JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Likhet og sosial lukning i overklassen

Universitetsforlaget

10.06.2015
22.04.2022 11:04

Anmeldt av
Håvard Aaslund

Høgskolelektor, Institutt for sosialt arbeid og familieterapi, Diakonhjemmet Høgskole

havard.aaslund@diakonhjemmet.no

Om boka

Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen og Johs. Hjellbrekke (red.) (2014). Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget

I NRK-serien Kampen for tilværelsen jobber den polske lingvisten Tomasz som vaskehjelp på Universitetet i Oslo. En dag løser han en norrøn språkgåte ingen andre har klart å løse. Mens de feirer med bløtkake viser Tomasz professorene hvordan han løste oppgaven de ikke klarte, og en av de ansatte antyder at de burde ha midler til å lage en stilling slik at han kan bruke evnene sine til noe annet enn vasking. Alle er enig om at det var en god idé, men i rask rekkefølge ramses opp andre kollegaer i stipendiatstillinger og midlertidig arbeid som står for tur. Scenen illustrerer et sentralt tema i boka Elite og klasse i et egalitært samfunn, nemlig spenningen mellom de norske egalitære verdiene og den sosiale lukningen mot overklasse og elite.

Høsten 2014 fikk klasseperspektivet ny oppmerksomhet. Debatten om den nye Ap-lederens nettverk og formue, Piketty-diskusjonene og Manifests klasse-essaykonkurranse kan alle ses som forsøk på å gjenreise klasseperspektivets betydning i samfunnsanalysen. Det foreløpig teoretisk og empirisk tyngste bidraget til å forstå toppene i det norske samfunnet kom imidlertid gjennom antologien Elite og klasse i et egalitært samfunn redigert av Olav Korsnes, Marianne Nordli Hansen og Johs. Hjelbrekke.

Boka inneholder bidrag fra professorer, postdoktorer, stipendiater og forskere ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, og har ambisjon om å være både et teoretisk og empirisk nybrottsarbeid. Den teoretiske utfordringen består særlig i å forene klasseperspektivet med den omfattende eliteforskningen. Den empiriske utfordringen er å finne representative data for å beskrive en relativt liten gruppe i samfunnet. Bokas styrke ligger særlig i disse nyvinningene, som gir tyngde og gjennomsiktighet til hovedkonklusjonene på et område som til tider kan bli preget av lettbent synsing. Selv om bokas hovedfokus er på interne forhold i de øvre lag i samfunnet, gir boka relevante verktøy til videre forskning også på middelklassene og for å analysere ulikheter og posisjoner i det norske samfunnet.

Riktignok knytter boken seg også sterkt til klassikere som Bourdieu og Weber. Forfatterne legger an et klasseperspektiv særlig støttet av Bourdieus feltteori og tilhørende kapitalbegreper. Hovedfokuset er dermed på økonomisk og kulturell kapital, men ulike operasjonaliseringer av sosial kapital er også gjenstand for analyser. Sentralt i flere av bidragene står utviklingen av Oslo registerklasseskjema (ORDC), der yrkesgrupper i hele befolkningen deles horisontalt og vertikalt inn i et klasseskjema basert på kapitalmengde og kapitaltype. Dette gir tre parallelle hierarkier; et økonomisk, et profesjonelt og et kulturelt, som hvert har underkategorier av overklasser, middelklasser og arbeiderklasser. Boka som helhet har en triangulerende metodisk innfallsvinkel, men med hovedvekt på kvantitative tilnærminger. Analysemetodikken er også en blanding av klassiske metoder og videreutvikling. Bourdieus multiple korrespondanseanalyse suppleres i så måte med nyvinningen klassespesifikk MCA. (multippel korrespondanseanalyse)

Boka er bygget over en logisk og presis struktur, som gir verket et preg av helhet. I innledningskapitlet gir Olav Korsnes en kortfattet introduksjon til historikken i elite- og klasseforskningen, samt det problematiske forholdet mellom de to tradisjonene boka forsøker å forene. Kapitlet gir også en beskrivelse av den spesifikke konteksten i Norge, der verdien av likhet og oppfatningen av likhet er spesielt sterk, samtidig som rekrutteringen til makteliten og de rikestes andel av landets inntekter ikke skiller seg nevneverdig fra andre vestlige land. Kapitlet er presist ført i pennen. Her sammenstilles også bokas ulike bidrag i en mer helhetlig forståelse av eliter og overklasser.

Det teoretiske fundamentet for boka blir videre utdypet i kapitlet Klasser og eliter av Marianne Nordli Hansen, Patrick Lie Andersen, Magne Flemmen og Jørn Ljunggren. Her redegjøres for det tidligere nevnte registerklasseskjemaet beregnet på befolkningsdata fra SSB som kan kobles med andre registre for å få data på utdanning, inntekt, familierelasjoner og annet. Elitebegrepet redegjøres tilsvarende for, og knyttes i denne antologien ikke nødvendigvis til å inneha maktposisjoner i samfunnet, men også til mennesker med spesielt mye ressurser og makt, eller med posisjoner som gir stor makt innen begrensede samfunnsområder.

Til slutt gjøres en kort presentasjon av forholdet mellom elitemakt og sosial lukning, samt forholdet mellom kapitalformer og eksklusjonsprosesser. Samlet sett gir kapitlet et lettlest innblikk i det sentrale teoretiske fundamentet for boka; kapitalbegrepene, forholdet mellom elite og klasse, ORDC-modellen og mekanismer for sosial lukning. Som en kuriositet for leseren av Fontene kan nevnes at forfatterne har plassert sosialarbeideren i nedre middelklasse – kultur, framfor profesjon, riktignok i en analyse av kapitalsammensetning, ikke en profesjonsteoretisk analyse. En annen observasjon er at ORCD-modellen gir inntrykk av at direktører i finanseliten og professorer på universitetet er på samme klassenivå. Et sentralt premiss i Bourdieus feltteori var muligheten for å omsette kulturell kapital til økonomisk kapital. Om dette er reelt diskuteres ikke i denne sammenheng, men indirekte i senere kapitler om sirkulasjon.

Kapittel 3 omhandler de klassiske profesjonene medisin og jus. Fokus er på graden av selvrekruttering, og det drøftes hvorvidt profesjonene fremdeles kan omtales som eliteprofesjoner. Kapitlet er skrevet av Marianne Nordli Hansen og Thea B. Strømme og med data fra et tidsrom på over 40 år dekker det en spennende utvikling i de to profesjonene, som innebærer svært forskjellige mekanismer for mobilitet. Jusmiljøet preges av sterk konkurranse om de beste karakterene og posisjonene, mens det medisinske miljøet har hatt et trangt nåløye for inntak og mindre konkurranse, i perioder helt karakterfritt.

Resultatene viser at profesjonene begge har måttet tåle å bli mindre eksklusive, forstått som at selvrekrutteringen har gått noe ned. Interessant nok er det samtidig store inntektsforskjeller internt i profesjonene, og jurister med familiebakgrunn i faget oppnår systematisk høyere inntekter og mer prestisjefylte posisjoner enn andre jurister, tross dårligere karakterer. Her kan det synes som klassereisende jurister ikke får til den samme transformasjonen av kapital som dem med familiebakgrunn i profesjonen.

Selvrekruttering og dynastiske tendenser drøftes videre i de to neste kapitlene, skrevet av Johs. Hjellbrekke og Olav Korsnes. I kapittel 4, om intergenerasjonell mobilitet og sirkulasjon i norske eliter og profesjoner, trekkes et videre perspektiv. Fokus rettes mot den interne toppsirkulasjonen i profesjonene, altså graden av aristokratisk rekruttering til topposisjonene sett under ett. Ved analyser av innflytprosenter og utflytprosenter til både utdanninger og toppyrker, tegner forfatterne et bilde av de klassiske profesjonene som preget av sterk innflyt, men lav utflyt. I kontrast står bedriftslederne, som preges av lav innflyt, men sterk utflyt til andre topposisjoner.

Begge tilfeller antas å gi en særlig posisjon på basis av sosial kapital på tvers av kapitalformer i det øverste sjiktet.

I kapittel 5 utforskes sammensetningen av kapitalformer blant norske ledere i ulike delfelt. Her fokuseres både økonomisk, kulturell og økonomisk kapital, og det sondres mellom arvet og personlig kapital. Analysen avdekker ulike sammensetninger og opposisjoner i de forskjellige maktfeltene som studeres. Disse analysene er svært grundige og framstillingene nyansert, noe som gjør disse kapitlene blant de tyngre for leseren av antologien, uten at dette bør være til forkleinelse for forfatterne. Det er også her de metodiske nyvinningene og de analytiske ambisjonene framtrer sterkest.

De tre neste kapitlene er viet forhold innad i den økonomiske eliten og overklassen. Magne Flemmen skriver om overklassens sosiale strukturer på en lettlest og engasjerende måte, med en grundig analyse av kapitalsammensetningen i overklassen. For sosialarbeideren kan det virke slående hvor flerdimensjonalt deprivasjon og fattigdom kan forstås, sammenlignet med det vell av kapitalformer som avdekkes i overklassen på familie-, nettverk- og personlig nivå. Kapitlet avdekker særlig skjevfordelingen av kapitalinntekter mellom folk med næringslivbakgrunn og arbeiderklassebakgrunn, og arvens sentrale posisjon i klassereproduksjonen.

Et interessant moment er også utdanningssystemets økende viktighet i reproduksjon av klasserelasjoner og legitimiteten av disse, tross den norske ambisjonen om at utdanningssystemet skal utjevne forskjeller. Marianne Nordli Hansen legger særlig vekt på reproduksjon av formue i analysen av økonomiske eliter. Den engasjerende teksten peker på at arv er blitt en stadig viktigere vei til rikdom. Blant funnene er at betydningen av kapitalistiske dynastier har vært økende de siste årene. Denne eliten kjennetegnes særlig ved kombinasjonen av posisjoner som næringslivsledere og stort eierskap.

Sist om den økonomiske eliten settes fokus på inntektselitens bostedssegregering i Oslo. Høy inntekt er særlig lokalisert i Oslo og Bærum på landsbasis, men Patrick Lie Andersen og Jørn Ljunggrens kapittel tar et originalt blikk på segregering innenfor Oslo. Gjennom indekser for ulikhet, segregering og isolasjon, argumenterer forfatterne for at det i mye større grad foregår segregering basert på inntekt enn basert på etnisitet, og at de med høyest inntekt viser sterkere tegn til isolasjon, segregering og ulikhet enn andre.

Økningen i inntektselitens segregering sammenlignet med andre nordiske land ses særlig i sammenheng med deregulering av boligmarkedet og gir opphav til forfatternes begrep om «gyldne ghettoer» på vestkanten. Et begrep som sender tankene til tidligere nevnte Kampen for tilværelsen sine karikaturer over livet på Oslo vest.

Patrick Lie Andersen bidrar også med en analyse av den politiske eliten, som viser en tydelig overrepresentasjon av overklasse og øvre middelklasse i toppolitikken gjennom skiftende regjeringer. Særlig betydning tillegges arvet kulturell kapital. Magne Flemmen gjør en feltanalyse av middelklassens politiske tilbøyeligheter, som tilbakeviser ideen om middelklassen som en enhetlig ideologisk aktør, og synliggjør kapitalsammensetningens betydning for politiske preferanser i økonomisk politikk og verdipolitikk.

Mot slutten av antologien kommer tre spennende kvalitative bidrag av mer utforskende karakter, som bidrar til å løfte refleksjonene omkring de egalitære verdiene og den sosiale lukningen. Marte Mangsets sammenligning av britiske, franske og norske toppbyråkrater viser en påfallende liten elitebevissthet blant de norske byråkratene. Her kan egalitære verdier spille inn, men en annen refleksjon løftes også fram. Der de franske byråkratene sammenligner seg med mannen i gata, sammenligner de norske seg med kolleger i privat sektor. Dette setter Mangset elegant inn i en ramme av inntektsforskjeller i Frankrike og Norge, noe som gir en spennende illustrasjon på hvordan de egalitære verdiene kan skjule reelle forskjeller.

Respondenter blant de norske byråkratene anså seg ikke som samfunnselite, så lenge de fremdeles tok toget sammen med vanlige folk, selv om mange tilhørte den ene prosenten med de høyeste lønningene i landet. En forståelse av seg selv som en profesjonselite basert på meritokratiske forskjeller var de mer tilbøyelige til å godta. Sistnevnte trekkes også fram i Jørn Ljunggrens bidrag om kultureliten. Selv om kultur-
eliten virker å være mer komfortabel med å omtale seg som nettopp elite, uttrykker de et ubehag ved egen posisjon i møte med andre.

Relevansen til Bourdieus begreper om smak og legitim kultur har vært omdiskutert når det har vært brukt på norske forhold, men Ljunggrens bidrag tydeliggjør noe av dynamikken i kultur-elitens kapital. I denne sammenheng er også Vegard Jarness sitt bidrag svært lesverdig med fokus på smaksdommer og symbolske skillelinjer i overklassen generelt. Jarness har nok som intervjuer borret dypere enn tidligere undersøkelser, og avdekker til dels oppsiktsvekkende uttalelser om kulturelle distinksjoner, samtidig som han argumenterer for at disse må forstås som strukturer som danner fellesskap, snarere enn eksplisitt nedrakking på lavere klassers smak.

Samlet sett gir de tre kvalitative bidragene blod og liv til de grundige kvantitative analysene. Det er en viss metodisk logikk i at økonomisk kapital lettere analyseres ved hjelp av kvantitative metoder, mens kulturell og profesjonell kapital nyter godt av et kvalitativt korrektiv. Samtidig ville perspektivet på elitens egen oppfatning av eliteposisjonen også vært spennende med blikk på den økonomiske eliten.

Bokas største styrke ligger i de røde trådene som går på tvers av enkeltbidragene. Særlig gjelder dette måten forestillingen om det egalitære Norge skygger for betydelige ulikheter og sosial lukning både hva gjelder økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital. Koblet med elitenes tendens til å snakke egen posisjon ned, sanksjonere de som blir for synlige og motstanden mot å tilkjennegi smaksdommer, tegnes et bilde av eliter og overklasser som, tilsiktet eller utilsiktet, nyter godt av og opprettholder forestillingen om et egalitært Norge.

I biografien Jonas uttaler nyslått partileder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, at han oppfatter klasseperspektivet som «ganske grunt». Med fokus på både dybde og bredde viser de ni forfatterne noe ganske annet i denne antologien. For forskere er boka også en viktig inspirasjon til de mange mulighetene som ligger i rikdommen i norske registerdata.

10.06.2015
22.04.2022 11:04