Kritisk refleksjon i sosialt arbeid – hva, for hvem og hvordan?

Anmeldt av
Åse Vagli

Førsteamanuensis i sosiologi, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

aase.vagli@uis.no

Om boka

Gurid Aga Askeland (red.). «Kritisk refleksjon i sosialt arbeid». Universitetsforlaget 2011

Hvordan synliggjøre taus kunnskap, maktformer og styringsformer som er virksomme i sosialt arbeids praksis? Boka Kritisk refleksjon i sosialt arbeid utforsker mulighetene for bevisstgjøring og endring av praktisk handling i sosialt arbeid via metoder knyttet opp til kritisk refleksjon. Boka inneholder systematiske teoretiske og metodiske bidrag for forståelse av hva kritisk refleksjon er og hva det kan være i sosialt arbeid. Boka bidrar også med konkrete eksempler og erfaringer fra systematisk gjennomføring av forskningsprosjekter som knytter seg opp til kritisk refleksjon.

Nina Lykke sitt bokomslag gir en god intuitiv illustrasjon på hensikten med boka. Boka er kledd i en lysegrønn farge, med tittelen skrevet i rødt og hvitt. En kan se det slik at det røde er det kritiske, det hvite er den rene og gode refleksjonen, bokas grønne bakgrunn kan en se på som håpet om endring som ligger til grunn for kritisk refleksjon.

BOKA PRESENTERER seg i forordet som et svar på HUSK-prosjektenes målsetting om å dokumentere og utvikle sosialt arbeids praksis i samarbeid mellom forskere og praktikere ved hjelp av et systematisk forskningsblikk. Boka er også et ledd i å oppfylle publiseringskravet i HUSK-prosjektet.

HUSK-målet om å inkludere brukeren har ikke prosjektene i boka etterkommet. Her er brukeren representert via sosialarbeideren og i et ideologisk utgangspunkt fra kritisk teori med intensjon om frigjøring av klienten via sosialarbeideren.

Boka kan også sees i lys av St. meld 13 (2011-2012) Utdanning for velferd, samspill i praksis. Her etterlyses praksisnær forskning i samspill mellom utdanning, forskning og arbeidsliv som elementer for gjensidig økt kvalitet i tjenestene og i utdanningene.

Boka er en artikkelsamling på 199 sider inkludert litteraturliste og indeksliste. Boka har 11 kapitler og to forord: ett fra Arbeids- og velferdsdirektoratet forfattet av Joakim Lystad og ett fra Jan Fook som er en nestor i forskning på kritisk refleksjon internasjonalt. Litteraturlisten til boka inkluderer 19 referanser til arbeider av Jan Fook, så hun er også bokas dominerende inspirator. Jan Fook har også vært tilknyttet HUSK-prosjektet.

GURID AGA ASKELAND er redaktør og forfatter av 4 kapitler alene. Hun har også skrevet avslutningskapitlet sammen med Elisabeth Mariann Oskarsen og Gudny Unhjem som representerer praktikerne i artikkelsamlingen. Forfatterne ellers er Elsa Døhlie, Kirsti Gjeitnes og Inger Marii Tronvoll, Kristin Viggen og Mari Nordstrand, Anne Moe og Riina Kiik, Ann Christin Eklund Nilsen, Solveig Sagatun og Ragnhild Hansen. Sammen representerer de 13 forfatterne lang erfaring som sosialarbeidere, forskere og lærere. Forfatterne er knyttet til Nav Oslo, Diakonhjmmets Høgskole i Oslo, Høgskolen i Oslo og Akershus, Agderforskning, Universitetet i Agder, NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Her er altså både forskere og praktikere representert, men ingen brukere. Forskerne har kompetanse som Ph. Student, Cand. Polit, høgskolelektor, førstelektor, førsteamanuensis og dosent.

Redaktør Gurid Aga Askeland har skrevet innledningskapitlet hvor hun gjennomgår strukturen og intensjonen med boka. Hun har også skrevet de påfølgende tre kapitlene som presenterer det teoretiske rammeverket for kritisk refleksjon. I disse kapitlene knyttes det an til kritisk teori fra Frankfurterskolen med blant andre Jürgen Habermas. Poenget som framheves er at kritisk teori er knyttet til kunnskapens mulighet til å frigjøre folk til å ta kontroll over eget liv og til å engasjere seg politisk for å endre samfunnet og fremme sosial rettferdighet. Tre stikkord presenteres som sentrale for kritisk teori: avsløring, frigjøring og sosial endring.

DEL 2 AV BOKA inneholder 7 kapitler med eksempler på kritisk refleksjon i praksis og refleksjoner over erfaringene.

• Kirsti Gjeitnes og Inger Marii Tronvoll skriver om refleksjonsgrupper i Nav.

• Kirstin Viggen og Mari Nordstrand skriver om bruk av kritisk refleksjon i veiledning ved hjelp av Lehmanns modell.

• Ann Christin Ekland Nilsen skriver om kritisk refleksjon og koordinatorrollen i tverrfaglig samarbeid, hvor en også brukte forumteater som tiltak.

• Solveig Sagatun skriver om makt i relasjonen tjenesteyter-bruker.

• Ragnhild Hansen skriver om å oppdage hvilke briller man har på og utfordringer knyttet til selvrefleksjon.

Gurid Aga Askeland, Elisabeth Mariann Oskarsen og Gudny Unhjem skriver avslutningskapitlet om holdninger og handlinger og bevisstgjøring gjennom kritisk refleksjon. De oppsummerer her også sine erfaringer med bruk av kritisk refleksjons prosjekter i en forskningsramme.

Refleksjonsbegrepet blir utdypet i innledningskapitlet. Det vises til Schøn og begrepet «dobbelsløyfe»-læring som foregår ved å stille kritiske spørsmål i kontrast til «enkeltsløyfe»-læring som foregår når en ukritisk lærer seg rutiner og prosedyrer i en organisasjon. Her kunne en etter min mening også rett og slett ha referert til fenomenologisk og hermeneutisk teori som er en grunnleggende teori for kvalitativ forskningsmetode og også for sosialt arbeid. Når poenget er å knytte forskning og sosialt arbeid sammen vil det være nyttig å bygge på felles vitenskapsteoretiske tilnærminger.

MAKT ER ET sentralt tema i boka. Innledningskapitlet understreker at utforskning av den sosiale praksis søker etter nye innfallsvinkler for å avdekke og forstå maktrelasjoner. Indekslista viser 10 treff på makt, ett treff på diskurs og ett treff på definisjonsmakt.

Maktbegrepet slik det framstilles i det første teorikapitlet er til dels misforstått og også noe uklart presentert. Det refereres her til Foucault, men forklares slik: «ein utøver makt som eit middel til å nå eit mål og til å få igjennom viljen sin sjølv der ein møter motstand» (side 29). Dette er Weber sin definisjon på makt, ikke Foucault sin maktforståelse. Denne misforståelsen er ikke bare overfladisk, men viser seg også i andre kapitler. Selv om det innledningsvis understrekes at boka knytter seg an til samfunnsfaglig kritisk teori er likevel flere prosjekter hovedsakelig knyttet til sosialarbeiderens introspeksjon. En kan da forstå det slik at det er sosialarbeideren som skal frigjøre klienten og seg selv ved kritisk refleksjon. Makt blir da hovedsakelig forstått som et relasjonelt forhold hvor det er negativt at sosialarbeiderne har makt over klienten.

Solveig Sagatun har en god refleksjon i sitt kapitel om makt ved bruk av Foucault og gjentar ikke den tankefeilen som presenteres i andre kapitler. Hun gjør via Foucault oppmerksom på at makt også er produktiv. Makt gir også muligheter for både klient og for sosialarbeider til å få ting gjort. Det er dermed i dette perspektivet ikke bare sosialarbeideren som har makt. Og makten er ikke bare knyttet opp til relasjonen mellom sosialarbeider og klient, men er viklet inn i feltets relasjoner til byråkrati, stat og kunnskap på mange nivå.

NÅR JEG HAR prøvd å gjøre oppmerksom på en tilsynelatende tankefeil i forhold til bruk av maktbegrepet til Foucault, har jeg også villet vise noe av problemet med kritisk refleksjon hvis det blir forstått som hovedsakelig knyttet til sosialarbeiderens introspeksjon og selvrefleksivt arbeid med den gode intensjonen om ikke å utøve makt over klienten. Kritisk teori med linjer fra marxisme vil også peke på problemet med strukturelle ytre forhold som fanger både sosialarbeider og klient i forhold som hindrer frigjøring. Utøvelse av sosialt arbeid er komplisert, dobbelt og med dilemma som refleksiv introspeksjon ikke alene kan løse. Boka uttrykker flere steder en intensjon om at kritisk refleksjon også skal være knyttet til samfunnsmessige faktorer, men denne leseren av boka sitter igjen med et inntrykk av at dette blir mest på det ideologiske og bekjennende nivået og ikke på det praktiserende nivået. Denne anmelder savner en mer systematisk refleksjon også over det faktum.

ET ANNET problemområde som boka synliggjør er at å integrere forskningens krav til teori med det praktiske behovet for konkrete metoder og øvelser har sine slagsider. Forskningens krav til referanser og til teoretiske redegjørelser er krevende å utforme tekstlig på en tydelig og klar måte. Jeg opplever enkelte artikler som tunge og oppstyltede med omstendelig og uklart språk og med namedropping som forstyrrende element. En kan se det slik at her ser vi problemet med koblingen mellom praktisk sosialt arbeid og akademisk publisering, som folk som jobber i forskning og undervisningsstillinger er underlagt.

Det sies fra forlaget at målgruppene for boka er studenter ved sosialarbeiderutdanningene og andre velferdsutdanninger, tilsatte og medforskere i praksisfeltet, og brukere og brukerorganisasjoner. Jeg vil anbefale å lese boka selektivt. Etter min vurdering er det heller ikke alle disse målgruppene som artiklene egner seg for. I særdeleshet syns jeg ikke at boka retter seg mot brukere. Boka framtrer i stor grad som en bok for sosialarbeidere som jobber i praksis og også for studenter i videreutdanninger som kan arbeide langs kritisk refleksive linjer med egne praksiserfaringer.

På tross av noen kritiske påpekninger fra denne anmelderen står det respekt av forfatternes arbeid for å praktisere målsettingen om aksjonsforskning og prøve å integrere forskning, teori, metode og utvikling av praksis. Det står også respekt av viktige forsøk på å utvikle metoder, bevisstgjøring og kunnskap om grunnleggende diskurser som yrkesutøverne er knyttet til i sitt arbeid. Boka presenterer mange gode ideer og innspill til hvordan konkret kritisk refleksjon kan foregå og hvilke erfaringer man gjør seg i slike prosesser.