Merethe Wenaas

Merethe Wenaas disputerte på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet med avhandlingen «Brukermedvirkning for mennesker med ruslidelser. En kvalitativ studie innen rustjenester». 

Privat

Det overordnede målet med doktorgradsarbeidet har vært å øke forståelsen av hvordan, og i hvilken grad mennesker med ruslidelser opplever å få medvirke i tjenestetilbudet sitt. Wenaas har benyttet kvalitative intervjuer og møteobservasjon, og har utforsket både brukernes og tjenesteutøvernes forståelser av brukermedvirkning.  

Studien har tre overordnede funn:

Brukererfaring må gyldiggjøres. Brukerne oppfattet å ha en underordnet rolle i samarbeidet med sine tjenesteytere, og deres subjektive erfaringer ble i liten grad etterspurt. Når brukererfaringene ikke gyldiggjøres, vil dette opprettholde maktubalansen mellom partene og hemme brukermedvirking.

Velferdsstatens målsettinger er tvetydige. Ansvaret for å realisere brukermedvirkning er desentralisert til de tjenesteyterne som inngår i ansiktsnære relasjoner, uten at dette er artikulert i styringsdokumenter. Dette gir motstridende forventninger og uklar rollefordeling. 

Organisatoriske kapasitetsproblemer reduserer mulighetene for brukermedvirkning. ​ De overordnede målene er entydig og lineært formulerte, og problemenes kompleksitet er tildekket. Organisatoriske kapasitetsproblemer underkommuniseres i tilrettelegging av brukermedvirkning. En sentral strategi hos tjenesteutøverne var å realitetsorientere bruker om tjenestens begrensninger, i den hensikt å tempe brukers forventning og press på egen arbeidshverdag. I realiteten er dette noe som vil hemme brukermedvirkning. ​

​Avhandlingen konkluderer at for å kunne realisere mål om brukermedvirkning i ansiktsnære relasjoner, kreves andre tilnærminger enn dagens organisatoriske rammebetingelsene gir. For å fremme reell brukermedvirkning bør velferdsstatens målsetting om brukermedvirkning artikuleres og tydeliggjøres, samt forankres både på et lokalt – og sentralt styringsnivå. 

Avhandlingen utfordrer de rådende prinsipper for utvikling av praksiser innen rusfeltet, og fremhever betydningen av individforståelsen i denne sammenhengen. Videre forskning bør utforske nærmere hvordan brukermedvirkning kan gjennomføres innenfor mer relasjonelt forankrede praksiser, det vil si der individforståelse er premisset for brukermedvirkning, konkluderer Wenaas.