Makten i et skjema

Anmeldt av
Solveig Sagatun

Dosent, dr.polit, Universitetet i Agder

solveig.sagatun@uia.no

Om boka

Eivind Engebretsen og Kristin Heggen (red.). «Makt på nye måter». Universitetsforlaget 2012

MAKT PÅ NYE MÅTER er en utfordrende bok om maktens redskaper og uttrykk i ulike deler av velferdssektoren. En gruppe forskere med tverrfaglig kompetanse; språkfilosofi og tekstvitenskap, profesjonskunnskap, sosialt arbeid og helsevitenskap, har samarbeidet tett om å utforske hvordan makt viser seg i språk og tekst. Deres forståelse av makt er at den viser seg på stadig nye måter og at maktredskapene stadig fornyes. De har tatt for seg tekster som de med en samlebetegnelse kaller for styringsdokumenter. Disse tekstene, som er ment å virke styrende, kan oppleves som grå og kjedelige. Ved å gå løs på dem med et maktanalytisk blikk, blir det fascinerende lesning ved at makten gjøres tilgjengelig for refleksjon og kritikk.

Bokens første hoveddel, del I, består av introduksjon til maktteorier og metode. I kapittel 2 gjøres det rede for deres maktforståelse, kapittel 3 fremstår som et metodekapittel hvor det redegjøres for det å analysere makt i tekst.

I KAPITTEL 1 presenteres hensikten med boka; å vise hvordan makt i vår tid fremtrer og forvaltes. Forfatterne innfører uttrykket velferdsmakt og mener med det maktformer knyttet til velferdsstaten og velferdsprofesjonenes yrkesutøvelse. De er særlig opptatt av å tematisere nye maktuttrykk som har fulgt i kjølvannet av de senere årenes omorganisering av offentlig sektor, gjerne omtalt som New Public Management (NPM). Velferdsmakt er pakket inn i nytt språk. Makten frir til oss i språket, for eksempel er det i språket at ungdomstiltak gjør seg til noe annet enn fengsel og tilsyn til noe annet enn kontroll. Foruten nye språklige uttrykksformer er bruk av tekster typisk i dagens profesjonsutøvelse.

BOKEN STUDERER ikke bare nye maktformer, men introduserer også måter å studere makt på. De analyserer tekster ved å låne maktforståelser fra Michel Foucault. Poenget er ikke å illustrere hans maktforståelse, men hente fortolkningshjelp til deres utvalgte case. De får hjelp av Foucault til å stille spørsmål og reflektere.

Del II, III og IV inneholder konkrete tekstanalyser, hentet fra et bredt spekter av velferdsutøvelse i velferdsstaten. Alle kapitlene i disse tre delene viser hvordan makt kan analyseres i tekster, lesningen bidrar til innsikt og forståelse av dekonstruksjon i tekstanalyse. Dekonstruksjon er en form for nærlesning som har som formål å vise at en tekst ikke er en ideologisk enhet, men alltid kan tolkes på mer enn én måte. Formålet med dekonstruksjonene er ikke å ødelegge teksten eller frata den enhver betydning, men å åpne den ved å skape bevissthet om dens kompleksitet og meningsmangfold. Dekonstruksjonen undersøker om tekster er konstruert slik at de sender ut andre signaler og budskap enn det som er eksplisitt formulert. Gjør tekster noe annet enn det de sier?

DEL II HAR fått overskriften Styring av velferdsstatens virksomheter og tar for seg offentlige dokumenter som stortingsmeldinger, helse- og sosialmeldinger fra Helsetilsynet i fylkene og styringsdokumenter og rapporter fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT).

Del III omhandler Styring av profesjonsutøvelsen. Her er et skjema for å kartlegge symptomer, ubehag og smerter hos pasienter, reglement for drift av asylmottak og rapporter fra Redd Barna og NOAS om alderstesting av enslige mindreårige asylsøkere gjenstand for tekstanalyse.

I Del IV om Styring av velferdsstatens brukere går forfatterne inn i tekster som omhandler relasjonen mellom velferdsstatens brukere og velferdsstatenes tjenester/tjenesteytere. Det er kartleggingsverktøy, hvor det i analysene stilles spørsmål om: Hvordan bidrar en kartleggingstekst til å forme brukeres selvbilde og selvforståelse (kapittel 11). Det er etterutdanningsplan om empowerment hvor spørsmålet som belyses er: Hvordan fremstilles maktrelasjoner mellom brukere og hjelpere i planteksten? (Kapittel 12.) Og det er tekster som debatterer egne ungdomsfengsler hvor analysene guides av spørsmålet: Hvilke implisitte forståelser av forholdet mellom straff og disiplinerende oppdragelse kommer til uttrykk i debattene? (Kapittel 13). I alle disse kapitlene hentes det inspirasjon fra Michel Foucaults tenkning om makt som noe som utøves og fremstår i alle relasjoner, ikke som noe en person er i besittelse av i kraft av kjønn, alder eller posisjon.

JEG VIL TREKKE fram ett av kapitlene fra del IV: Kapittel 11 «Å forme brukers arbeidsvilje». Dette er basert på Ida Solvangs masteroppgave i sosialt arbeid vel Høgskolen i Oslo1). Her analyseres et kartleggingsverktøy som ble brukt i forbindelse med utredning av sosialklienters arbeidsevne de første årene etter at Nav ble etablert. Verktøyet ble kalt Kartlegging av arbeidsevne i sosialtjenesten (KIS) og var en forløper for arbeidsevnevurderingen som brukes nå. Utgangspunktet er at offentlige myndigheters kartlegging av arbeidsevne speiler samfunnspolitiske oppfatninger om arbeid og arbeidets verdi. Flere land har innsett at en hensiktsmessig måte å redusere velferdsutgiftene på er å få så mange som mulig i arbeid. I tillegg argumenteres det for at inntektssikring ved arbeid har mange sosiale fordeler for arbeidstakeren. Arbeidslinja er i dag et hovedprinsipp i norsk velferdspolitikk og utgangspunkt for de fleste nyere tiltak i arbeids- og trygdepolitikken.

KARTLEGGINGSVERKTØYET KIS skal bidra til at den enkelte mottaker av sosiale ytelser blir bedre i stand til å sørge for seg selv gjennom eget arbeid. Det består av et avkryssingsskjema og to informasjonsskriv, ett til bruker og ett til veileder. Forfatterne går inn i de to informasjonsskrivene med spørsmål om hvordan de bidrar til å forme brukeres selvbilde og selvforståelse. Med utgangspunkt i Foucaults subjektiveringsbegrep ser de på hvordan kartleggingsverktøyet fungerer som subjektivering av brukeren. Utgangspunktet er forestillingen om at et subjekt ikke er noe man er eller har, men noe som skapes, og som tildeles gjennom diskursen. Ved å forme diskursen tilbyr velferdsstaten brukeren bestemte subjektposisjoner og utelukker andre.

Informasjonen til brukeren betoner sterkt at bruker har hovedansvar for sin situasjon som arbeidsløs. I dette informasjonsskrivet henvender skriver seg til bruker med retoriske spørsmål om hva han eller hun kan gjøre for å komme i arbeid. Bruker subjektiveres som herre i eget hus, men med plikt til å benytte enhver mulighet for å bli selvhjulpen. Det er brukerens avhengighet av ytelser som gjør at sosialtjenesten kan stille forventninger til ham eller henne. Sosialtjenesten fremstilles som hjelper, men med rett til å stille krav.

I INFORMASJONEN til veilederen beskrives veilederen med en lederrolle under kartleggingsforløpet. Veilederen skal motivere brukeren til å ta egne ressurser i bruk. Brukerens selvstyring settes under tydelig administrasjon. Veilederens maktrolle blir tydelig. Mens informasjonsskrivet til bruker framhever brukerens ansvar for endring, understreker skriver brukers avmakt og avhengighet i teksten som er rettet mot veileder. Brukeren tilskrives ansvar for situasjonen, men veileder tilskrives myndighet til å avgjøre hva som vektlegges i kartleggingen og hva som skal skje videre.

Denne analysen av informasjonsskrivene har hatt som mål å tydeliggjøre den underkommuniserte makten som er innebygget i teksten. Makten som er gjemt i veiledningen til bruker og Nav-ansatt, gir nøkler til å skape selvforståelse for brukeren og bidrar til veileders holdningsdannelse og handlinger overfor bruker.

Med henvisning til Foucaults forståelse av subjektivering vektlegger forfatterne at diskurser tilbyr og lukker for bestemte posisjoner og måter å tenke på seg selv og andre på. De avslutter kapitlet med at det politiske målet om å få flest mulig i arbeid iverksettes ved å prege subjekters konstituering av seg selv. Arbeidets velsignelse internaliseres som del av brukerens identitet med mål om å forme brukeren til selvregulerende subjekt som styrer seg selv innenfra. Makten taler gjennom tekstene, veiledningene, og definerer den gyldige forståelsen av brukerplikten til arbeid.

FLERE DANSKE forskerne har de senere årene med inspirasjon fra Foucaults maktperspektiver påvist at det er vanskelig å etablere et godt samarbeid mellom tjenesteytere og brukere, fordi dette møtet er preget av usynlig makt. En makt som er skjult under dekke av å etablere god kontakt og den hjelp og støtte som er innholdet i relasjonen. De påpeker også at brukere for å oppnå goder (mer eller mindre) blir villige agenter for sin egen selvdisiplinering. Slik deltar de selv til å etablere og opprettholde makten. Et viktig poeng for disse forskerne er at institusjonaliserte praksisformer bare kan overleve på lengre sikt hvis brukerne er innstilt på å definere sitt «individuelle prosjekt» i overensstemmelse med sosialarbeidernes profesjonelle forståelse2).

Denne litteraturen har satt i gang en debatt i Danmark. Henriksen og Prieur hevder for eksempel at det er vanskelig å forstå at sosialt arbeid overhode kan være mulig, hvis man ikke åpner for at makt kan anvendes til en positiv påvirkning av brukernes syn på seg selv, og at det å forsøke å påvirke en utvikling kan være en form for utøvelse av omsorg og hjelp til selvhjelp. De institusjonelle rammene, som det sosiale arbeidet utøves innenfor, er ikke bare en begrensende utfoldelse av makt, men også et sett av muliggjørende ressurser. Gjennom hensyn til brukeren, lydhørhet og respekt kan makten bli produktiv3). Gjennom bruk av makt knyttet til byråkrati og kunnskap på mange nivåer i velferdstjenestene gis tjenesteyter og bruker muligheter for å få til ønskede endringer for brukeren.

NISSEN MED flere viser til at den relasjonen hvor makten later til å kunne skjules, også er det stedet hvor den kan synliggjøres. En sentral oppgave for den professionelle hjelper blir å gjøre makten synlig og, på den bakgrunn, produktiv. Myndigheters og sosialarbeideres maktposisjoner er ikke bare et åk om sosialarbeideres hals, som er ødeleggende for sosial støtte. Dersom det reflekteres fortløpende og sosialarbeidere forholder seg kritisk til handlingene, kan den også anvendes produktivt. Er individet et sosialt vesen som har behov for sosiale relasjoner og et fellesskap for å kunne realisere handlingsmuligheter og derigjennom seg selv? I så fall dreier sosialt arbeid seg om å øke mulighetene for individuelle handlingsmuligheter og sosial inklusjon, i respekt for det enkelte menneskes behov og oppfatning av det gode liv. Sagt på en annen måte står normalisering og tilpasning ikke alltid og i alle sammenhenger i motsetning til frigjøring og myndiggjøring4).

DET ER POSITIVT at vi nå har fått boka «Makt på nye måter» som tar for seg forskjellige tekster fra ulike deler av den norske velferdssektoren. Særlig i de kapitlene som omhandler relasjonen tjenesteyter/bruker savner jeg imidlertid et tydeligere fokus på hvordan makten kan synliggjøres og bli produktiv. Av den grunn mener jeg at denne boka ikke kan erstatte den danske litteraturen. Den kan imidlertid anbefales som et viktig supplement som pensumlitteratur på masterutdanninger.

Da professorene Eivind Engebretsen og Kristin Heggen har skrevet mange av kapitlene sammen med studenter, på basis av studentenes masteroppgaver i henholdsvis sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus og helsevitenskap ved Universitetet i Oslo, er denne boka spesielt interessant som lærebok for masterstudenter i sosialt arbeid og helsefag. I disse utdanningene bør makt i velferdstjenester være et selvfølgelig tema.