Konflikt som ressurs i forskning

Anmeldt av
Inger Sofie Dahlø Husby

Høgskolelektor/Stipendiat, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling helse- og sosialfag, Program for barnevernspedagogutdanning

inger.sofie.d.husby@hist.no

Om boka

Lene Tanggaard, Fredrik Thuesen og Kathrine Vitus (red.) (2014). Konflikt i kvalitative studier. Hans Reitzels Forlag

I samtaler mellom naboer, venner og kollegaer opplever vi ganske ofte ikke å få svar på det vi spør om. Vi kjenner på mostand, den andre begynner å snakke om andre ting eller husker ikke. «På seg selv kjenner man andre» er det et ordtak som sier. Hvor mange ganger har vi ikke svart «vet ikke», «husker ikke» på spørsmål vi ikke vil svare på.

I forskning har vi tradisjon for å se på motstand og konflikt som noe vi må overvinne og komme forbi, for å få den andre (informanten) i tale. I denne boka er tekningen motsatt. Forfatterne diskuterer hvordan motstand og konflikter kan være en ressurs i forskningsprosessen. De drøfter hvordan konflikt og motstand kan bidra til å generere ny kunnskap i kvalitative studier og hvordan konflikter utfordrer etisk.

Boka består av en samling vitenskapelige fagfellevurderte artikler (antologi). Empirien i artiklene er fra intervjuer med enkeltpersoner, fokusgrupper, visuelle studier og felt arbeid. Både barn og voksne deltar. Boka består av fire deler. I den første delen knytter de begrepet konflikt an til maktrelasjoner i forskningsprosessen, og de viser hvordan ulike retninger innenfor kvalitativ forskning ser på relasjonen mellom forsker og deltager. Del to og tre beskriver ulike former for konflikt i forskningsprosessen; brudd, unnvikende svar, mangel på åpenhet hos deltagerne, og intervjuer som glir over til å bli veiledning og terapi. Del fire drøfter hvordan konflikter i forskningsprosessen er en etisk utfordring.

Boka er på dansk, men bortsett fra noen ord og utrykk som jeg sjekket ut med ordboka var den grei å forstå. Jeg vil anbefale å begynne med de to første kapitlene. Kapittel en og to var nyttige som bakgrunnsteori til å forstå de diskusjonene som kommer senere i boka. Jeg vil nevne de ulike paradigmene innenfor kvalitative metodologier og maktdynamikker i forskningsintervjuer, som særlig interessante perspektiver til diskusjonene om konflikter. Argumentasjonen for å legge mer vekt på konflikter i kvalitativ forskning var også engasjerende og utfordrende.

I del I analyserer forfatterne den kvalitative forskningstradisjonen i et historisk lys. De problematiserer den tradisjonelle oppfatningen av intervjuet som en dialog og utbredelsen forskningsintervjuer i forbrukersamfunnet.

Redaktørene av boka plasserer seg langt unna et positivistisk (klassisk) syn på kvalitativ forskning. De bekjenner seg til Angrosino og Pèrez sitt syn på kvalitativ forskning som tar til orde for at det siden midten av det 20. århundre har foregått et paradigmeskifte innenfor kvalitative metodologier; fra metode til kontekst. Redaktørene benytter begrepet kontekst-metodologi på det det nye paradigmet. Innenfor dette paradigmet blir det lagt vekt på konteksten for forskningen og prosessen mellom forsker og informant. Hvordan skapes konteksten og hvilke relasjoner etableres i forholdet forsker og informant?

De beskriver tre hovedlinjer innenfor det kontekst-metodologiske perspektivet:

1. Adler og Adler (1987) kom med den «empatiske tilgangen», hvor forsker lever seg inn i intervjupersonens verden. Mostand fra respondentene må overvinnes for eksempel gjennom å skape tillit.

2. Holstein og Gubrium (1995) kom med et postmodernistisk kvalitativt sosiologisk forskningsperspektiv; det aktive intervju. I dette perspektivet er både forsker og intervjupersoner aktive deltagere, de former det empiriske materialet sammen. Dette er en forståelse som står i motsetning til det objektivistiske og det subjektivistiske empatiske forskningsparadigmet. I det postmodernistiske og sosiologiske perspektivet sees forskningssituasjon som en forhandling.

3. Den tredje hovedlinjen er de strukturalistiske, konstruktivistiske og poststrukturalistiske teoretikerne (eksempelvis Bourdieu ,1999 og Donna Haraway,1991). Bourdieu ser på maktforholdet mellom forsker og feltdeltager som grunnleggende asymmetrisk. Forsker bestemmer tema og problemstilling for undesøkelsen, setter dagsorden for intervjuet og er den som i siste instans skriver konklusjonene. Haraway mener at vitenskapelig kunnskap er situert, hvilket betyr at kunnskap er politisk og skapes gjennom det blikk forsker ser på verden og gjenskaper den.

Redaktørene argumenterer for en konfliktbevissthet i kvalitativ metode. De beskriver en utvikling fra det å forstå forskningsrelasjoner som nøytrale og maktfrie, til det å forsøke å finne teknikker for å utligne maktasymmetrien, og til dagens situasjon hvor mange forskere anerkjenner forskningens (re)produksjon av maktrelasjoner.

Steinar Kvale, som mange av oss har et forhold til gjennom den klassiske boka Det kvalitative forskningsintervju fra 1997, er meget selvkritisk og mener at han selv og flere med ham, har vært alt for lite opptatt av maktrelasjoner og konflikter i kvalitative intervjuer. Han mener at den posisjonen en intervjuer har kan føre til krenkelser av den andres privatliv. Forskeren kan fristes til å opptre som en venn for å få informasjon. Kvale lister opp en rekke maktdynamikker som er på spill i forskningsintervjuer. Og han introduserer det han kaller for det agonistiske (konfronterende) intervju som et alternativ til det varme, personlige og konsensussøkende intervjuet. Han mener at det er direkte misvisende å referere til intervjuet som en dialog.

I del II drøfter Lene Tanggaard hvordan uenigheter som bringes til overflaten under selve intervjuprosessen kan gi ny kunnskap. Hun spør om målet for forskningsintervjuer kan være dissens fremfor konsensus og om formen på et intervju kan utvides med fokus på samtale som forhandling, konflikt og kamp. Tangaard viser hvordan det å se intervjuet som en potensiell kamp mellom motstridende synspunkter der og da, kan bidra til å utvide perspektivet og forståelsen av et fenomen både for forsker og informant og bidra til ny kunnskap. Fredrik Thuesen drøfter hvordan dialogiske versus konfronterende intervjuer fungerer i møte med eliter (embetsmenn, fagforeningsrepresentanter og arbeidsgiverrepresentanter) som er involvert i samfunnskonflikter. Han opplevde å få mange unnvikende svar.

I del III argumenterer Kathrine Vitus for det hun kaller en «agonistisk strategi» i kvalitativ forskning. Hun utfordrer den tradisjonelle oppfatningen om at det er mulig å oppnå konsensus mellom forsker og informant. Hun tar til ordet for at forsker kan ta inn motstanden som en del av studiet og heller oppgi ideen om å overkomme motstanden hos deltagerne. Dorthe Staunæs og Jette Kofoed deler erfaringer fra et visuelt forskningsprosjekt om elevsamtaler. De analyserer hvordan metoden/designet med video opptak av elevsamtaler, visning for elevene og påfølgende intervjuer, rommer mulige konflikter som de ikke forutså. De analyserer hvordan det elevene sanser (her ser på videoen i etterkant) og fornemmer gir følelsesmessige spenninger som kan føre til konflikter mellom de som var involvert i forskningsprosjektet (elever, lærere og forskere). De beskriver følgende situasjon: Når en elev ser videoen og fornemmer at en lærer ikke lytter, kan denne sansingen/fornemmelsen smitte i forhold til andre lærere; «de snakker om dialog og samtale, men lytter ikke».

På den måten ble filmingen en intervensjon inn i klasserommet, lærerværelset og helt opp til skoleleders kontor. Forfatterne viser hvordan visuelle metodikker ikke er uskyldige, men nettopp påvirker det som utforskes og kan bidra til at konflikter akselerer. Lena Lippe og Lene Tanggaard tar utgangspunkt i at kvalitativ forskning baserer kunnskapen på en interaksjonell prosess. De viser hvordan det er mulig å anerkjenne og dra fordel av den subjektive dimensjonen i kvalitativ forskning. De holder frem hvordan subjektive krefter i form av følelser som nysgjerrighet, usikkerhet, ærekjærhet og avmakt gjør den kvalitative forskningen dynamisk og uforutsigelig men også feilbarlig. I denne artikkelen viser de hvordan nettopp subjektiviteten er en avgjørende drivkraft i kvalitative intervjuer. Datamaterialet som analysers i artikkelen er førsteforfatter (Lippes) erfaringer fra eget Ph.d.-prosjekt. Hun opplever at det er en identitetsmessig konflikt på spill i forhold til å avgrense en psykologfaglig identitet fra en identitet som nybegynner i forskerfaget; en intervenerende versus en utforskende posisjon.

I del IV er fokuset på etiske utfordringer. Jakob Demant viser hvordan fokusgrupper kan være etiske problematiske. Han støtter seg til Karen Barads ideer om etikk, som handler om agential ansvarlighet og forskningen som en maktfull intra-aksjon mellom apparatet (her fokusgruppen) og subjektet. I fokusgrupper legger forsker til rette for og skaper et rom hvor intra-aksjoner kan foregå. Agential ansvarlighet handler om det å forholde seg til det forskningen (forsker) skaper og gjør med de som deltar. Forfatteren illustrerer de etiske utfordringene gjennom to caser.

I den første casen blir eleven Lone utstilt på en særlig måte i gruppeintervjuene og marginaliseres fra fellesskap med de andre jentene. I den andre casen erfarer forskerne særlige utfordringer knyttet til motstand og konflikt i intervjuene, noen deltagere forlater til og med gruppen under selve intervjuet. Slike konflikter er etisk vanskelige. Samtidig er det nettopp de potensielle konflikter og motsetninger som kan forekomme i en fokusgruppe, som ofte bidrar til ny kunnskap. Dorthe Staunæs og Jette Kofoed diskuterer hvordan forskere i feltarbeid kan opptre etisk forsvarlig i møte med andres lidelse og nød. Utfra erfaringer i et forskningsprosjekt om barn som ble utsatt for digital mobbing, har de utviklet en bestemt strategi som de kaller «en etisk forsvarlig refleksiv tøven (nøling på norsk?)». I en konkret case om tre 13 år gamle jenter i konflikt, ønsker jentene at forsker kommer inn og hjelper dem. Strategien med nøling (gi rom for en pause) hjelper forskerne til å tåle uvissheten og motstå handlingstrangen. De takker nei til invitasjonen om å bistå jentene med konfliktløsning. Svend Brinkmann drøfter hvordan en kritisk-konfronterende strategi til vitenskapelse kan tas inn i selve datageneringen, og ikke bare reservers til en konfrontasjon med stoffet etter datainnsamlingen.

Jeg vurderer at boka egner seg godt til studenter (Ph.d./master) og profesjonelle som er i gang med samfunnsvitenskapelig forskning og gjør egne erfaringer. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i eksemplene i boka og bli inspirert av perspektivet om konflikter som et potensiale til å skape ny (vitenskapelig) kunnskap.

Boka kan også være nyttig for profesjonelle som samtaler med og intervjuer brukere i hjelpeapparatet. Det er på mange måter de samme maktdynamikker som gjør seg gjeldende i relasjon mellom profesjonell og bruker som det er mellom forsker og informant. De etiske kravene om respekt og frivillighet er også like.

Kvales artikkel var en særlig vekker med tanke på egen forskerpraksis. Jeg er i gang med en Ph.d. og intervjuer barn som mottar bistand fra hjelpeapparatet. Hvordan har jeg gjennomført intervjuene? Hvilket syn har jeg kvalitative intervjuer? Jeg erkjenner at min grunnholdning og min praksis har vært dialogen, mer over i det vennskapelige. Når jeg leser denne boken, blir jeg «fanget» av perspektivet om intervjuing som en «kamp» om meninger og de mulighetene som ligger i en agnostisk intervjuform.

Frem til nå har jeg vektlagt det konfliktfrie samarbeidet i forskningsintervjuer. Jeg har vært ganske fremmed for tanken om å vise at jeg er uenig (dissens). Jeg har vært følsom for om jeg forstår informanten «rett», og søkt konsensus. Men om formen på et intervju skal være forhandling, konflikt og kamp, blir jeg også svært betenkt rent etisk. Hvor mye konflikt og kamp er det rimelig å utsette sårbare grupper (barn og unge) for?

Før jeg begynte å lese denne boka, vurderte jeg de sekvensene hvor jeg opplever motstand og unnvikende svar fra barna, som «dårlige» data. I lys av et agonistisk forskningsperspektiv vil jeg undersøke om den motstanden jeg erfarer hos noen av barna, kan handle om identiteter som jeg «pådytter» dem. Prøver jeg å få barna til å passe inn i den måten jeg ser dem på? Gjør jeg det umulig for dem å komme frem med eget perspektiv? Jeg kjenner at boka utfordrer meg til å sette maktdynamikken i forskningsprosessen på dagsorden. Jeg blir ivrig etter å undersøke hvordan de konfliktene jeg erfarte i intervjuene med barna, kan føre til ny erkjennelse og ny kunnskap.

Jeg er meget glad for boka. Jeg begynte å lese i den i samme periode som jeg intervjuet barn i eget Ph.d.-prosjekt. Den hjalp meg til å erkjenne og innrømme konflikt-utfordringer jeg erfarte i samtaler med barna. Og den har økt min bevissthet om hvor mye relasjonen betyr for de svar barna gir og ikke gir.