JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

«Jeg har funnet nye kilder i meg selv»

En studie av virksomme prosesser i kreativ skriving og maling

11.06.2014
22.04.2022 13:06

Sammendrag

En brukerundersøkelse ved et kommunalt brukerstyrt senter har vist at deltakerne var svært fornøyd med kreative tilnærminger i arbeid med egne livsproblemer. Det deltakerne har felles er at de er utenfor ordinært arbeidsliv eller utdanning, for kortere eller lengre tid. Senterets virksomhet var et godt supplement til, og for enkelte en erstatning for samtaleterapi. I denne artikkelen tar vi dette som utgangspunkt i en videre systematisk analyse av de foreliggende dataene med følgende problemstilling: Hvordan kan vi forstå kreativ skriving og malings potensial i selvhjelpsprosesser? For å forstå de virksomme prosessene har vi kombinert en antropologisk forståelse gjennom van Genneps og Turners (Gennep, 1999; Turner, 1999) ritualteorier med Jungs symbolteori, med et tilleggsblikk på gruppeeffekt slik den kommer fram i erfaringer fra selvhjelpslitteraturen. Erfaringer fra artikkelens førsteforfatter (Anna Helene Nordbø) går inn som del av datamaterialet.

Nøkkelbegreper: kunst- og uttrykksterapi, kreativ skriving og maling, brukerforskning, symboler

Summary

A user survey at a municipal user-driven center has shown that the participants were very content with using creative approaches to work with their personal problems. All participants are outside the ordinary work-force, or education, for a short or long term. The activities at the center functioned as a supplement to conversational

therapy, and for some as a compensation for this. In this article we use this as a starting point for a further systematic analysis of the research data with the following research question: How can we understand the potential of creative writing and painting in self-help processes? To understand the effective processes, we have combined the anthropological understanding of van Gennep and Turner’s ritual theories (Gennep, 1999; Turner, 1999) with Jung’s theory of symbols. In addition, we have looked at group effects, as referred to in experiences in self-help literature. This article’s first author’s own experiences are included in the data material.

Key concepts: Creative arts therapy, creative writing and painting, user research, symbols, rituals, self-help

Litteratur

Argyle, Elaine & Bolton, Gillie. (2005). Art in the community for potentially vulnerable mental health groups. Health Education, 105(5), 340-354.

Bjerke, Trond N. (2011). Individ og fellesskap. Rus & samfunn (5/2011), 38-41.

Bower, Peter, Kontopantelis, Evangelos, Sutton, Alex, Kendrick, Tony, Richards, David A., Gilbody, Simon, Tung-Hsueh Liu, Emily. (2013). Influence of initial severity of depression on effectiveness of low intensity interventions: meta-analysis of individual patient data. BMJ (Clinical Research Edition), 346, article.

Bungay, Hilary, & Clift, Stephen. (2010). Arts on Prescription: A review of practice in the UK. Perspectives in Public Health, 130(6), 277-281.

Bø, Aud Kirsti, Sæther, Wigdis Helén, & Tolstad, Ole. (2004). Kunsten som beveger: estetisk dannelse i helse- og sosialfagene. Bergen: Fagbokforlaget.

Charmaz, Kathy. (2006). Constructing grounded theory: a practical guide through qualitative analysis. London: Sage.

Fontana, David, & Bryde, Sølvi. (2004). Symbolenes språk: en veiviser til symbolenes fascinerende verden. Oslo: Gyldendal fakta.

Freire, Paolo. (1972). Pedagogy of the oppressed. London: Penguin.

Gennep, Arnold van. (1999). Overgangsriter. Oslo: Pax.

Department of Health. (2006). Report of the review of arts and health working group. UK Department of Health.

Hedlund, Marianne & Landstad, Bodil. (2011). Forskning på selvhjelp og selvhjelpsgrupper: Helsepolitikk, empowerment og positiv helse. Arbeidsnotat nr. 239, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Helsedirektoratet. (2004). Nasjonal plan for selvhjelp. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Hjemdal, Ole K., Nilsen, Sigrun, & Seim, Sissel. (1998). Selvhjelp: kunsten å løfte seg etter håret. Oslo: Cappelen akademisk.

Hognestad, Astri. (1997). Livskriser og kreativitet: et jungiansk perspektiv. Oslo: Ad notam Gyldendal.

Jung, Carl Gustav. (2000). Symbolene og det ubevisste. Oslo: Gyldendal.

Karlsen, Ragnhild K. (2013). Brukerkunnskap - i nettverk, forskning og utviklingsarbeid (Vol. 1/2013). Trondheim: NAPHA/Universitetet i Agder.

Krüger, Viggo. (2009). Musikkterapi som hjelp til selvhjelp i kontekst av barnevernsarbeid (pp. S. 171-186). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk.

Körlin, Dag, Nybäck, Henrik, & Goldberg, Frances S. (2000). Creative arts groups in psychiatric care: Development and evaluation of a therapeutic alternative. Nordic Journal of Psychiatry, 54(5), 333-340.

Lewis, Catrin, Pearce, Jennifer & Bisson Jonathan I. (2012). Efficacy, cost-effectiveness and acceptability of self-help interventions for anxiety disorders: systematic review. British Journal of Psychiatry, 200(January 2012), 15-21.

Meld. St. 34. (2012-2013). Folkehelsemeldingen: god helse - felles ansvar. Oslo: Helse- og, omsorgsdepartementet.

Minde, Åse. (2011). Kunstpsykoterapi, kreativitet og spiseforstyrrelser (pp. S. [180]-199.). Bergen: Fagbokforlaget.

Morrison, Morris R. (1987). Poetry as therapy. New York: Human Sciences Press.

Naper, Øystein. (2007). Det har styrket meg, og gjort meg helere: Modum bad, 2006 : betydningen av kunst, kultur og estetikk for psykisk helse og utbyttet av oppholdet i institusjonen (Vol. nr. 4, 2007). Vikersund: Modum bad.

Parr, Hester. (2006). Mental health, the arts and belongings. Transactions of the Institute of British Geographers, 31(2), 150-166.

Payne, Malcolm. (1997). Modern social work theory. London: Macmillan Press Ltd.

Philips, Deborah, Linington, Liz, Penman, Debra. (2005). Skrivekilden: kreativ skriving i psykisk helsearbeid. Vegårdshei: Fredvik forlag.

Repål, Arne. (2012). Selvhjelp ved psykiske lidelser. I A. A. Dahl & T. F. Aarre (Eds.), Praktisk psykiatri (pp. 698 s. : ill.). Bergen: Fagbokforlaget.

Schriever, Marja. (2011). Å bli sett, hørt og akseptert: Kunst- og uttrykksterapi i et kommunalt tilbud for mindreårige (enslige) flyktningjenter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid(2).

Seebohm, Patience, Chaudhary, Sarah, Boyce, Melanie, Elkan, Ruth, Avis, Mark, & Munn-Giddings, Carol. (2013). The contribution of self-help/mutual aid groups to mental well-being. Health and Social Care in the Community, 21(4), 391.

Seikkula, Jaakko, & Stenersen, Ellen Holm. (2012). Åpne samtaler. Oslo: Universitetsforlaget.

St. prp. nr. 63. (1997- 98). Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006. Oslo: Retrieved from http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stprp/19971998/stprp-nr-63-1997-98-.html?id=201915

Stortingsmelding nr. 47. (2008-2009). Samhandlingsreformen: rett behandling - på rett sted - til rett tid. Oslo: Helse- og, omsorgsdepartementet.

Turner, Victor W. (1999). Midt imellom. Liminalfasen i overgangsriter. I Arnold Van Gennep, Rites de passage. Overgangsriter. Oslo: Pax.

Wadel, Cato. (2006). Forskning i egne erfaringer. Flekkefjord: SEEK.

Ødegaard, Annette Juell. (2003). Kunst- og uttrykksterapi: fra kaos til form. Oslo: Universitetsforlaget.

Ødegaard, Anette Juell. (2012). Gruppeorientert kunst- og uttrykksterapi. Tidsskrift for psykisk helsearbeid(1).

Anna Helene Nordbø

Regnskap/data utd. Norsk, matte og pedagogikk UiA – div. kurs innenfor kreativ skriving og maling. Leder skrivegruppa ved et brukerstyrt senter.

engsoleie@yahoo.no

Anne Brita Thorød

Sosionom/Førstelektor psykisk helsearbeid, Universitetet i Agder, Fakultet for helse- og idrettsvitenskap

anne.b.thorod@uia.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Edvard Munch skrev da han hadde malt sitt kjente maleri Skrik: «Jeg gikk bortover veien med to venner. Så gikk solen ned - himmelen ble blodrød - jeg stanset, lente meg til gjerdet trett til døden - over den blåsvarte fjord og by lå ildtunger - mine venner gikk videre, og jeg stod igjen skjelvende av angst og jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen». (Smertens blomst - Edvard Munch, av Dagmar Warming)

Når skriket går gjennom deg eller meg, ja hele naturen, da trenger vi hjelp til å komme videre. Vi kan lære å leve med smerter og angster, da er det viktig å ha forskjellige tilbud. Dette er bakgrunn for et prosjekt om hvordan deltakere i skrive- og/eller malegruppa ved Brukerstyrt senter opplever disse tilbudene. Prosjektet er del av NAPHA (Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid) og Praxis sørs temanettverk for brukerkunnskap, og gjennomført som del av et prosjektopplæringskurs ved Universitetet i Agder. I prosjektet kommer det fram at flere av deltakerne opplever deltakelse i de kreative gruppene enten som mer nyttige enn tradisjonell samtaleterapi, eller som et viktig supplement som gjør at deltakerne får mer ut av samtaleterapien (Karlsen, 2013). Prosjektet er gjennomført av artikkelens førsteforfatter, med annenforfatter som veileder. I denne artikkelen går vi dypere inn i datamaterialet med følgende problemstilling: Hvordan kan vi forstå kreativ skriving og malings potensial i selvhjelpsprosesser?

Vi gir først en kort beskrivelse av Brukerstyrt senter, og knytter dette opp til selvhjelp. Deretter vil vi legge fram forskning og teori relatert til kreative terapiformer, ritualer og symboler. Prosjektets metodiske tilnærming beskrives, før studiens funn presenteres og diskuteres i lys av teorien.

Selvhjelp og brukerfokus

Brukerstyrt senter ble opprettet i 2006 av kommunen, knyttet til Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008 (St.prp. nr. 63 (1997- 98). Mennesker som faller utenfor ordinært arbeidsliv eller utdanning kan komme og utforske sin kreativitet på eget initiativ, eller finne et pause- og hvilerom i en ellers strevsom hverdag. Om man sliter fysisk eller psykisk spiller ingen rolle.

Senteret er ikke problemfokusert. Samarbeid, mestring, glede og latter skal prege stedet. Noen av aktivitetene er: treverksted, gitarmaker-verksted, glassmaling, malergruppe, skrivegruppe og re-design av klær og møbler. Brukerne skal være med å bestemme de forskjellige aktivitetene. Profesjonelle kursholdere leies inn til korte kurs. Gruppene ledes av brukere som får et honorar. Senteret er åpent fire timer hver dag, drives kun av brukere, og kan derfor defineres som et senter for selvhjelp. Hit kommer deltakerne når det passer dem, uten henvisning.

Selvhjelp

I artikkelen ser vi selvhjelp slik det er definert i sosial- og helsedirektoratets nasjonale plan for selvhjelp (Helsedirektoratet, 2004, s. 7): «Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv». Denne definisjonen leder tankene mot empowerment og brukerperspektiv. Vi kan føre tenkningen tilbake til Paulo Freire, som var opptatt av å gjøre den enkelte til et handlende subjekt, og ikke bare et individ som blir offer for de til enhver tid rådende omstendigheter (Freire, 1972; Payne, 1997). Brukerstyrt senter har samme fokus. Senteret ønsker å bidra til et bedre menneskeverd ved at deltakerne aktiveres og bruker sine ressurser til å få en bedre hverdag gjennom å se sine muligheter og bruke sine evner. Her er det reell brukermedvirkning både på system- og individnivå.

På individnivå kan praksiser og kroppslige erfaringer gjøres eksplisitte gjennom refleksjon. Om slik refleksjon foregår i gruppe, vil den enkelte dra nytte av både egne og andres erfaringer. «Slik blir opplevde erfaringer omgjort til et eget indre språk som brukes til å forstå og tre inn i nye situasjoner» (Krüger, 2009, s. 176). Gjennom organisering i grupper tar senteret på alvor gruppeeffekten som er kjent både fra terapi- og selvhjelpsfeltet. AA-bevegelsen (Anonyme alkoholikere) er eksempel på grupper som har lang tradisjon på de positive effektene av at mennesker med felles vansker møtes og deler erfaringer (Bjerke, 2011). Gjensidighet er et nøkkelord i selvhjelp, der det ikke er klare skiller mellom den som mottar hjelp og hjelperen. Skal det skje utvikling i gruppene, er det en forutsetning at alle deltakerne stiller seg til disposisjon for hverandre (Hjemdal, Nilsen, & Seim, 1998), og tilfredsheten med deltakelse i selvhjelpsgrupper fant Hjemdal et al., (1998) var knyttet til «det gjensidige, solidariske fellesskapet med andre i samme situasjon» mer enn resultat i form av forbedring av livssituasjon (s.135).

Også nyere studier både internasjonalt og i Norge løfter fram betydningen av gruppesamværet i selvhjelpsgrupper (Hedlund & Landstad, 2011; Seebohm, Chaudhary, Boyce, Elkan, Avis, & Munn-Giddings, 2013).

Selvhjelp kan i visse sammenhenger knyttes tettere til terapi-begrepet, og selvhjelpsgrupper og prosesser kan være iverksatt og veiledes av profesjonelle hjelpere (Repål, 2012, s. 575). Selvhjelpsperspektivet kan også leses inn i nyere politiske dokumenter som Samhandlingsreformen (St. meld. nr. 47, (2008-2009)) og Folkehelsemeldinga (St.meld. 34 (2012-2013)) der ansvar for egen helse og mestring løftes fram som viktige elementer i «Helse-Norge». Nyere metastudier viser god effekt ved selvhjelpstilnærming til en rekke psykiske plager og lidelser (Bower et al., 2013); Lewis & Bisson 2012).

Forskning om kreative terapiformer

Kunst- og uttrykksterapi anses som en ung disiplin i Norge (Ødegaard, 2003). Vi ble tidlig inspirert av USA, der Den amerikanske psykiatriforeningen allerede i 1980 anbefalte at «Personer som arbeider innen psykisk helse og som ønsker å tilby et spekter av behandling, bør ha en grunnforståelse av kreative uttrykksterapier» (Morrison, 1987, p. 22). Også i Storbritannia har det skjedd mye på dette feltet de senere årene. Ettersom erfaringene fra disse terapiformene begynner å bli flere, kommer det forsk-ning som ser på resultatene av intervensjoner med kunst- og uttrykksterapi. I 2006 kom det en rapport fra det britiske Department of Health basert på en gjennomgang av kunst som virkemiddel i helsefremming. Rapporten konkluderer med at dette er viktige bidrag som fremmer helse, velvære og livskvalitet, og forbedrer utbyttet av tradisjonelt klinisk arbeid (Department of Health, 2006). Erfaringer som går igjen i flere studier er at i tillegg til å øke livskvalitet og helse, oppnår personer som har deltatt i kunst- og uttrykksterapi både selvtillit og trygghet som resultat av at de har tilegnet seg nye ferdigheter og kan se konkrete resultater (Argyle, 2005). Til dette kan vi også føre inn sosialt fellesskap og sosial kapital (Bungay & Clift, 2010). Makin & Gask (2012) studerer deltakere i et «kunst på resept»-program (Arts on Prescription) i et recovery-perspektiv. Disse deltakerne har tidligere gått i psykologisk behandling for sine angst- og depresjonsproblemer. Studien viser at deltakerne opplever å komme tilbake til «normalitet» og at aktivitetene bidrar til å få fokus på annet enn tunge tanker. Det sosiale aspektet ved å være sammen i aktivitetsgruppene bidrar til fellesskap og støtte. Handling, og ikke bare ord, løftes fram som et viktig supplement til tradisjonell samtaleterapi. Disse funnene er spesielt interessante, da de er svært parallelle til funnene som kommer fram i vårt prosjekt.

I en nordisk studie dokumenterer Körlin, Nyback & Goldberg (2000) god behandlingseffekt av kunst- og uttrykksterapi i grupper, spesielt for personer med traumeerfaringer. I Norge foreligger det færre studier, og det er særlig innenfor psykisk helsearbeidsmiljø en ser denne tilnærmingen løftes fram. Naper beskriver i 2007 en studie av hva kunst, kultur og estetikk på stedet har gjort for helhetsopplevelsen ved å være pasient ved Modum bad (Naper, 2007). Konklusjonen er gjennomgående positiv, men informantene etterspør at dette også trekkes med aktivt inn i terapien. Schriever (2011) dokumenterer et prosjekt med flyktningjenter der hun konkluderer med at kreativ tilnærming fremmer mestring hos flyktningjenter, og anbefaler at dette tas i bruk i kommunene. Minde (2011) har gode resultater med kunstterapi ved spiseforstyrrelser, og Ødegaard beskriver et gruppetilbud ved Vinderen DPS (Ødegaard, 2012). Hun finner at «de kreative metodene integrerer, gir tilgang og form til egne erfaringer, erindringer og emosjoner som ikke kan verbaliseres direkte», og anbefaler dette som et hensiktsmessig tilbud til personer med psykiske utfordringer.

Det reiser seg imidlertid også kritiske røster mot kunst- og kulturaktiviteter som terapi. Den britiske helsegeografen Hester Parr framhever at hennes informanter er tydelige på at de ikke deltar i kunstterapi som klinisk disiplin og at vi bør anerkjenne at kunstnerisk praksis i seg selv kan virke terapeutisk og helende for de som utøver dette (Parr, 2006,
s. 157).

Teoretisk perspektiv

Kunst- og uttrykksterapi henter inspirasjon og forståelse fra mange teoretiske kilder (Ødegaard, 2003). Her vil vi imidlertid løfte fram ritualer og symboler som kilder til å forstå hvordan kreativ skriving og maling kan støtte deltakernes prosess mot forbedring av sin livssituasjon. Sæther (Bø, Sæther, & Tolstad, 2004) peker på tre sentrale dimensjoner ved ritualer:

- Selvrefleksjon, de gir eksistensiell mening

- Sosial trygghet, en mer inderlig opplevelse av tilhørighet

- Større følelse av fellesskap

Ødegaard (2003) hevder at fasene i et rituale avspeiler det som skjer i et terapeutisk forløp. Van Gennep er en klassiker i studier av ritualer og overgangsriter i antropologien (Gennep, 1999). I alle menneskelige samvær oppstår det ritualer, som hjelper oss til å gi struktur til livene våre, finne mening og bygge felles kulturer. Van Gennep sier at et rituale består av tre faser; den preliminale, den liminale og den postliminale. Her bruker han overgangsritualer fra barn til voksen som eksempel. I den første fasen uttrykkes det at individet løsrives fra sitt faste punkt i den sosiale strukturen, slik det skjer når gutter i puberteten samles og isoleres fra stammen for å gjennomgå forskjellige øvelser og prøver. Dette fører guttene inn i en ny og ukjent fase i livet, der de går fra en kjent tilværelse som barn og skal over i den voksne verdenen med sine nye utfordringer og forpliktelser. Her kommer barna i en tvetydig tilstand med strukturell oppløsning som skaper kaos og ambivalens som van Gennep kaller den liminale fasen. Den tredje, postliminale fasen restrukturerer situasjonen der man kan gå inn i en ny situasjon der livet faller på plass i en ny og stabil tilstand (Ødegaard, 2003). (Turner, 1999) har utviklet van Genneps begreper videre. Han hevder at når personer trekkes ut av sine strukturelle posisjoner, trekkes de også ut av følelser, verdier og normer som hører til posisjonene. Dermed endres også tankegang, følelser og handlinger. Trekker vi dette inn mot selvhjelpsprosesser, kan vi si at i den preliminale fasen har en person tatt skrittet fra sine kjente tanke- og handlingsmønstre, og oppsøkt et nytt «rom», i vårt tilfelle fellesskapet rundt kreativ skriving og maling. Gjennom de kreative handlingene og samtalene disse utløser, går en over i den liminale fasen.

Liminaliteten blir en tilstand der en tvinges til å tenke over tilværelsen, altså et rom for refleksjon som åpner nye muligheter i livet. Turner sier om dette:

«Liminaliteten slår her så å si hull på den massive blokken av skikk og bruk, og frigjør muligheter til å gruble over tingene (-). Liminaliteten er stedet for primitive hypoteser, stedet hvor det gis en viss frihet til å sjonglere med tilværelsens forskjellige faktorer.» (Turner, 1999)

Dette skaper ny mening som fører inn i den postliminale fasen, med rekonstruksjon og ny tilstand.

Ritualer kan også kobles til symboler. Symboler er kjent fra dagliglivet som tegn og bokstaver, men har i hele menneskehetens historie også hatt en dypere betydning. Indre psykologiske og åndelige fenomener som er vanskelige å uttrykke direkte, har fått sin framstilling gjennom symbolene (Fontana & Bryde, 2004). Symbolene kan få sin framstilling gjennom bilder, men ofte også i ord, ved at fenomener og handlinger ikke blir omtalt direkte, men får en indirekte framstilling som vi kjenner fra eventyr og myter. Den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung har utviklet dette temaet. Han finner en rekke universelle symboler og mener at symbolikk har en viktig betydning for menneskers mentale prosesser (Fontana og Bryde 2004). Symbolet rommer mer enn den umiddelbare og innlysende betydning. Her finnes det et ubevisst aspekt som ikke kan presiseres eller forklares fullt ut (Jung, 2000). Når vi skal uttrykke ting som ikke lar seg definere, er det symbolene vi tar i bruk. Her knytter også Jung an til det ubevisste. Enhver konkret sansing av virkeligheten har ubevisste aspekter, som blir værende «under bevissthetens terskel» (Jung, 2000) Denne type hendelser registreres utenfor vårt bevisste vitende, og kan bare nås gjennom intuisjon eller dype tankeprosesser, som en slags ettertanke.

Spesielt i drømmer kommer dette fram i symbolske bilder, men drømmen er ikke nødvendig for å nå fram til tilværelsens skjulte betydninger. Symbolene kan synliggjøres både i drømmer, bilder og eventyr. I tråd med Jungs teorier beskriver Hognestad at symbolene ligger i oss som en predisposisjon (Hognestad, 1997). Disse kan komme fram i tekst og bilde. Dersom en person bærer på negative erfaringer, kan disse manifestere seg som krefter som i mer eller mindre grad styrer og i verste fall stjeler livsenergien til en person. Slike krefter kan tilsynelatende være ukjente for det enkelte individ, og for å få forklaringer utformer vi «teorier eller skaper symboler for det ukjente» (Hognestad, 1997). Gjennom å bearbeide erfaringene symbolsk skjer det en bevisstgjøringsprosess og en integrering av følelsene som kan frigjøre bundet energi.

Jung hevder at sanseinntrykk kan være til stede som førbevisste sansefornemmelser, og influere på våre reaksjoner. Slike inntrykk kan utløses av nye sanseuttrykk, som bringer de første opp i bevisstheten. Dessuten kan ubevisste minner gi grunnlag for at det vokser fram helt nye og kreative ideer hos personene som bærer på disse (Jung, 2000). Og når våre tanker kommer fram i fargerike og billedrike uttrykksformer, appellerer de også direkte til våre følelser og emosjonelle liv. Her kan vi altså se en forbindelse mellom det kreative og det emosjonelle som kan bidra til å forstå det helbredende i de kreative prosessene.

Metode

Fordi deltakerne i undersøkelsen er vant til å uttrykke seg gjennom skriving, ble skriftlige spørsmål valgt som datainnsamling:

1. Hva gjør kreativ skriving/maling med deg?

2. Hvorfor passer den uttrykksformen for deg?

3. Hvilken betydning har det for hverdagen din?

4. Har du noen tanker om nytten av kreativ skriving/maling i forhold til tradisjonell samtaleterapi?

5. Er det noe du ellers vil dele?

Prosjektleder valgte at spørsmålene skulle stilles en bestemt onsdag med de som møtte i skrivegruppa den dagen. Deltakerne var informert om studiet prosjektleder gikk på, og at de ville bli spurt om å være informanter i et prosjektarbeid. De var imidlertid ikke informert når selve undersøkelsen skulle gjøres.

Syv deltakere var på skrivegruppa denne onsdagen høsten 2011 da spørsmålene ble delt ut. Spørsmålene til undersøkelsen ble brukt som skriveoppgave denne dagen. Den åttende var tidligere deltaker i skrivegruppa og ville gjerne delta i undersøkelsen. Vedkommende fikk spørsmålene via Facebook. Svarene kom på e-post. De som var i skrivegruppa leste som vanlig opp sine besvarelser og fikk mange positive tilbakemeldinger. En av dem tok med svarene hjem og bearbeidet dem, for så å maile dem tilbake.

For å utforske artikkelens spesielle problemstilling, er prosjektleders egne erfaringer og beskrivelse av virksomheten trukket inn som del av empirien. Dette begrunner vi med at hun selv er «bruker» og fullverdig medlem at både skrive- og malegruppa ved senteret. Hennes erfaringer og refleksjoner kan derfor sidestilles med de andre informantene i denne sammenhengen (Wadel, 2006).

Analysearbeidet startet med at prosjektleder leste tekstene flere ganger for å få et godt overblikk. Da dette prosjektarbeidet var et veiledet opplegg, fortsatte vi å analysere tre av tekstene, tilfeldig utvalgt, linje for linje i gruppe med prosjektleder, veileder og en studiekollega, inspirert av grounded theory (Charmaz, 2006). Vi analyserte først tekstene hver for oss. I denne prosessen ble første åpne koding foretatt som stikkord til tekstene. Ved å sammenholde hver deltakers koder, ble de meningsbærende enhetene i tekstene funnet og kategorisert i fellesskap (Kvale & Brinkmann, 2009). Da alle disse elementene var funnet, ble hver enkel tekst kodet på nytt, denne gangen som datadrevet koding, definert av kategoriene som allerede var framkommet (Kvale & Brinkmann, 2009). Det vil si at tekstbiter som hadde noe til felles, fikk samme kode, og likheter og ulikheter ble markert. Slike tekstbiter ble samlet og fikk nye begrep. Dette hjalp til å frigjøre seg fra spørsmålene. Spørsmål 5 har mye input til de andre spørsmålene. Deretter kunne innholdet abstraheres og danne utgangspunkt for en ny betydning. Tre hovedkategorier framkom etter denne prosessen: Skapende utfoldelse, trygghet og tilhørighet samt prosessen mot bedring.

Forskningsetiske og kritiske betraktninger

Deltakerne ville gjerne bidra i prosjektet, men alle fikk informasjon om muligheten til å trekke seg. Samtykkeskjema ble delt ut samme dag som de fikk oppgaven, hvor deltakerne skrev under på at de ville være med, og at de når som helst kunne trekke seg. Tekstene som ble skrevet på stedet, ble levert uten navn. To tekster kom imidlertid på e-post, men ble skrevet ut uten navn. Måten data er samlet inn på, gjør at materialet ikke fullt ut er anonymisert for prosjektleder. Håndskrift er gjenkjennelig, og e-post kommer med navn. Dette øker faren for å tolke inn andre momenter enn den rene teksten. Prosjektlederen er også selv aktiv både i skrive- og malegruppa på brukerstyrt senter. Hun sier om dette at

«Jeg har lagt vekt på å legge bort meg selv og mine erfaringer i analysen av deltakernes svar. Jeg ville ikke projisere inn mitt eget. De fleste har jeg kjent i et år eller mer, faren for å tolke inn og blande utsagn fra tidligere har også vært der.»

I denne artikkelen kommer imidlertid egne erfaringer inn igjen i kommentarene og blir på den måten en del av datamaterialet. Dette kan ses som en motsigelse. Imidlertid har deler av analysearbeidet blitt gjort i fellesskap, slik at et «utenfrablikk» også har vært til stede. Dessuten er vi i denne artikkelen ute etter å forstå hvilke prosesser som ligger til grunn for den nokså entydige betoningen av positivt utbytte som deltakerne gir uttrykk for. Det er likevel viktig å ha et kritisk blikk på forforståelsen til artikkelforfatterne, da en positiv holdning til temaet, og opplevd egen nytte lett kan farge analysene. I tillegg er det gruppelederen som har spurt deltakerne om deres opplevelse, og med hennes sentrale rolle, kan det ha vært vanskelig for deltakerne å ytre seg kritisk. På den annen side er Brukerstyrt senter et sted deltakerne oppsøker etter egen initiativ, derfor vil vi anta at de velger å delta i de kreative tilnærmingene fordi dette passer dem som personer. Senteret har hatt en del brukere som har vært innom noen få ganger, men ikke kommet tilbake. I en slik undersøkelse hadde det vært interessant å ha hatt med deres synspunkter.

Materialet her kan ikke brukes som en evaluering av virksomheten i sammenligning med andre tilbud, da utvalget består av personer som i utgangspunktet er positivt innstilt og derfor utgjør en selektert gruppe. Men for å forstå de virksomme prosessene er det viktig å ha innsyn i hvordan tekster og bilder blir til. Vi må imidlertid være åpne for kritikk for å ha hatt for liten distanse til materialet.

Beskrivende framstilling av skrive- og malegruppa på senteret

Det kreative arbeidet i skrive- og malegruppa er både en individuell og en gruppeaktivitet. Det er imidlertid gruppetilknytningen som gir aktivitetene en spesiell dimensjon, ved at utført arbeid blir delt og diskutert med de andre deltakerne.

«Forfattere har alltid visst at det er terapeutiske fordeler å få fra skriveprosessen. Shakespeare, Keats, Virginia Wolf og Alice Walker er bare noen av de mest kjente navn som har rammet inn sin mentale lidelse i et litterært format og som har bemerket de fordelaktige sidene ved prosessen.» (Philips, Linington, Penman, & Johansen, 2005)

Skrivegruppa møtes hver onsdag. Prosjektleder har vært gruppeleder i snart fem år. Hun lager oppgaver til hver gang, noen ganger finner hun oppgaver i bøker, men stort sett finner hun på en ny oppgave selv. En oppgave kan for eksempel være: Tenk deg at du er en bok, hva finnes mellom dine permer? Er det mange kapitler i din bok? Hva er ditt omslag? Har du mange sider? Beskriv din indeks. Fantaser i vei. Andre ganger kan gruppelederen lage noen ark med forskjellige mønstre og farger. Da ber hun deltakerne lete etter gjenkjennelige mønstre/uttrykk og skrive en historie ut fra det de ser. Noen tar da tak i en bitte liten detalj, kanskje de ser en liten fugl eller en druknende jente og skriver historier utfra disse små detaljene. Andre ser et større bilde og bruker det. Fantasi og virkelighet flettes sammen.

Det skrives i cirka 50 min. Gruppeleder må alltid skrive selv, det gjør at vi alle er deltakere på lik linje. Ellers kan det bli en distanse mellom gruppeleder og deltakerne som ikke fremmer tillit. Etter denne seansen har vi lunsjpause cirka en halv time. Etter lunsj avsluttes tekstene, og vi leser opp for hverandre og deler tanker. Det gis alltid positive tilbakemeldinger, og det er også alltid rom for latter og tårer.

Malegruppa: Senteret har leid inn lærer som for eksempel har undervist i temaet «mentalt landskap». Da starter deltakerne med å gjøre klar farger, ark og pensler. Når dette er gjort, setter deltakerne seg rundt et bord, forteller kort hvordan de har det, er de for eksempel stresset eller veldig slitne? Flertallets sinnsstemning bestemmer hvilken farge og oppgave som velges.

Lærer ber deltakerne lukke øynene og fylle sitt indre med for eksempel fargen blå. På hver inn- og utpust tenkes det på fargen blå. Lærer tar dem med på en mental reise. Når han slutter å lese, blir deltakerne sittende til de føler seg klar til å male. Da går de stille bort til sine staffelier og maler de mønstrene de ser i sitt indre. Etter fire-fem malerier er reisen over, og gruppen samles rundt bordet. Dette kan ta cirka to timer. Lærer tolker bildene for gruppen, han gjør det på en generell og forsiktig måte. For eksempel kan han si: Disse tre rundingene sier meg at du har tre uløste oppgaver foran deg. For tiden er du introvert, tenker mye eller du er ekstrovert. Dette ser han på mønstre, farger, kontraster, opake eller transparente farger. I abstrakte bilder avsløres ofte mye mer av personligheten enn det man er klar over. Lærer treffer som regel alltid deltakernes dagsform i tolkningene.

Andre ganger maler deltakerne ut fra egne idéer der bildene blir fortolket og diskutert med hverandre. Felles for begge gruppene er at det skapes symbolske bilder, enten en maler med ord eller pensel. Bildene kan være konkrete eller abstrakte. Samtalene i gruppene utvider tolkningsrommet for den enkelte.

Skapende utfoldelse

Det er de kreative aktivitetene som knytter deltakerne sammen. Det virker som det er lettere å finne det lekende barnet i seg selv i skriving og maling enn ellers. Her kommer også ulikheten mellom deltakerne fram som en ressurs: «Det at vi alle er forskjellige er selve essensen, og gjør alt som skjer her ekstra interessant». Det blir fabulert mye i skrivegruppa, enkelte er fantastiske på dette området:

«Tenk om gravemaskiner hadde grabber av skumgummi, arbeidsledighet ville være en saga blott, og stillheten ville råde, i stedet for dagens infernalske bråk.»

Andre bruker det skapende til å redefinere seg selv: «Man kan være en annen gjennom ord, leke med personligheter, og faktisk finne seg selv, i alle fall har det vært slik for meg»

Ved å ta van Gennep (Gennep, 1999) og Turners (Turner, 1999) perspektiver i betraktning, kan vi forstå prosessene i de kreative gruppene i en rituell ramme. Deltakerne beveger seg fra sin faste sosiale struktur knyttet til hjem og hverdagsliv, og beveger seg inn i noe nytt, her representert ved skrive- og malegruppa. Her møter de både nye mennesker og nye utfordringer. Når skriving og maling appellerer nettopp til disse deltakerne, betyr det antakelig at dette er aktiviteter de opplever seg komfortable med, men det nye i denne preliminale fasen er skrittet ut av ensomheten og inn i en gruppe der de eksponerer seg for andre mennesker. Det avslører sårbarheter, og gjennom å meddele seg gjennom tekster og bilder kan vi sammenligne prosessen med overgangsriter der deltakerne gjennom aktivitetene må prøve ut handlinger, tanker og følelser i et fellesskap, hvor målet er at de skal nå fram til en ny rolle og selvforståelse.

Denne deltakeren setter ord på hvordan det er å befinne seg i den liminale fasen, der fokus flyttes fra det daglige til frigjøring av «muligheter til å gruble over tingene» og sjonglering «med tilværelsens forskjellige faktorer» (Turner, 1999, p. 142):

«Maling gjør at jeg kommer meg i aktivitet og flytter fokus fra det som er depressivt til å fullføre en oppgave. Maling er krevende, og man bruker automatisk mye hjernekapasitet. Da glemmer man seg selv litt, og blir værende i nået og ikke i vond fortid eller i en skremmende fremtid.»

Her er deltakeren fullstendig til stede i nået, og kan legge til side det som oppleves vanskelig i det daglige. Fokus flyttes fra henne selv og til oppgaven hun skal utføre. Noen ganger er oppgaven gitt, andre ganger kommer den innenfra. Det går uansett fram at for å få fram et bilde og meningen i dette, må også intellektet være med. Vi må derfor forstå den skapende prosessen som et samspill mellom den bevisste tenkningen og de symbolske uttrykkene tankene får gjennom maleriet eller teksten. Med henvisning til Jung, peker Hognestad på den samme typen samspill når hun sier at vi som mennesker trenger forklaringer i livene våre og «utformer derfor teorier eller skaper symboler for det ukjente» (Hognestad, 1997, p. 63).

For en av de andre er det friheten som påpekes: «Så det kreativ skriving gjør med meg er vel å gi meg en frihetsfølelse».

En omfattende frihetsfølelse kan iblant virke skremmende, men den rituelle rammen med sin faste struktur skaper trygghet. Det kreative er dessuten en prosess der det er mulig å feile og rekonstruere det som ellers kan skape sår både hos en selv og andre:

«Ved å skrive får jeg tid til å tenke, til å skrive om, til å stryke og legge til. Det er en helt annen ting enn å ta ting på sparket. Det er lett å si ting en angrer på gjennom samtaler. Å skrive gir en helt annen forutsigbarhet

Gjensidighet i handlingene gjør at deltakerne ser på seg selv med nye øyne, slik vi kan forstå det når informantene sier at å få anerkjennelse fra andre i gruppa er noe som løfter dem opp i hverdagen. Det å skrive, lese høyt og få positive tilbakemeldinger gjør mye med selvforståelsen. Etter hvert våger man mer, og får et endret selvbilde. Da har deltakerne som opplever dette gått over i neste fase, den postliminale, der det skjer en restrukturering til en ny tilstand.

Så kan vi stille spørsmål om det er de kreative prosessene eller om det er tilknytning og samvær i gruppene som skaper opplevelsen av positive endringer?

Trygghet og tilhørighet

Som sosiale individer trenger vi å føle tilhørighet. Livet blir ofte ensomt når kroppen eller psyken ikke fungerer. Eller livet har fart så hardt med deg at sjelen er gått i dvale. Da er det viktig å finne nye sosiale arenaer:

«Først og fremst gjorde skrivegruppa at jeg kom meg ut av en plagsom isolasjon som i en tid hadde holdt meg nedtrykt og deprimert.»

Det kan diskuteres om ensomhet skaper depresjon, eller om depresjon fører til ensomhet. Antakelig kan det forstås begge veier. Behovet for fellesskap er grunnleggende menneskelig, og må ses som en viktig faktor i gruppebaserte aktiviteter både innenfor og utenfor behandlingsapparatet. Denne deltakeren i skrivegruppa viser til at isolasjonen hun har levd i opprettholder opplevelsen av å være nedtrykt og deprimert. Samværet i gruppa må forstås som en faktor til å bryte isolasjonen, selv om dette utsagnet i seg selv ikke sier noe om det er aktiviteten eller fellesskapet som en den mest virksomme faktoren her. I et selvhjelpsperspektiv kan vi imidlertid peke på at i en gruppe kan en deltaker oppnå personlige mål gjennom de felles handlingene en utfører sammen med likesinnede (Krüger, 2009). Et slikt mål kan nettopp være å komme ut av mørket i tilværelsen:

«Føler meg privilegert. Dette stedet har gitt meg gode venner som selv har det vanskelig, og derfor forstår. (-) Latter og smil fra mine fantastiske venner er medisin mot mørke tanker og angst.»

Dette utsagnet peker på noen vesentlige ting. Vi aner en person med tung bagasje som har erfart sosial avvisning hvis hun snakker om dette. I gruppa samles mennesker som har dette felles at vansker de bærer på har stilt dem på siden av det effektive hverdagslivet. Her kan de møtes i felles forståelse. I noen sammenhenger kan møter rundt felles vansker forsterke og opprettholde disse. I de kreative gruppene finner vi imidlertid det motsatte. Når fokus flyttes fra problemer til aktivitet gir det andre temaer for samværet. Alle bringer sine hverdagserfaringer med seg, men gjennom å møtes i aktivitetene kommer andre foki og ferdigheter til syne, samtidig som de følelsesmessige elementene i livet tydeliggjøres. Det er utfordrende å eksponere sin svakhet og kanskje avsløre det en har skjult som sine skyggesider. Men ved å sette lys på disse, og la det skjulte komme fram sammen med andre, kan bundet energi bli forgjort, som åpner for bedre forståelse både av en selv og andre (Hognestad, 1997).

Denne energien kan hentes fram igjen og igjen fordi det er knyttet til et konkret produkt:

«Det gir meg også mye å se på når det henger på veggen, eller jeg kan ta det fram, for å få tak på den gleden og energien som er i bildet.»

Nye muligheter åpnes ved hjelp av det kreative. På samme måte som Krüger (2009) beskriver musikkens funksjon i barnevernsarbeid, kan skriving og maling for våre informanter fungere som strukturerende ressurser som kan hjelpe dem til å «bedømme hvilken situasjon de er i og for å ta sine handlingsvalg» og utvikle dette i samspill med de sosiale omgivelsene (Krüger 2009, p.182), slik en trygg gruppe setter ramme for:

«Her føler jeg en trygghet og aksept, uansett om jeg har talent for det jeg presterer eller ikke. Her får man ofte gode samtaler, det er mye humor og latter.»

I dette utsagnet ligger en nøkkel til å forstå. Produktet, enten det er bilde eller tekst, er ikke her hovedsaken i seg selv. Det ligger en dynamikk mellom aktivitet og samvær som tyder på gjensidig virkning. Å samles rundt aktiviteten binder deltakerne sammen og utvikler relasjoner. Samtidig åpner dette et trygghetsrom, som gjør at det kreative kan få utvikle seg videre uten å frykte nedvurdering eller dømmende kommentarer.

Prosessen mot bedring

En deltaker er helt klar i sin vurdering:

«Skrivegruppen har hjulpet meg mer på et år enn hva syv år i samtaleterapi har vært i nærheten av.»

Alle informanter sier at kreativ skriving og maling gjør dem glade. Det spiller ingen rolle om man maler eller skriver. Latter og humor er like sterkt til stede. Flere opplever at de depressive tankene forsvinner, noe som kan illustreres med dette utsagnet: «Jeg føler meg mye mer psykisk robust i dag enn da jeg startet opp».

«Jeg har funnet nye kilder i meg selv, kommet i kontakt med fortrengte ressurser og gleder.»

Dette er et nøkkelutsagn fra en av deltakerne. Hun peker på at hun har fortrengt egne ressurser, og den kreative aktiviteten bringer fram nye kilder og sider av seg selv hun kanskje ikke har vært klar over. I gruppenes skapende aktiviteter reflekteres det mye, både på det bevisste og det ubevisste plan. Når gruppelederen angir et tema til «skriverne», eller når et maleri vokser fram i farger og former, kan dette få fram ubevisste minner. Når deltakerne leser opp sine tekster, eller viser et bilde, kommer ord og bilder fram i symboler, slik prosjektleder beskriver over. Noen av disse kan være felles, andre vil symbolisere deltakernes helt personlige opplevelser. Ved å dele dette med de andre kommer det opp andre perspektiver enn det «skaperen» selv har tenkt på. Dermed kan en persons livsfortelling få nytt innhold. Ambivalens og utprøving i den liminale fasen får ny retning når perspektiver utvides. Sæther (2004) definerer dette som selvrefleksjon, som gir eksistensiell mening, og i dette rommet for refleksjon skjer det så en rekonstruksjon der livet faller på plass. Nye dimensjoner i tilværelsen gror fram når tankegang, følelser og handlinger endres (Gennep, 1999; Turner, 1999)

I gruppene er det likeverdighet. Det reflekteres mye både på det konkrete og det symbolske plan. Når gruppelederen angir et tema til «skriverne», eller når et maleri vokser fram i farger og former, er dette en «mental reise» som kan få fram ubevisste minner, gjerne i symbolsk form. Da kan det vokse fram helt nye og kreative ideer (Jung, 2000) som appellerer direkte til følelser og emosjoner. I symbolene finner vi broen til bedringsopplevelsen. Et rotete sinn får system, hverdagens plager blir borte i den skapende prosessen. Det vanskelige kan strykes ut, og få en lysere valør. Dessuten forteller en av informantene at med maling kommer hun dypere i seg selv enn gjennom ordene:

«Jeg har gått mye i samtaleterapi, men føler at jeg blir trøtt og lei av ord – og prat. Kreativ maling er noe helt annet. Det går mye raskere, og dypere ned.»

Det er tydelig at denne informanten har funnet en vei fram, som ikke ordene i seg selv lar henne komme i kontakt med. Hun må veien om bildet og symbolene. Når symbolene får tale, finner en andre måter å komme til disse lagene av bevissthet enn i en samtale. Ordene blir for entydige og bastante. Her kan vi igjen se til Jungs beskrivelser av det før- og underbevisste. Jung viser til at en hvilken som helst hendelse kan sette oss i kontakt med disse lagene i vår bevissthet. Et ord eller noe vi sanser kan skape reaksjoner som står i kontakt med ubevisste minner (Jung, 2000). Hos noen vil disse minnene utløse nye og kreative idéer som åpner mot følelser og bundet energi. Så kan det diskuteres om det er tilgangen til det ubevisste i seg selv som setter i gang bedringsprosessene, slik de analytiske teoretikerne kan forstås, eller om det er nyskapingen av sin egen historie som gir opplevelsen av å komme ut av en tyngende hverdag?

Det er viktig å holde fast ved at disse prosessene er relasjonelle og dialogiske. Jaakko Seikkula beskriver dialogen som ulike språk som kan skape nye og uventete alternativer (Seikkula & Stenersen, 2012). I male- og skriveprosessen er personene i en vekselvirkning mellom sine indre dialoger og de felles dialogene som oppstår rundt tekst og bilde. Dermed blir ikke dette en individuell prosess, men bedringen skjer i et fellesskap der mennesker med forskjellige blikk, erfaringer og språk beriker hverandres liv og utvider livsrom.

Avsluttende kommentarer

Vi har i denne artikkelen forsøkt å forstå hva det er med kreativ skriving og maling som gjør at utvalget av deltakere på et brukerstyrt senter er så entydig positive til dette som en vei ut av deres personlige utfordringer og vansker. Det er to vesentlige tilnærminger til å forstå dette. Den ene går gjennom ritualer og symboler der vi har sett gruppesamlingene i rituell form, etter modell av van Gennep og Turners (Gennep, 1999; Turner, 1999) teorier om overgangsritualer. Prosessen i de kreative gruppene gir den enkelte rom til å bryte seg ut av den realistiske hverdagen og prøve ut nye uttrykk, som etter bearbeiding og samtale åpner for nye fortolkninger av den enkeltes livssituasjon. Samtidig trenger vi en fortolk-ningsramme til å forstå hvorfor nettopp de kreative aktivitetene blir veien til nyfortolkning og frigjøring. Her mener vi at Jung har gitt vesentlige bidrag, selv om vi bare har kunnet skrape litt i overflaten av hans teorier.

Den andre tilnærmingen til forståelse må vi knytte til selve gruppeprosessen. Det er ikke tilfeldig at det finnes et stort antall selvhjelpsgrupper knyttet til en rekke av livets utfordringer. Gruppedeltakerne på Brukerstyrt senter gir sterke beskrivelser av de relasjonelle møtene; de skriver om latter, glede, samvær og fellesskap. Isolasjon brytes, angst reduseres og hverdagen får innhold og ramme. Det er de selv som skaper disse fellesskapene og gjennom å dele erfaringer finner de nye veier ut av vansker de bærer på.

Så er det grunn til å spørre om deltakerne i denne studien ville opplevd de samme positive følgene av deltakelse, uansett hva slags aktiviteter de hadde deltatt i. Det kan tenkes at det er selve gruppeprosessen som først og fremst skaper opplevelse av bedring i tilværelsen. Deltakerne har på forskjellige måter blitt satt ut av et travelt hverdagsliv, og uten gruppene på senteret hadde mange blitt sittende hjemme i ensomhet. Samværet i seg selv må derfor tenkes å ha gode virkninger på de enkelte. Samtidig har vi også pekt på at dette er en selektert gruppe, ut fra deres spesielle interesse for de kreative uttrykkene. I gruppene stimuleres og utvikles deltakernes kreative sider, og i samtalene rundt tekster og bilder blir individene sett som skapende mennesker, som noen med ressurser og utviklingsmuligheter. Også dette må vi ta i betraktning når vi skal forstå deltakernes gode opplevelser.

Vi vil likevel konkludere med at det nettopp er samspillet mellom gruppefellesskapet og dybdene i de kreative prosessene som bidrar til den sterke opplevelsen av bedring hos deltakerne. Her er det imidlertid mye ugjort når det gjelder analyse av slike prosesser.

Fra et psykisk helsearbeidsperspektiv vil vi til slutt løfte fram betydningen av å utvide synet på behandling og åpne for mange forskjellige tilnærminger til å støtte folk i deres bedringsprosesser. Prosjektene i «Temanettverk brukerkunnskap» har vist hvordan brukere selv kan bryte fagpersoners vanetenkning om hva det vil si å ha en psykisk lidelse og vist hvilke ressurser og muligheter folk har når de selv får definere hva de trenger for å komme videre i egne liv.

Sammendrag

En brukerundersøkelse ved et kommunalt brukerstyrt senter har vist at deltakerne var svært fornøyd med kreative tilnærminger i arbeid med egne livsproblemer. Det deltakerne har felles er at de er utenfor ordinært arbeidsliv eller utdanning, for kortere eller lengre tid. Senterets virksomhet var et godt supplement til, og for enkelte en erstatning for samtaleterapi. I denne artikkelen tar vi dette som utgangspunkt i en videre systematisk analyse av de foreliggende dataene med følgende problemstilling: Hvordan kan vi forstå kreativ skriving og malings potensial i selvhjelpsprosesser? For å forstå de virksomme prosessene har vi kombinert en antropologisk forståelse gjennom van Genneps og Turners (Gennep, 1999; Turner, 1999) ritualteorier med Jungs symbolteori, med et tilleggsblikk på gruppeeffekt slik den kommer fram i erfaringer fra selvhjelpslitteraturen. Erfaringer fra artikkelens førsteforfatter (Anna Helene Nordbø) går inn som del av datamaterialet.

Nøkkelbegreper: kunst- og uttrykksterapi, kreativ skriving og maling, brukerforskning, symboler

Summary

A user survey at a municipal user-driven center has shown that the participants were very content with using creative approaches to work with their personal problems. All participants are outside the ordinary work-force, or education, for a short or long term. The activities at the center functioned as a supplement to conversational

therapy, and for some as a compensation for this. In this article we use this as a starting point for a further systematic analysis of the research data with the following research question: How can we understand the potential of creative writing and painting in self-help processes? To understand the effective processes, we have combined the anthropological understanding of van Gennep and Turner’s ritual theories (Gennep, 1999; Turner, 1999) with Jung’s theory of symbols. In addition, we have looked at group effects, as referred to in experiences in self-help literature. This article’s first author’s own experiences are included in the data material.

Key concepts: Creative arts therapy, creative writing and painting, user research, symbols, rituals, self-help

Litteratur

Argyle, Elaine & Bolton, Gillie. (2005). Art in the community for potentially vulnerable mental health groups. Health Education, 105(5), 340-354.

Bjerke, Trond N. (2011). Individ og fellesskap. Rus & samfunn (5/2011), 38-41.

Bower, Peter, Kontopantelis, Evangelos, Sutton, Alex, Kendrick, Tony, Richards, David A., Gilbody, Simon, Tung-Hsueh Liu, Emily. (2013). Influence of initial severity of depression on effectiveness of low intensity interventions: meta-analysis of individual patient data. BMJ (Clinical Research Edition), 346, article.

Bungay, Hilary, & Clift, Stephen. (2010). Arts on Prescription: A review of practice in the UK. Perspectives in Public Health, 130(6), 277-281.

Bø, Aud Kirsti, Sæther, Wigdis Helén, & Tolstad, Ole. (2004). Kunsten som beveger: estetisk dannelse i helse- og sosialfagene. Bergen: Fagbokforlaget.

Charmaz, Kathy. (2006). Constructing grounded theory: a practical guide through qualitative analysis. London: Sage.

Fontana, David, & Bryde, Sølvi. (2004). Symbolenes språk: en veiviser til symbolenes fascinerende verden. Oslo: Gyldendal fakta.

Freire, Paolo. (1972). Pedagogy of the oppressed. London: Penguin.

Gennep, Arnold van. (1999). Overgangsriter. Oslo: Pax.

Department of Health. (2006). Report of the review of arts and health working group. UK Department of Health.

Hedlund, Marianne & Landstad, Bodil. (2011). Forskning på selvhjelp og selvhjelpsgrupper: Helsepolitikk, empowerment og positiv helse. Arbeidsnotat nr. 239, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Helsedirektoratet. (2004). Nasjonal plan for selvhjelp. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Hjemdal, Ole K., Nilsen, Sigrun, & Seim, Sissel. (1998). Selvhjelp: kunsten å løfte seg etter håret. Oslo: Cappelen akademisk.

Hognestad, Astri. (1997). Livskriser og kreativitet: et jungiansk perspektiv. Oslo: Ad notam Gyldendal.

Jung, Carl Gustav. (2000). Symbolene og det ubevisste. Oslo: Gyldendal.

Karlsen, Ragnhild K. (2013). Brukerkunnskap - i nettverk, forskning og utviklingsarbeid (Vol. 1/2013). Trondheim: NAPHA/Universitetet i Agder.

Krüger, Viggo. (2009). Musikkterapi som hjelp til selvhjelp i kontekst av barnevernsarbeid (pp. S. 171-186). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Kvale, Steinar & Brinkmann, Svend. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk.

Körlin, Dag, Nybäck, Henrik, & Goldberg, Frances S. (2000). Creative arts groups in psychiatric care: Development and evaluation of a therapeutic alternative. Nordic Journal of Psychiatry, 54(5), 333-340.

Lewis, Catrin, Pearce, Jennifer & Bisson Jonathan I. (2012). Efficacy, cost-effectiveness and acceptability of self-help interventions for anxiety disorders: systematic review. British Journal of Psychiatry, 200(January 2012), 15-21.

Meld. St. 34. (2012-2013). Folkehelsemeldingen: god helse - felles ansvar. Oslo: Helse- og, omsorgsdepartementet.

Minde, Åse. (2011). Kunstpsykoterapi, kreativitet og spiseforstyrrelser (pp. S. [180]-199.). Bergen: Fagbokforlaget.

Morrison, Morris R. (1987). Poetry as therapy. New York: Human Sciences Press.

Naper, Øystein. (2007). Det har styrket meg, og gjort meg helere: Modum bad, 2006 : betydningen av kunst, kultur og estetikk for psykisk helse og utbyttet av oppholdet i institusjonen (Vol. nr. 4, 2007). Vikersund: Modum bad.

Parr, Hester. (2006). Mental health, the arts and belongings. Transactions of the Institute of British Geographers, 31(2), 150-166.

Payne, Malcolm. (1997). Modern social work theory. London: Macmillan Press Ltd.

Philips, Deborah, Linington, Liz, Penman, Debra. (2005). Skrivekilden: kreativ skriving i psykisk helsearbeid. Vegårdshei: Fredvik forlag.

Repål, Arne. (2012). Selvhjelp ved psykiske lidelser. I A. A. Dahl & T. F. Aarre (Eds.), Praktisk psykiatri (pp. 698 s. : ill.). Bergen: Fagbokforlaget.

Schriever, Marja. (2011). Å bli sett, hørt og akseptert: Kunst- og uttrykksterapi i et kommunalt tilbud for mindreårige (enslige) flyktningjenter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid(2).

Seebohm, Patience, Chaudhary, Sarah, Boyce, Melanie, Elkan, Ruth, Avis, Mark, & Munn-Giddings, Carol. (2013). The contribution of self-help/mutual aid groups to mental well-being. Health and Social Care in the Community, 21(4), 391.

Seikkula, Jaakko, & Stenersen, Ellen Holm. (2012). Åpne samtaler. Oslo: Universitetsforlaget.

St. prp. nr. 63. (1997- 98). Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006. Oslo: Retrieved from http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stprp/19971998/stprp-nr-63-1997-98-.html?id=201915

Stortingsmelding nr. 47. (2008-2009). Samhandlingsreformen: rett behandling - på rett sted - til rett tid. Oslo: Helse- og, omsorgsdepartementet.

Turner, Victor W. (1999). Midt imellom. Liminalfasen i overgangsriter. I Arnold Van Gennep, Rites de passage. Overgangsriter. Oslo: Pax.

Wadel, Cato. (2006). Forskning i egne erfaringer. Flekkefjord: SEEK.

Ødegaard, Annette Juell. (2003). Kunst- og uttrykksterapi: fra kaos til form. Oslo: Universitetsforlaget.

Ødegaard, Anette Juell. (2012). Gruppeorientert kunst- og uttrykksterapi. Tidsskrift for psykisk helsearbeid(1).

11.06.2014
22.04.2022 13:06