Informasjonsgullgruve i arbeidet mot fattigdom

Anmeldt av Erika Gubrium

Professor, Institutt for sosialfag, OsloMet-Storbyuniversitet

erikgu@oslomet.no

Om boka

Karin Gustavsen (2023). Livet bak tallene: Dårlige levekår og fattigdom i barnefamilier sett innenfra og hva vi kan gjøre med det. Fagbokforlaget.

Det siste året ble jeg av en kollega anbefalt å lese Rolf Hanoas «bruksbok» om politikk og policykontekst om norsk fattigdomspolitikk fra 1972. Lesningen var fascinerende fordi den tilbyr søkelys på flere nivåer i denne sosialpolitiske perioden. Boken Livet bak tallene av Karin Gustavsen, har en lignende profesjonell aktivistånd og fungerer som en modernisert manual, en «anti-fattigdomspolitikk og -praksis for dummies», skreddersydd for det sosiopolitiske landskapet i 2020-årene.

Fagbokforlaget

Boken fremstår som en informasjonsgullgruve for sosialfagsstudenter, og gir en grundig oversikt over offentlige systemer som omslutter arbeidet mot fattigdom.

Gustavsen fokuserer på «barn i fattige familier» og vil «bidra til at vi bekjemper dårlige levekår her og nå på lengre sikt», samt etablerer et fundament for de «overordnende rammer» og «strukturelle betingelser» som er essensielle for å redusere sosial ulikhet. Dessuten streber hun etter å «se hjernekunnskapen og kunnskap om sosiale forhold i menneskers liv i sammenheng og deres gjensidige påvirkning» (s. 13). Denne utforskingen både belyser og utvider dialoger innenfor politikk og praksis mot fattigdom.

LIVET BAK TALLENE er metodisk organisert for å utforske de begrepene som er avgjørende for å forstå levekårene til fattige familier med barn. De innledende kapitlene definerer nøkkelbegrepene: levekår i kapittel 1, fattigdom i kapittel 2 og sosiale ulikheter i kapittel 3. I kapittel 4 introduserer Gustavsen fem familiehistorier, hentet fra sitt arbeid med og forskning på lavinntektsfamilier, for å belyse hvordan levekår, fattigdom og sosial ulikhet manifesterer seg i dagliglivet og fremheve hvilke strategier hun og hennes kolleger brukte for å hjelpe fattige barnefamilier. Kapittel 5 går dypere inn i «levekårstress og hjernen», og ser på effekten av fattigdomsrelatert stress på barns hjerner. Kapittel 6 artikulerer «stressreduserende og hjernehelsefremmende praksis i tjenesten», det vil si hvilke praksiser som kan redusere stress og fremme hjernehelse blant familiemedlemmer. To avsluttende kapitler rammer inn strukturene av ansvar i arbeid mot fattigdom, og deler dem inn i to avgjørende nivåer: det kommunale (kapittel 7) og det nasjonale (kapittel 8).

DE TRE INNLEDENDE kapitlene er fulle av verdifull informasjon og innsiktsfulle sammenhenger. Disse kapitlene er tilgjengelige og anvendelige både for studenter på bachelor- og masternivå og for allmenheten. Kapittel 1 belyser godt samspillet mellom sosialhjelp og boligstøtte, og hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Undersøkelsen av sammenhengen mellom ulike typer tjenester og støtte er nyttig, både for de av oss som er engasjert i policystudier men mangler dyp juridisk ekspertise, og for studenter i sosialt arbeid, barnevern og sosialpolitikk. Fremstillingen gir en klar linse for å forstå krysningspunktene mellom norsk lov og tilrettelegging eller hindring av tjenester. Kapittel 2 skiller seg spesielt ut. Det presenterer godt en diskusjon om hvordan evalueringsindikatorer endrer oppfatningen av fattigdomslandskapet. Kapitlet skisserer innsiktsfullt hvordan sosialhjelp, boligstøtte og barnestøtte beregnes og utdeles, og avdekker en konfigurasjon der puslespillbitene ikke passer sømløst sammen. Denne avsløringen er spesielt lærerik for den som ikke er kjent med finessene i systemene og hvordan de fungerer i sammenheng med hverandre. Kapittel 3 gir oversikt over de elementene som danner helseulikhet og deres implikasjoner for livene til familier som lever i fattigdom. Dette kapitlet er nyttig lesning for de som er nye innen feltet, og for beslutningstakere som kan ha nytte av en bredere forståelse av hva helse og velvære betyr.

Kapittel 4 gir god innsikt i livene til fem familier som navigerer gjennom fattigdommens utfordringer. Gustavsen utforsker aspekter ved bolig, psykologisk/emosjonelt velvære, helsebekymringer og mer. Dette brede perspektivet, som avviker fra en konvensjonell vektlegging utelukkende på arbeid og inntekt, beriker vår forståelse av fattigdommens flerdimensjonale påvirkning.

KAPITTEL 5 om «levekårstress og hjernen» utforsker mentale og emosjonelle konsekvenser av fattigdom på barns utvikling og gir et verdifullt tillegg til den dominerende forståelse av fattigdommens konsekvenser. Imidlertid ble jeg forundret over Gustavsens sparsomme oppmerksomhet mot foreldrene i disse familiene. Selv om hun implisitt anerkjenner at fattigdom også påvirker foreldrene, noe som igjen påvirker barna, blir dette samspillet satt på sidelinjen, og blir bare adressert mot kapitlets slutt.

I kapitlene 4 og 5 kunne omstrukturering styrket argumentasjonen i boken. Mens kapittel 4 gir innsiktsfulle familiehistorier, er det lite sammenheng mellom disse fortellingene og de tidligere introduserte begrepene. Gustavsen går i tillegg over til et nytt begrep, «levekårstress og hjernen», i kapittel 5. Bokens organisering kunne blitt styrket, og argumentene forsterket ved først å konsolidere de begrepsmessige diskusjonene, deretter introdusere familiehistoriene med bånd tilbake til de tidligere begrepene og til slutt sette søkelys på hvordan i så fall best ta ansvar ved diverse ansvarsnivåer. Bokens struktur gir nå en noe labyrintisk reise gjennom begreper og bruk av begrepene. En slik reorganisering ville gitt Gustavsen flere muligheter til å lenke begrepene, og forklare hvordan de manifesterer seg i familiens dynamikk og styringsrammer. I tillegg ville det åpnet for å diskutere hvordan disse begrepene kunne omformes til politikk som muliggjør «stressreduserende og hjernehelsefremmende praksis». Undervisere som bruker denne boken, kan uansett vurdere å omorganisere kapitlene til undervisningsformål.

KAPITTEL 6 introduserer et velkomment alternativt perspektiv på stressreduksjon og tilbyr verdifull innsikt for dem som praktiserer sosialt arbeid. Likevel funderte jeg over hvordan institusjoner, som NAV, kan legge til rette for et alternativt perspektiv. Gustavsen anerkjenner at visse verdier og prinsipper «må bli en del av hverdagspraksisen» (s. 119), og sentrerer diskusjonen om profesjonell etikk og praksis. Men kanskje kan en vurdere en parallell diskusjon om hvilke begrensninger systemenes mangel på tid og ressurser innebærer. For saksbehandlere er det en kløft mellom «å vite» og «å gjøre». Selv om Gustavsen understreker at fagfolk skal «ha(r) et handlingsrom» (s. 121) for å gi lettelse til fattige familier, og observerer at «fagpersoner føler seg avmektige» (s. 123), har hun ikke utviklet denne tråden fullstendig i diskusjonen. Selv om erfarne fagfolk kanskje navigerer disse nyansene med letthet, kan studenter og akademikere som ser feltet utenfra, kreve en mer grundig forklaring. Aktuelle spørsmål er: Hvor ligger ansvaret for å endre hvor mye tid og ressurser saksbehandlere kan bruke når de bistår familier? Er det hovedsaklig et lokalt lederansvar, eller et ansvar for toppen av NAV-ledere og politiske beslutningstagere? Slike spørsmål kan danne kritiske spørsmål for videre utforsking og diskusjon blant studenter i sosialt arbeid.

KAPITLENE 7 OG 8, som utforsker henholdsvis det kommunale og nasjonale ansvaret, reflekterer at Gustavsen har ekspertise i antifattigdomsinitiativer med familier, og hun tilbyr et mangfold av anbefalinger verdt å utforske videre. Hennes forslag om overgang fra prosjektbasert til varig finansiering (Kapittel 7, s. 140) er spesielt opplysende, og tar for seg et tema som ofte overses; den flyktige effekten av kortsiktige prosjekter. Dette poenget fortjener videre dialog i akademia og på politisk nivå. Hennes gjennomgang av støtteordninger, helseinitiativer, skolemåltidsprogrammer, subsidierte aktiviteter for barn og unge, bostøtte og leie-til-eie av bolig-initiativer på kommunalt nivå, er nyttig for nye i praksisfeltet og for politikere. Kapittel 8 tilbyr en rikdom av nyttige forslag og innsikter på nasjonalt nivå. Det er uvurderlig å få en omfattende oversikt over kommunalt og statlig ansvar og hvilke institusjoner som er relevante for antifattigdomsarbeid. Gustavsen kaster et bredt nett, hun går utover et snevert søkelys på inntekt og dypt inn i områder som utviklingen av boligpolitikk, forslag om borgerlønn og konseptet med en «sabbatskonto» for å «gi alle borgere en mulighet til å bli ’statlig’ forsørget over et visst antall år mellom myndighetsdag og pensjonsalder» (s. 175-176). Imidlertid, i drøftingen av borgerlønn, virker den siterte forskningslitteraturen foreldet. Hun refererer hovedsaklig til arbeider fra før 2010, og har ikke fanget de nye trendene på området, for eksempel adopsjonen av strengere aktiverings- og integreringspolitikk. Mens hun diskuterer argumenter rettet mot borgerlønn, fremhever Gustavsen en nøkkelinnvending, frykt for at økte ytelser vil påvirke arbeidsviljen, og skriver at «vi mangler empirisk kunnskap om det faktisk er en slik sammenheng». Det finnes faktisk forskning om dette, for eksempel presentert i en artikkel fra 2015 som, gjennom sammenligning av forskjellige europeiske land, fant økende forpliktelse til arbeid i land med mer generøse og aktiverende sosiale ytelser (Wel & Halvorsen, 2015). Denne forskningen gir et solid grunnlag for å bygge en mot-hypotese til at økte ytelser påvirker arbeidsviljen.

ET BREDERE kritikkpunkt: Boken gir en grundig utforskning av familier som opplever fattigdom. Likevel kunne en interseksjonell linse, som undersøker hvordan forskjellige identitetskategorier (inkludert etnisitet, kjønn og klasse) kollektivt påvirker familiers erfaringer med fattigdom, gitt dybde til de fremstilte narrativene og analysene. Et eksempel: fremstillingen av innvandrerfamilier som en «spesiell sak», i stedet for å veve deres erfaringer som et fundamentalt referansepunkt, gir gjenklang av en vanlig observert fordom i litteraturen. Den dominerende framstillingen i litteraturen retter seg mot norske familier som møter økonomiske vanskeligheter, og viderefører en generell trend der aktivering og sosialhjelp er tilknyttet individer med norske røtter, mens det stort sett er integreringspolicy som er assosiert med innvandrere, og særlig, med flyktninger. Det er viktig å anerkjenne, som Gustavsen skriver, at «av de barna som bor i husholdninger med vedvarende lav inntekt, er nærmere seks av ti fra innvandrerfamilier. Barn med innvandrerbakgrunn er dermed sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen» (s. 35, med referanse til Normann & Epland, 2023).

BOKENS FREMSTILLING av «familier i fattigdom» kunne vært justert for å omfatte et mer representativt spekter av erfaringer og identiteter. For eksempel avdekker kapittel 4 en gullgruve av rike data gjennom presentasjonen av familiehistorier og fremhever viktige aspekter som boligens sentrale rolle. Selv om familienes bakgrunn av og til kommer frem, for eksempel en familie beskrevet som å ha ankommet Norge som overføringsflyktninger, er Gustavsen tilbakeholdende med å direkte adressere migrasjonsbakgrunnen til flere av familiene. Den nyanserte presentasjonen går glipp av muligheten til å rette oppmerksomheten mot bestemmelser og støttestrukturer som kunne være spesielt gunstige for familier som er nye i Norge. Hun kunne tatt med noe om å lære spesifikke koder som brukes i diverse systemer, hjelp til å navigere i det komplekse tekniske språket for å få tilgang til hjelp, støtte til å håndtere diskriminering og rasisme, tjenester for å dempe (potensiell) traume, støtte for å fremme samfunn og sosiale støttenettverk, og støtte til å legge til rette for bredere tilgang til det ordinære arbeidsmarkedet. Gustavsen peker på tendensen til at innvandrerforeldre bare får arbeid i marginaliserte og uformelle markeder (s. 38), men følger ikke opp dette poenget i diskusjonen. Søkelys på disse diskusjonene og gruppene kunne styrket bokens argumentasjon. Det kunne gjort boken til en konsekvent motfortelling, spesielt sett mot bakteppet av eskalerende narrativer i media som fremstiller innvandrerbarn i Norge og naboland som kriminelle, problematiske og i behov av innstramning.

EN SISTE ANBEFALING: Gustavsen har rik erfaring og deltakelse i studier og initiativer gjennom årene, noe som gjør henne til en fremstående insider og ekspert på temaet antifattigdomspolitikk og -praksis for familier i Norge. Hennes bakgrunn blir introdusert for leserne noe etter fakta, og det ser derfor først ut til at Gustavsen tidvis vever sammen mening og fakta, som når hun kommer med uttalelser uten medfølgende referanser. Å møte disse uttalelsene før man blir kjent med Gustavsens profesjonelle bakgrunn kan muligens oppfattes av leseren som å forutsette en uetablert autoritet. Hennes profesjonelle erfaring, som bekrefter henne som en passende stemme for å presentere en oversikt over feltet og gi informerte perspektiver, blir først introdusert i kapittel 4. Hennes stilistiske valg om å uttrykke sine (velbegrunnede) meninger direkte, kunne ha fremstått mer sømløst hvis oversikt over hennes arbeid og ekspertise i feltet, sammen med hennes teoretiske og politiske posisjonering, hadde kommet i begynnelsen av boken. Selv om det å skrive fra et betydelig investert standpunkt er helt gyldig, kunne det å gi leserne denne konteksten på et tidligere stadium ha lånt større tyngde til hennes kommentarer og styrket hennes argumenter gjennom hele boken.

Jeg anser boken som et verdifullt tillegg til feltet, selv om det er rom for forbedringer av bokens organisering og stilistiske og representative elementer. Boken er nyttig lesning for profesjonsutøvere og studenter med interesse for sosialpolitikk, institusjonell organisering og sosiologi. I tillegg gir den innsikt til dem som vil fordype sin forståelse av Norges flernivåtilnærming til familiefattigdom, og til sosionom- og barnevernsstudenter som vil utforske kontekstene som former deres praksis. Gustavsens innsiktsfulle utforskning av eksisterende rammeverk gir også veiledning til hvordan rammeverkene kan forbedres.