Jakter på god praksis i hverdagshistoriene

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

På 1970-tallet hadde Laila Luteberget sommerjobb på Solbø, en sentralinstitusjonen i Holmestrand. Både moren og en tante jobbet med utviklingshemmede, så innsiden av en slik institusjon var ikke helt ukjent for henne. Men jobben framsto plutselig i et helt nytt lys da det dukket opp en nyutdannet vernepleier med klare faglige refleksjoner på institusjonslivet.

– Han stilte så gode spørsmål. Det var da jeg skjønte at dette vil jeg lære mer om, erindrer Luteberget.

Hun begynte på vernepleierutdanningen i 1978. Etter det hadde hun ulike stillinger før hun ble spurt om hun kunne tenke seg å undervise vernepleierstudenter på Rogaland Høgskole.  

Tett på hverdagen

Undervisningsoppdraget ble starten på en akademisk karriere som alltid har holdt seg tett på hverdagen til vernepleiere og personer med utviklingshemming. For dosent og studieleder Luteberget er det åpenbart at kunnskapsutvikling ikke er noe som skjer på høgskoler eller blant profesjonsutøvere aleine. Kunnskap og forsvarlig praksis må alltid utvikles sammen med dem som mottar tjenestene, fastholder Luteberget. Hun tror på demokratisk kunnskapsutvikling og deltakerbasert aksjonsforskning. Det betyr at alle involverte skal høres, at deltakerne forstås som kompetente aktører i egne liv og at målet er å skape endring. 

– Medvirkning og menneskerettigheter snakker vi mye om både på utdanningene og ellers. Men det er ingen automatikk mellom rettigheter og god praksis for å ivareta dem og sikre reell medvirkning, sier Luteberget.

Det er denne gode praksisen hun hele tiden jakter på når hun som forsker dykker ned i hverdagen til folk: Hvordan har det de hjemme og på jobben? Hva synes de om arbeidsoppgavene? Hvordan er forholdet til menneskene de har rundt seg?

Kollektiv visdom

Luteberget var med på det første norske PAAR-prosjektet som ble gjennomført for personer med utviklingshemming. PAAR står for Participatory, Appreciative Action, Reflection. På norsk: deltakelse, anerkjennelse, myndiggjøring og refleksjon. Kort sagt går metoden ut på å reflektere og utvikle ny kunnskap sammen. Eller som Luteberget og kollegene skriver: «Å ramme inn erfaringer på nye måter» og «Å bygge praktisk og kollektiv visdom handler om at summen av erfaringene i en gruppe kan bli til ny kunnskap og ny praksis».

I PAAR-prosjektet ble det først satt av god tid til å bli kjent med alle involverte; personer med utviklingshemming, deres pårørende og de ansatte i tjenestene. Filmer og reportasjer ble brukt som utgangspunkt for samtaler. Det tar tid å skape den tilliten og fortroligheten som skal til for at mennesker som er avhengige av hjelp fra andre kan si sin ærlige mening om hvordan de har det, påpeker Luteberget. 

Aldri i mål

Det kom fram at beboerne syntes de måtte forholde seg til altfor mange hjelpere og at det er vanskelig med vikarer som snakker for dårlig norsk. Andre mislikte at personalet åpnet døra samtidig som de banket på. En kvinne fortalte at hun hadde forståelse for at det kom vikarer, men at hun ville vite på forhånd om det kom ukjente for å hjelpe henne.

Deltakerne holdt innlegg på en fagdag høgskolen arrangerte der også ansatte i feltet deltok. Tilbakemeldingen var at det gjorde inntrykk å høre personer med utviklingshemming selv fortelle om sine erfaringer med tjenestetilbudene. For noen var det første gang.

– Hva sier det om hvordan det står til med medvirkning og rettigheter?

– Det sier nok at det ikke alltid står så bra til. Det varierer. Refleksjon og bevissthet om dette må jobbes med hele tiden, det er ikke noen man kommer i mål med, sier Luteberget.

Hun påpeker at det ikke kan generaliseres ut fra utviklingsprosjekter med relativt få deltakere.

– Dette er historiene til akkurat disse menneskene.

Marie von Krogh

Verdien av en historie

Nettopp enkelthistoriene er kilde til mye kunnskap hvis man bare ser nyansene og betydningen av dem, mener Luteberget. Én historie hun alltid forteller studentene handler om Arne og Ole. Arne er vernepleier og Ole er en ung mann som ikke har verbalt språk. En morgen ligger Ole tungt i sofaen. Arne merker en ekstra motstand når han, i tråd med instruksen, forsøker å få ham opp og ut i den ventende drosjen til dagsenteret. Akkurat denne dagen velger Arne å la Ole bli hjemme, uten at han helt vet hvorfor. Det er først når han forteller om episoden i en faglig refleksjonsgruppe at han blir overbevist om at det var en riktig avgjørelse.

I likhet med vernepleiere flest sto Arne i et spenn mellom rutiner og faglig skjønn og refleksjon. Han kunne ganske lett ha fått Ole opp og ut, men valgte å lytte litt ekstra til en form for kommunikasjon som kan være vanskelig å tolke. Å utøve faglig skjønn er en evig øvelse, påpeker Luteberget.

– Hvis du jobber med pasienter som har diabetes, er det lett å gå inn på nettet og lese hva som er den sist oppdaterte kunnskapen om god praksis. Det er ikke like lett å finne ut hva som er det siste innen faglig forsvarlig vernepleie, sier hun.

Akkurat det har hun forsøkt å gjøre noe med. Sammen med fem andre vernepleiere har Luteberget opprettet nettressursen faglig forsvarlig vernepleie. Den inneholder artikler, refleksjonskort og podkaster som hun håper blir brukt på utdanninger og arbeidsplasser.

– Når man lager rom for å diskutere fag, oppstår gode refleksjoner. Det er et lederansvar. Og det må ikke bare inkludere ansatte, mottakere av tjenestene må også tas med, mener Luteberget. 

– I feil retning

For tiden jobber hun med et prosjekt kalt CHAPAR, challenges of participation. Som tittelen tilsier, omhandler det utfordringene som kan oppstå når personer med demens, rusproblemer eller utviklingshemming skal medvirke.  

– Har du intervjuet personer med utviklingshemming om medvirkning?

– Mer samtaler, vil jeg si. Som i andre prosjekter har vi først brukt mye tid på å bli kjent. Vi har sett filmer sammen, gjort ting sammen, og snakket sammen.

– Kan du røpe noe av det de forteller?

– De forteller mye interessant om kommunikasjon, som viser at språk er makt og at det er viktig å lytte godt til det utviklingshemmede selv formidler. Bevissthet om dette er viktig for at medvirkningen skal bli reell.

– Mye har skjedd på dette feltet i de tiårene du har fulgt det. Hva er det viktigste?

– Økt bevissthet om menneskerettigheter. Ideologien om et samfunn for alle, fra bruker til borger. Det er viktig å snakke om de overordnede idealene, men det aller viktigste er å omforme dem til god praksis som faktisk ivaretar folks rettigheter. Akkurat nå ser vi en dreining i feil retning, der mange kommuner bygger større bofellesskap.

– Du utdanner de som skal ut og jobbe i disse bofellesskapene. Hva liker du best ved den delen av jobben?

– Å forme morgendagens vernepleiere, å snakke med dem om fagutvikling gjennom å ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer.