JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Disputas

Hilde Anette Aamodt

Privat

30.11.2016
21.04.2022 10:56
«Jeg ser noe som du ikke ser» Hvordan blir brukermedvirkning til som politisk, organisatorisk og sosialfaglig praksis i barnevernets undersøkelser?

Aamodt disputerer i desember for doktorgraden ved Institutt for sosialfag på Høgskolen i Oslo og Akershus.

Avhandlingens tema er brukermedvirkning og hvordan brukermedvirkning blir til som politisk, organisatorisk og sosialfaglig praksis i barnevernets undersøkelser. Ved hjelp av Niklas Luhmanns systemteori og begrep om «iakttagelser av iakttagelser» har Aamodt utforsket barnevernets egen måte å se og spørre på.

Avhandlingen viser hvordan barnevernets ansatte er underlagt ulike makt-teknologier som virker styrende på praksis uten at disse styringsmekanismene umiddelbart er synlige for den enkelte. Brukermedvirkning trer dermed fram som en makt som gjennom styring retter seg mot å få både sosialarbeider og klient til å styre seg selv etter «maktens ønske».

Ved hjelp av Michel Foucaults dispositive analyse har Aamodt analysert den styringsteknologien, det dispositiv, som ligger bak de ulike makt-teknologiene. Dispositivet «barnets beste», trer fram som den nærliggende og selvfølgelige praksis det ikke stilles spørsmål ved. Poenget er imidlertid at idet «barnets beste» trer frem som et dispositiv, får «barnets beste» en bestemt form som legger til rette for bestemte forståelser som virker direkte regulerende på den sosiale praksisen. Slik det trer fram er det nemlig kun «barnets beste» som en generell størrelse som disponerer barneverntjenestens praksis, ikke hensynet til det konkrete og individuelle barnet. Dispositivet «barnets beste» trer dermed fram som et hensyn som risikerer å true de hensyn det er satt til å ivareta.

Avhandlingens analyser antyder hvordan dispositivet «barnets beste» synes å være skapt av en risikotenkning som søker å «være på den sikre siden». Paradoksalt nok medfører imidlertid den «sikre» praksis en «fare» for dem barnevernet er ment å skulle bistå.

30.11.2016
21.04.2022 10:56