Mangfoldig antologi om arbeidsinkludering

Anmeldt av Tonje Fyhn

Forsker II og avdelingsleder ved NORCE Norwegian Research Centre

tofy@norceresearch.no

Om boka

Therese Saltkjel, Chris Rønningstad og Mette Sønderskov (Red.) (2002). Samhandling og inkludering i arbeidslivet. Cappelen Damm Akademisk.

Boken Samhandling og inkludering i arbeidslivet er en antologi av forskningsbidrag med utgangspunkt i det tverrfaglige forskningsmiljøet INTEGRATE (OsloMet og Høgskolen i Innlandet).

Cappelen Damm

Boken har som mål å presentere forskningen gjort i dette miljøet, om hvordan samhandling kan bidra til bedre arbeidsinkludering for grupper i sårbare livssituasjoner.

En antologi er en litterær form som sammenstiller bidrag fra ulike forfattere innen et gitt tema. Formen stiller løsere krav til oppbygning og sammenheng mellom de ulike delene enn andre bok-formater, og kapitlene kan leses mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Boken er delt i tre hoveddeler. Den første delen beskriver tilnærminger til arbeidsinkludering i politikk og forskning. Den andre delen beskriver brukere med sammensatte behov. Den tredje delen ser spesifikt på samhandling mellom ulike aktører, tjenester og nivåer.

ANTOLOGIEN presenterer resultater fra en rekke ulike studier. Dette gir et variert innblikk i mange av forskningsperspektivene som preger feltet, og dette er nyttig i seg selv. Det utfordrer leseren til å ta inn over seg andre metoder, forskningsspørsmål og fagfelt enn der man selv hører mest «hjemme». Det er en virkningsfull bieffekt av en bok som søker å øke forståelsen for samhandling på tvers av fag og yrker.

De første kapitlene er svært nyttige for spesielt forskere, studenter og andre som jobber med tematikken ut fra et bestemt fagfelt. De viser hvordan ulike fagfelt benytter ulike begreper, avgrensninger, metoder og utfallsmål, og hvordan det vitenskapelige puslespillet henger (mer eller mindre) sammen. Kapitlet om livsløpsperspektiv danner en forståelsesramme som er svært nyttig for alle som ønsker å forstå mer av målgruppene for arbeidsinkluderingsinnsatsen.

DE STERKESTE kapitlene er de som synliggjør en tett kobling mellom datagrunnlaget sitt og diskusjonen med påfølgende konklusjoner, og som i tillegg klarer å knytte stoffet sitt til den større diskusjonen om samhandling på tvers av aktører, etater og sektorer. Rønshaugens kapittel om unge voksnes møte med hjelpeapparatet er spesielt forbilledlig i så måte. Kapitlet burde være obligatorisk lesning for alle som arbeider i eller planlegger å arbeide i velferdstjenestene. Datagrunnlaget presenteres klart og oversiktlig, hvordan forfatteren har kommet frem til temaene likeså, og diskusjonen som følger presenterer slående poenger på løpende bånd. Har du hørt om samdestruksjon? Eller throffing? På slutten av dette kapitlet har du det.

Også Skogstads kapittel om tverrsektorielt samarbeid i IPS (individuell jobbstøtte) og Aksnes og Breit sitt kapittel om sosiale entreprenører er metodisk ryddige med påfølgende interessante diskusjoner. Sistnevnte kapittel synliggjør en til nå nokså ubeskrevet samhandling som sannsynligvis vil være langt vanligere i fremtiden enn den er i dag. Kapittelet er kanskje bokens friskeste bidrag etter min mening, og burde inspirere til mer forskning på feltet etter hvert som praksisen øker i omfang.

ENKELTE KAPITLER som benytter kvalitativ metode tar for lett på både beskrivelsen av utvalg og analytisk fremgangsmåte, og skiller for dårlig mellom presentasjon av resultater og tolkningen av disse. Da får man følelsen av at datamaterialets funksjon er å bekrefte eksisterende antakelser og modeller. Det er ikke tillitsvekkende for forskningsbidrag.

Det er tatt et par grep som jeg tror skal kompensere for fragmenteringen man risikerer ved å presentere mange ulike studier som en antologi, men som jeg er usikker på om fungerer etter hensikten. Det ene grepet er at i hvert kapittel henvises det til andre kapitler som behandler et likt tema. Noen steder er dette naturlig, men de fleste steder er det kun en henvisning til andre kapitler i boken, som blir hengende for seg selv i avsnittet. Det blir etter hvert litt påklistret. Det andre grepet er at en del av kapittel-overskriftene gir inntrykk av å skulle presentere mer generell kunnskap enn de gjør, all den tid de skal presentere resultater fra en enkelt studie, og ikke sammenstille resultater fra et helt felt. Kanskje skulle man latt antologi være antologi, og overlatt sammenfatningen til siste kapittel, der det også gjøres på en god måte.

SOM LESER (og forsker) kunne jeg ønske meg at det metodologiske og tematiske mangfoldet i boken ble adressert enda tydeligere. Hva kan de ulike tilnærmingene og fagfeltene lære av hverandre? Hvordan utfordrer de hverandre? Finnes det faglige og vitenskapsfilosofiske konflikter i feltet, og hva er de?

Språklig er kapitlene jevnt over av god kvalitet, men varierer noe på den måten at bidragsyterne ikke gjennomgående har gjort innsatsen med å skrive klarspråklig, omskrive stammespråk til noe de fleste lesere vil kunne forstå, eller definere sentrale begreper. I tillegg brukes begreper som «ansettbarhet» ukritisk, og ett sted slås det fast at uføre aldri kan komme tilbake til arbeidslivet. Her kunne man med fordel ryddet i språket. Begrepet «samskaping» brukes nokså lemfeldig gjennom boken. Det spenner fra å forklares som synonymt med samhandling (og hva er ikke da samskaping) til å forklares som en prosess hvor ulike aktører går sammen om å utvikle nye tjenester for å treffe brukerens sammensatte behov bedre. Det finnes nok studier nå som beskriver samskaping og utfallet av den, til at vi bør enes om at dette er en forhåndsbestemt og definert prosess som involverer en rekke ulike aktører.

BOKENS SISTE kapittel er forløsende lesning, fordi det setter antologiens bidrag i sammenheng med hverandre, og ikke minst i sammenheng med det større forskningsfeltet om samhandling mellom ulike aktører. I starten av kapitlet gis en kort innføring i det internasjonale forskningsfeltet på tverrfaglig samhandling, som gjerne kunne blitt introdusert allerede i bokens første kapittel. Disse poengene blir hengende usagt gjennom bokens kapitler frem til det presenteres i sluttkapitlet. Resten er et godt oppsummerende kapittel, som benytter et lettfattelig analytisk verktøy for vise hvilke resultater som plasserer seg på hvilke nivåer i samhandlingen. Til slutt plasseres hovedfunnene i en stor tabell som oppsummerer det hele. Dette er svært nyttig for å samle trådene etter å ha lest en mangfoldig bok. Samtidig skal man være klar over at dette er en sammenstilling av enkeltstudiene som inngår i boken, og ikke en systematisk sammenstilling av forskningen på feltet i stort.

Høydepunktene av de sammenfattende drøftingene finner vi mot slutten av kapittelet. Jeg har valgt ut én spoiler: Påstanden om at samhandling i seg selv kan betraktes som en form for konflikt. Her mener jeg forfatterne er ved en helt sentral nøkkel i forståelsen av å lykkes med samhandling. Samhandling, i sin kjerne, krever mer av aktørene enn det mange er villige til å gi. Når det allikevel kreves av hele systemer eller organisasjoner, er det duket for konflikt. Dette burde ikke komme overraskende på noen. Samtidig er det helt nødvendig, og slettes ikke umulig, å lykkes med samhandling på tvers av fagfelt og sektorer. Boken gir et godt innblikk i mangfoldet av problemstillinger, fremmere og hemmere for å lykkes med samhandling i arbeidsinkludering. Og forhåpentligvis gir den både aktører i praksisfeltet og forskere inspirasjon til å omfavne denne utfordringen.