JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Inspirerende verktøykasse

Abstrakt Forlag

03.12.2014
22.04.2022 12:03

Anmeldt av
Anna-Sabina Soggiu

Sosionom med master i sosialt arbeid, ansatt i kommunal helse- og sosialtjeneste

Om boka

Hilde Dalen, Marianne Ranger og Kirsten Rytter (red.) (2014). Sosialt arbeid i Nav - høgskoleklinikk som bro mellom teori og praksis. Abstrakt forlag

Boka Sosialt arbeid i Nav - høgskoleklinikk som bro mellom teori og praksis omhandler et spennende samarbeid mellom et Nav-kontor i Oslo (Nav Sagene), Høgskolen i Oslo og Akershus (ved bachelor i sosialt arbeid) og organisasjonen KREM (Kreativt mangfold i arbeidslivet). Sammen har de arbeidet fram modeller for en høgskoleklinikk, som en felles utviklings- og samarbeidsarena under det nasjonale forsøket Høgskole- og Universitetssosialkontor (HUSK).

Boka er skrevet som en antologi, og forfatterne bak artiklene er representanter fra organisasjonen KREM, høgskole og praksisfelt. Til sammen gir artikkelforfatterne en praktisk verktøykasse, som kan virke inspirerende for ansatte i utdanningsinstitusjoner og i ulike deler av velferdstjenestene. Antologien gir nok best gjenklang hos de som arbeider med fagutvikling i Nav eller i samspillet mellom Nav og utdanningsinstitusjoner. Også i andre deler av velferdstjenestene vil modellene for samarbeid, som beskrives, kunne virke inspirerende på fagutviklingsarbeid generelt og samarbeid med brukerorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner spesielt.

Kapittel 1, skrevet av Marianne Ranger, Kirsten Rytter og Asbjørn Johannessen, gir en kort beskrivelse av hva som var målet med samarbeidet om høgskoleklinikken. Lesere som ikke kjenner til HUSK får en rask innledning, som er nødvendig for å forstå de videre kapitlene i boka.

Kapittel 2, skrevet av Kirsten Rytter, Marianne Ranger og Hilde Dalen, gir en grundig gjennomgang av målsettinger, organisering av arbeidet, og til sist en vurdering av arbeidet som er gjort, sett i forhold til HUSKs strategiske mål. Kapittelet kan virke inspirerende både på undervisningsinstitusjoner og ledere i ulike deler av velferdstjenestene som ønsker å sette i gang liknende fagutviklingsarbeid. I vurderingen av samarbeidet med fokus på strategimål savner denne leseren en noe mer selvkritisk holdning. Å trekke frem det som har virket i samarbeidet hadde ikke mistet troverdighet ved at man også viste frem hva som har vært vanskelig underveis, eller hva som ytterligere kan forbedre modellen for samarbeid mellom praksisfelt, brukerorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner.

I kapittel 3 beskrives en metode som er benyttet for å få tak brukernes oppfatninger av hjelpen som gis og hva som er god hjelp. Forfatterne Hilde Dalen og Tom B. Torstensen har forsøkt å beskrive hvordan metoden med et «skrivekurs» har fått fram fortellinger om hva brukerne mener er godt sosialfaglig arbeid, samt deres erfaringer med tiltaksarbeidet i Nav-kontoret. Arbeidet beskrives spennende og viser til en viss grad frem nytenkning når det gjelder å få frem brukernes stemme. Denne leseren ble imidlertid nysgjerrig på metoden som er benyttet og kunne ønsket seg en mer detaljert beskrivelse av selve metodikken for arbeidet med «skrivekurs». Utdrag fra brukernes tekster er viet relativt omfattende plass i kapittelet.

I kapitlene 4 til og med 7 beskrives ulike metoder for å drive undervisning for studenter ved høgskoleklinikken. Kapittel 4, skrevet av Berit Bergheim og Signe Ylvisaker, fungerer som en introduksjon til kapittel 5, skrevet av Ann Kristin Tveøy. Begge kapitler omhandler et undervisningsopplegg som gis til ferske studenter ved sosionomutdanningen, der de inviteres inn til Nav-kontoret for å få undervisning av ansatte der.

Kapittel 5 går mer i dybden på undervisningsmetoden som er utviklet for studentene. Det er en case-basert metode som har til hensikt å belyse praktisk sosialt arbeid fra Nav. I kapittel 6, skrevet av Sigrun Hoel, får leseren innsikt i et undervisningsopplegg for økonomi, saksbehandling, rådgivning og faglig skjønn. Undervisningsopplegget er laget i et samspill mellom praktikere fra Nav Sagene og høgskolen. I kapittel 7, skrevet av Bjørn Erstad, Pascale Hendriks-Hoeke, Kirsten Rytter og Ann Kristin Tveøy, gis det en grundig gjennomgang av et undervisningsopplegg for sosionomstudenter i mottaks-, oppfølgings- og tiltaksarbeid. Beskrivelsene gir både innsikt i målsettinger og metoder som benyttes i arbeidet ved Nav Sagene og målet for undervisningen til studentene.

Kapitlene 8 til og med 11 er skrevet av Gunilla Johansson, Hege V. Aspelund, Kathinka Nordhagen og Inger-Lise S. Fehn. Kapitlene tar på ulike måter for seg praksisstudiet, som tilbys sosionomstudenter ved høgskoleklinikken. Dette belyses både fra utdanningsinstitusjonens, Nav Sagenes og studentenes ståsted. Kapitlene gir en grundig beskrivelse av hvordan det har vært arbeidet med utvikling og evaluering av praksisstudiene for å gi studentene et godt læringsutbytte.

Sammensetningen og utvalget av artikler gir leseren en innføring i arbeidet som er gjort for å etablere en høgskoleklinikk. Temaene for artiklene har en rød tråd, og antologiens styrke er at leserne gis innsikt i hvordan de selv kan utvikle arbeidet mellom lokalkontor i Nav og utdanningsinstitusjoner. At artikkelforfatterne representerer både brukere, praktikere og ansatte i høgskolen gir forskjellig inngang til temaene og en bredde i presentasjonene av erfaringene med arbeideidet med klinikken. Det er imidlertid en svakhet at det i for liten grad drøftes hva som kan ha vært utfordrende og vanskelig i utviklingsarbeidet og samarbeidet.

Hovedtyngden av boka dreier seg om lokalkontoret, som en arena for undervisning og praksisstudier for sosionomstudenter, og det er spennende å få innsikt og kanskje også ideer til eget arbeid. En av målsettingene med HUSK var imidlertid å styrke praksisbasert forskning. Det fortelles om et aksjonsforskningsprosjekt som har vært en del av arbeidet med høgskoleklinikken. Denne leseren lurer på om det hadde styrket antologien å vie større oppmerksomhet til Nav-kontorets utbytte av samarbeidsprosjektet, da dette synes lite beskrevet. Kanskje kunne aksjonsforskningsprosjektet blitt beskrevet grundigere med fokus på hva Nav-kontoret fikk kunnskap om som førte til endret praksis av tjenestene.

03.12.2014
22.04.2022 12:03