Møte mellom praksis og teori

Anmeldt av
Anne Brita Thorød

Førstelektor, Universitetet i Agder

anne.brita.thorød@uia.no

Om boka

Inger Helene Erstad og Finn Thorbjørn Hansen (red.) (2013). Kunnskapsverkstedet – å se det levende i en praksis. Oslo: Universitetsforlaget

Kan fortellinger fra praksisfeltet føre til faglig utvikling og kompetanse? Det er dette Inger H. Erstad hadde som utgangspunkt da hun i arbeidet med sin doktorgrad i pedagogikk fra 2005 utviklet «Kunnskapsverkstedet» for å utforske erfaringskunnskap og fortellinger i barnevernet. Senere ble kunnskapsverkstedet prøvd ut innenfor rammen av Leonardo da Vinci-programmet, som nettverkssamarbeid i prosjektet Stories Enhancing Skills i to faser. I prosjektet deltok det sosialarbeidere fra Norge, Sverige, Danmark, Estland og Spania. Det er i etterkant av prosjektet utviklet modeller for arbeidet, pedagogisk materiell, og altså den foreliggende boka, en antologi der mange av de deltakende sosialarbeiderne bidrar i tillegg til Inger H. Erstad selv og hennes medredaktør Finn Thorbjørn Hansen. Sistnevnte kom med i prosjektet som ekstern veileder, men gled etter hvert over til å bidra i videreutvikling av modellen.

Bokas redaktører beskriver kunnskapsverkstedet som «et møtested mellom praksis og teori, hvor praktikere og veileder/forsker i fellesskap arbeider med systematisk kunnskapsutvikling, forståelse av praksis, kulturell kontekst og den personlige og eksistensielle dimensjonen i arbeidet». Den konkrete tilnærmingen er at en gruppe praktikere, med utgangspunkt i fortellinger fra praksis, møtes i dialog og refleksjon over fortellingene. Arbeidet skal munne ut i et faglig essay, men underveis dit veksles det mellom arbeid i «det dialogiske samtalerom» og skriftlig framstilling av fortellingen som etter hvert får sin endelige form gjennom den felles refleksjonsprosessen. Dette er en prosess der praksis, teori, kreativitet, kunst, metaforer og eksistensielle filosofiske tilnærminger kan være til stede og bidra til forståelse av fenomenene som ligger i bunnen av fortellingen, og i siste instans, til faglig utvikling hos den enkelte deltaker.

Boka om kunnskapsverkstedet tar sikte på å gi en samlet framstilling av denne modellen, gjennom fem hoveddeler. I bokas første del blir vi presentert for selve modellen. Her redegjør Erstad og Hansen for hvordan kunnskapsverkstedet gjennomføres og for dets bakgrunn og prosess. Det personlige essayet, som bygger på praksisfortellingen, løftes fram som et brudd med tradisjonell rapportskriving, i den forstand at jeg-personen er til stede, med sine vurderinger og tanker omkring den beskrevne hendelsen.

Denne noe tunge innledningen veies opp av de neste to kapitler, der norske Sofie Normann og estiske Sirli Peterson presenterer sine essays som illustrasjon til forståelse av hovedidéen bak kunnskapsverkstedet. Disse to essayene følger oss inn i bokas andre del, der vi får presentert modellens teoretiske og filosofiske fundament.

I del tre blir erfaringer fra kunnskapsverkstedet formidlet, først ved Inger Helene Erstad selv, deretter følger spanske erfaringer fra Anjelica Majos Trepatt, før samiske Else Mari Boine knytter egne røtter i den samiske fortellertradisjonen sammen med denne nye tilnærmingen til erfaringskunnskap. Etter å ha fokusert på fortellingen, dreier boka over på skriveprosessen, der Jan Jaap Rothuizen fra Danmark skriver om å finne sin fortelling, og forfatterstemme. Et praktisk nedslag får vi i Sigrid Nordstogas kapittel, der hun diskuterer essay som fagskriving, med utgangspunkt i både egne erfaringer og studentarbeider ved Universitetet i Agder.

Den siste delen av boka er viet forskning og evaluering. Spanske Rafael Aliena bryter med den tradisjonelle vitenskapelige formidlingsformen, og presenterer sine kvalitative forskningsfunn i form av illustrerende fortellinger, der leseren selv må gjøre sine fortolkninger av historiene for å få tak i hva forskeren ønsker å formidle. Finn Thorbjørn Hansen stiller det utfordrende spørsmål om man kan evaluere prosesser som de kunnskapsverkstedet setter i gang, gjennom tradisjonelle metoder. Hans postulat er at man ikke kan evaluere visdomsdimensjonen som ligger i kunnskapsverkstedet uten gjennom en «radikal anden form for evaluering basered på fænomenologisk hermeneutisk grund». Han kaller da også kapittelet sitt «Sokratisk og artistisk evaluering».

Et etterord har også fått plass. Professor Jens Ivar Nergård runder av med en refleksjon over fortellingens refleksivitet der han trekker paralleller til kunnskapsformidling i samisk reindrift. Slik sluttes sirkelen, der fortellingen både blir redskap til praktisk kunnskap i yrkesutøvelsen, men også en måte å utvikle sin egen sensitivitet, kreativitet og refleksivitet på.

Boka gir en bred og grundig innføring i denne lære- og veiledningsmetoden. Den veksler mellom nokså tunge filosofisk funderte kapitler, der det teoretiske grunnlaget for kunnskapsverkstedet blir presentert, og fortellingsbaserte essays og diskusjoner over de praktiske erfaringene med modellen. Denne vekslingen er nødvendig, da det nok kan oppleves relativt krevende å komme på innsiden av det filosofiske materialet. Arbeidet med fortellingene i kunnskapsverkstedet fremmer bruk av bilder og metaforer for å åpne nye forståelser, og dette går igjen også i flere av kapitlene i boka. Det oppleves ikke alltid like vellykket som formidlingsform, iblant kan det synes noe kunstig, og heller stenge enn åpne forståelsen. Som leser stiller jeg meg spørsmål om det er en forutsetning for å arbeide etter denne modellen, at en går i dybden på det teoretiske grunnlaget? Kan hende det tidligere utgitte arbeidsheftet og andre utgivelser innenfor prosjektet gir en noe enklere inngang, og at forsøk i praksis åpner for å gå dypere inn i filosofien bak. Hovedinntrykket er imidlertid at boka gir inspirasjon til å prøve ut metoden.

Kunnskapsverkstedet baserer seg på en refleksiv og dialogisk tilnærming, og viser til likheter med andre refleksjonsmodeller. Da oppleves det litt underlig at en refleksjonsbasert modell med utgangspunkt i Tromsø, ikke viser til eller går i dialog med den Tromsøbaserte professor i sosialpsykiatri Tom Andersen, som i sin levetid hadde stor internasjonal innflytelse nettopp gjennom sin banebrytende utvikling av reflekterende prosesser. Boka representerer imidlertid et skritt videre innenfor refleksiv tilnærming. Med sin veksling mellom den personlige fortellingen, refleksjon i gruppe og skriving, der den enkelte praktiker får satt ord på sin egen utviklingsprosess, bidrar kunnskapsverkstedet til en spennende form for faglig kompetanseutvikling. Det er også en styrke at bidragene i boka kommer fra alle miljøene som har vært involvert i prosjektet, og dermed viser hvordan modellen kan utformes i flere kulturelle kontekster. Boka om kunnskapsverkstedet kan med fordel brukes som studiebok i tjenester som er i utvikling, og søker nye måter å forbedre sin praksis på. Samtidig vil den være nyttig for studenter i praksis som modell for en inspirerende måte å arbeide med sine praksiserfaringer på.