Kunst og kunnskap om barn utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep

Anmeldt av
Siri Søftestad

Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Sørlandet Sykehus

siri.softestad@sshf.no

Om boka

Bok Hanne Johnsen (red.). «Vekst i det vanskelige. Utsatte barns liv og fortellinger.» Gyldendal Akademiske 2013

FØRSTEINNTRYKKET AV denne boka er ubestridelig: Den er vakker. Det varme oransje omslaget med fonter som minner om personlig skriftstil og en barnetegning av et rødt hus, gjør boken estetisk innbydende. Det lett gulnede papiret og designerens valg av veksling mellom ulike skrifttyper bidrar til å opprettholde førsteinntrykket når jeg begynner å bla i boka. Seriene av fotografier og barnetegninger løfter bokas formidlingskraft utover det en ren skriftbok har muligheter til. Som ansatt i ABUP ved Sørlandet Sykehus ligger kombinasjonen kunst og faglig formidling mitt hjerte nær. ABUP har en uttalt målsetting om å benytte og inkludere ulike typer kulturuttrykk i arbeidet med å bringe kunnskap om psykisk helse og uhelse til fagpersoner så vel som til allmennheten. Vekst i det vanskelige gjør nettopp dette. «Redaktøren søker å bygge bru mellom kunsten, dokumentarfortellingen og barnevernfaget, fordi de utdyper hverandre», skriver Torvald Stoltenberg i sitt forord.

PÅ BOKAS BAKSIDE kan vi lese at redaktør Hanne Johnsen har fotografert og intervjuet utsatte barn og unge, noen av dem har hun fulgt i fire år. Barna deler sine erfaringer og hardt ervervede kunnskaper om frykt, vold, rus og omsorgssvikt, men også sine opplevelse av utvikling, mestring og håp. Barna er fra Russland. Noen bor på institusjon. Noen bor hjemme. Foreldrene drikker, slåss, slår, ignorerer, forsvinner, svikter. Hun har dokumentert krenkelser av barn og barnas vanskelige livsvilkår slik de ses fra barns perspektiv. Dette har hun gjort ved hjelp av virkemidler som treffer både fornuft og følelser. Barns fortellinger kan ikke diskuteres. De står som hugget i stein. Som leser kan man ikke vike unna. Det blir vanskelig å skape en behagelig distanse til barnas lidelser. Hanne Johnsens egne «fieldnotes», samt referatet fra samtalen hennes med en leder for avdeling for midlertidig opphold for mindreårige, har samme virkning. Hun holder oss fast i nærheten til barna med sine personlige, usminkede beskrivelser. Barnetegningene i farger og hennes egne sort-hvitt fotografier styrker og kompletterer tekstene samtidig som de har sin egen kraft til å formidle et budskap. Vi får del i et mangfold av menneskelig følelser og samspill. Noen bilder kan jeg hvile i, mange vekker smilet, mens andre fyller meg med dyp tristhet. I tillegg presenteres fotografier med motiver som gir meg assosiasjoner til hvor urettferdig ulike barns oppvekstkontekster kan være. Bildet av dagslyset som skinner gjennom et vindu dekket av hvite flortynne blondegardiner formidler en atmosfære som skiller seg betydelig fra bildet av raden av firkantede murblokker bak et sort nettinggjerde i grå tåke.

HVEM ER HANNE JOHNSEN? På hennes hjemmeside leser jeg at hun fullførte en Bachelor of Fine Arts ved University of Canterbury, New Zealand i 2003. Fra 2004 til 2007 jobbet hun for CCS Disability Action for å lage «Our stories».  Hun ble nominert til World Press Joob Swart Masterclass i 2006. I 2009 vant hun første prisen i kategorien «kamerabasert kunstner og dokumentarfotografer» ved Fotografiens dag. Mellom 2007 og 2013 har Johnsen utelukkende jobbet med prosjektet Vekst i det vanskelige, som altså har resultert i denne boka, samt i filmen The White Crow, produsert i 2013. I introduksjonen til boka skriver Johnsen, henvendt til barna: «Jeg gikk i møte med dere med hjertet først, og lærte mye! Og når jeg delte mine erfaringer med fagpersoner, så ga de meg begreper og knagger som igjen åpnet døra til ny forståelse for hva dere faktisk hadde delt med meg».

Som bidragsytere til boka har Hanne Johnsen valgt fagpersoner med ulike utdanninger som har jobbet med og forsket på utsatte barn. Disse formidler kunnskap og faglige refleksjoner i det som benevnes som essays og som for meg framstår som analyser av og kommentarer til det en av bidragsyterne så slående kaller Hannes bok.

I KAPITTEL 1 bidrar Øyvind Kvello med en presentasjon av fagbegreper som sosial arv, risiko- og beskyttelsesfaktorer og tilknytning, som kan være nyttige for å forstå barn utsatt for omsorgssvikt og prosesser knyttet til å plassere barn utenfor hjemmet. Videre skriver Jelena Grigorenko meget kortfattet om gener, epigenom og omsorg. I kapittel 2 tar Are Evang for seg begrepene vold, traume og risiko og beskriver mekanismene bak psykologiske traumer. Han beskriver barns tilpasning til volden og hvordan tilpasningen både er nødvendig for å overleve samtidig en risiko i seg selv. Kari Killén viser via eksempler fra boka hvordan følelsesmessig og materiell vanskjøtsel og psykiske og fysiske overgrep fører til tilknytningsforstyrrelser. Hun peker på behovet for kompenserende tilknytningspersoner for å gi utsatte barn alternative erfaringer av kontakt, samspill og forutsigbar trygghet. Ulrika Håkansons bidrag retter seg mot det gjennomgående temaet i barnas fortellinger, nemlig omsorgspersonenes alkoholmisbruk. Hun peker på det betydningsfulle poenget at de fleste alkoholmisbrukende foreldre sier at barna ikke vet om at de drikker, mens barna kan fortelle detaljert om foreldrenes alkoholproblemer og hvordan dette vekker angst, sorg, frykt, sinne og avmakt i dem. I Kapitel 3 finner vi et bidrag av Jelena Botsjarova som ser på barn-voksen relasjoner i lys av humanistisk psykologi som sier at enhver person er verdifull og unik, og ønsker å få realisert sitt potensial. Hun vektlegger tre momenter for voksne som ønsker å skape tillitsfulle relasjoner til barn; forståelse, oppmerksomhet og respekt. Dette til forskjell fra å møte barnet med konfrontasjon, krav og mangel på interesse. Haldor Øvreeide fortsetter med sin tekst om barns evne til samspill og meningsdannelse. Han mener at barn har en naturgitt, intuitiv omsorgsforventing og kompetanse til å yte omsorg. Barn har en robust egenskap for menneskelig dialog, det vil si anlegg for å bygge felles mening og forståelse av seg selv, verden og sammenhenger rundt seg i samspill med andre. Dialogen med nære voksne blir dermed den sentrale arenaen for psykologisk utvikling og modning. Anne Margrete Flåm analyserer barnas fortellinger i lys av forståelsen av at barn resonnerer og aktivt velger ut hvilke veier de ser det er mulig å gå på tross av store påkjenninger. Hvert barn er en forskende stifinner og den beste veiviser i innsyn i deres forskende handlinger. I det siste kapitlet har først Igor Grigovitsj skrevet om utfordringene knyttet til å avdekke vold fra sitt ståsted som kirurg på et barnesykehus i Russland. Deretter trekker Pål Christians Bergstøm inn det nære og langsiktige norsk-russiske samarbeidet om utsatte barn og unge. Med utgangspunkt i programmet Children and Youth at Risk 2008-2015 fokuserer han spesielt på tilrettelegging av gode samspill mellom utsatte barn og voksne med omsorgsoppgaver. Han peker på viktigheten av å få fram både voksenperspektiver på, og barnas egne opplevelser av, god samspillskvalitet. Juristen Kirsten Sandberg er siste forfatter ut med sitt essay om barns beste og barns medbestemmelse i lys av FNs barnekonvensjon. Med utgangspunkt i bokas barn drøfter hun hvordan barns synspunkter kan inkluderes og vektlegges, men ikke nødvendigvis bli avgjørende for, de bestemmelser som tas i barns liv.

FAGTEKSTENE varierer noe både i litterær og faglig kvalitet. I tillegg savner jeg en drøfting av det skrikende fraværet av seksuelle krenkelser i barneberetningene. Fraværet nevnes i en setning av en av forfatterne som skriver at det er sannsynlig at barna har vært utsatt også for slik voksenatferd. To og en halv side tar opp temaet seksuelle overgrep, de kunne med fordel vært strøket fordi de i all sin knapphet feilinformerer leseren om et komplekst samfunns- og folkehelseproblem.

TIL SAMMEN bistår de profesjonelle imidlertid Hanne Johnsen i hennes hovedmålsetting med boka, nemlig å formidle utsatte barns kunnskaper, meninger, håp og behov, slik at vi kan få større forståelse for hvordan de har det og hvordan vi kan trygge deres barndom. Det er mulig boka ville profitert på et strammere design? En mulig løsning kunne vært at Hanne Johnsens arbeid hadde stått alene med kun én avsluttende tekst som sammenfattet og analyserte hennes og barnas fortellinger i et faglig perspektiv. På den andre siden har mangfoldet av faglige bidrag den funksjon at de trekker linjer fra de russiske barna til de barna vi møter i våre sammenhenger. Are Evang poengterer dette i sin ingress: «Vi fristes til å bagatellisere og finne forsonende trekk. Kanskje er de så vant til det at det ikke gjør så stor skade. Muligens er de robuste på en annen måte. Det er en annen familie, en annen kultur, et annet land, en annen verden. Det gjelder ikke oss, på ordentlig. (…) Men vold er vold, skade er skade og redde barn er redde barn». Med disse ord er anbefalingen gitt: Ha boka i hylla di. Ta den fram med jevne mellomrom. Del den med kolleger. La barnas stemmer – formidlet i ord, tegning og fotografi – inspirere og motivere til aktiv handling for andre barns beste.