JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Levede om engasjerte forgjengere

Fagbokforlaget

11.12.2019
21.04.2022 08:33

Anmeldt av
Bente Wilmar

Sosionom, tidligere leder av Norsk Sosionomforbund

Om boka

Helga Johannesdottir og Laila Granli Aamodt, Pionerer i sosialt arbeid. Samtaler om profesjonalisering og yrkesidentitet, Fagbokforlaget 2019

Forfatterne av boken Pionerer i sosialt arbeid. Samtaler om profesjonalisering og yrkesidentitet er begge sosionomer med bred erfaring – fra psykiatri, barnevern, sosialkontor og utdanningsinstitusjoner. Det er en ambisiøs bok, hvor forfatterne beskriver sosialt arbeids historie, både utviklingen av de institusjonelle rammene for sosialt arbeid og som personlig erfaring ved intervjuer med sosialarbeidere. I tillegg har de to forfatterne kommentarer og refleksjoner knyttet til dagens situasjon i faget, og tanker og ønsker om dets fremtid. Denne delen får mer preg av forfatternes egne meninger, og har til dels et litt «pratete» preg.

De sektorene som er historisk behandlet, er sykehuskuratorenes virksomhet, barne-, ungdoms- og voksenpsykiatrien, barnevern, PPT, sosialtjenesten og undervisningen ved utdanningsinstitusjonene for sosialarbeidere. En svakhet ved boken er at sosialt arbeid i attføringsfeltet, kriminal- og rusomsorgen og det oppsøkende feltet for ungdom er utelatt. Likeledes er distriktene litt tynt representert, noe forfatterne forklarer med at arbeidet med boken hovedsakelig er gjort mens de var i heltidsstillinger. Men vi ser at sosialt arbeids praksis i distriktene var temmelig annerledes enn det som var mulig å få til i Oslo og andre større byer. At faget var og delvis er et fag som i sterk grad preges av hvor du arbeider, tydeliggjøres i denne boken. Den viktigste delen er intervjuer med 15 sosialarbeidere. Det totale materialet er 35 personer, men ikke alle er inngående refert. Vi får også noen illustrerende glimt fra tiden før.

FORFATTERNE KALLER de intervjuede for pionerer, som betyr nyskapere, banebrytere. Utvelgelsen er gjort med «snøballmetoden», det vil vel si at den ene informanten tipset om den andre. Om alle var pionerer i ordets opprinnelige betydning er vel noe usikkert, og det er nok lesere som savner noen navn.

Men ildsjeler er alle de intervjuede, og det er virkelig en glede å lese om deres virke, og deres tanker rundt yrkesrollen, samt både deres fornøyelige glimt inn i arbeidshverdagen og de mer triste og hjerteskjærende.

Det er flest kvinner i utvalget, slik det har vært i det utøvende sosiale arbeidet fra veldedighetens tider i samfunnet. De første utdanningene hadde både som siktemål å gi kvinner utdannelse, og å gi dem kunnskap og litt ferdigheter innen det vi kan kalle profesjonelt sosialt arbeid. De første halvårige kursene startet opp i 1920-årene, og var forbeholdt kvinner. At sosialt arbeid ble ansett som en kvinnebeskjeftigelse holdt seg nokså lenge. I min studietid på Norges kommunal- og sosialskole rundt 1970 husker jeg vi kalte Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole på Bygdøy for «kvinneskolen», og det var ikke bare hyggelig ment, vi syntes de var svært forsiktige med å ta inn mannlige studenter.

Barnevernsakademiet var en ett-årig utdanning som startet i 1935, og var en forløper for dagens barnevernspedagogutdanning. Sosialpedagogikk har vært sentralt i denne utdanningen.

De tidligere utdanningene hadde hovedsakelig innhold som jus, samfunnskunnskap, statsvitenskap og psykologi, og timelærere var regelen. De hadde liten eller ingen fast ansatte erfarne sosialarbeidere. Sosialpsykolog og sosiolog Harriet Holter advarte mot dette, fordi grunnlaget for yrkesutøvelsen kunne bli «litt av hvert», og fagets spesielle utfordringer kunne bli glemt.

DET SOM GJØR STERKEST inntrykk i intervjuene, er kvinnenes sterke engasjement i arbeidet, deres pliktfølelse og ikke minst deres oppfinnsomhet. De hadde sterk tro på at det sosiale arbeidet var viktig, og at det nyttet. Sosialarbeiderne måtte i stor utstrekning selv finne sine arbeidsoppgaver; flere beskriver kolleger med annen bakgrunn og sjefer som uttrykte tvil om sosialarbeidere var særlig brukbare. Så det gjaldt å vise sin eksistensberettigelse. Men de spurte også seg selv om hva profesjonelt sosialt arbeid egentlig var. Jeg har hørt flere kolleger spørre om det samme fra tid til annen. Flere av de intervjuede peker på behovet for teoretisk kunnskap både i psykologi og samfunnsfag, men tar også opp at personlige egenskaper var viktige. At man hadde en «ledig væremåte» (i motsetning til rigid eller fordomsfull), interesse for og evne til å omgås mennesker og kjærlighetsevne; altså hva vi kaller relasjonskompetanse. Personlig egnethet var da også i flere år en del av opptakskravene på utdanningen, dette ble vurdert ved individuelle intervjuer i opptaksprosessen til så sent som tidlig 70-tall.

Faget ble i noen år, på 1950- og 1960-tallet sterkt preget av det amerikanskinspirerte social casework. Særlig innenfor barnepsykiatrien var denne metoden den enerådende, og det ga ikke helt liten prestisje å ha jobb i denne sektoren. Flere av de fremtredende fagfolkene hadde vært på studier i USA, men også i England, og dette satte sitt preg på sektoren. Det gikk så langt at ordet «social» ble kuttet ut, og man satt igjen med noe som lignet psykoterapeutisk behandling. Man så personen, men individets sosiale situasjon kom nok litt i bakgrunnen.

FLERE AV DE intervjuede uttrykker glede, og fremfor alt lettelse over at casework ble noe eget, for dem. Fra å lete seg frem til klientenes behov for tjenester, fikk de nå en egen metode. De kunne fortelle hva de drev med.

Teamwork var viktig i psykiatrien, og spesialistutdanningen, som var preget av tverrfaglighet, gjorde at psykiatere, psykologer og sosialarbeidere fikk en felles referanseramme. Om det skapte likeverd er jeg mer usikker på.

Bernt H. Lund, lektor og senere rektor ved NKSS på 60-tallet, fikk et FN-stipend for å studere sosialarbeiderutdanningen i USA og Canada, og reiste også til England. Disse studiene inspirerte hans utredning, som av skeptikerne og motstanderne ble kalt «Bernts lille Røde» (etter Maos Lille Røde). Mange av dem mente den fungerte som bibel både for studenter og lærere ved skolen. Sosialt arbeid ble i boken beskrevet som «..å bearbeide forholdet mellom individene og deres sosiale omgivelser med sikte på å legge forholdene til rette for menneskers sosiale fungering…».

Det var til dels stor uenighet om hva sosialarbeidere skulle konsentrere seg om, kanskje særlig innenfor utdanningsinstitusjonene. Hvor mye casework skulle det undervises i, i forhold til samfunnskunnskap? Da NKSS fikk ny rektor, Audun Ervik, utviklet det seg til en slags stillingskrig mellom metodefagslærerne som var utdannede sosialarbeidere på den ene siden, og rektor og hans støttespillere som la mer vekt på forvaltningsrollen på den andre siden. Denne striden smittet også over på studentene, og det var livlige dager. Flere av metodefagslærerne sa opp sine stillinger.

Veiledning både på individ- og gruppenivå var sentralt både i utdanningen og i praksis. Undervisningen i individuelt sosialt arbeid og gruppearbeid foregikk i smågrupper, hvor man tok utgangspunkt i kasuistikker. Man hadde tid til å reflektere og kjenne sine motiver og væremåter. Flere av de intervjuede forteller at det er mye de har glemt fra utdanningstiden, men arbeidet i smågruppene med erfarne sosialarbeidere som lærere, huskes.

BALANSEN MELLOM individuelt sosialt arbeid og offentlig forvaltning har vært vaklende, og vekslet i perioder. En tid var samfunnsarbeid en populær metode, også fordi den metoden ble fokusert i en tid hvor studentene var politisk radikale. Sosialarbeidere hadde arbeidet for å påvirke politikere og byråkrater i mange år, noe de beskriver i intervjuene, nå ble det et eget metodefag.

Det var mange retninger i faget; Nettverksarbeid, Reflekterende team, bruk av Systemteori i familiearbeid, det over omtalte Social casework, Gruppebehandling, Oppsøkende arbeid, for å nevne kanskje de viktigste.

Veiledning i det utøvende sosiale arbeidet sto sentralt, og systematisk veiledning var noe mange sosialarbeidere skaffet seg. Det ble en trygghet i yrkesutøvelsen, og er kanskje for lite vektlagt de senere år.

Bokens sterkeste side er den som levendegjør engasjementet, innsatsviljen, oppfinnsomheten og pliktfølelsen hos våre forgjengere. At forfatterne kjenner stolthet over forgjengerne er tydelig, for å sitere Vinje: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd».

Bokens oppbygging henger ikke helt sammen. Intervjuene med sosialarbeiderne og forholdene de arbeidet under er godt beskrevet. Men siste del av boken blir en sammenblanding av før og nå, med et visst nostalgisk sødmepreg, og får mye preg av høyttenkning. Det har gått flere tiår siden de første profesjonelle sosialarbeiderne startet sin yrkeskarriere. Mye har skjedd i det norske samfunnet siden det, både økonomisk og kulturelt.

«Personen i situasjonen», som fremdeles har gyldighet når det gjelder arbeidet med klienter og brukere, kunne også vært anvendt på yrkesutøverne.

11.12.2019
21.04.2022 08:33