JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Kunsten å mekle

Universitetsforlaget

30.11.2016
21.04.2022 10:53

Anmeldt av
Ellen Syrstad

Høyskolelektor/phd student, VID vitenskapelige høgskole

Om boka

Grethe Nordhelle: Høykonflikt. Utvidet forståelse og håndtering via mekling. Oslo: Universitetsforlaget 2016

I Grethe Nordhelles nye bok «Høykonflikt» presiserer hun at dette er en bok som nettopp handler om høykonflikt. Boken er rettet mot fagfolk som mekler, og studenter i familieterapi og konflikthåndtering. Det tror jeg er en klok presisering. For som forfatteren selv sier, mekling i høykonflikt krever solid erfaring og kompetanse. Det kan en ikke forvente at bachelorstudenter har. Dette presiseres også i boka, ved at den ikke tar mål av seg å gi en uttømmende beskrivelse av meklerferdigheter, og at den bør suppleres av grunnbøker i mekling. Boka er lettfattelig skrevet, den har god struktur, er lett å følge og kapitlene bygger på hverandre med naturlige og gode overganger.

Forfatteren er nokså overbevisende i sin skrivestil, og bruker sin faglige tyngde til å markere klare standpunkter. Jeg lurer på om forfatteren kanskje kunne fått frem sine poenger like godt ved å stille flere spørsmål og diskutere dem. For eksempel står det på side 33: «Manipulasjon er en særlig utfordrende maktubalanse å avdekke. Dersom mekler ikke oppdager dette, har hun ingen sjanse til å balansere en slik maktubalanse og hjelpe den som trenger å styrkes i prosessen». Forfatterens refererer til aktuell forskning, men mesteparten av innholdet er hentet fra forfatterens egne praksiserfaringer. Det gjør også at noen påstander kan synes å mangle belegg. For eksempel på side 42, om transformativ mekling: «Denne tilnærmingen har hatt vind i seilene gjennom en del år selv om en del meklere er skeptiske til deres absolutte standpunkter». Dermed kan en del av boka være problematisk å bruke som kildehenvisning i akademiske tekster. Men det er ikke sikkert det er det som er målet med boka.

Forfatteren beveger seg inn i tanker fra systemteorien, med sirkulær forståelse og ved å åpne opp for en spennvidde av forklaringer. Samtidig åpnes det opp for å diagnostisere partene, der de relasjonelle forklaringene bortfaller og de individuelle legges til grunn. Dette er noe som kan være ekstra utfordrende i mekling. Dermed tenker jeg på den ene siden at ja, det kan være nyttig å ha noe kunnskap om diagnoser og personlighetskjennetegn, men at faren ved dette er at det kan føre til en uheldig diagnostisering som låser en konflikt ytterligere. Samtidig er det vel kanskje nettopp i høykonflikter man viser frem sine aller dårligste sider. Dette leder over i diskusjonen vanskelige personer eller bare vanskelige situasjoner, der forfatteren tar et klart standpunkt i at det finnes vanskelige personer.

En presis definering av begrepet høykonflikt blir bevisst ikke gitt, og forfatteren begrunner hvorfor. Forfatteren er mer opptatt av de typiske kjennetegnene. Kjennetegnene som beskrives ser ut til å være kategorier hentet fra egen praksiserfaring. Videre går forfatteren inn på situasjoner der en ikke bør mekle. Dette er en god innramming. Rikelig bruk av eksempler gjør boka morsom å lese og lett å følge.

Det skisseres noen kategorier for å analysere årsakene til høykonflikt, og her brukes gode metaforer. For eksempel bruker forfatteren eventyret Kjærringa mot strømmen som en gjennomgående metafor til å forklare konflikt. En del av disse analysene har vært omhandlet i tidligere bøker om konflikt, men når forfatteren utdyper en av årsaksforklaringene bak høykonflikt - intoleranse i et eget kapittel, tenker jeg dette er nytt. Hun bruker dagsaktuelle eksempler som terroraksjoner, og nyttiggjør seg av historien om Hypatia av Alexandra som metafor. Her synes jeg forfatteren balanserer det relasjonelle og det individuelle perspektivet på en god måte, da intoleranse kan forstås som begge deler.

I de tre neste kapitlene snakker hun om tillit, personlige egenskaper hos mekler og maktbalansen i meklingsrommet. I disse kapitlene beveger hun seg mer mot det relasjonelle, både mellom partene og mellom mekler og partene. Her kobler forfatteren seg på de relasjonelle temaene også forskningen viser betydningen av, og gjør det til interessant lesning. I kapitlet om sterke emosjoner kommer forfatteren med eksempler på gode spørsmål å stille som mekler. Her øser hun av sin egen lange erfaring som mekler ved å dele gode eksempler fra praksis. Hun beskriver en nokså direkte meklerstil.

Deretter følger to kapitler om konflikter i arbeidslivet, der forfatteren innleder med å beskrive noe hun hevder er generelle ledelsesutfordringer i vår tid. Her reflekteres det, og gis forklaringer på hvorfor hun mener en del ledere er vanskelige, og er i utfordrende og krevende roller. Dette knyttes til vår tid og er interessant lesning. Likevel hadde jeg også her ønsket meg en noe større undring knyttet til ting hun selv har observert og tenkt over, og at dette kunne vært en vel så god måte å få frem sine poenger på, samtidig som hun fikk meg som leser til å tenke videre. På side 138 står det: «En del slike ledere som jeg har erfart i min praksis har mindreverdighetskomplekser overfor sine underordnede som er langt dyktigere fagpersoner med bedre faglig kompetanse enn dem selv». Og utfra det trekkes en slags konklusjon om at: «Hvis lederen har mindreverdighetskompleks, vil dyktige ansatte representere en trussel mot slike lederes selvbilde». Deretter illustreres et eksempel på dette.

I siste kapittel tar forfatteren for seg meklertradisjonen transformativ mekling, som hun beskriver godt og tegner et kritisk bilde av. Dette er en meklertradisjon som fremhever betydningen av å jobbe med relasjonen fremfor selve konflikten. En mer terapeutisk måte å mekle på. Det konkluderes i, en for meg fornuftig tanke om å være metodisk fleksibel som mekler.

I epilogen refererer forfatteren til de velkjente ordene til Ibsen: «Det du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt». Dette synes jeg også er fine ord som kjennetegner forfatterens engasjement for meklingsfeltet. Grethe Nordhelle har vært, og er en nestor innenfor meklingsfeltet, og til tross for noen svakheter som jeg har påpekt, tenker jeg dette er en viktig bok fra en fagperson med et enormt engasjement og stor tyngde innenfor meklingsfeltet.

30.11.2016
21.04.2022 10:53