JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Når egen forforståelse blir utfordret

Med metablikk på egen forskningsprosess

21.06.2010
27.04.2022 12:29

Sammendrag

Et kvalitetskriterium i kvalitativ forskning sies å være at undersøkelsen gjøres transparent og at forskere stiller grunnleggende metodologiske spørsmål til egen forskningspraksis. Siktemålet med denne artikkel er nettopp å foreta en kritisk metodologisk refleksjon over egen forskningsprosess, knyttet til en intervjuundersøkelse om vernepleierstudenters yrkesvalg og refleksjoner hentet fra loggboken. Artikkelen tar utgangspunkt i en intervjusituasjon der informanten hevdet at han valgte å bli vernepleier for å få mer fritid. Utsagnet utfordret meg. Hvordan kan en som forsker nærme seg oppsiktsvekkende utsagn som dette? Hvordan kan man bli oppmerksom på egne forforståelser slik at de ikke begrenser fortolkningsmulighetene? Artikkelen setter søkelys på metodiske valg i forskningsprosessen og forsøker å «gå i rette med» egen forutinntatthet, forforståelse og konvensjonelle lesemåter, og vurderer egen forskningspraksis opp mot metodologiske spørsmål.

Nøkkelbegreper: forforståelse, forskningspraksis, intervjuundersøkelser, lesemåter, metodologi, transparens

NOTER

1) Jeg takker min veileder Tone Sævi for god veiledning og hjelp i arbeidet med artikkelen.

2) StudData-undersøkelsen «Rekruttering og kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse» er ledet av Senter for Profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo. SPS er imidlertid ikke ansvarlig for de analyser og tolkninger som presenteres her.

Summary

A criterion of quality in a qualitative research project is related to the researcher’s ability to make transparent the inquiry process as well as how she attends to basic methodological questions of the research practice. The paper addresses these questions by presenting a critical reflection on some of the significant methodological issues that emerged from a face-to-face survey with student social educators focusing on their choice of profession as well as notes from the researcher’s log.

The fulcrum of the paper is the passage of an interview where one of the student social educators responds that he wants to be a social educator to achieve more leisure time.

The response intrigued me as a researcher, and I asked myself how one might interpret such an extraordinary statement. How can the researcher pay attention to the preunderstandings, in ways that do not limit the interpretation of the material? The paper discusses methodological alternatives by highlighting the researcher’s own biases, prejudices and conventional ways of reading the empirical material and by this the very research practice undergoes a thorough evaluation.

Keyterms: face-to-face survey, methodology, prejudice, researching practice, transparency of research, ways of reading a text

Litteratur

Alversson, Mats og Sköldberg, Kaj (1994) Tolkning och reflection. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: Studentlitteratur.

Bruner, Jerome S. (1997) «A Narrative Model of Self-construction». In: Snodgras, Joan Guy og Thompson, Robert L. (red.). The Self across Psychology. Self-recognition, self-awareness and the self-concept. NY: The New York Academy of Sciences: 145-161.

Christensen, Ulla m.fl. (2007) «Det kvalitative forskningsinterview». I: Vallgårda, Signhild og Koch, Lene (red.). Forskningsmetoder i folkesundhedsvidenskap. København: Munksgaard, 3. utgave.

Dahlager, Lisa og Fredslund, Hanne (2007) «Hermeneutisk analyse – forståelse og forforståelse». I: Vallgårda, Signhild og Koch, Lene (red.). Forskningsmetoder i folkesundhedsvidenskap. København: Munksgaard, 3. utgave.

Dæhlen, Marianne (2001) «Usikre, dedikerte, engasjerte og distanserte. Om forventninger og motivasjon blant de nye studentene ved profesjonsstudiene». HiO-rapport, 2001, nr. 12. Oslo: Høgskolen i Oslo, Senter for Profesjonsstudier.

Gadamer, Hans-Georg (1960/1985) Truth and Method. New York: Crossroad.

Gullestad, Marianne (1989) Kultur og hverdagslig. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Guneriussen, Willy (1996) Aktør, handling og struktur. Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene. Aurskog: Tano.

Gustavsson, Anders (2000a) Tolkning och tolkningsteori 1. Introduktion. Stockholm: Stockholms Universitet, Pedagogiska Institusjonen.

Gustavsson, Anders (2000b) Tolkning och tolkningsteori 2. Stockholm: Stockholms Universitet: Pedagogiska Institutionen.

Halliday, Michael Alexander Kirkwood (1994): Introduction to Functional Grammar, 2nd edition. London: Edvard Arnold.

Heidegger, Martin (1982/1998) Being and Time. New York: Harper og Row.

Jensen, Karen (2002) «Moral motivation and the battle for students: the case of studies in nursing and sosial work in Norway». I: Higher Education 44: 361-378. The Netherlands: Kluwer Academic Publishers.

Kvale, Steinar (2004) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal 6. utgave.

Lather, Patricia (1995) «Creating a multilayered text: Woman, aids and angels». I: Tierney, William G. og Lincoln, Yvonna S. (red.) Representation and the text. Re-Framing the narrative Voice. NY: State University of New York Press.

Lather, Patricia og Smithies, Chris (1998) Troubling the Angels. Woman living with HIV/AIDS. Boulder, CO: Westview/Harper, Collins.

Olsen, Henning (2003) «Veje til kvalitativ kvalitet. Om kvalitetssikring av kvalitativ interviewforskning». I: Nordisk Pedagogikk, Vol. 23:1-20.

Pettersen, Marit (2005) Samfunnsansvar eller personlig prosjekt? Vernepleierstudenters yrkesvalg utforsket gjennom narrativer. Rapport nr. 6/2005, Høgskolen i Bergens Skriftserie. Bergen: Høgskolen i Bergen.

Repstad, Pål (1991) Mellom nærhet og distanse. Oslo: Universitetsforlaget.

Ricoeur, Paul (1988) Från text till handling. En antologi om hermeneutikk, redigert av Peter Kemp och Bengt Kristiansen. Stockholm: Symposion Bokförlag.

Ricoeur, Paul (1999) Eksistens og hermeneutikk. Oslo: Aschehoug.

Thomassen, Magdalene (2006) Vitenskap, kunnskap og praksis. Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tveit, Bodil (2001) Yrkesmotivasjon i sykepleie. En studie av sykepleieres motivasjon, identitet og legitimeringsforsøk i det senmoderne samfunnet. HiO-rapport 2001 nr. 11, Senter for Profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo.

Vagle, Wenche m.fl. (1993) Tekst og kontekst. En innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk. Landslaget for norskundervisning, Cappelen.

Marit Pettersen

vernepleier og høgskolelektor, Institutt for vernepleie og sosialt arbeid, Høgskolen i Bergen

mpe@hib.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Metodebokforfattere peker på at vi som kvalitative forskere i for liten grad stiller de nødvendige metodologiske spørsmål til vår egen forskningspraksis eller gir tilstrekkelig innsyn i egen forskningsprosess. De mener at vi dermed kan komme til å overse grunnleggende vitenskapsteoretiske problemstillinger i forskning (se blant annet Alversson og Sköldberg 1994, Olsen 2003, Kvale 2004, Thomassen 2006). Kanskje er det først når en finner noe som synes oppsiktsvekkende at eksplisitte refleksjoner omkring forskningsprosessen tvinger seg fram, slik utgangspunktet er for denne artikkelen; en intervjusituasjon der informanten hevdet at han valgte å bli vernepleier for å få mer fritid. Utsagnet utfordret min egen forforståelse av hva som var passende og legitime begrunnelser for et slikt yrkesvalg.

I artikkelen setter jeg søkelys på hvordan jeg i intervjusituasjon og analyse på ulikt vis har gått fram for å prøve å forstå et slikt utsagn og gå i rette med egne umiddelbare fortolkninger. Artikkelen utfordrer metodiske valg i ulike deler av forskningsprosessen med fokus på forforståelse og diskuterer hvordan forforståelsen både kan innebære en forutsetning og begrensning for vår forståelse.

Metodologisk refleksjon

I sin bok om intervjumetodikk etterlyser Kvale (2004) redegjørelser om metodevalg i kvalitativ forskning og sammenligner forskeres tendens til ikke konkret å uttrykke sine metodologiske refleksjoner i forskningsteksten med det å tilby leseren en «svart boks»:

Hvis leserne faktisk synes at intervjuresultatene er interessante, kan det hende at de ønsker å vite noe om forskningsdesignet og metodene som har produsert denne besnærende kunnskapen. Da vil de mest sannsynlig støte på en svart boks. Leserne må gjette seg til intervjuets sosiale kontekst, hvilke instruksjoner intervjupersonene har fått, hvilke spørsmål som er blitt stilt og hvilke prosedyrer som er blitt benyttet under transkriberingen og analyseringen av intervjuene. For en leser som ønsker å evaluere funnenes troverdighet, og tolke eller bruke resultatene, er det påkrevet med informasjon om undersøkelsens metodiske trinn. I intervjurapporter mangler dessverre ofte denne forbindelsen mellom de opprinnelige samtalene og den endelige rapporten (Kvale 2004: 180).

Ifølge Thomassen kan manglende metodologisk refleksjon også handle om tause sider ved forskningsprosessen. Forskningsfellesskap tilegner seg gjerne bestemte konvensjoner, tenkemåter og forskningsstrategier. Dermed kan standarder for hva som er god vitenskap «internaliseres som en ’taus’ eller ikke tematisert bakgrunnskunnskap i den vitenskapelige virksomheten» (Thomassen 2006: 106).

I en dansk studie av intervjuundersøkelsers kvalitet (Olsen 2003) gjennomgås flere hundre undersøkelser i skandinavisk og engelskspråklig forskning med fokus på å studere omfanget og arten av metodologisk dokumentasjon. Olsen peker på at det hyppigst nevnte kvalitetskriterium i metodelitteraturen er at undersøkelser bør være transparente og gi begrunnelser for valg av metodologiske prosedyrer (Olsen 2003:2). Han finner imidlertid i sin studie at mange av undersøkelsene «i høyere grad [er] baseret på common sense end på transparente metodologiske refleksjoner og disposisjoner» (Olsen 2003:1). Han er betenkt over dette resultatet idet han hevder at vitenskapsteoretiske refleksjoner kan bidra til å presisere og fremme forståelse av analyseresultaters beskaffenhet og dermed virke kvalitetssikrende (Olsen 2003:12). Imidlertid har forskningsmessig gjennomsiktighet ifølge Gadamer også sine menneskelige begrensninger som det vil være arrogant eller naivt å tro at en fullt ut kan overkomme; vi må tvert imot erkjenne at våre fordommer er selve forutsetningen for vår forståelse, sier han (Gadamer 1960/1985:245). Olsen ser de praktiske implikasjonene av denne erkjennelsesteoretiske forståelsen når han poengterer: «transparens har grænser, da ikke enhver inskydelse uden videre kan verbaliseres» (Olsen 2003:12).

Olsen gir imidlertid i sin artikkel noen verktøy som forskere kan anvende for å utforske egen forskning og etterprøve analyseresultater i kvalitativ forskning: «Jo mere forskere gør for at efterprøve analyseresultater, desto mer undgås troværdighetstruende intryk af, at ’anything goes’» (Olsen 2003:10).

Mange metodebøker vier mye oppmerksomhet mot slike verktøy. Men når en søker å bruke prosedyrer for å etterprøve og kontrollere analyseresultater, og sågar betegner disse prosessene som «validering», slik Kvale (2004:170) og også Olsen (2003:10) gjør, må en minne om faren for å ville etterligne kvantitative, empiristiske perspektiver:

«Fokus på procedurer och tekniker innebär att man härmar kvantitative metodböcker och leder uppmärksamheten från grundläggande problem förknippade med bl.a. språkets, tolkningens och selektivitetens roll i forskningsarbetet, och därmed underskattar behovet av reflektion» (Alversson og Sköldberg 1994:9).

Kvale gjør imidlertid grundige refleksjoner om bruken av begrepet «validitet», og faller ned på en bredere definisjon enn det snevre «målbare» i en positivistisk tilnærming når han formulerer det slik at validitet i den kvalitative forskningen har å gjøre med «i hvilken grad en metode undersøker det den er ment å undersøke» (Kvale 2004:165).

Slik jeg ser det, kan Olsen sin framgangsmåte gjerne kritiseres for å betone prosedyrers betydning for sterkt, men hans vektlegging av refleksjon over denne problematikken gjør at jeg allikevel ser noen av hans verktøy som hensiktsmessige i egen «metaprosess». Alversson og Sköldberg finner det også nødvendig å presisere at ved å overbetone innvendingene mot empirisk forsk-ning, risikerer man på den andre siden at vanskene får for stort fokus og slik kan gi «den defaitistiska förestellningen att empirisk samhällsvetenskap kanske inte har någon vettig funktion att fylla» (Alversson og Sköldberg 1994:9). Jeg vil i denne artikkelen ikke diskutere de vitenskapsfilosofiske implikasjonene ved denne refleksjonen, men slutte meg til Olsen når han bemerker at han «finder det filosofisk problematisk og desuden pragmatisk uhensigtsmæssigt, hvis intet blot noenlunde sikkert kan utsiges om nogenting» (Olsen 2003:13). Men jeg vil tilføye: Hvordan jeg posisjonerer meg vitenskapsteoretisk, blant annet om epistemologiske spørsmål som hvordan vi som mennesker får erkjennelse og kunnskap, vil kunne virke inn på spørsmålet om hvordan jeg forstår et utsagn, slik som «jeg har valgt å bli vernepleier for å få mer fritid». Og min posisjon er den at hvilken mening som tillegges et slikt utsagn vil være både perspektiv- og kontekstavhengig, og selvsagt bli fortolket innenfor mitt språk som forsker, som også er kulturelt betinget. Det betyr at jeg i mitt tolkningsarbeid må bestrebe meg på å se teksten i sin kontekst, eller i ulike kontekster, og kunne gjøre meg i stand til å lese den med ulike blikk. Heidegger framholder at det å fortolke en tekst for å forstå menneskets væren er å se de muligheter som avsløres eller åpnes, når andre aspekter tildekkes eller skjules (Heidegger 1982/1998). Hans synspunkt her er en holdning jeg har utviklet gjennom arbeidet med denne teksten, en holdning som jeg mener åpner for en mer åpen og ydmyk forskningspraksis der en kan finne mange fortolkninger av mening, som på hver sin måte kan gi ny kunnskap og forståelse, avhengig av de perspektiver man inntar.

Med utgangspunkt i egen forskningsprosess

Forskningsmaterialet som er bakgrunnen for denne artikkelen, er hentet fra en informants fortelling knyttet til yrkesvalg, og kommentarer fra egen loggbok som ble skrevet under intervju- og fortolkningsprosessen. Det empiriske eksempelet kan framstå som ganske banalt og alminnelig. Men nettopp på dette grunnlag illustrerer eksempelet at det løpende refleksjonsarbeidet er like viktig i de store som i de mange små valg av prosedyrer og framgangsmåter som en forsker foretar. Eksempelet er hentet fra en kvalitativ forløpsstudie (Pettersen 2005), der data også er innhentet gjennom survey-undersøkelsen StudData.2) I min undersøkelse følges studenter først gjennom survey-undersøkelsen, og deretter intervjues et utvalg av disse studentene, først i studiet, deretter som ferdige yrkesutøvere. Intervjuene har fokus på studentenes og senere vernepleiernes yrkesvalg; deres forståelse av seg selv som studenter og senere vernepleiere, arbeidet med egen yrkesidentitet og hvordan de opplever at mening og sammenheng i studiet og yrkeslivet utvikles.

Når forsker møter noe uforståelig

I kvalitativ forskning ligger det, noen ganger ureflektert, en norm om å ta informantens perspektiv, få fram informantens «stemme» og la dennes beskrivelse og tolkning av situasjonen eller handlingen være omdreiningspunktet for forskers forståelse av fenomenet det forskes på. Gustavsson kaller dette kvalitative prinsippet for «erfarenhetsnär tolkning», der en fokuserer på «vad författaren menat» (Gustavsson 2000b:10).

Dersom en som forsker skal kunne ha ambisjoner om å avdekke mening ut fra et innenfraperspektiv, må en ha tillit til at en forstår informantens meninger, oppfatninger og holdninger (Gustavsson 2000a). For å oppnå dette må vi ifølge filosofen Husserl «sette vår forståelse i parentes» med det siktemål «å gripe fenomenets umiddelbare og sentrale mening i en intuitiv forståelsesakt (…) slik fenomenet er gitt i seg selv» (Thomassen 2006:86). I Husserls forstand blir forforståelsen en subjektiv feilkilde eller hindring for forståelse, og som må søkes eliminert. Gadamer på sin side hevder at våre fordommer og vår forforståelse er en forutsetning for all forståelse og erfaring (Gadamer 1960/85:245). Med fordommer menes selvsagt ikke snevre eller feilaktige subjektive forestillinger, sier Guneriussen (1996), men:

«… gitte overindividuelle, kulturelle ideer og perspektiver. Fordommer bestemmer våre oppfatninger og preger våre erfaringer (oftest) uten at vi er klar over det. Vi kan ikke oppfatte kulturelle fenomener uavhengig av alle slike fordommer, samtidig som fordommene også kan modifiseres gjennom vår erfaring av den fremmede» (Guneriussen 1996:97).

Fra datamaterialet knyttet til den initierende survey-undersøkelsen fant jeg ved første gjennomgang av resultatene enkelte utsagn som ikke umiddelbart ga mening, sammenlignet med det øvrige materialet som forelå. Et av disse var et utsagn fra Per, en vernepleierstudent i begynnelsen av studiet som på spørsmål om hva som var viktigst for yrkesvalget og for valg av framtidig jobb, svarte følgende: «Jeg ønsker muligheter til mye fritid». Jeg undret meg over hvordan det kunne ha seg at en student som har begynt på en helse- og sosialfagutdanning ser muligheten for mye fritid i jobben som det viktigste ved yrkesvalget. Jeg vurderte ulike fortolk-ningsmuligheter, blant annet om Pers prioriteringer kunne bekrefte den delen av dagens trendforskning som viser at livsholdningen hos de unge i økende grad er individualistisk og nytteorientert, hvor yrkesvalg i første rekke er praktisk begrunnet og hvor engasjement, idealer og drømmer kan synes sekundære.

Jeg valgte imidlertid å gå i dialog med teksten i dens «annerledeshet», eller det Dahlager og Fredslund omtaler slik:

«Når vi læser en tekst, som vi ikke kan forstå – eller ikke vil forstå, fordi vi er uenige – så gælder det om at være åben overfor at forstå, hvorfor den anden kan tænke annerledes end os selv. Dette er et første og meget viktig skridt i en forståelse af det [som er] annerledes» (Dahlager og Fredslund 2007:170).

I et forsøk på å se bort fra trendforskning valgte jeg i stedet å gå noe dypere inn i datamaterialet. Jeg så å si valgte å gå inn i Gadamers forståelse av det dialogiske møtet med et materiale som først begynner når vi møter noe som ikke er forstått umiddelbart og som må undersøkes nærmere. Gadamer (1960/1985) framstiller forskningsprosessen som et møte mellom tekst og leser. Det egentlige fortolkningsarbeid setter inn når en hendelse eller tekst ikke er umiddelbart tilgjengelig for oss fordi vår forståelseshorisont er alt for ulik det som skal fortolkes. Thomassen (2006) tolker Gadamer slik at man må tilegne seg denne underforståtte forståelseshorisonten for å kunne åpne teksten og gjøre den til sin. Da innebærer det å forstå det å tilegne seg de fordommene som åpner en tekst eller en hendelse for oss, det som Gadamer (1960/1985) kaller horisontsammensmelting. Thomassen beskriver prosessen på denne måten: «Når jeg tilegner meg det nye jeg prøver å forstå, så ser jeg samtidig min egen situasjon i nytt lys» (Thomassen 2006:111).

I møte med Pers utsagn om å utdanne seg for å få «muligheter for mye fritid» gjorde jeg et forsøk på å komme bakenfor egen umiddelbare fortolkning (som gikk i retning av «en individualistisk og nytteorientert holdning til utdanning») og å sette min lit til metodisk bearbeiding som hjelp til «å sette til side» egen forforståelse.

Mellom nærhet og naivitet

Å sette ens forforståelse i parentes er ingen lettvint metodisk prosedyre, slik Alvesson og Sköldberg også påpeker lakonisk: «När forskare talar om förförståelse är det i regelen endast begränsade delar av alt man bär med sig in i forskningsprosjektet som uppmärksammas» (Alvesson og Sköldberg 1994:221).

I ettertid, ved for eksempel å bla i loggboken, kan jeg med et mer distansert blikk lettere avsløre normative sider ved egen forforståelse, i retning av for eksempel å foretrekke å se på yrkesvalg som et eksistensielt og moralsk valg. Å velge utdanning for å kunne hjelpe andre eller være til nytte, kunne slik framstå som en mer «verdig» motivasjon ut fra egen forforståelse og kanskje i tråd med personlige holdninger om eget yrkesvalg som vernepleier. Og kanskje var det ut fra egen forståelseshorisont «mindreverdig» å se yrkesvalget som et pragmatisk og instrumentelt valg; et yrkesvalg som fungerer som middel til noe annet, for eksempel å få mer fritid.

En kan si at egen forforståelse slo inn som en ikke-reflektert tolkning eller forutinntatthet, som en hind-ring for ny erkjennelse av hva som kan begrunne yrkesvalg for vernepleierstudenter. Forforståelsen plasserte seg i veien for alternative forståelser av yrkesvalg; som et fenomen som ikke bare er altruistisk og dedikert, men også kan være nytteorientert eller ha selvrealiserende mål. Jeg måtte erkjenne at begrunnelser for yrkesvalg kan være like mangslungne, komplekse og kanskje også preget av tilfeldigheter som hvilke som helst andre valg, og trenger ikke være motivert av et enten/eller. I mitt datamateriale totalt så det heller ikke ut til å være noen motsetning mellom å ha verdien å være «til nytte» og det å ha «selvrealisering» og «interesse» som verdi. Tilsvarende funn gjøres i Jensen (2002:372) og Tveit (2001:111). Andre forskere konstruerer en dikotomi mellom det «altruistiske» og det «egoistiske» valget (Gullestad 1989, Dæhlen 2001). Dette analyseperspektivet kommer jeg tilbake til. Men jeg kan foreløpig erkjenne at jeg i en dikotomisk forståelse av grunner til yrkesvalg plasserer Per «i grøfta» på den ene siden av dikotomien og meg selv i den andre.

Da Per i et etterfølgende intervju ble bedt om å utdype sitt utsagn, gikk samtalen mellom han og forsker (F) som følger:

F: Du har svart hva du definerer som viktig ved en jobb (…) Det som har fått toppkarakter fra deg, nær sagt, det er fritid?

Per: Em. Ja, det er viktig, for jeg har hatt en jobb der jeg ikke har hatt fritid, så det gjør jeg ikke om igjen, altså, aldri i livet! Kunne jobbe 60 timer uken, hver uke, vekke fra hjemmet. Hjemme bare lørdags ettermiddag, søndags formiddag. Så det har jeg prøvd.

F: Var det å bygge opp noe nytt det da, eller?

Per: Det var et veldig lite firma, han dreiv det, det var hans baby, så han hadde ingen hemninger på det der. Han levde og åndet for det der (…) selv i helgene (…) Det var livet hans. Det var ikke livet mitt, for meg var det bare en jobb, så ble det plutselig bare mye mer, liksom.

F: Var det IT-bransjen, eller?

Per: Nei! (han ler) Det var på fiskeoppdrett! Så det gjør jeg aldri om igjen, altså. Jeg ble helt utkjørt, helt nedkjørt. Jeg skal aldri jobbe så mye igjen. Det er nok derfor jeg tror at det med fritid…

F: … står i en særklasse?

Per: Ja, det står høyt. Jeg har bevisst valgt, jeg kunne jo valgt masse nå, skulle jeg være som dagens folk, så skulle jeg jobbet med IT og tjent mye penger og hatt dyre solbriller og sånt. Men det er liksom ikke min greie (…) jeg vil ha fritid, jeg altså (…) jeg skal ikke gå i den fellen en gang til, aldri i livet, altså (…)

F: Kan du tenke deg at en slik framtidig jobb [som vernepleier] sånn sett vil bli mer regulert?

Per: (…) muligheten til å jobbe mindre enn 100 % tror jeg absolutt er til stede.

Når Per skal utdype sitt utsagn om at muligheten for økt fritid er den viktigste begrunnelse for yrkesvalget, gjør han det i en narrativ sjanger der erfaringene blir organisert i tidsperspektiv og gitt meningssammenheng kronologisk (Ricoeur 1999). Fortolkning av intervju-utdraget over ble formidlet i et loggboknotat som senere ble delt med informanten:

Informanten beskriver sin dyrekjøpte erfaring med manglende fritid i mange språklige varianter og i tidsperspektivet før og nå; «det har jeg prøvd» gjentar han to ganger og tidsadverbet «aldri» [igjen] som kan betegne vendingen i denne fortellingen, gjentar han hele fire ganger, og «[ikke] igjen» og «[ikke] en gang til» gjentas også fire ganger, og han avslutter kraftfullt med «aldri i livet!» Med gjentagelser og intensitet formidles altså denne skjellsettende opplevelsen fra et arbeid uten grenser, der jobben for han bare var en inntekstsvei, mens den for sjefen var selve livsverket. Per opplevde å slite seg ut på jobben, fikk liten tid til seg selv og var lite hjemme. Hadde han egen familie? At jobben skal bli «hele livet» vil han ikke skal skje igjen, og utdannelsen kan hindre dette. Han kunne jo valgt helt annerledes, kanskje noe annet enn helsevesenet, og blitt både rik og moderne, men det er ikke viktig for han. Fritid derimot, er så viktig at det er overordnet «alt» annet.

Gustavsson (2000b:5) kaller som nevnt dette perspektivet en erfaringsnær orientering som fokuserer på det informanten har ment, som han sier, og stiller det i motsetning til en erfaringsoverskridende orientering som fokuserer på hvilke andre meninger som kan leses ut av teksten. Gustavsen omtaler disse to perspektivene som ulike tolkningsinteresser.

I intervjuundersøkelsen legges et tekstnært perspektiv til grunn, spesielt på det som oppfattes som vanskelig forståelig i datamaterialet, slik som i samtalen over. Jeg forsøker i fortolkningen å være tro mot Pers perspektiv, en kan kanskje hevde at jeg gir ham «det siste ord» slik Olsen beskriver det: «Ifølge megen kvalitativ metodelitteratur tildeles informanter det sidste ord (…) forskere kan bringes til tavshed og lade informanter tale» (Olsen 2003:11).

En kan gjerne innvende at jeg som intervjuer ble brakt til taushet. Kanskje blir man litt overrumplet av en informants synspunkter som kolliderer såpass med ens egne, når man i stedet skulle gitt mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det er slik som Alversson og Sköldberg bemerker at det er bare begrensede deler av forskerens forforståelse som «uppmärksammas».

I loggboken «uppmärksammas» imidlertid andre aspekter knyttet til tolkningsarbeidet i følgende refleksjoner:

«Jeg ser at i mitt arbeid er fortolkning av mening noe som skjer hele veien på ulikt vis i ulike faser, også før selve analysen. Underveis i intervjuet tolker jeg blant annet der jeg gjennom oppfølgingsspørsmål gir nøkkelord eller parafraser [gjengir innhold med andre ord] tilbake til informanten. I min vurdering av hva som er nødvendig datareduksjon ved transkribering av intervjuet tolker jeg også, og gjør for eksempel understrekninger i teksten som indikerer at informanten legger vekt på ordet. I arbeidet med språklige analyser har jeg også gjort valg som kan ha betydning for fortolkningen ved å gi svært detaljerte transkripsjoner, blant annet av pauser, gjentagelser og påbegynte eller ufullstendige setninger, som kan bidra til å karakterisere teksten, avdekke uklare, motsetningsfylte eller skjulte meningssammenhenger» (Christensen m.fl. 2007).

Olsen sier at framgangsmåten ved at «informanter uden videre kan tale for sig selv (…) risikerer at føre til naiv common sense-empirisme, fordi alle ytringer tendensielt bliver lige viktige» (Olsen 2003:11). Alversson og Sköldberg (1994) kommenterer også kritikken mot empirisme og presiserer at såkalt data eller fakta ikke ligger der «rene» og «utolkede», men, som de sier, er «konstruktioner eller tolkningsresultat. Man måste göra nogot med sina sinnesintryck för att dessa skall bli begripliga och meningsfulla» (Alversson og Sköldberg 1994:7). Innsnevring av analysen til et tekstnært perspektiv kan føre til trivialisering av forskningsresultatene, ved at de framstår mer «rette» enn om de tolkes av forsker. Forfatterne spissformulerer det slik at: «det inte är möjligt att separera kunskap från kunskaparen» (Alversson og Sköldberg 1994:7). For å ta et sidesprang og se på et annet moment ved hva av vår forforståelse som «uppmärksammas», kan man stille spørsmål om hva jeg i loggen over egentlig har ansett som «nødvendig datareduksjon ved transkribering». Selv om jeg i intervjuteksten har vist til at reduksjoner er gjort, kan det ved nærmere gjennomhøring av intervjuopptaket kanskje innvendes at datareduksjonen bidrar til å dra innholdet i en bestemt retning og styrke den temporære og kausale setningsbindingen, noe jeg har utforsket gjennom bruk av strukturell tekstanalyse (Halliday 1994, Vagle m.fl. 1993) og som nettopp karakteriserer den narrative sjanger; «der erfaringene blir organisert i tidsperspektiv og gitt meningssammenheng kronologisk». Jeg skal senere i artikkelen se kritisk på bruk av blant annet sjangerkonvensjoner.

For å vende tilbake til fokus på empirinær tolkning: Om forskeren reduseres til et naivt «mikrofonstativ» er det en fare for at man mister deler av tolkningsproblematikken og de lag på lag av tolkning og fortolkning som er innvevd i prosessen med å forstå andres opplevelse og fortolkning av mening. I en slik situasjon forblir også forskerens autoritet og språkets og tekstens tvetydighet uutforsket, sier Alvesson og Sköldberg (1994:113).

Det er ikke et poeng å velge bort empirinære til fordel for empirioverskridende tolkninger. De er begge relevante og nødvendige i kvalitativ forskning. Poenget er at informantens stemme bør tillegges autoritet, men vurderes inn i den aktuelle tolkningssammenhengen som både informant og forsker er en del av gjennom sin kultur og sitt språk, og de metodiske grep som forsker gjør. Og som vi så av diskusjonen over, er for eksempel et «grep» som datareduksjon ikke bare en praktisk og nøytral prosedyre.

Kvalitet i kvalitativ forskning er knyttet til en anerkjennelse av det paradokset som ligger i fenomenet forforståelse. Selv om tesen om at forskeren skal sette sin forforståelse i parentes ifølge Gadamer (1960/1985) verken er mulig eller ønskverdig i hermeneutisk tolkning, gir dette allikevel en tilbakeholdenhet hos forsker som jeg anser som en nødvendig holdning i møtet med informant og datamateriale.

Tekstlesing og lesemåter

I arbeidet med å etterstrebe en redelig og transparent forskningspraksis, er det av betydning at forsker redegjør for sin måte å lese teksten på. Men hvordan leser man en tekst?

Postmodernisten Lather (1995) hevder at vi leser innenfor konvensjonsrammer, konvensjoner som vi ofte ikke er oss bevisst, men som er virksomme i en såkalt interrelasjonell meningskonstruksjon ved lesning av tekster, altså mellom leser og tekst. Slik en kan forstå henne, kan det å bli oppmerksom på hva som til enhver tid er vår lesemåte – og dermed hvordan mening konstrueres – gjøre analysemåten vi velger mer transparent. Vi kan bli bevisst konvensjoner vi «tilhører» ved å lære «å lese» våre ulike lesemåter og dermed opplyse nye sider ved vår forståelseshorisont. Lather er inspirert av de ulike narrative konvensjoner som etnografien anvender i presentasjon av kulturers sosiale virkelighet (Lather 1998) og hun omdanner «konvensjonstypene» til ulike lesemåter for å fange inn ulike måter å fortolke og gi en tekst mening. Ved å stille ulike spørsmål til teksten får man ulike svar om meningen med teksten; «making a multilayered text» (Lather 1995:233). Lather har utarbeidet en analysemåte på bakgrunn av disse teoriene om etnografisk skriving, som gir grunnlag for å presentere ulike måter å lese en og samme tekst på; en realistisk, en kritisk og en dekonstruktiv lesemåte (Lather 1995:233). En realistisk lesemåte har fokus på å finne den «innfødtes» synspunkter og tekstens essens på en observerende og deskriptiv måte. Om en leser Pers fortelling realistisk, med en «naiv common sense-empirisme», slik Olsen noe nedlatende beskriver det, tar en ikke høyde for at det kan ligge «lag på lag» av fortolkning og tvetydighet i teksten. Dersom intervjuets sosiale kontekst, slik Kvale uttrykker det, er at en forsker på eget fagfelt, noe mange forskere gjør, vil en realistisk lesemåte der kun informantens mening og tekstens iboende essens er i fokus, gjøre metodologiske spørsmål uklare og la implisitte sider kanskje forbli usynlige. En kommentar i loggboken kan illustrere nærhetsproblematikken som kan oppstå når en forsker på eget felt:

«Som vernepleier og lærer har jeg nærhet til stoffet og kan selvfølgelig være fristet til å skjønnmale situasjonen eller også være ute av stand til å se de selvfølgeligheter som ligger i materialet, og som jeg nettopp er ute etter å avdekke.»

Jeg har vært opptatt av at denne faren er til stede i egen forskning, og har underveis blitt oppmerksom på at bruk av narrasjon (Ricoeur 1988), kanskje kombinert med det min forforståelse om vernepleierstudenter leder meg til, kan overbetone de lineære og harmoniske sidene ved yrkesvalget vernepleie, og «med største letthet» få meg til å oppdage utsagn, så som «helt siden jeg var liten jente har jeg ønsket å kunne hjelpe andre» og lignende utsagn. Jeg noterte meg kritiske refleksjoner om den narrative sjangeren i loggboken:

«Å formidle noe som en fortelling er (også) å se noe som noe. Hva er det jeg ser (etter) når jeg som forsker har sett noe som noe, det som kan gi meningen i en fortelling?»

Ligger det i fortellingen et syn på menneskets selvforståelse i den temporære, kausale sjangeren, som ordner og forklarer liv og handling – kanskje mer enn en har belegg for? Har forskningsformidling som narrasjon i seg et syn på menneskets selvforståelse som må redegjøres for?

Jeg har sett stor verdi ved å anvende narrasjon i mitt forskningsarbeid fordi narrativer innebærer en spesielt gunstig formidling av selvfortolkningen: «Er ikke menneskeliv mer leselige når de blir fortolket ut fra de historier man forteller om dem? Og blir ikke disse livshistoriene i sin tur mer forståelige når narrative modeller (…) blir brukt på dem», spør Ricoeur retorisk (1999:247). Men jeg ser behovet for å ta i bruk ulike tilnærmingsmåter for å klare å se på forskningsmaterialet fra nye og mer kritiske synsvinkler, og strukturell tekstanalyse er, som tidligere nevnt, en av metodene jeg har anvendt på deler av datamaterialet. Jeg ser imidlertid bare på begrensede lingvistiske sider ved teksten og undersøker blant annet om teksten har sammenheng og hvordan informanten anvender ulike former for gjentageler av ord og uttrykk (Halliday 1994, Vagle m.fl. 1993), slik som framkommer i den tekstnære tolkningen over. Metoden kan avsløre noe av dynamikken i det informantene forteller, ved at det innebærer en mer systematisk gjennomlesning utover vanemessig lesning og innforstått kunnskap. Kanskje kan en slik tilnærming ha parallell til Lathers andre lesemåte, som hun kaller en kritisk lesemåte, «a site of doubt» (Lather 1995:254). Bruk av kritisk lesemåte kan ha en distanserende effekt på prosesser som både forsker og informant kan være innhyllet i, og dermed fanget av.

Jeg ønsket i eksempelet med Per å fortsette å lete etter måter å forstå hans utsagn på, og valgte altså en mer kritisk lesemåte. Det er mange sider ved tilvirking av empiri som kan kvalitetsvurderes, for «[k]valitative interview er komplekse sproglige og sociale interaktioner, som ikke alle forskere er lige egnede til at gennemføre», sier Olsen (2003:6). Jeg skal her begrense meg til å se på noen sider av kommunikasjonen eller interaksjonen i intervjusituasjonen. Postmoderne forskere ser på intervjuet som en interrelasjonell meningskonstruksjon (Kvale 2004). Kvale beskriver erkjennelsesprosessen i intervjuforskning på en ganske radikal måte: «Intervjuet (…) er en sosial produksjon av meninger gjennom språklig interaksjon. Intervjueren er en medprodusent og medforfatter av den endelige intervjuteksten» (Kvale 2004:155). Ifølge Lather (1998) tydeliggjør tenkningen om «interrelasjonell meningsdanning» det sosiale forholdet og deriblant maktforholdet mellom intervjuer og informant. Det kan være et interessant perspektiv i min refleksjon.

Selvkritisk refleksjon

La oss se på teksten igjen i lys av kritisk lesemåte, her ved hjelp av tekstanalyse.

«Var det IT-bransjen, eller?» spør jeg i intervjuet. I en ellers alvorlig fortellermåte utløser spørsmålet latter hos informanten. Hvorfor denne latteren? Ved hjelp av strukturell tekstanalyse studerte jeg hvordan ulike mekanismer i teksten og sider ved kommunikasjonen kan synliggjøre en indre sammenheng mellom teksten og den aktuelle konteksten, eller det som er mer interessant; kan avdekke en manglende sammenheng. En aktuell mekanisme er de såkalte kontekstualiseringssignaler som for eksempel intonasjon, taletempo og vokale lyder, eksemplifisert her i informantens latter, «som kan signalisere forventninger om situasjonen og gi mottaker den nødvendige tolkningsbakgrunn» (Vagle m.fl. 1993:32). Var det noe uventet ved spørsmålet som utløste latter? Ble sammenstillingen mellom bransjene IT og fiskeoppdrett så fremmed at det nærmest ble litt komisk for informanten?

Per tar seg inn igjen og forteller videre (med samme intensitet) om sin dyrekjøpte arbeidserfaring og gjentar to ganger «aldri igjen». Så kommer et utsagn som er overraskende og bryter med sammenhengen: «Skulle jeg være som dagens folk så skulle jeg jobbe med IT». Jeg stilte meg her en rekke spørsmål: Er det tilfeldig at Per velger å plukke opp «IT»-temaet fra forskerens spørsmål og nå kontrasterer «å jobbe med IT» opp mot eget yrkesvalg og identitetsarbeid? Og er det nærliggende at han går inn i problematikken og argumenterer på en såpass inngående måte mot en IT-jobb («Jeg har bevisst valgt, jeg kunne jo valgt masse nå»)? Hva er hans argumentasjon uttrykk for? Jeg så igjen på det tekstlige i språkbruken. En argumentativ sjanger, som denne teksttypen kalles i språkvitenskapen, inntreffer når det skjer brudd fra det normale, legitime eller ordinære, og formidleren skal overbevise om et bestemt standpunkt (Vagle m.fl. 1993:98). Hva er det «uvanlige» og hva er det Per vil overbevise meg om? Informanten kan ønske å få meg til å akseptere sin forståelse av virkeligheten. Kanskje føler han behov for å forsvare at han bryter den moderne tidsånd («jobbe med IT») og gjør et yrkesvalg som ikke er helt «kult» eller gir status for unge i dag. At han føler at han må stå til rette for dette valget, og at argumentasjonen dermed også blir et forsvar av eget selvbilde. Kanskje han vil overbevise meg og seg selv om at han i alle fall er moderne på den måten at han er tro mot seg selv, at han har gjort et «bevisst valg» og valgt noe vekk, selv om det var noe så «hipt» som «mye penger og dyre solbriller».

En annen måte å innta en kritisk lesemåte på, er å anlegge en teori på materialet for å øke forståelsen av et utsagn. Gustavsson (2000b) viser til to erfaringsoverskridende perspektiv i sin drøfting av tolkning og tolkningsteori som fokuserer, som tidligere nevnt, på hvilke andre meninger som kan leses ut av teksten enn informantens eget perspektiv. Denne tolkningen foregår utenfor informantens egen erfaring, og vil kunne bidra ytterligere til forskerens forståelse og informantens selvforståelse. Det ene overskridende perspektivet er å formidle en mer «teoretisk begrunnet forståelse», som her, og som datamaterialet kan vurderes i forhold til og som kan «gripe fatt i meg» ved at de oppfattes som vesentlige for meg.

Bruner (1997) hevder i sin teori at når noe står på spill og vi opplever at eget selvbilde er truet, lager vi det han kaller «a narrative model of self-construction» (Bruner 1997:145). Den narrative sjanger kan sies å være spesialisert for å håndtere problemer som skapes ved at vi møter avvik fra det vanlige eller legitime på helt grunnleggende områder i livet; den viser hvordan selvet kan betraktes som «narrativt konstruert» (Bruner 1997:145). En kan se på Pers fortelling som en narrativ konstruksjon han skaper av seg selv. Konstruksjonen er rettet mot en side av hans liv, hans yrkesvalg, og ifølge Bruner er det rimelig å gi unnskyldninger eller rasjonalisere bort skuffelser som berører vårt selvbilde. Det er en mulig tolkning ut fra tenkningen om narrativ konstruksjon av selvet at Per, bevisst eller ubevisst, har måttet «dra en fortelling» for å beskytte sitt eget selvbilde og forsøke å beherske hvordan han fremstår.

Situert tolkningspraksis

Lather formidler sterke motforestillinger mot intervjuforskningen når forskeren nærmest eksproprierer meningene fra intervjupersonens livsverden og plasserer dem inn i sine egne kategorier (Lather 1998), slik som kanskje er tilfelle her ved at jeg tillegger informanten å «forsøke å beherske hvordan han fremstår». At menneskers fortellinger om sitt liv, mennesker med HIV/AIDS som er Lather sine informanter, slik objektiviseres gjennom å reduseres til analytiske kategorier advarer Lather mot: «[T]he ethics of reducing the fear, pain, joy, and urgency of people’s lives to analytic categories» og hun forsøker heller å utforske «the textual possibilities for telling stories that situate researchers not so much as experts saying what things mean in terms of ‘data’, but rather as witnesses giving testimony to the lives of others» (Lather 1995:252).

Lather taler varmt om en situert tolkningspraksis. Hun avviser den vanlige forståelsen av «validitet» som rester av positivistisk tenkning og forsøker på sin side å nytolke validitetsbegrepet ved å oppfordre til diskurs om tolkningsmulighetene og viser kompleksiteten i tolkningsprosessen til sine lesere. I en av bøkene gjør hun et eksperiment ved praktisk å dele sidene i boken i to og plassere teksten øverst, og nederst plassere fortolkninger, «a multivoiced work», fra de tre ulike lesemåtene (Lather 1998).

I loggboken reflekterer jeg over motforestillinger mot sider ved kritisk tolkningspraksis:

Jeg ser at en ved å bevege seg for mye på detaljnivå i lingvistikk kan komme til å «atomisere» eller «gjøre vold på personen», eller det Ricoeur (1999) kaller trusselen mot subjektfilosofien. Også en sterk «psykologisering» kan ved sin «objektivisering» av individet innebære en slik trussel mot subjektet. Ricoeur ser for eksempel psykoanalysen som «subjektundergravende disiplin» (Ricoeur 1988:59). Psykoanalysen viser oss at vi aldri egentlig «er oss selv», i hvert fall at vi aldri kan få fullstendig grep om oss selv.

Jeg anvender imidlertid slik kritisk lesemåte bare som en etappe på veien, og prøver på den måten Ricoeur anviser (Ricoeur 1988) å begrense effekten av de trusler den representerer. Men jeg ser at det er en fare for at språklige konstruksjoner og (alt)omfattende teorier kan innhylle forskningsmaterialet i bestemte forforståelser og virke som analytisk «tvangstrøye», noe flere metodebokforfattere advarer mot.

Å dekonstruere det vante

De foregående betraktningene kan en se i sammenheng med Lather sin tredje lesemåte, en dekonstruktiv lesemåte (Lather 1995:235). Denne lesemåten fokuserer på språkets rolle i «den sosiale konstruksjon av verden», og inntar en kritisk innstilling overfor selvfølgelig viten, vante forestillinger og tatt-for-gitt-kunnskap som for eksempel konstruksjonen av begreper og dikotomier i språket som skaper virkelighetsforståelser (Lather 1995:235). Tidligere i artikkelen har jeg allerede nevnt dikotomier i diskursen om motivasjon for yrkesvalg, som konstruerer en motsigelse mellom det «å være til nytte» og det å ha «selvrealisering» som verdi, men som jeg viste til: Verdiene trenger på ingen måte å utelukke hverandre. Motiver kan være sammensatte og motsetningsfulle.

Slike innarbeidede lingvistiske konvensjoner som vist ved dikotomiene, er det nødvendig å prøve å få et analytisk blikk på fordi de kan være «tause» og virke hemmende for ny forståelse av fenomener i moderne tid, mener Lather (1998), og i vår sammenheng: Hemmende for ny forståelse av yrkesvalg. En dekonstruktiv analyse kunne ta for seg språklige konstruksjoner av virkeligheten og «oppløse» dem ved å analysere for eksempel hva konstruksjonen består av, hva den framhever eller utelater (Thomassen 2006:182). Slik kunne en også lest utsagnet «Han levde og åndet for det der (…) Det var livet hans. Det var ikke livet mitt, for meg var det bare en jobb» på en dekonstruktiv måte og satt søkelys på en type forforståelse, for eksempel om innarbeidede forestillinger om hvilken status det gir i dag å jobbe mye og hva slags mennesker som jobber veldig mye versus de som har mye fritid. Kanskje ville ytterligere oppfølgingsspørsmål fra meg som intervjuer også kunne ha avdekket tvetydigheter, som for eksempel om verdikonflikter i hans liv.

Kan man samtale seg fram til felles mening?

Fremdeles hadde jeg problem med å forstå Pers utsagn i starten av en 3-årig utdanning som vanligvis leder til arbeid med funksjonshemmede, om at han velger dette yrket fordi han ønsker at det skal gi ham mer fritid. La oss gå tilbake til situasjonen og se litt nærmere på hva jeg faktisk gjorde. I denne situasjonen valgte jeg å be om en ettersamtale der mine tolkninger ble grunnlag for en samtale med informanten. Kvale (2004) kaller dette for «kommunikativ validitet», som han hevder innebærer «å overprøve kunnskapskrav i dialog» (Kvale 2004:170) og som innbefatter «en slags utdanningsaktivitet» i en prosess der «både forskeren og intervjupersonene lærer og forandrer seg i løpet av dialogen» (Kvale 2004:172).

Olsen omtaler dette «grepet» som at «analyseresultater kan kvalitetssikres ved feedback fra informanter», da spesielt «ved kontrol af udskrifter og beskrivelser angående informantens livsværden» (Olsen 2003:12). Jeg reflekterte over avgjørelsen i loggboken. Jeg skrev:

«Jeg ønsket å dele mine tolkningsforslag, eller fortolkninger av tekstene, med informantene og har allerede i forskningsprosessen gjort det i stor utstrekning. Det har først og fremst en moralsk begrunnelse, nemlig at det å representere andres livshistorie i tekst innebærer en etisk fordring om å beskytte den andres integritet. Dernest har det en metodisk begrunnelse, jeg vil på en bedre måte formidle studentens «stemme».»

Forskningsprosessen beveger seg nå fra overgripende analyseprinsipper med teoretiske perspektiver, kritiske og dekonstruktive lesemåter og i retning tilbake til informantens «stemme». Informanten fikk i denne undersøkelsen framlagt den empirinære fortolkningen som beskrevet over, hvorpå han kommenterte: «Dette var bare morsomt å lese. Jeg kjenner meg godt igjen, du har truffet bra, ganske midt i blinken!» Han utdyper betydningen av fritid ytterligere, og forteller at han var nedkjørt, var sykemeldt i en periode, og var «skikkelig syk». Situasjonen omtaler han som et «to be or not to be». Dette gir mening til det sterke uttrykket han brukte: «aldri i livet [vil jeg ha en sånn altoppslukende jobb igjen]». Per hadde ikke egen familie i tradisjonell forstand, men hadde et omsorgsansvar for en nær person i lange perioder, et behov som kunne melde seg på kort varsel, og han måtte innstille seg på at omsorgsansvaret ville øke med tiden.

Frihet og fritid ga Per mulighet til å være tilgjengelig for en som trengte ham, noe som var viktig for ham og som hadde en avgjørende betydning for hans yrkesvalg. Han synliggjorde dermed verdien av å ta vare på seg selv og sin fritid for å kunne ivareta andre, en forståelse som må sies å ligge langt unna min umiddelbare fortolkning. Slik som Gustavsson (2000b:5) peker på, kan «den eksistensielle orienteringen», som er den andre av de to erfaringsoverskridende perspektivene, vise at oppmerksomhet mot eksistensielle aspekter i møtet med informanten kan gi oss økt innsikt i spørsmål om hvordan det kan være å leve under andre vilkår enn de egenopplevde.

Er det da slik at når informanten er enig eller man har forhandlet seg fram til felles mening, så er «den rette» tolkningen funnet? Det er ikke nødvendigvis slik. Olsen påpeker at det ikke er relevant i alle typer undersøkelser å anvende feedback, eller det Kvale kaller «kommunikativ validitet» (Kvale 2004:170) for «når interviewforskning har generaliserende eller teoriud-viklende sigte, er det problematisk at lade informanter virke som analytiske dommere» (Olsen 2003:12).

Kvale roper også et varsku om en viss populistisk trend i dagens kvalitative forskning der intersubjektiv aktivitet som kvalitetssikring vektlegges så sterkt at det kan medføre at forskeren nedtoner annen kvalitetssikring og at «forskeren ikke tror på sine egne tolkninger og er uvillig til å ta ansvar for dem» (Kvale 2004:172).

Forsker vil alltid ha det endelige ansvaret for sine tolkninger, og må gå de runder fram og tilbake mellom erfaringsnære og overskridende perspektiver og ulike lesemåter som er nødvendig for å søke å overskride egen forforståelse og åpne opp for ny forståelse av tekst og utsagn.

Avslutning

Artikkelen har tatt utgangspunkt i en intervjusituasjon der informanten hevdet at han valgte å bli vernepleier for å få mer fritid. Problemet med å forstå dette utsagnet som et meningsfullt utgangspunkt for å søke seg til vernepleien, brakte meg inn i metodologiske refleksjoner og selvrefleksjoner over hvordan en kan arbeide med kvaliteten i kvalitativ forskning, og som jeg gjennom artikkelen har invitert leserne inn i. I artikkelen har jeg utfordret metodiske valg i egen forskningsprosess og forsøkt å «gå i rette med» egen forutinntatthet, den delen av min forforståelse som jeg har evnet å «gjennomlyse» og det jeg har oppdaget av egne konvensjonelle lesemåter, hjulpet av aktuell litteratur om metodiske og metodologiske spørsmål.

Hvis det er slik at det å fortolke en tekst er å se de muligheter som avsløres eller åpnes, når andre aspekter tildekkes eller skjules, kan det være nødvendig å åpne opp for et flerfasettert analyseperspektiv. Ulike prosedyrer, perspektiver, lesemåter og teoretiske lyskastere, også utover det som har vært aktuelt å vise i denne artikkelen, vil kunne gi større mulighet til å sikre kvaliteten i hermeneutisk forskning. Det viktigste er kanskje en holdning hos forsker til å ville gjøre seg metodologiske refleksjoner gjennom hele forskningsprosessen. Ved å dvele mer ved analysematerialet kan det vise seg at situasjonen ikke alltid er slik den umiddelbart kan fremstå i lys av egen forforståelse.

I utforskningen av egen forskning har jeg anvendt utvalgte «verktøy», perspektiver og «lesemåter» for kvalitetssikring av forskningsresultater kombinert med en forståelse av refleksivitet i forskningsprosessen som «konstanta värderingar av relationen mellan ’kunskap’ och ’sätt att göra kunskap på’» (Alversson og Sköldberg 1994:12).

Enhver lesemåte eller metodiske tilnærming har sin analytiske lyskaster som opplyser noe og skyggelegger noe annet. Erkjennelsen av denne relativismen kan slik jeg ser det gi forskere en mer ydmyk holdning til kunnskap; vår viten er ikke uttømmende og vi må ha en uavlatelig åpenhet mot andre og mulig utelatte perspektiver.

Sammendrag

Et kvalitetskriterium i kvalitativ forskning sies å være at undersøkelsen gjøres transparent og at forskere stiller grunnleggende metodologiske spørsmål til egen forskningspraksis. Siktemålet med denne artikkel er nettopp å foreta en kritisk metodologisk refleksjon over egen forskningsprosess, knyttet til en intervjuundersøkelse om vernepleierstudenters yrkesvalg og refleksjoner hentet fra loggboken. Artikkelen tar utgangspunkt i en intervjusituasjon der informanten hevdet at han valgte å bli vernepleier for å få mer fritid. Utsagnet utfordret meg. Hvordan kan en som forsker nærme seg oppsiktsvekkende utsagn som dette? Hvordan kan man bli oppmerksom på egne forforståelser slik at de ikke begrenser fortolkningsmulighetene? Artikkelen setter søkelys på metodiske valg i forskningsprosessen og forsøker å «gå i rette med» egen forutinntatthet, forforståelse og konvensjonelle lesemåter, og vurderer egen forskningspraksis opp mot metodologiske spørsmål.

Nøkkelbegreper: forforståelse, forskningspraksis, intervjuundersøkelser, lesemåter, metodologi, transparens

NOTER

1) Jeg takker min veileder Tone Sævi for god veiledning og hjelp i arbeidet med artikkelen.

2) StudData-undersøkelsen «Rekruttering og kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse» er ledet av Senter for Profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo. SPS er imidlertid ikke ansvarlig for de analyser og tolkninger som presenteres her.

Summary

A criterion of quality in a qualitative research project is related to the researcher’s ability to make transparent the inquiry process as well as how she attends to basic methodological questions of the research practice. The paper addresses these questions by presenting a critical reflection on some of the significant methodological issues that emerged from a face-to-face survey with student social educators focusing on their choice of profession as well as notes from the researcher’s log.

The fulcrum of the paper is the passage of an interview where one of the student social educators responds that he wants to be a social educator to achieve more leisure time.

The response intrigued me as a researcher, and I asked myself how one might interpret such an extraordinary statement. How can the researcher pay attention to the preunderstandings, in ways that do not limit the interpretation of the material? The paper discusses methodological alternatives by highlighting the researcher’s own biases, prejudices and conventional ways of reading the empirical material and by this the very research practice undergoes a thorough evaluation.

Keyterms: face-to-face survey, methodology, prejudice, researching practice, transparency of research, ways of reading a text

Litteratur

Alversson, Mats og Sköldberg, Kaj (1994) Tolkning och reflection. Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Lund: Studentlitteratur.

Bruner, Jerome S. (1997) «A Narrative Model of Self-construction». In: Snodgras, Joan Guy og Thompson, Robert L. (red.). The Self across Psychology. Self-recognition, self-awareness and the self-concept. NY: The New York Academy of Sciences: 145-161.

Christensen, Ulla m.fl. (2007) «Det kvalitative forskningsinterview». I: Vallgårda, Signhild og Koch, Lene (red.). Forskningsmetoder i folkesundhedsvidenskap. København: Munksgaard, 3. utgave.

Dahlager, Lisa og Fredslund, Hanne (2007) «Hermeneutisk analyse – forståelse og forforståelse». I: Vallgårda, Signhild og Koch, Lene (red.). Forskningsmetoder i folkesundhedsvidenskap. København: Munksgaard, 3. utgave.

Dæhlen, Marianne (2001) «Usikre, dedikerte, engasjerte og distanserte. Om forventninger og motivasjon blant de nye studentene ved profesjonsstudiene». HiO-rapport, 2001, nr. 12. Oslo: Høgskolen i Oslo, Senter for Profesjonsstudier.

Gadamer, Hans-Georg (1960/1985) Truth and Method. New York: Crossroad.

Gullestad, Marianne (1989) Kultur og hverdagslig. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Guneriussen, Willy (1996) Aktør, handling og struktur. Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene. Aurskog: Tano.

Gustavsson, Anders (2000a) Tolkning och tolkningsteori 1. Introduktion. Stockholm: Stockholms Universitet, Pedagogiska Institusjonen.

Gustavsson, Anders (2000b) Tolkning och tolkningsteori 2. Stockholm: Stockholms Universitet: Pedagogiska Institutionen.

Halliday, Michael Alexander Kirkwood (1994): Introduction to Functional Grammar, 2nd edition. London: Edvard Arnold.

Heidegger, Martin (1982/1998) Being and Time. New York: Harper og Row.

Jensen, Karen (2002) «Moral motivation and the battle for students: the case of studies in nursing and sosial work in Norway». I: Higher Education 44: 361-378. The Netherlands: Kluwer Academic Publishers.

Kvale, Steinar (2004) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal 6. utgave.

Lather, Patricia (1995) «Creating a multilayered text: Woman, aids and angels». I: Tierney, William G. og Lincoln, Yvonna S. (red.) Representation and the text. Re-Framing the narrative Voice. NY: State University of New York Press.

Lather, Patricia og Smithies, Chris (1998) Troubling the Angels. Woman living with HIV/AIDS. Boulder, CO: Westview/Harper, Collins.

Olsen, Henning (2003) «Veje til kvalitativ kvalitet. Om kvalitetssikring av kvalitativ interviewforskning». I: Nordisk Pedagogikk, Vol. 23:1-20.

Pettersen, Marit (2005) Samfunnsansvar eller personlig prosjekt? Vernepleierstudenters yrkesvalg utforsket gjennom narrativer. Rapport nr. 6/2005, Høgskolen i Bergens Skriftserie. Bergen: Høgskolen i Bergen.

Repstad, Pål (1991) Mellom nærhet og distanse. Oslo: Universitetsforlaget.

Ricoeur, Paul (1988) Från text till handling. En antologi om hermeneutikk, redigert av Peter Kemp och Bengt Kristiansen. Stockholm: Symposion Bokförlag.

Ricoeur, Paul (1999) Eksistens og hermeneutikk. Oslo: Aschehoug.

Thomassen, Magdalene (2006) Vitenskap, kunnskap og praksis. Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tveit, Bodil (2001) Yrkesmotivasjon i sykepleie. En studie av sykepleieres motivasjon, identitet og legitimeringsforsøk i det senmoderne samfunnet. HiO-rapport 2001 nr. 11, Senter for Profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo.

Vagle, Wenche m.fl. (1993) Tekst og kontekst. En innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk. Landslaget for norskundervisning, Cappelen.

21.06.2010
27.04.2022 12:29