: talking back til tallene som Ungdata produserer. Et sted å begynne, er å bli mer årvåkne overfor hva tallene taler om, hvorfra de taler og i hvilken hensikt de taler. Kort sagt, å ta ansvar for kunnskapsresepsjonen.