Klar tale om livet på vent

Anmeldt av
Marianne Rugkåsa

Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for sosialfag

marianne.rugkasa@hioa.no

Om boka

Marko Valenta og Berit Berg (red.). «Asylsøker – I velferdsstatens venterom». Universitetsforlaget 2012

ASYLSØKER – I velferdsstatens venterom er en aktuell bok som gir et grundig og nyansert bilde av norsk asyl- og integreringspolitikk, av hvordan offentlige myndigheter møter og behandler asylsøkere. Den gir et innblikk i hvordan asylsøkere erfarer og vurderer sin egen situasjon. Antologiens formål er å sette søkelys på ulike aspekter ved tilværelsen som asylsøker og mottak av asylsøkere i Norge. Asylpolitikk er ofte aktualisert i politiske debatter og er et samfunnspolitisk område som, i følge bokas redaktører, kan ha innvirkning på majoritetsborgernes holdninger, politiske preferanser og stemmegivning ved valg.

Bokas målgrupper er studenter ved høgskoler og universiteter og praktiske yrkesutøvere som i forskjellige sammenhenger møter og arbeider med asylsøkere og flyktninger. Kunnskapen som formidles i boka vil kunne være nyttig for begge disse målgruppene, både for å få en oversikt over mer formelle lover og konvensjoner og for å få et innblikk i hvordan det kan oppleves å være asylsøker i den norske velferdsstatens mottakssystemer. I tillegg er boka av allmenn interesse for politikere og andre som er opptatt av asyl- og innvandringspolitikk.

BOKAS BIDRAGSYTERE består av etablerte forskere som har arbeidet innen dette feltet i en årrekke og temaene favner vidt. Redaktørene har sammen skrevet bokas innledning. Det andre kapitlet er skrevet av Berg og gir en historisk gjennomgang av mottak av asylsøkere i Norge og en oversikt over utviklingen på asylfeltet de siste 30 årene. Berg viser hvordan nasjonale og internasjonale politiske forhold og stadige endringer har lagt føringer på mottak av asylsøkere. Hyppige opp- og nedbygginger av asylmottak og endringer i statlige økonomiske drifts- og rammebetingelser har ført til organisatorisk ustabilitet som rammer både ansatte i mottak og asylsøkerne. «Å være asylsøker er ingen god situasjon, og et asylmottak er for de færreste et godt sted å være», er en konklusjon (s 32). Det tredje innledende kapittelet er skrevet av Marko Valenta og er en diskusjon av hvordan asylfeltet kan analyseres ved bruk av sosiologisk teori. Dette er et ambisiøst prosjekt som jeg kommer tilbake til nedenfor.

ETTER REDAKTØRENES innledende kapitler kommer et kapittel som drøfter hvorfor asylsøkere kommer til Norge. Her gis et sammensatt og mangfoldig bilde av årsaker til at de søker asyl i Norge, blant annet redegjøres for ulike «push» og «pull»-faktorer både av strukturell og individuell karakter (Brekke). Flere kapitler handler om asylsøkeres situasjon og hverdagsliv i mottak og spesielt tematiseres både små barns og enslige mindreårige asylsøkeres situasjon (Sveaas, Vevstad og Brekke, Valenta, Lauritzen, Eide og Lidèn). Videre er det et kapittel om retur til og reintegrering i opprinnelseslandet av asylsøkere som ikke får permanent oppholdstillatelse i Norge (Paasche og Strand) og et avsluttende kapittel om dem, som til tross for avslag fortsetter å leve i Norge som såkalte irregulære migranter (Valenta).

ASYLSØKERES SITUASJON mens de er i mottak beskrives i flere kapitler (5-10) som preget av ustabilitet og uro. Trange boforhold og enkle materielle forhold blir en belastning som for mange kommer i tillegg til traumer og tap de har med seg, og ikke minst usikre framtidsutsikter. Mangel på arbeid eller andre meningsfulle aktiviteter gjør at mange opplever hverdagene som lange og innholdsløse. Mange asylsøkere opplever seg i tillegg utilpass og stigmatiserte i møte med norsk majoritetsbefolkning. Til sammen kan dette gi en opplevelse av avmakt og påvirke deres selvbilde. Barnas situasjon beskrives som spesielt alvorlig. Gjennom beskrivelse av barns situasjon og levekår i mottak konkluderer Lauritzen med at barn som bor i mottak ikke blir behandlet «likt» og har de samme rettighetene som andre barn som bor i Norge, slik norske myndigheter er forpliktet til i henhold til norsk lovverk og barnekonvensjonen.

KAPITTEL 8, som er skrevet av Thorshaug og Valenta, handler om ansatte i mottak som har minoritetsetnisk bakgrunn og hvordan denne posisjonen oppleves av dem selv, av asylsøkere og av majori-

tetsetniske kolleger. Minoritetsansattes kompetanse kobles ofte til deres etnisitet. Andre kvalifikasjoner de besitter blir ofte lagt mindre vekt på, til tross for at de er til stede. Deres etnisitet og rolle som offentlig ansatt, og dobbeltrollen som hjelper og statens (UDIs) representant kan for mange minoritetsansatte oppleves som et større dilemma enn for majoritetsansatte, og det settes i større grad spørsmål ved deres lojalitet til myndighetene og noen ganger lojalitet til den etniske gruppen de tilskrives. Minoritetsansatte utgjør en stor andel av ansatte ved asylmottak i Norge. Men de befinner seg i større grad enn andre mottaksansatte i underordnede stillinger, uten krav til utdanning (selv om mange har det) og deres realkompetanse verdsettes lite. Dette er forhold som forfatterne mener forsterker en konstruksjon av «profesjonelle nordmenn» og «uprofesjonelle innvandrere» (s 164). Funnene og diskusjonen i dette kapitlet kan overføres til andre institusjoner, for eksempel barnevernet, hvor de samme relasjoner ofte oppstår og mekanismer utspiller seg. Dette utfordrer majoritetssamfunnet, og først og fremst offentlige myndigheter, til å anerkjenne minoriteters kompetanse og kvalifikasjoner og i større grad gi dem definisjonsmakt på lik linje med majoriteten.

BOKAS SISTE kapittel er skrevet av Valenta og handler om asylsøkere som har fått avslag og som ikke frivillig returnerer til hjemlandet, såkalte irregulære migranter. Dette er et viktig kapittel om et stadig mer aktuelt tema. Her gis blant annet et innblikk i hvordan det kan være å leve «ulovlig» og på siden av samfunnet. Det beskrives hvordan manglende inntekt, bolig og sosiale og helsemessige rettigheter, og en stadig trussel om utsendelse til en situasjon de har flyktet fra, gjør livene til irregulære migranter grunnleggende utrygt og sårbart. Også i dette kapittelet ses migrantenes situasjon i forhold til politikk og lovverk.

Som nevnt innledningsvis diskuterer Valenta i kapittel 3 hvordan asylfeltet kan studeres ved hjelp av sosiologisk teori. Med utgangspunkt i klassisk sosiologisk teori og begreper både på system- og aktørnivå er det en ambisjonen om at dette skal være gjennomgående perspektiver i boka. Dette kan virke som et forsøk på å akademisere et forskningsfelt som i overveidende grad har vært preget av empirisk, oppdragsbasert forskning. Teoretisk spenner kapitlet bredt og presentasjonen av de ulike teoriene kan framstå noe skissemessig. Kapitlet er preget av mange referanser og blir derfor relativt tungt tilgjengelig for lesere uten bakgrunn i sosiologiske teorier. Med unntak av de kapitlene som redaktør Valenta selv har skrevet følges imidlertid den presenterte sosiologiske teorien i liten grad opp av bokas øvrige forfattere. Boka er hovedsakelig presentasjon av fakta, som lovverk og internasjonale konvensjoner og formidling av empiriske funn basert på konkrete forskningsprosjekter. Forfatterne presenterer og diskuterer forskningsresultater fra sine respektive felt og knytter dette blant annet til nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner og avtaler. En av bokas styrker er nettopp denne oppdaterte og brede gjennomgangen av og henvisningen til nasjonal, men også internasjonal forskning på asylfeltet.

ENKELTE STEDER er det anløp til diskusjoner av mer teoretisk karakter, for eksempel når Eide og Lidèn avslutningsvis i kapittel 10 drøfter betydningen av enslige mindreårige asylsøkeres transnasjonale nettverk og et utvidet omsorgsbegrep. De peker blant annet på at transnasjonale relasjoner til familie og sosialt nettverk i hjemlandet kan være en forutsetning for en god oppvekst og etablering i mottakslandet. De hevder at en må bort fra et ensidig fokus på omsorg og de profesjonelles rolle i enslige mindreårige flyktningers oppvekst. Omsorg må ses i en helhet der blant annet transnasjonale relasjoner til familie og venner i hjemlandet også inngår. Dette er en viktig og interessant diskusjon som jeg gjerne skulle sett utdypet.

ANTOLOGIEN ER et godt eksempel på forskningsformidling hvor forskerne våger å komme med anbefalinger som kan få politiske konsekvenser. Forfatterne er klare i sin tale og kommer med konkrete forslag til hvordan offentlige myndigheter bør forbedre forhold for asylsøkere og føre en mer human politikk. Sveaas, Vevstad og Brekke understreker for eksempel at kompetansen i mottak og i helsetjenesten som samarbeider med mottakene må styrkes. De hevder at det må etableres identifiseringsprosedyrer slik at asylsøkeres sårbarhet og spesielle behov, som kan oppstå som følge av tortur eller andre menneskerettighetsbrudd, oppdages så tidlig som mulig og at de kan få nødvendig bistand. Et annet eksempel er Eide og Lidèn som understreker at alle som er under 18 år og oppholder seg i Norge er barn etter norsk lov. Skillet mellom enslige mindreårige over og under 15 år er kunstig, hevder de. Statlig barnevern bør derfor overta omsorgsansvaret også for dem mellom 15 og 18 år.

Bokas tittel er treffende. Asylsøkeres liv er bokstavelig talt satt på vent. Asylsøkere får først tilgang til den norske velferdsstatens omfattende og universelle tjenester den dagen de får innvilget opphold. Så lenge deres asylstatus ikke er avgjort garanterer ikke velferdsstaten asylsøkeres velferd slik den gjør for sine øvrige innbyggere.