Kultursensitiv forståelse

Anmeldt av
Laila Granli Aamodt

Sosionom og cand.polit. i sosialt arbeid.

lailagranli@hotmail.com

Om boka

Cecilie Javo. Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer. Transkulturell forståelse, veiledning og behandling. Universitetsforlaget 2010

Norge er i dag et flerkulturelt land med mange forskjellige minoriteter: urfolk, nasjonale minoriteter og migranter fra ulike land. Hvordan fagfolk møter dette kulturelle mangfoldet, er et spørsmål som har fått stadig økende oppmerksomhet.» Med disse ordene formidler forfatteren, Cecilie Javo, hvorfor boken Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer bør vekke interesse hos oss fagfolk. Javo sier at boken er ment for studenter i grunn- og videreutdanninger i helse- og sosialsektoren og innenfor de ulike fagfeltene.

Boka er inndelt i sju hovedkapitler hvorav de fire første gir en grundig innføring i begrepsbruk og forskningsbasert kunnskap om kulturens forskjellige uttrykk og hvordan atferd og atferdsvansker kan sees og forstås forskjellig, avhengig av vår kulturelle bakgrunn.

De siste tre kapitlene omhandler handlingsaspektet. Hvordan møte barn og unge i etniske minoritetsfamilier på en kultursensitiv måte? Hvordan tilrettelegge hjelpetjenestene slik at også familier med annen kulturell bakgrunn enn «den norske» kan kjenne seg forstått og møtt? Og framfor alt: Hvordan kan vi forebygge atferdsvansker hos barn og unge i minoritetsfamilier?

Boken bygger på forfatterens doktorgradsavhandling og senere forskning på barneoppdragelse og atferdsproblemer hos barn og unge i samisk og norsk befolkning. Javo, som er utdannet barnepsykiater, har de siste 25 årene arbeidet med barn og unge og deres familier innenfor psykisk helsevern for barn og unge i Finnmark. Hun er overlege ved Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern (SANKS) – i Karasjok og kjenner den samiske kulturen godt.

Så er spørsmålet: Har hun lykkes i sin intensjon om å øke fagfolks transkulturelle forståelse? Vil vi i helse- og sosialsektoren møte minoritetsfamilier med en annen kultursensitiv forståelse etter å ha lest denne boken? Jeg venter med svaret.

Javo redegjør i første kapittel for noen av de mest sentrale begrepene innenfor fagfeltet kultur og etnisitet. Det gjør hun med stor grundighet. Hun minner for eksempel om at begrepet etniske minoriteter også inkluderer urfolk og nasjonale minoriteter i tillegg til innvandrere. I dette kapitlet får vi en grundig innføring i samenes bosetting og historie i Norge.

Javo formidler interessant forskningsbasert kunnskap om hvordan det å tilhøre en minoritetsgruppe påvirker folks helse. For eksempel er forekomsten av psykiske problemer hos voksne omtrent tre ganger høyere for innvandrere enn for befolkningen forøvrig. Når det gjelder den samiske befolkningen viser studier at samiske kvinner som bor utenfor det samiske forvaltningsområdet rapporterer dårligere helse enn de som bor innenfor. Forklaringen kan henge sammen med opplevelsen av å føle seg diskriminert og undertrykt. Det er et varsku når vi vet at helseforskjellene i Norge er stadig økende.

Spesielle helseutfordringer forekommer blant etniske minoriteter som samer og innvandrere. Men Javo advarer oss mot å sammenblande sosioøkonomiske forhold og etnisk bakgrunn når vi skal forklare forskjeller i helsetilstand. Faren er at vi lett kan tillegge en etnisk gruppe egenskaper og atferd som i virkeligheten skyldes sosial klasse eller fattigdom, noe som kan befeste fordommer og negative oppfatninger.

Også begrepet etnisitet og etnisk identitet blir inngående behandlet. Her levendegjør hun stoffet ved å gjengi deler av en samtale med en ungdom fra Vietnam. Dette grepet kunne hun med fordel ha gjort mer av, å knytte teori og praksis tettere sammen. Forfatteren tar fram ulike forståelser av begrepet og konkluderer med, slik jeg forstår henne, at kultur handler om menneskers idéverden og verdigrunnlag. Kultur er fellesskapet av ideer, verdier og normer som et samfunn har, og som det forsøker å føre videre til neste generasjon, skriver Javo. Under dette hovedavsnittet tar hun for seg individualistiske kulturer i motsetning til kollektivistiske kulturer. Avsnittet anbefales for praktikere som arbeider med minoritetsfamilier.

Avsnittet om begrepene enkulturasjon og akkulturasjon mener jeg forfatteren med fordel kunne ha tatt en ny gjennomgang av. Denne delen av boka er etter min mening for tettpakket og derfor tung å lese. Faren er at lesere, som i utgangspunktet er interessert i å skaffe seg kunnskap om dette viktige fagområde, legger bort boka.

Kapittel to, som handler om barneoppdragelse i et kulturelt perspektiv, var for meg mer interessant og dermed lettere tilgjengelig. Et sentralt avsnitt i kapitlet handler om foreldres forventinger til barn på ulike alderstrinn. Her henviser hun til islamsk barneoppdragelse. For meg var dette ny kunnskap. Likeledes ville jeg ha hatt særdeles god nytte av avsnittet om barneoppdragelse i kollektivistiske og individualistiske kulturer. Som Javo påpeker, må det være en stor utfordring å tilpasse barneoppdragelsen til en ny og dominerende kultur uten å miste sin egen kulturs kjerneverdier. Viktig er også påminnelsen om at råd og anbefalinger som for eksempel gis av helsestasjonene bygger på kunnskap fra vestlige kulturer. Dermed er denne kunnskapen ikke alltid tilpasset normer og praksiser i minoritetskulturer.

Siste del av kapitlet er utdrag fra Javos eget forskningsarbeid blant samiske og norske småbarnsforeldre i Finnmark. Resultatene er interessante. Særlig fant jeg det interessant at samiske barn ble oppdratt til større selvstendighet enn norske barn. Likeledes at samiske foreldre fant det verdifullt å lære barna selvkontroll og psykisk styrke gjennom herding. I det hele tatt viste det seg at det var stor forskjell mellom norske foreldres kontrollmetoder og samiske.

Forfatteren deler her noen refleksjoner med oss lesere. Hun påpeker at samiske foreldre befinner seg i en situasjon der de på den ene siden må holde på sin egen kulturs verdier og praksis og samtidig tilpasse seg verdier og praksis i en moderne, vestlig verden. Dette, mener forfatteren, er som å skulle ri to hester på en gang. I en slik situasjon har samene god nytte av sin selvstendighet og uavhengighet. Den samme egenskapen som var nyttig for å takle et barskt klima og hard natur, er i dag nyttig for å motstå det massive akkulturasjonspresset fra det norske samfunnet. Å stole på seg selv og sin egen bedømming er fortsatt nødvendig for å holde på en samisk identitet. På dette tidspunktet i boken var den personlige stemmen fra Javo nokså etterlengtet.

Kapittel tre tar for seg atferdsproblemer hos barn i et kulturelt perspektiv. Her redegjør Javo for noen sentrale begreper knyttet til atferdsproblemer hos barn og unge. Hun ønsker å bidra til at profesjonelle blir mer presise i sin begrepsbruk. Men videre i dette kapitlet gjør forfatteren meg usikker. Hvem er det hun henvender seg til når hun skriver om epidemiologisk kartlegging av barn med atferdsproblemer og forekomsten av atferdsproblemer hos barn blant etniske minoriteter? For meg virker det som om hun her glemmer målgruppen for boka og at hun primært henvender seg til «medforskere» og spesielt interesserte. Jeg savner en tydeligere utvelgelse av hvilke undersøkelser og studier som er interessante for bokas målgruppe.

Kapitlet avsluttes med en gjennomgang av ulike forståelsesmodeller for utvikling av atferdsproblemer og behandlingsformer. Her synes jeg Javo blir for refererende og dermed overfladisk.

Kapittel fire omhandler sammenhengen mellom kultur, barneoppdragelse og atferdsproblemer. Her finner vi presentert viktig forskningsbasert kunnskap som er interessant for alle profesjonelle, enten de er praktikere eller studenter.

Kapittel fem er mer praktisk orientert. Her forsøker Javo å formidle hva det innebærer å danne seg en kontekstuell forståelse av atferdsproblemer hos etniske minoritetsbarn. Dette er nyttig, for ikke å si nødvendig, kunnskap for praktikere. Hun skriver at det ene er å forstå familiens kulturbakgrunn. Det andre er å forstå familiens minoritetssituasjon, det tredje er å forstå hvordan disse to elementene interagerer og innvirker på barnets problem. Javo påpeker med rette at når barn og unge henvises til hjelpeapparatet, møter de vanligvis fagfolk med majoritetsbakgrunn. Derfor påhviler det oss et ekstra ansvar å bevisstgjøre oss våre verdier, holdninger og forforståelser. Men hun minner oss også om at det er viktig for profesjonelle å undersøke familienes forhold til hjelpeapparatet.

Bruk av tolk gis også oppmerksomhet, og det er nyttig å få presentert noen regler for bruk av tolk. Også bruk av minoritetsrådgivere virker som et godt råd for å forstå kontekstuelle forhold i tillegg til det rent språklige. Slutten av kapitlet er viet utredningsmetoder og verktøy i forhold til barn med atferdsproblemer. Dessverre tilhører jeg dem som generelt er noe forbeholden til utstrakt bruk av ulike kartleggingsinstrumenter i undersøkelser av barn og unge. Min forbeholdenhet er knyttet til at tilnærmingen kan bli for teknisk i tillegg til at de kontekstuelle forholdene til barnet lett blir utydelige eller borte. Likeledes kjenner jeg en viss skepsis til bruken av såkalte kulturmanualer i utredningen av barn i minoritetsfamilier, fordi manualbaserte intervjuspørsmål raskt kan lede oss til å føre «spørsmål-svar»-samtaler framfor reflekterende samtaler. Om den ene formen får fram tilleggsinformasjon som gjør diagnostiseringen mer pålitelig enn den andre, slik Javo hevder, er jeg ikke så sikker på. Derimot vil alle fagfolk som arbeider med minoritetsfamilier ha stor nytte av å lese Retningslinjer for kultursensitiv behandling.

Til sist, i kapittel seks, stiller Javo spørsmålet hvilke virkemidler som er nødvendige for å sikre etniske minoriteter gode helse- og sosialtjenester på linje med etniske nordmenn. Det er et svært sentralt spørsmål som flere enn Javo burde være opptatt av. Hvis målet er at alle barn og unge skal ha lik tilgang til helsetjenester i Norge, må ulike grupper behandles ulikt for å bli møtt likeverdig. Kapittel sju handler om forebyggende arbeid og tverrfaglig samarbeid.

Så tilbake til spørsmålet: Har Javo lykkes i sin intensjon om å gi fagfolk i helse- og sosialsektoren en fagbok som kan bidra til bedre kultursensitivitet i arbeidet med familier fra andre kulturer? Som jeg har vært inne på, gir boka en god og grundig bredde og dybdekunnskap om temaet. Men blir hun for sjenerøs i sin iver etter å formidle forskningsbasert kunnskap samtidig som hun utelater de praktiske eksemplene? Jeg mener det. Det gjør at noen partier i boka fort kan bli kjedelige å lese, særlig fordi hun ikke sikrer seg en løpende dialog med leseren. Men det betyr ikke at boka er uinteressant eller at den ikke dekker et kunnskapsbehov både i grunn- og etterutdanninger innenfor helse- og sosialsektoren.