Metodebok til forsvar for subjektiviteten

Anmeldt av Lisbeth Thoresen

Professor, Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for helse og samfunn, Avdeling for folkehelsevitenskap og tverrfaglig helsevitenskap, lisbeth.thoresen@medisin.uio.no

Om boka

Pål Veiden (2025) Fenomenologisk metode – Eksempler og fremgangsmåter. Cappelen Damm Akademisk

Pål Veiden, sosiolog og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen, OsloMet – storbyuniversitetet, har skrevet en bok om fenomenologisk metode for studenter og forskere innen samfunnsvitenskapelige fag. Bokas tittel er Fenomenologisk metode – Eksempler og fremgangsmåter.

Cappelen Damm

Cappelen Damm Akademisk står bak bokserien Forskningsmetoder, og Veidens bok inngår i denne serien. Boka er på 133 sider, og er inndelt i fire kapitler av ulik lengde. Kapittel 1 heter «Innledning» (12 sider), kapittel 2 har tittelen «Ordet fenomenologi og fenomenologisk metode» (42 sider). Kapittel 3 heter «De skjulte samfunn» (50 sider) og kapittel 4 «Subjektet, kunnskapen og tillit» (13 sider).

I kapittel 1 begrunner forfatteren betydningen av den fenomenologiske metoden og hvordan metoden kan benyttes av studenter og forskere med ulik faglig bakgrunn. Veiden skriver at fenomenologisk metode tar (den kaotiske) subjektiviteten som grunnlag for all kunnskap på alvor. En stor del av kapittelet er viet en redegjørelse for hva norske metodebøker egentlig sier om fenomenologisk metode. Forfatterens konklusjon er at metodebøkene inneholder noe fenomenologisk metode, at konkrete eksempler ofte mangler, og at fenomenologi ofte fremstilles som en myk og varm metode, i kontrast til de kjøligere kvantitative metodene. Det er uklart hva som har styrt Veidens valg av lærebøkene som omtales. For meg virker utvalget som omtales litt tilfeldig. Flere av bøkene har kommet i nyere utgaver enn det forfatteren referer til og det finnes også nyere eksempler på hvordan fenomenologi anvendes eksplisitt i forskning, se for eksempel Dahlberg et al. (2019) og Thoresen et al. (2020).

Kapittel 2 innledes med å forsøke å sirkle inn hva fenomenologi er – eller ikke er. Fenomenologi er vanskelig, så vanskelig at selveste Simone de Beauvoir og Jean Paul Sartre ifølge forfatteren ga opp å forstå Edmund Husserl. Men de holdt fast på fenomenologien, uten at Veiden viser tydelig hva de da holdt fast ved. Forfatteren fremhever at ordet fenomenologi åpner for erfaringer og beskrivelser av hverdagslige fenomener, og videre at fenomenologi handler om det konkrete: «Fenomenologien kan gi oss mer nærhet, ta den enkeltes tanke- og forestillingsverden på alvor» (s. 32). Veiden begrunner betydningen av å ta folk på alvor, gi oppmerksomhet til det unike menneskets tanker og erfaringer metodisk og vitenskapelig, men også etisk og politisk; han skriver om den frihetssøkende fenomenologien. Det er en fenomenologi som utfordrer totalitær, ensrettet tenkning, en idé om at individuelle erfaringer alltid nyanserer og tilfører noe nytt, også når vi analyserer forskningsdata. I tråd med en slik tenkning skriver Veiden at kategoriseringer og idealtyper ikke er forenlig med en fenomenologisk tilnærming. Dette er en interessant og viktig del av boka.

Kapittel 3 «De skjulte samfunn» er også interessant lesning. Navnet på kapittelet er hentet fra en essaysamling av Vilhelm Auberts Det skjulte samfunn (1979). Tittelen henspiller på ulike tatt-for-gitt-fenomener, livsfenomener som ofte er uklare og nærmest «skjulte». Disse fenomenene egner seg for fenomenologiske analyser, og Aubert beskjeftiget seg i essaysamlingen eksempelvis med fenomenet søvn. Hans fenomenologiske tilnærming handlet om «å øve seg i naivitet, i forutsetningsløshet i studiet av detaljene i menneskets liv, også i dets sosiale relasjoner. Det ligger etter mitt skjønn en verdifull stimulans i dette forsøket på å gjøre det uproblematiske problematisk» (s. 70). Ifølge Veiden lykkes Aubert i dette; Auberts funderinger omkring søvn er preget av innlevelse og refleksjon, men også av idéhistorie og samfunnsvitenskap. Veiden anvender noe av den samme funderende tilnærmingen når han studerer fenomenene lukt, lyd og tristhet. Metoden han anvender innebærer å bruke egne sosiale opplevelser, hva andre har tenkt og skrevet om det aktuelle fenomenet, og hva som finnes av empirisk forskning (s. 78). Fenomenene lukt, lys og tristhet egner seg for en slik tilnærming, og jeg tror at lesere kan bli inspirert og stimulert til å gjøre lignende studier av andre fenomener – eller utfordre og utdype Veidens analyser. Å anerkjenne og starte med det egne, det subjektive, er bokas røde tråd. For den som er kjent med fenomenologisk tenkning og metode er dette kjente toner, men det er like fullt fint å se eksempler på hvordan det kan gjøres.

I bokas siste kapittel kommer imidlertid advarslene. Her gjør forfatteren det klart at subjektivitet og intersubjektivitet må tenkes sammen. Her kommer Veiden også tilbake til spørsmålet om hva som gjør en studie til en fenomenologisk studie. Hvorfor han bruker en masteroppgave som eksempel virker ganske unødvendig. Som leser har jeg tatt poenget.

I bokas forord skriver forfatteren at en engasjert filosofisk fenomenolog vil få lite ut av boka, utover irritasjon. Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg, men ikke som filosofisk fenomenolog, for det er jeg ikke. Boka hadde fortjent en korrekturlesning som kunne luke vekk skrivefeil og noen steder et litt muntlig språk. Forfatteren gjør det også enkelt for seg når han putter alle fenomenologiske tenkere og retninger i en og samme sekk og viser til «fenomenologien».

Min lesning er fra et helsefaglig perspektiv. Innenfor helsefagene har fenomenologisk tenkning hatt stor betydning, ikke minst på grunn av hvordan «fenomenologien» (Husserl) la vekt på den menneskelige erfaringen, førstepersonsperspektivet og betydningen av livsverden. Her er det perspektiver, begreper og språk å tenke med, ikke minst for å studere og anerkjenne pasientens subjektivitet og med det pasientens førstepersonserfaring. Det er et etisk anliggende. Samtidig er det befriende for meg som forsker, i tråd med Veidens anliggende, å kunne anerkjenne og synliggjøre, så langt det er mulig, at egen (kvalitativ) forskning er intersubjektiv – at forskersubjektet og fenomenet, situasjoner eller personer som studeres, preger og påvirker hverandre gjensidig. For den som er interessert i forskersubjektivitet er det mye å hente i Veidens bok.