Lystbetont og meningsfull behandling: Unge jenters erfaringer i gruppebasert psykoterapi med hest

Lene Chr. Holum

PhD, psykologspesialist, Fafo – Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning

lcholum@online.no

Maja H. Halvorsen

Psykolog, Barne- og familieetaten, Oslo kommune
maja.halv@gmail.no

Torill C. Lindstrøm

PhD, professor, Universitetet i Bergen
torill.lindstrom@uib.no

Tobba T. Sudmann

PhD, professor, Høgskulen på Vestlandet, Bergen
tobba.sudmann@hvl.no

Artikkelreferanse

Holum et al.(2022). Lystbetont og meningsfull behandling: Unge jenters erfaringer i gruppebasert psykoterapi med hest. Fontene forskning, 15(1), 4-17.

Artikkel i PDF

Les artikkel i PDF-format

Dyr, i denne sammenheng hester, brukes i økende grad for å fremme menneskers fysiske og psykiske helse. Psykologer, fysioterapeuter, leger/psykiatere, og pedagoger bruker hest i behandling, og hest brukes i miljøterapi, i sosialt arbeid og i tilrettelagt opplæring (Fine, 2019). Bruk av dyr gir mange muligheter i behandling, men også utfordringer knyttet til begrepsbruk, dyrevelferd og kunnskapsgrunnlag.

Dyreassisterte intervensjoner (DAI) er et paraplybegrep som dekker ulike dyreassisterte aktiviteter (DAA), dyreassistert terapi (DAT) og dyreassistert pedagogikk (DAP). Hesteassistert psykoterapi (HAP) er en undergruppe av DAT (Fine, 2019).

Hensikten med studien var å undersøke hvordan hesteassistert psykoterapi (HAP) oppleves for en gruppe pasienter, og hvilken effekt de opplevde av HAP. Kunnskapsgrunnlaget for et ressurskrevende og potensielt risikofylt tiltak må utvides, og denne artikkelen kan bidra til dette. Problemstillingen er todelt: 1. Hvordan opplever ungdom hesteassistert psykoterapi i gruppe? 2. Hvordan beskriver ungdommene eventuelle endringer i egen funksjon, situasjon, og symptomer som følge av HAP?

TEORETISK FORANKRING OG KUNNSKAPS-STATUS FOR HAP MED BARN OG UNGE

Hester er flokk- og byttedyr, der kommunikasjon og samarbeid i flokken er avgjørende for å sikre flokkens trygghet (Trotter & Baggerly, 2018). Hester innlemmer lett mennesker i flokken og har en unik evne til å fange opp og reflektere menneskers følelser, og de responderer umiddelbart (Draaisma, 2017). Hesters sosialitet, responsivitet og kontaktevne har bidratt til fremveksten av hesteassistert terapi.

HAP er en kompleks intervensjon, og teorigrunnlaget varierer etter terapitype, organisering, og behandlingssted. Fellestrekk er hestens bidrag til helsefremmende endringsprosesser i et behandlings- eller rehabiliteringsperspektiv, som ferdighetsutvikling, mestring, erfaring av samhold, og sosial støtte. Teorigrunnlaget hentes fra miljøpsykologi og etologi (dyrs adferd), der biofilihypotesen (Kellert & Wilson, 1993; Ulrich, 1993) omhandler forholdet mellom mennesker, dyr og natur, og viser til menneskets medfødte behov for kontakt med dyr og planter. Et annet teoretisk perspektiv er oppmerksomhetsrestitusjon, som i korte trekk handler om sammenhengen mellom oppmerksomt fokus, avspenning og kreativitet, og dyr og naturs bidrag til dette (Williams et al., 2018). I tillegg vises det til at kontakten mellom menneske og hest synes å bidra til positive emosjoner og stressreduksjon (Carlsson, 2018; Hauge et al., 2014; Johansen et al., 2014). Teorigrunnlaget for HAP med barn og unge inkluderer elementer fra utviklingspsykologien, med vekt på tilknytning, emosjonell støtte, psykososial utviklingsteori og hvordan barns emosjonelle utvikling skjer i samspill med omgivelsene (Latella & Abrams, 2019). HAP føyer seg i forlengelsen av dette inn i en tradisjon for erfarings-/opplevelsesbasert terapi (Hallberg, 2018; Karol, 2007; Shambo et al., 2013) som innebærer en treveis interaktiv prosess mellom klient, terapeut og hest (Kern-Godal et al., 2016). En del barn og unge (og voksne) strever med å nyttiggjøre seg tradisjonell samtalebasert terapi. Da kan erfaringsbasert terapi, som er mindre verbal og vektlegger det som skjer her og nå i relasjon til hesten og terapeuten, gi bedre grunnlag for endring og utvikling (Craig, 2020).

Både praksisfeltet og kunnskapsgrunnlaget for HAP har utviklet seg mye i senere år, men den vitenskapelige dokumentasjonen er fortsatt utilstrekkelig. Mange studier som viser positive effekter av HAP, har samtidig metodiske mangler i form av manglende standardisering av intervensjonene, manglende kontrollgrupper, små eksperimentgrupper og manglende måling av langtidseffekter (Anestis et al., 2014). Det er dessuten få studier som inkluderer pasientrapporterte utfallsmål (Se f.eks. Edbrooke-Childs et al., 2016).

Systematisk bruk av hest i et helsefremmende perspektiv er relativt nytt, og forskningsfeltet er ungt. Det er derfor å forvente at kunnskapsgrunnlaget ikke tilsvarer mer etablerte behandlingsmetoder. Case-, hypotesegenererende og kvalitative studier kan bidra til å etablere et felt, som senere studeres med kvantitative metoder. Til nå er det dokumentert positive fysiske effekter som blodtrykksregulering, koordinasjon og motoriske ferdigheter. Effekter på det psykososiale plan er også funnet, men er primært basert på kvalitative rapporter om bedring av symptomer og funksjon (Buck et al., 2017; Nimer & Lundahl, 2007).

For barn og ungdom synes HAP å kunne påvirke sosial kompetanse, empati, autonomi, selvtillit og mestringsfølelse (Hauge et al., 2014), økt sosial interaksjon (Bachi et al., 2012; Balluerka et al., 2014), reduksjon i depresjonssymptomer (Bachi et al., 2012), samt bedret livskvalitet og skolefungering (Ewing et al., 2007). Nyere studier viser at mye av forklaringen ligger i selve kommunikasjonen med hesten (Nieforth & Craig, 2020; Sudmann, 2018). Gilling et al. (2014) fremhever i en metastudie at voksne pasienter oppga en sterk følelsesmessig relasjon til hestene, noe som hadde terapeutisk effekt. Vi antar at dette også kan gjelde for ungdom.

Det synes som HAP har behandlingseffekt ved spesifikke symptomlidelser som spiseforstyrrelser (Dezutti, 2013), traumer (Mueller & McCullough, 2017), angst og depresjon (Wilson et al., 2017), ADHD (White et al., 2020) og rusavhengighet (Kern-Godal et al., 2016).

Litteraturgjennomgangen viser mulighetene i HAP, samtidig som det viser kompleksiteten der mennesker, hester, steder, stemninger og behandlingsopplevelser spiller inn på en eventuell behandlingseffekt.

BESKRIVELSE AV HAP-TILBUDETI DENNE STUDIEN

En poliklinikk for barn og unge (BUP) startet i 2016 et gruppebasert HAP-tilbud, drevet av en psykologspesialist og en barnepsykiater. Behandlerne hadde formell kompetanse på bruk av dyr i behandling og på HAP spesielt. Deltakerne var barn og ungdom fra 10-års alder som ikke ønsket eller ikke hadde utbytte av poliklinisk behandling. De hadde ulike former for emosjonelle, relasjonelle, og sosiale vansker, hovedsakelig angst, depresjon, traumer og utviklingsforstyrrelser. Alle var glade i dyr, og alder, hesteerfaring og symptomer dannet grunnlaget for gruppesammensetningen. Før oppstart ble ungdommene og deres foresatte (påkrevet for deltakere under 16 år) invitert til en informasjonssamtale der også individuelle målsettinger med behandlingen ble satt.

Syv ungdommer i to grupper, alle jenter, deltok i HAP-tilbudet høsten 2017. De opprettholdt kontakten med sin primærbehandler parallelt. HAP-forløpene inneholdt ukentlige gruppeterapi-sesjoner på halvannen time over ti uker. I andre sesjon fikk ungdommene velge en fast hest for resterende sesjoner.

HAP-sesjonene besto av øvelser med fokus på kommunikasjon, relasjon og samhandling med hestene, og hadde i mindre grad fokus på ridning, selv om jentene også satt på hesten. Ungdommene lærte om hestenes signaler og om hvordan deres kommunikasjon påvirket samhandlingen. Det ble lagt vekt på hvordan jentenes humør og emosjonelle og kroppslige tilstand påvirket hestene og motsatt. Et annet fokus var å identifisere og skille mellom tanker, følelser, atferdsbeskrivelser og tolkning av atferd, inspirert av kognitiv atferdsterapi og sosial ferdighetstrening (Kritz & Solberg, 2019). I disse øvelsene ble hestene og atferden deres brukt som eksempler og dannet utgangspunkt for diskusjoner rundt menneskelige følelser, tenkning, atferd og sosiale relasjoner.

Viktige elementer var mindfulness-inspirerte øvelser med fokus på pust og kropp (Johansen et al., 2014) der jentene lente seg til hesten og ble instruert til å fokusere på kroppslige og sensoriske opplevelser i kontakten. Andre elementer var samarbeidsøvelser der hestene skulle føres, uten leietau, gjennom en hinderløype, eller at ungdommen skulle føre sin hest gjennom en løype med oppgaver underveis. I tillegg leide og stelte ungdommene hestene selv. Sesjonene ble avsluttet med felles oppsummering og refleksjon over hvordan dagens øvelser hadde virket inn på ungdommene selv og på hesten.

METODE

Studien har et kvalitativt forskningsdesign med intervjuer av ungdommer som deltok i en HAP-gruppe.

Utvalg

Utvalget er et bekvemmelighetsutvalg (Kvale et al., 2015). De syv ungdommene som mottok HAP-tilbudet høsten 2017 ble før oppstart forespurt om å delta i studien, og seks takket ja. Utvalget (N=6) var jenter i alderen 12-17 år under behandling på BUP, primært grunnet sosiale og emosjonelle vansker. Halvparten hadde tilleggsvansker i form av utviklingsforstyrrelser, lærevansker og/eller skolevegring. Samtlige ble tilbudt HAP som et tillegg til ordinær poliklinisk behandling i BUP.

Alle deltakerne likte dyr og hadde ett eller flere kjæledyr hjemme. To drev med hest på fritiden. De fleste måtte stå over en eller flere sesjoner grunnet sykdom eller prøver på skolen. Utover dette gjennomførte alle hele terapiforløpet. To var med i HAP-gruppen for andre gang da deres primærbehandler i BUP vurderte at de hadde startet en positiv endringsprosess, og de selv ønsket videre deltakelse.

Datainnsamling

Jentene ble intervjuet individuelt etter tredje HAP-sesjon og etter tiende (siste) sesjon. En møtte ikke til siste intervju. Intervjumaterialet består derfor av seks førstegangs- og fem andregangs-intervju. Intervjuguiden var semistrukturert med fire overordnete tema som ble tatt opp i den rekkefølge som passet den enkelte (Kvale et al., 2015):

1. Fungering i hverdagen (herunder symptomer)

2. Tidligere erfaring med hest

3. Ungdommenes kontakt med BUP

4. Forventninger til og erfaringer med HAP-forløpet

Intervjuene ble gjennomført av annenforfatter. Innledningen var et åpent spørsmål om ungdommenes opplevelser av HAP, da målet var å få tilgang til ungdommenes personlige og subjektive opplevelser av HAP-forløpet. Intervjuenes varighet var 25 - 50 minutter.

Forforståelse og rollekonflikter

Førsteforfatter og en psykiater var ansvarlige for behandlingstilbudet og annenforfatter var med-terapeut og forsker. For å skape og bevare en kritisk distanse mellom de kliniske rollene og forskerrollene ble det gjennom prosjektet foretatt jevnlige refleksjoner rundt ansvar og rollefordeling.

Artikkelen er en videreutvikling av annenforfatters hovedoppgave i psykologi (Halvorsen, 2018), der forfatterne Lindstrøm og Holum var veiledere. Sisteforfatter Sudmann har bidratt i utviklingen av artikkelens kunnskapsbidrag.

Etiske og sikkerhetsmessige betraktninger

Studien ble forhåndsgodkjent av REK Sør-Øst-Norge og godkjent av personvernombudet i sykehuset. Samtlige deltakere var under 18 år på begge intervjutidspunktene. Jentene og foresatte for dem under 16 år, fikk skriftlig og muntlig informasjon om prosjektet og ga skriftlig samtykke til deltakelse. Opplysninger om deltakelse i studien inngår ikke i ungdommenes journal. Av hensyn til anonymitet er ikke diagnoser nevnt, og behandlingssted og aktuelt ridesenter er ikke oppgitt. Alle notater og transkripsjoner er avidentifisert, og navn på jentene og hestene er pseudonymer.

Når dyr brukes for å fremme menneskers helse kreves det en etisk avveining av belastningen for dyret i forhold til gevinsten for menneskene (Bornemark et al., 2019; Lönker et al., 2020; Tarazona et al., 2020; Torpman & Röcklinsberg, 2021). I denne studien brukes hester på et godkjent ridesenter, der hestene har egen flokk og kjent hestepersonale med seg. Hestene er vant til å gå løse mellom mennesker. Hestenes helse, egnethet og risikopotensiale ble vurdert fortløpende for å sikre etisk bruk.

Analyse

Datamaterialet ble analysert ved hjelp av Braun & Clarkes (2006) stegvise tematiske analyse. Tematisering av funn skal ligge tett på materialet, og fremstilles med erfaringsnære begreper. Fremgangsmåten i analysen var induktiv, i hovedsak på semantisk nivå, uten veiledende teori eller forhåndsbestemte kategoriseringer av tema.

De første analysestegene, å bli kjent med datamaterialet og kode utsagn som liknet hverandre, ble påbegynt etter første intervjurunde og fortsatte etter andre. Neste analysesteg var å samle kodede utsagn til større tema, som ble gjennomgått og redefinert flere ganger. Under analyseprosessen gjennomgikk første- og annenforfatter koder og tema. Dette ble gjort både separat og i samarbeid for å sikre intersubjektiv validitet av funnene (Kvale et al., 2015). I siste analysefase ble meningsinnholdet i utsagn og tema trukket ut, og mønstre på tvers av datamaterialet ble beskrevet.

Resultatene er beskrevet og eksemplifisert gjennom sitater, som er transkribert på normalisert bokmål for leservennligheten (Kvale et al., 2015). Småord, lyder og pauser er fjernet der de ikke hadde eksplisitt betydning, som for eksempel svarvegring. Oppfølgingsspørsmål som «Kan du si noe mer om det?» ble markert.

Analysen resulterte i tre overordnede tema: 1. Opplevelse av terapien, 2. Hesten som med-terapeut, 3. Effekter og endringer.

Tabell 1 viser en oversikt over koder og organiserende tema, representert under de tre overordnede temaene.

Holum Tabell 1

FUNN

Samlet sett opplevde jentene den handlings- og oppgaveorienterte terapien med hester som forståelig og meningsfull. De ga uttrykk for å oppleve kontroll og medbestemmelse. Et viktig aspekt var at de «ikke trengte å snakke så mye». Øvelsene med hestene syntes å representere konkret arbeid mot terapeutiske målsettinger. Jentene beskrev at det var positivt med kroppslig involvering. Identifisering med de andre ungdommene, sosial fasilitering fra terapeutene og opplevelse av støtte i hestene, bidro til trygghet, fellesskap, og tilhørighet i terapigruppene. På denne måten syntes terapigruppene å bidra til en form for normalisering, og en opplevelse av å ikke være alene om utfordringer og vansker. Beskrivelsene inkluderte utvikling av fortrolige relasjoner med sine faste hester, noe som innebar opplevelser av tillit, aksept, forståelse og empati. Videre fortalte jentene i varierende grad om effekter og endringer i humør, stress, konsentrasjon og sosial interaksjon. Begrepet «effekter» brukes her om de opplevelsene jentene beskrev i samhandling med hestene og gruppemedlemmene under sesjonene. Begrepet «endringer» viser til opplevelser av utvikling og endring i selvrapporterte utfallsmål.

Opplevelse av terapien

I tillegg til å utgjøre et avbrekk fra hverdagen, fortalte flere av jentene at den hesteassisterte terapien var noe de så frem til. Line beskrev det slik:

«Tidligere så gruet jeg meg sånn til hver dag, men da hadde jeg en dag som jeg gledet meg skikkelig til (...)». Mer spesifikt var det noen som uttrykte at de gledet seg til å komme og se «sin» hest og at de syntes det var gøy å være i «hesteterapien».

Alle fortalte at de likte å være sammen med dyr, og at dette var en viktig grunn til at de ønsket å delta i terapien. Ellen sa blant annet: «(…) hest er noe av det beste jeg vet. Så det var positivt at de var med i behandlingen.», mens Anne uttrykte: «Det er liksom noe som har vært veldig gøy, men som har hjulpet litt på samme tid.» Noen formidlet også at de hadde en oppfatning, eller en forventning, om at dyr kan hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner: «Og så er det litt rart at hester kan hjelpe deg, selv om ikke de kan snakke.»

To av jentene sa at den hesteassisterte terapien bidro til at de kom seg ut i hverdagen. Ellen uttrykte: «Fordi jeg pleier ikke så ofte å komme meg ut (…).», mens Lotte sa: «Og så er det fint å ha noe å gjøre i hverdagen.» Noen uttrykte at det var lettere å si til andre at de skulle «være med hestene» enn å si at de skulle til BUP.

Aktiv deltakelse i egen behandling

Flere formidlet at de ønsket å utfordre seg selv, og målsettingene varierte. Line beskrev sitt mål slik: «At jeg på en måte klarer å få samme følelsen som når jeg er med en hest, når jeg er sammen med andre. Liksom, ta med den samme beroligende følelsen det er å være sammen med en hest». Ellen sa: «At jeg skal være litt mer glad. Ikke gå rundt og være så bekymret for alt som kan skje.» Anne ønsket å trene på å ta avgjørelser og bestemme ting selv, og formidlet at hun jobbet mot målsettingene både i samtale- og hesteassistert terapi. Hun forklarte: «Hestegruppa er kanskje litt mer moro. Fordi vi er med hestene, og vi får gjøre noe. Mens i samtaler, så er det mest … eh, snakking, eller å høre på at … hun (terapeuten) snakker.» Anne utdypet at det var fint for henne å trene på å være tydelig når hun var med hesten, for å få hesten til å gjøre som hun ville.

Jentene syntes å være engasjert for å oppnå målsettingene sine, og å være fortrolige med den mer aktive og øvelsesbaserte terapiformen som HAP er. Lotte sa blant annet at hun ikke hadde opplevd noe særlig bedring gjennom tidligere samtaleterapi ved BUP. Ved spørsmål om hva hun hadde ønsket skulle vært annerledes, sa hun: «Kanskje litt sånn å få oppgaver. Utfordringer, noe jeg kan øve meg på.» Om den hesteassisterte terapien sa hun: «Istedenfor bare å snakke om det, så kan man prøve å gjøre noe med angsten. Gjøre, ikke bare snakke, liksom. Og så synes jeg det har vært en fin måte å gjøre det på.» Ellen beskrev at hun likte å gjøre ting sammen med hestene: «Da fikk du liksom fokus på noe annet enn bare vonde ting.» Sara forklarte at hun ved tidligere kontakt med BUP hadde en opplevelse av at det var mye «depresjonssnakk», og at hun da «ikke ville si et ord». Flere av jentene påpekte at det var positivt å ikke måtte snakke så mye.

Fellesskap og tilhørighet

Flere fortalte at sosialt initiativ og relasjoner var utfordrende for dem. Allikevel hadde de følt seg inkludert og akseptert i gruppen, og de snakket om opplevelsen av en slags felles bevissthet om at alle deltakerne hadde lignende vansker. Ellen fortalte om en skepsis når hun først hadde fått vite at terapien skulle foregå i gruppe: «Jeg ble litt skuffa, fordi jeg liker jo egentlig ikke folk. Men samtidig var det ganske bra, for på sånne ting, så er det liksom litt ubehagelig å være helt alene.» Lotte uttrykte:

«Jeg har i hvert fall vært veldig motivert for å gå alle gangene, å gjennomføre og se hvordan det går. Og jeg synes det har gått veldig bra. Etter noen ganger så var det lettere, jeg følte meg trygg. (…) Det var liksom veldig trygt og inkluderende i gruppa.» Lotte sa videre: «Også vet du at de andre som er der også sliter litt med samme ting, så du føler deg litt mer komfortabel i gruppa, på en måte.»

At det var fint med flere terapeuter ble nevnt av flere. Ellen uttrykte: «De hadde liksom tid til hver enkelt person.»

Det var flere som beskrev at de ved oppstart var skeptiske eller ambivalente til at terapien skulle foregå i gruppe, mens de ved avslutningen uttrykte at det hovedsakelig hadde vært bra.

Hesten som med-terapeut

Hestens terapeutiske rolle ble synliggjort på flere områder.

Relasjon og tillit til en fast hest

Jentene snakket om en relasjon eller tilknytning til sin hest, og at det var godt å ha en «fast» eller «egen» hest. Anne beskrev: «Jeg følte at jeg og Simba hadde en connection, på en måte. Sånn at vi forsto hverandre litt, hvis du skjønner.» Senere beskrev hun en utvikling av gjensidighet og tillit i relasjonen, mens hun snakket om en opplevelse hun husket spesielt godt: det å sitte på hesteryggen:

«Jeg kjente liksom at den connectionen med meg og Simba ble litt bedre. For jeg følte at jeg kunne stole på han litt mer. Han kunne jo for eksempel ha valgt å kaste meg av, hvis han ville det. Men han gjorde jo ikke det.»

De gode relasjonene til hestene ble opprettholdt til tross for to uhell; én jente ble tråkket på foten, og én ble dyttet over ende av hesten. Begge beskrev imidlertid at deres faste hester var det de husket best fra terapiforløpet, og de hadde gode opplevelser med hestene også i etterkant av uhellet.

Hesten som trygghetsskapende individ

To av jentene beskrev at de syntes det var bedre, eller tryggere, å være med hester enn med mennesker. Ellen sa blant annet: «Jeg har jo alltid likt dyr bedre enn mennesker», mens Lotte forklarte:

«Jeg synes det er avslappende og rolig, det er tryggere å være med hester. (S). Jeg kjenner det på pusten, at jeg puster roligere og sånt. Og når jeg er med mennesker, så kan hjertet slå ganske fort, men jeg føler meg bare roligere når jeg er med hester.»

Lotte snakket videre om at dyr «ikke dømmer folk», og forklarte at hestene gjorde det tryggere for henne å være i terapigruppen.

Flere av jentene trakk frem at det var fint, koselig eller trygt å skulle komme og møte «sin» hest.

Nonverbal og kroppsnær kontakt med hesten

Samtlige sa at de likte å kose med og børste hesten. Sara uttrykte at det fine med terapien var: «Jeg har noen å kose med.» Line sa det var annerledes å kose med hesten enn med mindre dyr, og beskrev det som: «En hest gir på en måte tilbake til mennesket, det menneske gir til mindre dyr.» Det å sitte oppå hesten var et høydepunkt for flere av jentene, og Line beskrev opplevelsen: «Jeg liker veldig godt å kjenne at de puster og sånt. Og at bena går ut og inn, og når de går, så kjenner du rytmen. Det er veldig behagelig.» Ellen sa at det å sitte oppå hesten var noe hun gledet seg til: «Fordi at da har jeg bedre kontakt med hesten enn det du hadde fått på noen andre måter. (S) Energi. Sånn at jeg gir og tar av energi.»

Alle jentene snakket om betydningen den kroppslige og nonverbale nærheten til hestene hadde for dem.

Opplevelse av å bli sett, hørt og forstått

Flere snakket om at hestene var nysgjerrige på dem. Ida sa blant annet: «Liksom når jeg kommer inn i stallen, da kommer hun (hesten) jo alltid og snuser opp og sånne ting. Virker ganske glad og sånne ting.» Ellen fortalte at hun hadde snakket med hesten om ting, og beskrev at: «Han lytta». Ida sa: «Det føles som at hesten hører på deg, ganske ofte. Liksom sånn, den står jo opp med ørene. (…) Det føles som at de hører på deg. At de liksom forstår.» Ellen beskrev: «Hester er de som forstår. (S) Det går liksom ikke an å skjule ting for dem. (…) jeg merker at uansett hva slags humør du er i, så går det ikke an å skjule det for hester. Men for mennesker går det an å skjule det.»

Gjennomgående beskriver jentene en opplevelse av at hestene ga dem positiv oppmerksomhet og forsto dem.

Opplevde effekter og endringer

I begge intervjuene ble jentene spurt om hvor plagsomme symptomene, andre plager eller vansker hadde vært den siste tiden. Av de fem som gjennomførte begge intervjuer, svarte Ellen, Sara og Lotte at vanskene deres var veldig plagsomme både ved oppstart og avslutning. Ida sa ved oppstart at hennes vansker var ganske plagsomme, men at det varierte hvor plaget hun hadde vært den siste tiden. Anne fortalte at hennes vansker var ganske plagsomme ved oppstart, men i langt mindre grad ved avslutning. Flere av jentene opplevde altså samme grad av subjektivt symptomtrykk ved oppstart og avslutning av terapien. Likevel fortalte alle om positive effekter under og etter terapisesjonene, i form av endringer i humør og stress, sosial utvikling og mestringserfaringer.

Humør

Da Line fortalte om sine opplevelser med hestene, sa hun: «Hm… Det gjorde meg veldig glad når jeg var med dem. Og det gjør meg også veldig glad.» Når Sara snakket om å komme til stallen, sa hun: «Så er jeg bare glad for å se hesten.»

Flere av jentene uttrykte at de kjente seg glade i forbindelse med terapien og samværet med hestene.

Redusert stress, økt oppmerksomhet
og konsentrasjon

Flere av jentene beskrev at de følte seg rolige og avslappet under og etter terapisesjonene. Ellen sa: «Jeg var liksom avslappa i hele meg, men mest oppi hodet». Hun beskrev det videre som at: «Alle tankene var på en måte der, men de var mye roligere.» På spørsmål om hvordan det hadde vært å delta på hesteassistert terapi, gikk temaet med ro igjen: «Det har vært veldig bra, fordi at jeg har blitt mye roligere resten av dagen.» I forbindelse med å være sammen med hestene, forklarte Sara: «De hjelper med … at jeg liksom blir mer våken, uten stress.»

Ved spørsmål om hvordan det hadde vært å delta i hesteterapien, sa Ellen at det hadde vært nyttig med pusteøvelser. Hun sa videre at hun hadde blitt mer oppmerksom på ting hun ikke tidligere la merke til:

«Det er vanskelig å forklare, for det har liksom bare kommet forsiktig inn. Så jeg kjenner nesten ikke noe forskjell. Men jeg kjenner at jeg tenker mer over enkelte ting som jeg ikke har tenkt over før. (S) Pusten og … litt sånn hva jeg ser, eller hva jeg oppfatter, og litt sånne ting.»

To av jentene sa at de resten av dagen lettere kunne konsentrere seg på skolen, siden den hesteassisterte terapien fant sted om morgenen. Flere beskrev en økt kroppslig og mental oppmerksomhet knyttet til pust og tanker, som igjen kan påvirke konsentrasjonen positivt.

Mestring

Ordet «mestringsfølelse» kom spontant opp i flere intervjuer, selv om begrepet ikke ble brukt av intervjuer. Ellen beskrev hvordan forholdet mellom henne og hesten var:

«Det var ganske bra. For når jeg faktisk hadde fått han rolig, med å være rolig selv, så var det liksom mye bedre. Fordi at han som var såpass vill og rampete, at jeg fikk han rolig, det var ganske spesielt. Og jeg fikk mestringsfølelse av det.»

Ida uttrykte at hun hadde ønsket å fortsette i hesteterapien, og begrunnet det slik: «Jeg føler at det hjelper.» (S) «Kanskje det å mestre forskjellige ting.»

Noen beskrev at de ved avslutning av terapiforløpet hadde lært seg nye egenskaper som hjalp dem i hverdagen. Ellen sa at: «Jeg har på én måte blitt verre, men jeg har klart å takle det bedre.» Ved spørsmål om det var noe Lotte opplevde at hun fikk til bedre ved avslutning enn ved oppstart, svarte hun: «Jeg vet ikke om jeg får det til bedre, men jeg klarte i alle fall å gjøre noe jeg synes er ubehagelig. Noe jeg trenger å øve på. Det er i alle fall en fin start.» Hun sa videre at: «Det er ofte sånn at det som er veldig ubehagelig, hvis man først gjør det, så er det ikke så ille ... man får ofte sånn mestringsfølelse hvis man klarer det.»

Flere av jentene beskrev at de hadde kjent på mestring, eller det å få til nye ting, i løpet av terapien.

Sosial utvikling og sosialt initiativ

Under første intervju fortalte Anne at hun synes hesteterapien hjalp henne. Ved spørsmål om hvordan, svarte hun: «Hittil så har det hvert fall hjulpet meg ganske mye med å bli litt mer selvstendig. (S) At jeg liksom… for eksempel klarer å ta litt mer valg og sånne ting.» Dette temaet gikk igjen i det avsluttende intervjuet: «Å ta litt mer ansvar, på egenhånd. For eksempel i en vennegjeng, så var jeg alltid den som ikke tok noen avgjørelser, og bare sa: «samme for meg». Men nå er jeg blitt litt sånn som tar mer valg.» Hun beskrev at dette hjalp henne i samarbeidsoppgaver på skolen. Hun sa at hun i mindre grad kjente på anspenthet og frykt for å være en «plage» i sosiale situasjoner, og at hun hadde begynt å ta mer initiativ til å være med venner. Ida fortalte i siste intervju om en lignende utvikling av evnen til å ta plass i møte med andre og økt sosialt initiativ: «Jeg har blitt mye flinkere til å spørre andre om å bli med. Jeg står ofte alene i friminuttene, så jeg har blitt mye flinkere til å spørre da.»

To av jentene fortalte også om utvikling i sin sosiale forståelse. Ellen uttrykte: «Jeg klarer bedre å oppfatte hva folk føler når jeg har sagt noe, eller, om jeg faktisk skal gå bort til de og snakke med dem. Om de er i humør til det og sånt. (…) Det var noe som jeg ikke klarte å se før.» Anne beskrev:

«Før så var det litt sånn at jeg følte kanskje at noen var sure på meg, eller noe sånt, uten grunn. Men nå, hvis jeg tenker over det, for eksempel observasjoner og tanker og tolkninger og alt det der, så kommer jeg vel fram til et litt bedre svar på en måte da. Som virker mer korrekt.»

Både det å forstå andre og det å ta mer plass og sosialt initiativ er beskrivelser av positive endringer, som virker direkte inn i jentenes hverdag.

OPPSUMMERING OG DISKUSJON

Den generelle opplevelsen av terapien, som jentene beskriver i form av glede over kontakten og samspillet med hesten, mestringsfølelse, en arena for å øve på situasjoner og ferdigheter, samt det å ha noe å se frem til, er i tråd med funn fra erfaringsbasert terapi (Hallberg, 2018; Karol, 2007). I tillegg satte jentene pris på muligheten for mindre verbal kommunikasjon i gruppa, samtidig som de formidlet at fellesskapet med de andre betød noe, selv om de ikke snakket så mye sammen. Dette er noe av den gruppeterapeutiske effekten vi ønsket å oppnå med et gruppebasert HAP-tilbud.

Det ble tydelig at hesten fungerte som terapeutenes «forlengede arm» og terapi-fasilitator. Det ble lettere for jentene å sette ord på ulike temaer og følelser mens de holdt på med stell og oppgaver knyttet til hesten og ikke hadde direkte kontakt med terapeutene. Terapeutene observerte roligere pust og reduserte kroppslige spenninger hos jentene, både ved direkte observasjon av jentene og indirekte gjennom hestenes reaksjon på kontakten. Dette forstår vi som at relasjonen jentene fikk til «sin hest» ble betydningsfull, at hesten representerte en trygg tilknytning som bidro til at de kunne utforske mer angstgenererende øvelser og ha sosial interaksjon med de andre i gruppa. HAP bygger på et menneskesyn der det fysiske og mentale er gjensidig konstituerende, og at det ved hjelp av hesten åpnes for ikke-verbal kognisjon og kommunikasjon. Dette er i tråd med funn fra Nieforth og Craig (2020) og Sudmann (2018).

Jentene rapporterte at kontakten med hestene var motiverende, lystbetont, meningsfull, angst- og stressreduserende, og at den i tillegg bidro til økt konsentrasjon og oppmerksomhet. De formidlet også positive endringer i humør, og at dette kunne vare i kortere eller lengre tid etter terapien. Vi vet fra forskning at positive emosjoner, interesse, og redusert stress bidrar til økt åpenhet for nye opplevelser, læring og sosial interaksjon, og derigjennom bedret forhold til seg selv (Carlsson, 2018; Hauge et al., 2014; Johansen et al., 2014). Funnene kan også forstås innen rammen av det helsefremmende perspektivet ved HAP, som oppmerksomhetsrestitusjon og oppmerksomt nærvær (Williams et al, 2018), samt den psykososiale utviklingen som finner sted i interaksjon med andre, som her er de andre jentene, terapeutene og hesten (Latella & Abrams, 2019).

Kun to rapporterte om konkret symptomlette og økt funksjon ved siste intervju. Samtidig ga alle beskrivelser av positive opplevelser med HAP. Dette kan handle om at symptomene ikke ble grundig nok kartlagt, at spørsmålene ikke var sensitive nok med tanke på HAP, eller at det totale symptombildet ikke var endret selv om HAP bidro med positive opplevelser. Det er viktig å understreke at positive opplevelser har selvstendig verdi, selv om symptomtrykket ikke endres. Opplevelser som kjennes positive kan bidra til å tåle og holde ut symptomer, og til motivasjon for annen behandling. Vi har ikke oppfølgingsdata, og vet ikke hvordan HAP påvirket jentenes endringsarbeid og tilfriskning på sikt.

Kunnskapsbidrag og behov for videre forskning

Det var kun to jenter som eksplisitt formidlet symptomlette og økt funksjon. Den ene formidlet at hun aktivt jobbet med samme målsetting både i HAP-gruppa og i ordinær poliklinisk behandling. En hypotese kan være at HAP har bedre effekt dersom pasientene parallelt får ordinær poliklinisk behandling og at behandlingsmålene koordineres. HAP kan motivere for ordinær behandling.

Det vil i videre studier være ønskelig med langtidsoppfølging for å kunne se hvordan funksjon og helse påvirkes utover HAP-gruppas varighet, eller om HAP har ført til fritidsaktiviteter med hest. Vi har ikke grunnlag for å skille ut en eventuell effekt av HAP fra andre forhold i ungdommenes liv, som hjem, skole, fritid eller øvrig behandling, noe som bør tilstrebes i videre studier. Videre forskning bør også inkludere komplementære data fra behandlere, lærere eller foresatte, samt symptom- og utfallsmål.

Sammenligning mellom ulike terapeutiske gruppetilbud, hvorav ett inkluderer hest, vil kunne gi økt kunnskap om hvorvidt bruk av hest kan øke eller redusere terapeutisk effekt. Imidlertid kreves en annen type motivasjon for å delta i HAP enn i tradisjonell behandling, og deltakerne kan derved ha startet en utviklings- og endringsprosess før oppstart. Bruk av hest i behandling er alltid en kompleks intervensjon, og metoder som studerer hele intervensjonen vil ha stor verdi, ikke minst i sammenheng med selvrapporterte utfallsmål. Det kan derfor være vanskelig å identifisere et ideelt tidspunkt for måling av symptomtrykk før og etter HAP. For å få mer kunnskap om hestens bidrag i terapi og endringsprosesser bør videre forskning på HAP inkludere flere selvrapporterte utfallsmål (Bech et al., 2018) samt analyser av samhandling mellom menneske og hest (Fournier et al., 2016). Hest er i all hovedsak «jenteidrett» i Norge, og betydningen av kjønn i sammenheng med HAP bør også utforskes videre både med tanke rene jentegrupper eller rene guttegrupper.

KONKLUSJON

Denne HAP-studien er en av flere kvalitative erfaringsbaserte studier med hypotesegenererende formål og et lavt antall deltakere. Samtidig finner vi at resultatene er sammenfallende med andre HAP-studier.

Deltakerne i HAP-gruppa opplevde gjennomgående at de gledet seg til gruppa, og beskrev den i positive ordlag. Hestens bidrag som med-terapeut underlettet deltakelsen i gruppa og bidro til å være en trygg base for sosial deltakelse og lettere sette ord på vanskeligheter. I tillegg rapporterte jentene at de kunne øve på å være tydelige, mestre konkrete oppgaver, være mer fokusert, og bedre kontakten med egen kropp via berøring og kommunikasjon med hesten. Det så ut til at hestene ga en mulighet til å bygge robuste terapeutiske allianser, hvilket åpner flere muligheter for endringsarbeid. Erfaringer i dette prosjektet spesielt og fra HAP generelt, viser at ungdom både møter opp og holder ut i større grad enn i «kontorbaserte» behandlingsformer, noe som understøtter bruk av erfaringsbaserte tilnærminger. HAP kan utgjøre et supplement eller alternativ til samtalebaserte behandlingsformer. Tilbudet gir pasientene mulighet for kommunikasjon og opplevelser utover den tradisjonelle pasient-terapeut-relasjonen; spesielt i form av kroppsnære, aktivitets- og mestringsorienterte og non-verbale erfaringer.

Bruk av hest i behandling er en kompleks intervensjon, og det må være en samlet vurdering av tiltaket og hvordan ungdommene erfarer tilbudet, primært ved symptomlette og bedret funksjon, som må avgjøre om kostnadene: praktisk, økonomisk, etisk og terapeutisk står i forhold til utbyttet for deltakerne. Ut fra det vi har erfart og hva den foreliggende forskningen viser, mener vi at HAP er et godt supplerende tilbud for en del barn og unge i BUP.