Mest for sykepleiere

Anmeldt av Kari Tove Elvbakken

Professor, Institutt for politikk og forvaltning, Universitetet i Bergen

Om boka

Bente Lilljan Lind Kassah, Hilde Nordahl-Pedersen og Wivi-Ann Tingvoll (Red.) (2022). Handlingsrom for profesjonalisert velferd – kommunale tjenester for helse, omsorg og barnevern. Cappelen Damm Akademisk.

Boka Handlingsrom for profesjonalisert velferd – Kommunale tjenester for barn, omsorg og barnevern er skrevet av en rekke ansatte ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. De fleste arbeider ved sykepleieutdanningen, Institutt for sykepleievitenskap i Narvik og Harstad, men noen er også knyttet til barnevernspedagogutdanningen. Redaktørene vektlegger ønsket om å bidra til samarbeid mellom utdanninger og til flerfaglig tilnærming. Boka har 17 forfattere og 11 kapitler. Den er utgitt som e-bok og har 266 sider.

Cappelen Damm Akademisk

De tre redaktørene kommer fra Universitetet i Tromsø (UiT) Norges arktiske universitet. Hilde Nordal-Pedersen og Bente Lilljan Kassah er ved henholdsvis Handelshøyskolen og barnevernspedagogutdanningen i Harstad og Wivi-Ann Tingvold ved sykepleierutdanningen i Narvik. I sitt innledende kapittel presenterer redaktørene begreper og perspektiver som skal være sentrale i de ulike kapitlene i antologien. Tjenesteutøveres handlingsrom til å benytte egen kompetanse i tjenesteutøvelsen er bokas kjernetema. I tråd med denne ambisjonen vektlegger de begreper knyttet til kunnskap, kompetanse, tverrfaglig samarbeid, ledelse og organisering. Begrepet handlingsrom, mulighetsrom for handling, er sentralt, med faktorer som gir muligheter for handling og som gir begrensninger.

I kapittel 2 drøftes utfordringer i tverrfaglig samarbeid. Forfatterne tar utgangspunkt i de kommunale helse- og sosialtjenestene og det kommunale barnevernet. Det er skrevet av Svenn- Tore Dreyer Fredriksen ved UiT og redaktørene Kassah og Tingvold. Forfatterne drøfter betingelser og utfordringer for tverrfaglig samarbeid i helse- og omsorgstjenester og i barnevernet i kommunene. De er særlig opptatt av profesjoners og semiprofesjoners ulike kunnskapsgrunnlag og kunnskapenes ulike forankringer. De peker på kunnskapshierarki og forskjellige kunnskapers mulighet for innflytelse som noe som vanskeliggjør tverrfaglig samarbeid innenfor ulike tjenesteområder. Selv med stor politisk enighet om betydningen av tverrfaglig innsats, viser forfatterne til at spenninger og liten oppmerksomhet om slike forskjeller gjør det tverrfaglige samarbeidet vanskelig.

Sykepleierens kjernekompetanser er tema i kapittel 3, skrevet av Lena Wiklund Gustin, Mälerdalens høgskole og sykepleieutdanningen ved UiT i Narvik. Gustin beskriver og forklarer sykepleieres profesjonelle kompetanse i seks kjerneområder etter en gruppering gitt av de amerikanske sykepleieforskerne Glenn Sheewood og Jane Barnsteiner. Dette dreier seg om personsentrert omsorg, samarbeid i team, evidensbasert pleie, forbedringskunnskap for kvalitetsutvikling, informasjonsteknologi og sikker pleie og omsorg. Kapitlet presenterer ideelle egenskaper og ferdigheter for sykepleiere, i en internprofesjonell forståelse av egne kvaliteter. Kapitlet gjør bruk at en omfattende internasjonal litteratur, hovedsakelig med forankring innenfor sykepleiefaglig offentlighet.

I kapittel 4 utforsker Margarethe Amalie Tresselt og Grethe M. Borgerød, begge ved UiT, bruken av kompetansebegrepet i et utvalg av offentlige dokumenter om barnevernet. Tresselt og Borgerøds intensjon er å utforske hvordan begrepet kompetanse blir brukt og forstått i ulike offentlige dokumenter. De finner at det er store utfordringer knyttet til bruken. Kompetansebegrepet gis ifølge dem hverken innhold eller struktur, og det skaper utfordringer i det kommunale barnevernet. De spør om bruken av kompetansebegrepet kan begrense barnevernsansattes handlingsrom i tjenesteutøvelsen. Etter en søkeprosess blant offentlige dokumenter, endte forfatterne opp med 28 offentlige dokumenter som de analyserte. De vektlegger at kompetansebegrepet jevnt over er udefinert og at det ikke henvises til drøftinger eller definisjoner av begrepet i dokumentene. Uklarheten gjør ifølge forfatterne at det kan oppstå skinnuenighet om vektlegging av kompetanse. Dokumentene om barneverntjenestene tok i liten grad opp kompetanse knyttet til dette feltet, men brukte et generelt og uspesifikt kompetansebegrep. Slik mener de dokumentenes bruk av kompetansebegrepet bidrar til innsnevring av tjenesteutøvernes handlingsrom.

Stipendiaten Bodil Olsvik ved UiT har skrevet det femte kapitlet, om ledelse av profesjonalisert velferd. Hun bruker et paradoksteoretisk perspektiv og drøfter utfordringer for ledere av profesjonalisert velferd. Konteksten er kommunale helse- og omsorgstjenester og barnevern. Olsvik bygger på litteraturgjennomganger om paradoksteori og paradoksledelse gjennomført av andre. Hun gjennomgår noe nyere ledelseslitteratur og velger å konsentrere seg om kompleksitetsteori og paradoksteori. Olsvik viser til at de to vektlegger ulike trekk ved den aktuelle situasjonen innenfor store og sammensatte organisasjoner med komplekse mål og oppgaver og i organisasjoner hvor det kan være motstridende mål og oppgaver som ikke lett lar seg kombinere. Hun tar til orde for at innsikter om paradokser kan bidra til å forklare utfordringer for ledere innenfor profesjonalisert velferd.

Kapittel 6 omhandler betydningen av handlingsrommet for ledelse i kommunale sykehjem. Det er skrevet av de tre redaktørene og er det første av flere kapitler som tematiserer virket i sykehjem. De har gjennomført en intervjuundersøkelse blant sykepleiere som var avdelingsledere i kommunale sykehjem. De vektlegger at sykehjemmene, særlig etter samhandlingsreformen, har fått utfordringer med å håndtere oppgaver mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste. Ledere i sykehjemmene opplevde utfordringer blant annet med mangel på vikarer og liten mulighet til relasjonsledelse. Forfatterne argumenterer for å bruke begrepet subjektivt handlingsrom i forskningen for å fange opp betydningen av så vel personlige lederegenskaper som strukturelle forhold og nye oppgaver for forståelsen av virket i kommunale sykehjem.

Også kapittel 7 tar opp arbeidet i sykehjem. Her er det utøvelsen av kunnskapsbasert praksis i sykehjem som er tema, forfattet av Karin Ravn Pedersen og redaktør Tingvoll, begge ved UiT. I dette kapittelet er kunnskapsbasert praksis (KBP) tema, med erfaringer fra studenters praksis i sykehjem som del av sykepleierutdanningen som eksempel. De benytter studenters evaluering av en praksisperiode som datagrunnlag og drøfter studentenes opplevelse av betydningen av ulike syn på bruk av KBP for handlingsrommet. Mens motstand blant personalet kunne begrense handlingsrommet, kunne prosjektarbeid utvide det. De argumenterer for at det er viktig å synliggjøre det positive med KBP og arbeide for at lederne prioriterer slik innsats.

Kapittel 8 dokumenterer sykepleieres erfaringer med å delta i simulering i sykehjem og deres innsats for å skape handlingsrom for pasientsikkerhet i sykehjem. Kapitlet har fire forfattere, Sara Lindgren, Mona Lahm Høgbakk, Anne Svelstad Evju og Lena Wiklund Gustin, alle er eller har vært knyttet til sykepleieutdanningen ved UiT, Narvik. Forfatterne, hvorav to er lærerveiledere for sykepleierstudenter, brukte fokusgrupper som datainnsamlingsmetode. De fant at det å delta i opplegg for simulering bidro til at deltakerne fant flere hindre for god pasientsikkerhet, både i egen praksis og hos andre. De argumenterer for at denne metoden burde brukes mer for å øke kompetansen hos ansatte i sykehjem.

Sykepleieres virke ved sykehjem er også tema i kapittel 9, med muligheter og begrensinger i sykepleierens handlingsrom i situasjoner der pasientenes helsetilstand forverrer seg som konkret tema. Forfatterne av dette kapitlet, Synnøve Vestly og Linda Løvdal, er også ved UiT og sykepleierutdanningen i Harstad. Studien bygger på intervjuer med sju sykepleiere ved fire sykehjem. Forfatteren konkluderer med at muligheten til å oppdage forverring i pasientenes tilstand tidlig i sykdomsutviklingen er svært begrenset. Det knyttes til mangel på sykepleiere i sykehjemmene og at situasjonen har blitt verre etter samhandlingsreformen.

Kapittel 10 er skrevet av Randi Nymo som har vært ved UiT i Narvik. Det handler om kulturell trygghet for samiske pasienter i deres møte med helsevesenet. Forfatteren argumenterer for behovet for at sykepleiere har kunnskap om samisk historie, kultur og sykdomsforståelse. Med slik innsikt vil den samiske pasienten kunne få større kulturell trygghet i møtet med helsevesenet. Nymo tar utgangspunkt i ulike forståelser av sykdom, betydningen av brukermedvirkning og ønsket om personsentrert sykepleie og bruker tidligere publiserte data fra deltakende observasjon som materiale. For at den samiske pasienten skal møtes på en verdig måte, der kultur og språk er viktige elementer, må det, ifølge forfatteren, vektlegges mye sterkere å utvikle slik kompetanse som del av sykepleieutdanningen og i forskningen.

I det siste og 11. kapitlet vendes oppmerksomheten mot tjenesteutøvelse i barnevernet. Det er skrevet av Katrine Høgmo, Kwesu Alexander Kassah og redaktør Bente Lilljan Lind Kassah. De to første arbeider ved vernepleierutdanningen ved UiT i Harstad. Barnevernstjenestens arbeid med barn som vokser opp med innflytelse fra flere kulturer, krysskulturelle barn, er hovedtema. En litteraturgjennomgang og erfaringer fra et etnografisk feltarbeid i landsbyen Llaqta er grunnlaget for kapitlet. Forfatterne vektlegger at krysskulturelle barn har viktige kollektive ansvarserfaringer, som i Norge og andre land gjerne ses som destruktiv parentifisering. De tar til orde for at ansatte styrker sin kulturkompetanse.

Handlingsrom for profesjonalisert praksis er en interessant og lettlest bok. Den er gjennomarbeidet, og det synes at redaktørene har vektlagt å få boka til å henge godt sammen, både med begrepsbruk, diskusjoner og i kapitlenes oppbygging og struktur. Mange ved UiT er mobilisert til innsats. Den som leser denne boka får et inntrykk av at den er et resultat av et felles løft, der forfatternes forsk-ningsinteresser og erfaringer er brukt til å forme en bok der det virkelig er handlingsrommet for profesjonalisert praksis som utforskes.

Det er positivt at boka framstår som en felles innsats fra et faglig miljø i Harstad og Narvik, men noen kritiske merknader til boka kan på den annen side også kanskje knyttes til akkurat dette grepet. Selv om boka har mange gode kvaliteter, vil denne leseren likevel trekke fram noen kritiske merknader til den:

Den første innvendingen gjelder antologiens komposisjon. Bokas tittel viser til at den handler om det profesjonaliserte handlingsrommet innenfor kommunale tjenester for helse, omsorg og barnevern. Hovedtemaet er imidlertid sykepleiernes handlingsrom og langt mindre andre profesjoner, heller ikke de omfattende hjemmebaserte tjenestene eller andre kommunale helsetjenester. Det er legitimt å velge noen tjenester, men jeg savner argumenter for utvalget. Barnevernstjenestene tematiseres langt mindre, og utvalget av tema innenfor barnevernsfeltet kunne også ha vært tatt opp av redaktørene.

Det skulle selvsagt ikke overraske at en antologi med basis i Institutt for sykepleievitenskap særlig interesserer seg for sykepleiere, men det er flere måter å gjøre det på. Her er det svært tydelig at boka er skrevet innenfra – og uten noen kritisk distanse til sykepleierne som profesjon og denne yrkesgruppens profesjonsinteresser. Profesjonsbegrepet defineres lite og internt. I kapittel 2 omtales profesjoner og semiprofesjoner sammen, uten noen diskusjon eller definisjon av forskjeller mellom de to profesjonsbegrepene. Det finnes en stor og omfattende profesjonslitteratur som i svært liten grad tas opp eller kommenteres i boka. Det savnes.

Maktbegrepet løftes fram som viktig – allerede i innledningskapitlet – med referanser til klassikere som Machiavelli, Montesquieu, Marx og Weber og Gudmund Hernes. Vi får til og med referanse til Montesquieu på originalspråket, fransk. Dette er nesten som et perlekjede, uten noen videre drøfting. For en som leser denne tilknytningen til maktlitteratur, er det også nærliggende å forvente kritiske drøftinger av profesjonsmakt, igjen et tema som er tungt diskutert innenfor fag som sosiologi og statsvitenskap.

En siste kommentar gjelder forhold knyttet til demokrati og det politiske systemet, ikke minst for veivalg innenfor kommunale velferdstjenester. Noen steder i boka skrives det om politikkens valg av innretning av tjenester og tilbud, men det er lett å få inntrykk av at politikkens valg nesten er heft og plunder for sykepleiernes kompetanseutøvelse. Viktige politiske veivalg for kommunale omsorgstjenester, som overgangen fra institusjonsbaserte til hjemmebaserte tjenester og strid om vektlegging av institusjonsomsorg er for eksempel tema som kunne vært løftet fram og gjort boka noe mindre sykepleie-sentrert. I kapittel 4 analyseres offentlige dokumenters bruk av kompetansebegrepet i omtaler av barnevernet. Selv om kapitlet er interessant, mangler en diskusjon av dokumentenes ulike status og plass i politiske prosesser. Det kan også ses som uttrykk for at boka ikke er så interessert i tjenestenes politiske rammer i det demokratiske systemet.

Det kan tenkes at en leser som selv kommer fra sykepleiernes rekker vil lese denne boka annerledes, og kanskje er det slike lesere forfatterne først og fremst har skrevet for. Denne leseren finner også boka interessant og lesverdig, men synes kanskje den ville ha stått seg på å være mer nysgjerrig på og satt bidragene inn i en noe større kontekst, og også vist til noen mulige kritiske perspektiver på profesjoner og profesjonsutøvelse.