JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Mangfoldig om unge utenfor arbeid og utdanning

Frydenlund Academic

05.12.2018
04.05.2022 09:29

Anmeldt av
Sveinung Legard

Post.doc ved SAM-fakultetet, OsloMet.

Om boka

Trine-Wulf Andersen, Reidun Follesø og Terje Olsen (2016) Unge, udenforskab og social forandring: Nordiske perspektiver. Frydenlund Academic, 2016

Boka Unge, udenforskab og social forandring er en samling av artikler om situasjonen for unge utenfor utdanning og arbeidsliv i Norden, eller sosialt arbeid overfor unge personer som er i en slik livssituasjon. Kapitlene tar opp temaer som styringsrasjonaliteter, normalitetsforståelse, hverdagslivsperspektiv, av betydning av tilhørighet, nabolag, bilbranner og metodiske rammeverk for medvirkning og inkludering i arbeidslivet. Dette mangfoldet er både bokas styrke og dens svakhet. Om du er opptatt av ungdomsforskning eller sosialt arbeid vil du sannsynligvis finne et kapittel som interesserer deg stort. Men det er vanskelig å finne et helhetlig budskap i boka og å vite hva som er dens totale bidrag.

Jeg er ikke selv ungdomsforsker og har ikke studert sosialt arbeid. Min bakgrunn er at jeg i mange år jobbet med et forskningsprosjekt om unge funksjonshemmedes vei gjennom utdanningssystemet og ut i arbeid. I tillegg har jeg intervjuet mange sosialarbeidere i Nav og i Oppfølgingstjenesten i skolen om deres innsats i å få ungdom som har sluttet på skolen til å fullføre videregående utdanning eller komme seg i arbeid. Jeg kan derfor ikke si om denne boka bidrar med noe nytt inn i ungdomsforskningen eller på feltet sosialt arbeid, men jeg tror på redaktørene som hevder at bidragene i boka fremmer et syn på utenforskap og normalitet som bryter med gjengs tankegang blant politikere, velferdsbyråkrater og til en viss grad også de som er ansatt i førstelinjen i hjelpeapparatet.

I følge den gjengse tankegangen blir utdanning sett på som en saliggjørende vei ut av en risikabel tilværelse i samfunnets randsone – å få seg et fagbrev, studiekompetanse eller i det minste en type kompetansebevis anses som nødvendig for å klare seg greit videre i livet. Den unges manglende evne til å oppnå dette ses enten som en utviklingsforstyrrelse, et uttrykk for problemer hjemme, eller som et resultat av at noe har slått feil i barnehage eller skole – ved at en elev for eksempel har blitt mobbet eller ikke fått tilstrekkelig med tilrettelegging.

Signe Fjordside argumenterer i sitt kapittel for at denne tankegangen er feil, og at den faktisk kan bidra til å forsterke problemer som unge opplever i møte med det ‘normale’ og sementere deres utenforskap. Hun bygger opp sin påstand ved å støtte seg til nyere sosiologisk barndomsforskning som i motsetning til utviklingspsykologiens tanker om at det finnes visse ’normale’ utviklingsstadier alle skal gjennomgå, ser på både det normale og det avvikende som noe som stadig forandrer seg og er til fortolkning. Hun hevder at selv om de fleste sosialarbeidere riktignok ikke lenger ser på utenforskap som medisinsk avvik, så er deres anerkjennende eller ressursorienterte metoder likevel basert på å skulle hjelpe enkeltindivider til nå målsetningen om det normale.

Likeså hevder Lene Larsen og Noemi Katznelson at det normative pålegget om at alle unge skal og må gjennom utdanning for å gå videre til utdanning som en drivkraft i marginaliseringsprosesser. Dette baserer seg på et feilaktig syn på utdanningssystemet som en arena for individuell vekst, og ikke som et apparat for hierarkisk rangering av høyere og lavere utdanningsforløp og større eller mindre grad av individuell suksess. Selv om utdanning for en del unge utgjør et sted hvor de kan få anerkjennelse og jobbe mot fremtidige arbeidslivsdrømmer, er det for andre unge et sted som byr på nederlag og stiller dem overfor krav som oppleves som vanskelige eller meningsløse. Dette er dermed også en del av det ’normale’.

Et annet tema som går igjen i boka, er betydningen av tilhørighet og fellesskap for inkludering og ekskludering av unge, samt for sosialarbeiderens virke. Reidun Follesø, Agnete Neidel og Peter Berliner bruker for eksempel sosial nettverksteori for å forklare hvorfor unges vanskeligheter både bør forstås og adresseres som sosiale prosesser, og ikke individuelle utfordringer. De bruker en rekke eksempler for å illustrere dette poenget. I et av dem beskriver de ’Peter’ som har praksisplass i en barnehage. Dette går i begynnelsen bra, men ender opp med at han suspenderes fra jobben fordi han blir beskyldt for tyveri og angivelig havner i jevnlige konflikter med sine kolleger. I følge forfatterne skjer dette fordi kommunikasjonen mellom det psykiatriske systemet som ’Peter’ kommer fra, og arbeidsplass-systemet på jobben, bryter sammen. Etter dette havnet ’Peter’ i en dyp krise, men ting ble bedre da han fikk en ny støtteperson som kunne gjenopprette og formidle kontakten mellom de ulike mikrosystemene igjen. Et annet eksempel er en guttegjeng som havnet i mye mindre trøbbel etter at foreldrene deres dannet en støttegruppe for hverandre og dermed fikk mot til støtte opp om barna på nye måter.

Trine Wulf-Andersen, Mette Ples og Steen Baagø understreker også dette poenget ved å kritisere den funksjonalistiske forståelsen av utdanning som kun en ordning for formell kvalifisering. De hevder at det er like mye et sted for sosial tilhørighet, og begrunner dette med tilhørighet og læringsfellesskaper er gjensidig forsterkende. Læring foregår ikke bare i den formelle læringssituasjonen, men ved at unge skaper meningsfulle læringsidentiteter som blir til på en lang rekke gjerningssteder. David Tore Gravesen gir på sin side et godt overblikk over forskningen på lokalsamfunnets eller, enda bredere forstått, steders betydning for unges utdanning og deltakelsesmuligheter. Han nevner blant annet egen forskning som viser hvordan privilegerte unge ikke bare får støtte og oppbakking fra egne foreldre, men også fra venner, skolekamerater, skolekameraters foreldre, naboer osv. på måter som i bemerkelsesverdig grad er territorielt organisert. Han argumenterer for at innsiktene fra denne litteraturen kan brukes av blant annet oppsøkende sosialarbeidere ved å bruke byen til å legge til rette for at unge som havner i trøbbel kan møte gode forbilder, gi kjennskap til fritids- og foreningstilbud og etablere lokale leksehjelps- og mentordninger.

Et siste hovedtema i boka er tilnærminger for å få økt forståelse for unges livssituasjon, og for å dra dem inn som kunnskapsprodusenter eller medforskere i forsk-ningsprosjekter. Cecile Høj Anvik, Karin Gustavsen og Matilda Wrede-Jäntti mener at ’hverdagslivsperspektivet’ er særlig egnet for å forstå det de kaller ’sårbare’ unge ut fra deres eget utgangspunkt. Dette danner utgangspunkt for nedenfra-studier hvor forskerne søker å fange opp og forstå hva folk gjør (aktiviteter), hvem de omgås (sosiale relasjoner) og hva som er viktig og riktig, men også utfordrende og vanskelig for den enkelte. Dette innebærer ikke å unngå å se på store samfunnsstrukturer eller tunge historiske prosesser, men heller hvordan disse er vevd inn i hverdagsstøyet. De viser for eksempel hvordan sosialarbeidere som har deltatt i aksjonsforskningsprosjekter med et slikt hverdagsperspektiv, har fått øynene opp for de elendige levekårene til mange av de ungdommene de har arbeidet med, og deretter snudd om på sin arbeidsinnsats til å bli mye mer helhetlig overfor disse familiene. Den allerede nevnte Fjordside har også skrevet et kapittel om medvirkning sammen med Lindberg, Schjellerup Nielsen og Sommer. Dette er mye mer konkret enn de andre kapitlene og inneholder beskrivelser av metoder som Fremtidsverksted, Temacafé, Bruker spør bruker, og Fotometode som kan gi innsikt i unges hverdagsliv sett fra deres perspektiver. De mener at disse metodene åpner opp muligheten for hva de kaller ’reell medvirkning’, men at de ikke er noen garanti for dette – og advarer samtidig for at metodene bærer med seg en fare for symbolsk makt og reproduksjon av maktforhold.

Boka har imidlertid bidrag som ikke passer i like stor grad inn i de tre røde trådene som jeg har nevnt over. Olsen, Hyggen, Tägström og Kolouh-Söderland gir i bokas andre kapittel en oversikt over forskning på utenforskap i de nordiske land. De går bredt ut og tar for seg områdene skole og utdannelse, arbeidsmarked, helse, og forskjellige former for marginalisering. Konklusjonen er at de aller fleste unge i Norden vokser opp under trygge og stabile sosiale og materielle levekår, men i en situasjon med høy levestandard og strenge normative rammer for suksess blant unge er det muligens ekstra tungt – både sosialt og for egen identitet – å falle utenfor i nordiske land sammenliknet med resten av verden. Siste kapittel er skrevet av Ove Sernhede og handler blant annet om bilbranner og ungdomsopptøyer i Stockholms forsteder. Dette presenterer også en overgripende analyse av strukturelle prosesser som leder til segregering i storbyene og generelle tendenser når det gjelder organisering og opprør blant unge i disse områdene. Kjetil Frøylands kapittel passer bedre inn i bokas praktiske orientering, men skiller seg fra de andre kapitlene ved at den går i dybden med en konkret tilnærming – på engelsk ofte kalt ’supported employment’ – som følger slagordet om å først plassere brukere i arbeidslivet og så trene de opp hvor de er i dag. Dette er en metodikk som er relativt ny i nordisk sammenheng, hvor arbeidsmarkedstiltak generelt har vært basert på å klargjøre individer for arbeidslivet i opplæringstilbud eller atskilte jobbtreningssentre. Frøylands bidrag er ikke så mye å presentere denne metodikken i en nordisk kontekst, men heller å diskutere hvordan den kan tilpasses når man skal jobbe med ungdom.

Det at disse kapitlene også er med i boka er ikke i seg selv noe negativt. Tvert om gir dette mangfoldet av temaer det mulig for de fleste å finne en artikkel som er av interesse. Personlig synes jeg at kapittelet med oversiktsbildet over marginalisering blant unge i Norden, presentasjonen av hverdagslivsperspektivet til Anvik med flere, Fjordeides kritikk av normalitetsbegrepet, og Gravesens forskning på steders betydning for unges deltakelsesmuligheter, var blant de mest givende. Jeg er sikker på at andre personer med andre utgangspunkter vil være mer engasjert i noen av de andre bidragene. Dette er imidlertid også en av bokas største svakheter. Den fremstår mer som en samling av en lang rekke perspektiver eller tilnærminger, uten at disse henger sammen i ett felles prosjekt eller budskap. Det kan være at disse representerer noe nytt innenfor ungdomsforskningen eller på feltet sosialt arbeid, men jeg har mine tvil om dette. Dette er forskning eller perspektiver jeg har lest om tidligere i løpet av mine egne studier og forskerkarriere, og som til dels er vel etablert i ulike fagdisipliner eller utdannings- og arbeidslivsforskningen. Boka er heller ingen ’vitenskapelig’ bok drevet av nye hypoteser som testes ut mot et empirisk materiale. Det virker ikke som den henvender seg til et akademisk publikum. Forskningen som presenteres i boka brukes heller til å illustrere de argumentene eller perspektivene som presenteres. Slik sett likner dette mest på en lærebok i et fag som sosialt arbeid, som ønsker å gi studenter nye og nyttige blikk på virkeligheten de snart skal ut i eller befinner seg i.

Til slutt vil jeg også nevnte to andre kritiske poenger. Jeg har tidligere blitt fortalt at sosialt arbeid er veldig ideologisk uten å riktig ha skjønt det. Nå ser jeg det litt mer. For eksempel er noen av bidragene i boka svært opptatt av å solidarisere seg med de utsatte ungdommene, å få til hva de kaller ’reell medvirkning’ eller de kritiserer ’nyliberalismen’. Jeg er ofte svært ideologisk selv og synes ikke dette nødvendigvis er negativt. Imidlertid er det noen steder hvor dette tar overhånd og bidragene blir mer normative enn analytiske – under dekke av å være det motsatte. Det hadde egentlig vært en bra løsning om redaktørene gjorde sitt normative utgangspunkt kjent helt i begynnelsen, slik at leseren var kjent med disse premissene. En siste ting jeg savner er også en kritisk refleksjon over sosialarbeiderens muligheter til å gjøre noe med problemene som boka beskriver. Har det noe så si at sosialarbeidere begynner å snakke om det ’normale’ på en annen måte så lenge resten av samfunnet ser på det å fullføre en utdanning som det viktigste suksesskriteriet for en ung voksen? Og i hvilken grad kan medvirkning i et sosialfaglig ungdomsprosjekt veie opp for en barndom på bunn av samfunnets rangstige? Dette er spørsmål som i liten grad diskuteres i boka, men hvor det likevel legges stor implisitt vekt på de effektene som det sosiale arbeidet kan ha.

05.12.2018
04.05.2022 09:29