Heidi Lie Eriksen

Heidi Lie Eriksen disputerte 1. februar 2024 ved Universitetet i Stavanger med avhandlingen «Praksisveiledning i sosionomutdanningen. En kvalitativ studie om sosionomstudenters og praksisveilederes erfaringer og opplevelser med praksisveiledning».

Privat

Denne avhandlingen handler om praksisveiledningens betydning for sosionomstudenter. Avhandlingen bidrar med ny, empirisk kunnskap om innholdet i praksisveiledning.

Studien retter oppmerksomheten mot veiledning som pedagogisk virksomhet i sosionomstudenters praksisperioder. Den er basert på intervjuer og observasjoner. Datainnsamlingen ble gjennomført i løpet av en praksisperiode som varte i fem måneder våren 2019. Det ble gjennomført 34 kvalitative intervjuer (16 med praksisveiledere og 18 med sosionomstudenter). I tillegg ble to sosionomstudenter intervjuet kort sammen. Det ble også foretatt 15 observasjoner av veiledningssamtaler. Datainnsamlingen fant sted på praksisplassene, og disse var innenfor ulike kontekster: Nav, flyktningtjeneste, miljøtjeneste, bofellesskap for enslige, mindreårige flyktninger, psykiatrisk sykehus og bofellesskap innen psykiatri.

Avhandlingen er basert på et dialogisk syn på praksisveiledning. Ut fra et slikt ståsted forstås sosial interaksjon og veiledningssamtaler som en arena for meningsskaping. Agens er et sentralt begrep innen dialogisk teori, og dette belyser motivasjon for læring og posisjonering i læringssituasjoner.

Artikkel 1 har en dialogisk tilnærming til intervjuer med sosionomstudenter. Det betyr at hensikten har vært å få innsikt i studentenes refleksjoner om egne erfaringer. Artikkelen gir innsikt i etiske utfordringer og dilemmaer studentene opplevde i praksisperioden og understreker praksisplassens betydning som læringsarena når det gjelder utvikling av både personlig og profesjonell kunnskap.

Artikkel 2 tar utgangspunkt i asymmetriske aspekter ved veiledningsrelasjonen og hvordan studenter uttrykte motstand i veiledningssamtaler. Den tar utgangspunkt i at motstand kan forstås som en reaksjon på praksisveilederes maktutøvelse i form av for eksempel påvirkning eller korreksjoner. Artikkelen viser hvordan motstand kan komme til uttrykk på både tydelige og utydelige måter. Artikkelen argumenterer for at praksisveiledere først må tilstrebe å forstå hva studenters motstand kan skyldes, før en deretter kan vurdere hvordan en skal håndtere denne.

I artikkel 3 problematiseres praksisveilederes dominerende fokus på trygghet i veiledning av sosionomstudenter. Artikkelen viser hvordan praksisveilederne først fokuserte på at sosionomstudentene måtte bli trygge, før veiledningen deretter kunne handle om hva studenten skulle lære i praksisperioden. I artikkelen argumenteres det for at trygghet ikke kan være praksisveilederes eneste fokus. Dette vil føre til en ensidig personlig og individuell profesjonell identitetsutvikling og til at verdifull profesjonskunnskap går tapt. En treffsikker veiledningsvirksomhet må derfor omfatte ivaretakelse av både kollektiv profesjonsidentitet og individuell profesjonell identitet.

Avhandlingen bidrar med ny kunnskap om veiledning i sosialt arbeid både til profesjonsfeltet og til utdanningsinstitusjonene. Ifølge Lie Eriksen kan den bidra til å bygge bro mellom det sosialfaglige og det pedagogiske kunnskapsfeltet.

E-postadresse: heidi.l.eriksen@uis.no