Mangfoldige verdibrytninger

Anmeldt av
Lars Gunnar Lingås

Dosent emeritus i profesjonsetikk og veiledning ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN)

Om boka

Odin Lysaker & Terje Emil Fredwall (Red). (2020) Verdier i konflikt. Etikk i et mangfoldig samfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. https://doi.org/10.23865/noasp.95.choo

Tolv forskere, de fleste tilknyttet Universitetet i Agder (UIA), har med ulike faglige ståsteder blitt utfordret til å bidra med kapitler som kan belyse vårt moderne samfunns verdikonflikter og de etiske utfordringene som følger av dette. Bidragsyterne er stilt fritt når det gjelder forståelse av verdibegrepet og hva slags verdikonflikt de tar opp

Boka føyer seg inn i en rekke av interessante antologier fra fagmiljøene i UIA der professor og sosionom Solveig Botnen Eide har vært og er en av pådriverne. Denne antologien er også utstyrt med et anerkjennende og tankevekkende etterord av Arne Johan Vetlesen som egentlig er en utmerket bokanmeldelse i seg selv – uten at det gjør min anmeldelse her overflødig.

Det er ingen tvil om at denne antologien gir særdeles viktige bidrag til forståelsen av kulturelle, livssynsrelaterte, politiske og faglige motsigelser i dagens Norge. Mange av bidragene har også dristig tematisert hvordan disse brytningene kan bli behandlet i et «uenighetsfellesskap» som ved dialogens hjelp kan tenkes å gi fruktbare resultater.

FØRSTE KAPITTEL er skrevet av den ene redaktøren, Odin Lysaker. Det handler om hvordan vi kan forholde oss til det ekte hatet som noen av de overlevende etter Utøya 22. juli 2011 har mot Anders Behring Breivik. Deres ektefølte hat stanger mot forbudet mot hatefulle ytringer i det offentlige rom. Lysaker tolker hatet som et mulig «ressintement», et ord som blant andre filosofen Nietzsche brukte om den verdibaserte harmen som undertrykte kan føle i sin avmektighet overfor undertrykkere, – altså ikke et blindt hat, men en moralsk begrunnet harme som kan unngå avhumaniseringens felle og kanskje utvikles i retning av rasjonell konfliktløsning.

De to neste kapitlene tar opp livssynsmessige motsigelser. Kjetil Fretheim drøfter konfliktene i Den norske kirke i synet på utfordringer som kommer til uttrykk i for eksempel synet på norsk flyktningpolitikk. Jan-Olav Henriksen drøfter hvordan motsetninger og fellesskap i synet på moralske normer kan bunne i religiøs tilhørighet – om det er det man har søkelys på i en slags konkurranse med andre religioner og livssyn. Alternativet til en slik kamp om sjeler kan være å se på hva som forener når det gjelder moralske normer på tvers av religioner og livssyn. Det er vel noe av det Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge har forsøkt å gjøre gjennom 25 år i kjølvannet av de dialogprosjektene som startet på midten av 1990-tallet, og som jeg selv hadde stort utbytte av å delta i som humanetiker.

DE NESTE TRE bidragene tar opp profesjonsetiske utfordringer som følge av verdikonflikter. Den andre redaktøren, Terje Emil Fredwall, har sammen med Inger Beate Larsen sett på sykepleierrollen i norske høysikkerhetsfengsler. Kapitlet har en empiri fra intervjuer med 16 sykepleiere. Noe av deres erfaring handler om at god sykepleie må leve i et «uenighetsfellesskap» med sikkerhetsarbeidet som fengselsbetjentene har som sin hovedoppgave.

Inger Marie Lid tar opp utfordringer som finnes i tjenester for mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse. Et liv i varig avhengighet utfordrer begge parter i forståelsen og tolkningen av den profesjonsetiske verdien selvbestemmelse. Inspirert av moralfilosofen Martha C. Nussbaum ser hun kritisk på forholdet mellom selvbestemmelse og god omsorg og et godt liv for den berørte. Hennes viktige innspill er at selvbestemmelse må forstås som noe relativt og noe som må læres. Dette kapitlet må være interessant for de av Fontene forsknings lesere som er vernepleiere eller har annen sosialfaglig bakgrunn i arbeidet med mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse. Men kanskje er det ikke bare tjenestemottakeren som skal lære. Jeg tror at en viktig etisk utfordring handler om at tjenesteyteren også må lære, nemlig lære å se muligheter framfor begrensninger for praktisering av autonomi. Det handler blant annet om å se og å tolke mer eller mindre språkløse viljesuttrykk hos den andre.

VETERANEN PÅ LAGET, Solveig Botnen Eide, skriver om sitt favoritt-tema; barnevern. På solid vis gjennomgår hun historiske utviklingstrekk i norsk barnevern med vekt på hvordan begrepet «barnets beste» er blitt tolket og forstått. Hun drøfter hvordan begrepet inngår mer nyansert i nyere utredninger med spesifikasjoner av hva det kan legges i begrepet, likevel ikke konkret nok etter hennes syn, et syn jeg deler. NOU 2016:16 Ny barnevernslov — Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse forsøkte nemlig å konkretisere begrepet gjennom sju aspekter: «Barnets egen identitet, barnets og foreldrenes bakgrunn, barnets synspunkt, barnets behov for å bevare familiemiljøet, barnets behov for omsorg og beskyttelse, barnets sårbarhet, barnets helse, utdanning og utvikling».

Ut fra dette drøfter Botnen Eide grundigere hvordan «barnets beste» kan brukes som prioriteringsstandard i avveiningen i konfliktfylte beslutninger, der hun viser hvor viktig en slik verdibevisst er. Videre drøfter hun hvordan barnets egen stemme kan vektlegges og hvordan betydningen av relasjoner må inngå i vurderingene, og da relasjoner både til egen biologiske/sosiale familie og til fosterforeldre. Hun har oppdaterte referanser til nyere barnevernsforskning og aktuelle konflikter i internasjonale ankesaker. Dette kapitlet må interessere alle innenfor sosialfagene som arbeider i eller samarbeider med barnevernet. Kapitlet kvalifiserer til å være en god pensumartikkel.

Skulle jeg anføre en kritisk merknad, må det være at jeg savner en dypere drøfting av hvordan «barnets beste» som verdi står i et spenn mellom på den ene siden å være et formål, forstått som en teleologisk eller formålsetisk verdi som handler om barnets mulige framtid, og på den annen side en deontologisk eller pliktetisk verdi, der barnets rett til beskyttelse her og nå utløser barnevernets plikt til intervensjon. Dette er ikke unevnt i kapitlet, men jeg hadde likt en grundigere problematisering av dette spennet i fortolkning av et svært utbredt og lite nyansert begrep.

EN ANNEN VETERAN i etikkens verden er Paul Leer-Salvesen som kaster en brannfakkel inn i debatten om det flerkulturelle samfunnet, der han spør om Norge bør tillate polygame ekteskap. Hvor mye skal staten blande seg i samlivsformer? Og er det et problem at polygami gjerne er mest utbredt i patriarkalske samfunn? Her reises et tema som helt sikkert er et eksempel på at «uenighetsfellesskap» neppe ligger rett rundt hjørne i alle verdikonflikter.

Hans Herolf Grelland drøfter vår eksistensielle frihet til å forme en annen subjektiv identitet enn den vi objektivt tildeles. Et viktig bidrag i den såkalte identitetsdebatten som diskuteres heftig i den mer seriøse delen av norsk presse.

Håvard Løkke drøfter om vi kan oppføre oss og uttrykke oss som vi vil eller om vi må ta hensyn til andres utfoldelse og kjenne på et felleskapsansvar når vi for eksempel fristes til å spre det han vil kalle usiviliserte ytringer om hverandre.

Grethe Netland bidrar med et siste kapittel som har søkelys på konfliktforståelse og konfliktløsning. Hun trekker fram moralfilosofen John Rawls rettferdighetsteori (Theory of Justice), som er godt presentert. Hun tar mål av seg til å overføre hans metode (om å søke bruk av «uvitenhetens slør») på aktører som vil løse konflikter av den typen denne antologien tar opp. Et spennende forsøk! Men jeg sitter med en følelse av at en slik liberal og abstrakt metode har dårlige kår i et samfunn der populistiske klør kvesses og der økonomiske og politiske makthavere søker å tildekke sine privilegier. Noen verdikonflikter er tross alt av antagonistisk karakter, og der har dessverre «uenighetsfellesskapet» liten legitimitet.