Kritisk realisme for viderekomne samfunnsvitere

Anmeldt av

Morten Tønnessen, Professor i filosofi, Universitetet i Stavanger

morten.tonnessen@uis.no

Om boka

May-Britt Solem & Dag Jenssen (Red.) (2025). Critical Realism for Health and Social Research. Routledge.

Kritisk realisme er betegnelsen på en vitenskapsteoretisk tilnærming til hvordan vitenskapelig kunnskap kan forstås, med vekt på samfunnsvitenskap. Retningen, som ble utviklet av den britiske vitenskapsfilosofen Roy Bhaskar (1944–2014), kjennetegnes av et filosofisk rammeverk som skiller klart mellom ontologi, det vil si læren om hva som finnes, og epistemologi, læren om hvordan vi får kunnskap.

Routledge

Etter den kritiske realismens syn må verden forstås som noe som for en stor del finnes uavhengig av oss eller vår opplevelse av verden. Dette er kort sagt det realistiske synspunktet til kritisk realisme. Samtidig er retningen kritisk ved at den vektlegger at det er mulig og viktig å avdekke underliggende strukturer og mekanismer i den sosiale verden som kan hjelpe oss til å forstå sosiale fenomener. Ut fra den kritiske realismens verdensbilde kan vi forstå verden som tredelt, med våre teoretiske perspektiver på verden som et øverste lag, som en form for fortolkning av data som befinner seg på et empirisk, observerbart virkelighetsplan, som igjen springer ut av virkelige hendelser på et mer grunnleggende plan.

Med utgangspunkt i et slikt stratifisert eller lagdelt verdensbilde kan man si at verden er tilgjengelig for empirisk utforskning, men ikke alt er tilgjengelig for direkte empiriske studier, og det som skjer og det som finnes, det skjer og finnes uavhengig av om vi studerer det eller ikke. En annen måte å uttrykke den kritiske realismens grunnsyn på, er å si at denne tankeretningen kombinerer ontologisk realisme med epistemologisk relativisme. Det sistnevnte innebærer at kritiske realister anerkjenner at den kunnskapen vi har om virkeligheten er formet av vår egen posisjon i verden.

Kritisk realisme har sitt opphav i en post-marxistisk tradisjon som kan knyttes til kritisk teori, hvor frigjøring fra undertrykkende samfunnsstrukturer står sentralt. I vår samtid har kritisk realisme blitt en av hovedstrømningene innen samfunnsvitenskapelig vitenskapsteori, ved siden av positivistiske og empiristiske tilnærminger på den ene siden, og relativistiske, poststrukturalistiske og sosialkonstruktivistiske retninger på den andre siden. Sett opp mot konkurrerende vitenskapsteoretiske tilnærminger fremstår kritisk realisme som moderat eller pragmatisk i sitt forsøk på å kombinere et realistisk syn på verden med fokus på årsakssammenhenger, med en potensielt progressiv agenda i synet på etikk og samfunnsforhold.

I den vitenskapelige antologien Critical Realism for Health and Social Research står norske forskere, hovedsakelig fra OsloMet – storbyuniversitetet, bak et flertall av kapitlene, supplert av forskere fra Sverige, Storbritannia og Canada. Også bokens redaktører, May-Britt Solem og Dag Jenssen, har tilknytning til OsloMet – storbyuniversitetet. Dette er likevel en internasjonal utgivelse, skrevet for et internasjonalt publikum, på et internasjonalt nivå, noe som gjenspeiles av et avansert fagspråk uten «Broken English». Dette fortjener redaktørene så vel som de øvrige bidragsyterne honnør for.

En rød tråd i boken er anvendelse, og iblant videreutvikling, av kritisk realisme som perspektiv. En del av kapitlene kombinerer denne vinklingen med behandling av casestudier. En klar styrke ved boken er at den gjennomgående anlegger et konsistent vitenskapsteoretisk perspektiv som fremstår som et godt grunnlag for en stringent og reflektert tilnærming til metodespørsmål og forskningsdesign.

Boken er dermed slik jeg bedømmer det relevant lesning med tanke på utarbeidelse av forskningsdesign, metodologiske refleksjoner og utdyping av vitenskapsteoretisk posisjonering, i første rekke på doktorgradsnivå og for andre viderekomne forskere, men også for ambisiøse mastergradsstudenter. Den vil være spesielt nyttig for forskere og studenter som benytter seg av metodetriangulering (mixed methods), det vil si en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode, og som studerer komplekse samfunnsvitenskapelige problemstillinger.

Selv om bokens undertittel nevner både helse- og sosialforskning, har boken en tydelig slagside mot sosialforskning, og langt mindre innslag av helsefaglig tematikk. Mens de fleste av bidragsyterne har stilling ved sosialfaglige eller samfunnsvitenskapelige institusjoner, ser kun en av forfatterne ut til å ha en institusjonstilknytning som grenser opp mot helsefag. Overvekten i retningen sosial- og samfunnsfag er såpass markant at det må sies å være en tilsnikelse å fremstille dette som en bok om helse- og sosialfaglig tematikk. Slår man opp i indeksen, reflekteres dette for eksempel i at sentrale helsefaglige begreper som omsorg (care) og sykepleie (nursing) overhodet ikke er nevnt. Alt i alt avspises helserelaterte stikkord (forstått som oppslag som begynner med health…) med fire oppslag med et begrenset antall sidehenvisninger, mens stikkord med utgangspunkt i begrepet sosial (social… eller socio-…) omfatter ikke mindre enn trettifem oppslag. For lesere med en sosialfaglig bakgrunn eller orientering er dette naturligvis ikke nødvendigvis noe problem. Men jeg vil tro at lesere med helsefaglig bakgrunn som anskaffer boken på bakgrunn av hvordan den fremstilles på forsiden og baksiden, med stor sannsynlighet vil bli skuffet over mangelen på helsefaglig innhold. Boken vil likevel være noe relevant for forskere med interesse for levekår i et folkehelse-perspektiv (selv om folkehelse-perspektivet ikke er eksplisitt skrevet frem i boken).

For lesere med sosialfaglige interesser er det verd å merke seg at boken stort sett orienterer seg mot sosiale forhold, velferd og levekår, snarere enn temaer som er direkte knyttet til sosialfaglig profesjonsutøvelse. Et unntak er sosialt arbeid og sosialarbeiderrollen, som tematiseres i enkelte kapitler i boken, mens eksplisitt barnevernsfaglige perspektiver, så vidt jeg kan se, er så godt som fraværende.