Mangelfull kunnskapsoppsummering som grunnlag for ny barnelov

Jan Erik Dahl

Førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, Institutt for pedagogikk, jan.e.dahl@usn.no

Eivind Meland

Professor emeritus ved Universitetet i Bergen, Institutt for global helse og samfunnsmedisin og veileder i Bergen kommune

Folkehelseinstituttets (FHIs) kunnskapsoppsummering fra 2022 skal danne grunnlaget for ny barnelov. Den har vesentlige metodiske mangler, som også kan ses i sammenheng med kunnskapsoppsummeringers funksjon og metode.

Systematiske kunnskapsoppsummeringer topper evidenshierarkiet, med påstått grundig og pålitelig metode. Likevel er etterprøvbarheten ofte utfordrende for praktikere, politikere og forskere. Antallet kunnskapsoppsummeringer har økt kraftig. I 2019 ble Norsk Nettverk for Systematiske Kunnskapsoppsummeringer (NORNESK) etablert for å øke etterspørselen og anvendelsen av systematiske kunnskapsoppsummeringer. Folkehelseinstituttet sitter i styret. En utfordring er risikoen for interessesammenfall mellom politikere/etterspørrere og forskere/tilbydere (Nielsen & Malterud, 2019).

Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) har fastslått, også i saker mot Norge, at barn har rett til gjensidig kontakt med begge foreldre (Norges institusjon for menneskerettigheter, 2020). Et delt fast bosted som rettsnorm kan sikre at barns menneskerettslige krav på kontakt med begge foreldre ivaretas. Barnelovutvalget ble oppnevnt i desember 2018 for å gjennomgå barneloven i lys av menneskerettighetene og foreslå en tidsriktig lov der foreldre er likestilte som omsorgspersoner, forsørgere og foreldre.

Støre-regjeringen vedtok i Hurdalsplattformen høsten 2021 å «sørgje for at likestilt foreldreskap blir understøtta i ny barnelov, og vurdere å gjøre delt bustad til barnelovas hovudregel» (Arbeiderpartiet & Senterpartiet, 2021, s. 71). FHI fikk i oppdrag å oppdatere sin kunnskapsoppsummering fra 2017, noe som resulterte i rapporten «Samværs- og bostedsordninger etter samlivsbrudd: betydninger for barn og unge» (Johansen et al., 2022). Rapporten kombinerer kvantitative og kvalitative tilnærminger, men begge har metodiske svakheter.

DEN KVANTITATIVE ANALYSEN

Dilemma om forskning og politikk

Vitenskapelig evidens blir ofte sett som entydig, der randomiserte studier rangeres høyest. Imidlertid finnes slike studier sjelden for komplekse samfunnsproblemer, og de metodiske kravene kan gjøre dem mindre relevante (Kessler & Glasgow, 2011). For å gjøre forskning relevant for praksis og politikk må den baseres på eksisterende praksis, undersøke flere utfall og mekanismer, kombinere kvantitative og kvalitative metoder og involvere deltakerne aktivt i metodeutviklingen (Bonell et al., 2012).

Epidemiologisk forskning gir sjelden definitive svar, og det er ikke tilstrekkelig å kvalitetsvurdere enkeltstudier isolert. Marmot, leder av Commission on Social Determinants of Health (Marmot et al., 2008), påpekte:

« … there is no simple translation of evidence of health effect to judgement and recommendation. In almost none of the areas of social determinants of health that the Commission considered was that the case. We were required to broaden the scope of what constituted evidence to include both a variety of types of evidence, including case studies, and chains of plausible reasoning. Failure to broaden in this way would have been a recipe for doing nothing.» (s. 1097)

Epidemiologiske studier må derfor vurderes i sammenheng, særlig når de skal brukes som grunnlag for politikk. I FHI-rapporten ser vi flere eksempler på at disse metodiske utfordringene ikke er godt nok adressert.

Vurdering av FHI-rapportens tilnærming til samfunnsproblemet

Vi står overfor et betydelig samfunnsproblem, hvor mange foreldre og barn påvirkes negativt av samlivsbrudd, og helsetapet er vesentlig (Lyngstad et al., 2015; Reiter et al., 2013). Spørsmålet er om de epidemiologiske observasjonsstudiene kan sannsynliggjøre eller avkrefte årsakssammenhenger. I en dansk langsgående studie, inkludert i FHI-rapporten, ble det dokumentert at barn med delt bosted hadde bedre psykisk helse enn barn som bodde hos én forelder, selv etter justering for faktorer assosiert med samlivsbrudd (Hjern et al., 2021). Det er imidlertid kritikkverdig at FHI ikke vurderte hvordan frafallet blant mødre med lav sosioøkonomisk status og psykisk sykdom kan ha påvirket resultatene.

Rapporten refererer også til 23 tverrsnittsstudier, hvor bare én anses å ha lav eller uklar risiko for skjevheter. Til tross for at justeringer for forvekslingsvariabler reduserer sammenhengen mellom bostedsordning og psykisk helse, viser nesten alle studier at delt bosted er assosiert med bedre helse for barna (Johansen et al., 2022).

Plausible forklaringer og internasjonal konsistens i funn

Helsetapet for barn etter skilsmisse er størst ved tap av kontakt med én forelder, ikke selve bruddet i seg selv (Reiter et al., 2013). Konflikter mellom foreldre skader sjelden barn direkte, men skaden kan bli betydelig når barn brukes som «våpen» (van Dijk et al., 2020). Foreldre som blir fiendtliggjort, opplever også psykiske belastninger (Lee-Maturana et al., 2021), noe som kan påvirke barnas psykiske helse. Funnene viser konsistens både nasjonalt og internasjonalt. Ledende forskere på feltet anbefaler også delt bosted som norm i lovgivningen (Fabricius, 2020).

Konkurrerende forklaringer og årsakssammenhengens styrke

Selv om andre faktorer kan påvirke barns oppvekstvilkår, finner ingen av studiene FHI bygger på, skadelige effekter av delt bosted eller likestilt omsorg. Sammenhengene mellom bosted og helseutfall er konsistente og sterke nok til å sannsynliggjøre en årsakssammenheng. Betydningen av disse funnene blir spesielt viktig gitt det store antallet barn og voksne som berøres av slike ordninger.

Kvasieksperimentelle studier og skjevheter

Selv når man kontrollerer for flere faktorer, viser studier at delt bosted gir bedre utsikter for både barn og voksne (Gunnoe & Braver, 2001). Eksempelvis har forskning vist at lange flytteavstander påvirker barns psykiske og sosiale helse negativt, men FHI undersøker ikke hvordan bostedsordningen kan moderere dette (Stevenson et al., 2018). Studier fra Kentucky og Spania, hvor delt bosted har blitt normen, viser også at likestilt foreldreskap reduserer vold og omsorgssvikt betydelig (Fernandez-Kranz et al., 2020; Hubin, 2022).

Til slutt er det viktig å merke seg at FHI anerkjenner frafallet i studier blant sosioøkonomisk svake grupper og foreldre med psykiske helseutfordringer, men vurderer ikke hvordan dette kan påvirke resultatene. Foreldre kan kompensere hverandres svakheter og det er sannsynlig at funnene ville vært enda sterkere dersom disse gruppene var representert i større grad (Forslund et al., 2022; Lyngstad et al., 2015).

DEN KVALITATIVE ANALYSEN OG BLANDINGEN AV METODER

En vanlig utfordring med mixed methods er at kvalitative elementer ofte underordnes kvantitative metoder, noe som kan svekke forståelsen av kontekst og dybde (Giddings & Grant, 2007). For å oppnå synergi mellom metodene, må begge gis likeverdig plass og verdsettes for sine komplementære bidrag (Flyvbjerg, 2020). Kvalitative studier bidrar med dybde og innsikt i kontekst, prosess og årsaksmekanismer, mens kvantitative metoder gir innsikt i utbredelse, korrelasjoner og generaliseringer (Flyvbjerg, 2020). FHI-studien utnytter ikke denne komplementariteten, og det mangler refleksjon rundt metodologiske styrker og svakheter, noe som svekker studiens evne til å besvare problemstillingen.

Uklare forskningsmål og design

For at forskningsprosessen skal være transparent og etterprøvbar, må sammenhengen mellom formål, problemstilling og forskningsdesign være tydelig. Denne operasjonaliseringen bør bevege seg fra formål til problemstilling, videre til forskningsspørsmål og deretter til et forskningsdesign som kan besvare disse spørsmålene. I FHI-studien er denne operasjonaliseringen uklar. Formålet synes å være selve kunnskapsoppsummeringen, men problemstillingen er lite konkret og fremstår som spredt over flere steder i rapporten. Dette gjør forskningsdesignet vanskelig å etterprøve.

Studievalgene i FHI-studien er også problematiske. Rapporten bygger på en rask og ikke-systematisk oversikt med et begrenset kunnskapsgrunnlag, inkludert flere masteroppgaver som ikke identifiseres. Istedenfor å reflektere over konsekvensene av dette, presenteres det som en styrke ved studien, noe som tilslører de metodiske svakhetene og reduserer studiens vitenskapelige verdi.

Det mangler integrasjon mellom kvalitative og kvantitative studier i forskningsspørsmålene, noe som svekker den helhetlige analysen. Manglende bruk av begge metoder i hvert spørsmål tyder på en begrenset forståelse av hvordan metodene utfyller hverandre (Flyvbjerg, 2020; Giddings & Grant, 2007). Analysen har også metodologiske svakheter.

Metodologiske begrensninger ved analysemetoden

Bruken av tematisk analyse i FHI-studien reiser flere metodologiske spørsmål. Tematisk analyse skal identifisere temaer som hjelper med å svare på problemstillingen, men i dette tilfellet er det tegn på begrepsforvirring. For eksempel blandes tema og problemstilling sammen, og rapporten hevder feilaktig at det ikke er mulig å vekte undertemaer eller si noe om årsakssammenhenger. Dette er feil. En tematisk analyse må vurdere temaenes relative betydning og kan gi innsikt i årsakssammenhenger, særlig ved bruk av tykke beskrivelser/data (Braun & Clarke, 2006; Flyvbjerg, 2020).

Den tematiske analysen og integreringen av kvalitative funn er mangelfull, og dårlig integrert med forskningsspørsmålene og formålet med studien. Rapporten fremhever selvfølgeligheter, for eksempel at familiære relasjoner, kommunikasjon og konflikter påvirker barns velvære. Men hvorfor knyttes utfordringene utelukkende til delt fast bosted, og ikke til fast bosted hos én forelder? Rapporten fremstår ensidig.

For at FHIs konklusjoner skal være relevante, må de vise at utfordringene er spesifikt knyttet til én bostedsordning framfor en annen. For eksempel beskrives utfordringer med hyppige byttinger kun ved delt bosted, selv om andre samværsordninger som «vanleg samværsrett» fører til flere byttinger. FHI nevner også at konflikter mellom foreldrene forsterker belastningen ved byttinger. Men trekker ikke konsekvensen av dette – at delt bosted reduserer eksponeringen for slike konflikter, fordi byttedager reduseres med 50 prosent for 7/7-ordningen og 75 prosent ved 14/14-ordningen sammenlignet med «vanleg samværsrett».

Hvordan vurderes og oppsummeres de kvalitative studiene? FHI-rapporten hevder å ha brukt en tilpasset versjon av CASP Qualitative Checklist 2018, men deres kriterier avviker betydelig fra den offisielle CASP 2018-versjonen. Disse forskjellene påvirker vurderingen av studiene og undergraver FHIs påstand om objektive vurderingskriterier. Til tross for at CASP eksplisitt fraråder dette (Critical Appraisal Skills Programme, 2018), benytter FHI kriteriene til å skåre studiene.

Å oppsummere kvalitative studier byr på mange utfordringer. Det finnes over 100 vurderingsverktøy, men ingen enighet om kvalitetskriteriene (Majid & Vanstone, 2018). Har FHI reflektert over dette, eller fremstår funnene som objektive sannheter? I dette tilfellet ser vi ingen slik refleksjon, kun skråsikkerhet. Dette krever større ydmykhet, særlig når man undersøker kontekstavhengige fenomener som samværs- og bostedsordninger. Forskningslitteraturen advarer mot å bruke CASP slik FHI har gjort (Chenail, 2011, s. 246). Hvorfor har de ikke informert leserne om disse advarslene? Det svekker muligheten til å vurdere hvor pålitelig studien er.

Forholdene vi har diskutert har sammenheng med vitenskapsteoretisk ståsted.

Vitenskapsteoretisk ståsted og kunnskapssyn

FHIs kunnskapsoppsummering er preget av positivistisk tenkning, der målet er å finne objektiv og allmenngyldig kunnskap som kan brukes av offentlige instanser til å skape kontrollerte utfall. Menneskesynet fremstår som mekanisk og deterministisk, med et fokus på nomotetisk kunnskap, som skal avdekke årsak-virkning-forhold og brukes til «social engineering» gjennom top-down styring.

Men forskning vil aldri kunne bevise at én bostedsordning alltid er best for alle barn, fordi slike spørsmål er kontekstuelle. Når FHI baserer oppsummeringen på en antakelse om at generelle svar er mulig med tilstrekkelig forskningsgrunnlag, demonstrerer de en klar positivistisk tendens.

Det er en svak sammenheng mellom det vitenskapsteoretiske ståstedet og det observerte fenomenet i rapporten. Den sterke vektleggingen av nomotetisk kunnskap og sosial kontroll reduserer samfunnsvitenskapen til naturvitenskap, og fremstiller aktørene som passive og ute av stand til å påvirke sin egen situasjon. Den påfallende skjevheten i hvilke aktører rapporten nevner og ikke nevner, forsterker inntrykket av et nomotetisk kunnskapsideal. FHI-rapporten inkluderer ikke foreldrene som samarbeidspartnere i løsninger for barna.

Fokuset ligger i stedet på eksterne aktører med begrenset kontakt og erfaring med barna og foreldrene, ofte med mye «hard makt» til å bestemme utfall gjennom social engineering, noe mange foreldre har liten tillit til. Dette gir et dårlig utgangspunkt for å utvikle foreldrepraksiser til barnas beste.

Samarbeid med barnehager og skoler for å finne løsninger til barnas beste er ikke nevnt med ett ord i FHIs rapport. Disse aktørene er svært viktig for å utvikle gode praksiser som ivaretar barns helse, trivsel og velvære på best mulig måte. Deres makt er «myk», deres tilnærming dialogisk (ikke top-down), de kan ta feil, men deres kontakt med barna og foreldrene strekker seg over mange år, og ingen eksterne kjenner barna bedre enn dem. Foreldre har ofte stor tillit til skoler og barnehager, lytter til dem, samarbeider med dem, og justerer sin praksis etter deres anbefalinger. Et tett samarbeid mellom hjem og skole/barnehage er godt dokumentert som viktig for barns positive utvikling (Drugli & Nordahl, 2016). Dette samarbeidet gir også foreldrene en bedre innsikt i barnets behov og hvordan de selv kan bidra til barnets beste (Drugli & Nordahl, 2016). Å sikre begge foreldre mye kontakt med barnehage og skole er viktig for utvikling av foreldrekompetanse og -praksiser som ivaretar barnet best mulig.

Innfrir oppsummeringen egne forventninger?

Hvis tilliten til studier avhenger av oppfylte kriterier, må også tilliten til oppsummeringen vurderes etter disse. Vi undersøkte derfor om kunnskapsoppsummeringen oppfyller sine egne kriterier (Figur 1).

Vi ser at flere trusler mot objektivitet, validitet og reliabilitet er oversett i kunnskapsoppsummeringen. FHIs argumentasjon er også tidvis inkonsekvent: De avviser forskningen på delt fast bosted som metodisk svak, men bygger likevel sine analyser på utvalgte deler av denne forskningen når det passer deres konklusjoner. Dette er et eksempel på «cherry picking», hvor data som støtter en bestemt hypotese fremheves, mens motstridende bevis ignoreres.

MANGELFULL KUNNSKAPSOPPSUMMERING OG «EN RESEPT FOR Å GJØRE INGENTING»

Det påfallende med FHIs forskning på samværs- og bostedsordninger er mangelen på kritisk diskusjon rundt gyldigheten, relevansen og nytten av evidensforskningen, i kontrast til debatten innen for eksempel utdanningsfeltet (Klitmøller & Nielsen, 2019; Kvernbekk, 2018; Nielsen & Malterud, 2019).

Kritikken mot evidensbasert forskning, handler ofte om at spørsmålet om «hva virker» (resultatdimensjonen) får veldig stor plass, mens spørsmål om «hvordan virker det» (prosessdimensjonen), «hvorfor virker det (ikke)? og «hva skal til for at det skal virke?» (endringsdimensjonen) får tilsvarende liten plass. Uten en balanse mellom disse spørsmålene er det stor risiko for at kunnskapsoppsummeringer kan gi et forvrengt bilde av virkeligheten og konservere resultatet fra «what works»-studien, istedenfor å utforske hvordan resultatet kan forbedres. FHI-studien er intet unntak; prosess- og endringsdimensjonen, er nærmest fraværende.

FHIs hovedfokus på å diskreditere studier fører til at selv resultatene blir uklare. Evidens må alltid sees i lys av normative verdier (Biesta, 2010), og tiltak som har «god effekt» kan forkastes hvis de bryter med samfunnsverdier. Hurdalsplattformen legger stor vekt på likestilling og likestilt foreldreskap, men dette er ikke reflektert i FHI-rapporten. FHI innrømmer at de ikke har vurdert aspekter som likestilling og økonomiske konsekvenser (Johansen et al., s. 22). Men hvorfor ikke, når Hurdalsplattformen tydelig krever at likestilt foreldreskap skal være i fokus? FHI foreskriver resepten Marmot advarer mot, «a recipe for doing nothing».