Håp og sosialt arbeid

Marianne Mikalsen Arvanitidis

Sosionom, PRIO-senteret

marianne.m.arvanitidis@gmail.com

Bennedichte C. Rappana Olsen

Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus

bennedichte.olsen@hioa.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

Vet du, Eva, hvad er det å håpe?

Ja, jeg tror det.

Ser du, Eva, det å håpe, det er noget underlig, ja noget meget besynderlig.

Vi lar en samtale mellom løytnant Glahn og Eva i Hamsuns Pan lede oss inn i artikkelens sentrale spørsmål: Hva er håp og det å håpe? På hvilke måter kan dette «besynderlige» fenomen ha betydning i sosialt arbeid?

Som sosionomstudent hadde førsteforfatter sin siste praksisperiode på et senter for kvinner med prostitusjonserfaring. For et flertall av dem var framtidsutsiktene usikre. Det var mye som stengte for et godt liv, og hindringene for å lykkes med noe utenfor prostitusjon kunne framstå som massive. Likevel, livsviljen var til stede hos kvinnene. De så for seg et bedre liv; der framme et sted. Kvinnenes forventninger søkte gjenklang i sosialarbeiderens forståelse og innstilling, men det håpet de hadde, kom sjelden direkte til uttrykk i samtaler.

Førsteforfatter var godt kjent med sosialarbeiderlitteraturens fokus på empati, varme og respekt som sentrale elementer i en profesjonell støtte til utsatte grupper. Håpet derimot, syntes kun å være til stede implisitt. For å komme videre i forståelsen av håp, tok hun det opp som tema i sin bacheloroppgave i sosialt arbeid. Artikkelen, som metodisk baserer seg på det vi vil betegne som en tradisjonell litteraturstudie (Jesson, Matheson & Lacey, 2011), bygger på førsteforfatterens bacheloroppgave.

En litteraturstudie

Litteraturstudiens første fase inngikk i førsteforfatters arbeid med bacheloroppgaven, hvor hun tok for seg pensumlitteratur og et mindre antall forskningsartikler. Hun startet med å gjennomgå indeksene til pensumbøker som inngikk i det treårige sosionomstudiet for perioden 2013-2016. Håpet som begrep var å finne i kun seks pensumbøker. I tillegg var håp nevnt, men ikke faglig utdypet, i et fåtall pensumartikler. Dersom håp ble nevnt i pensumlitteraturen, var oppmerksomheten i det alt vesentlige rettet mot psykologi og behandling. Tematisk var det særlig tale om litteratur som handlet om resiliens (evnen til å håndtere stress og katastrofer), traumer, kognitiv terapi, og arbeid med utsatte barn og unge. Kun i sjeldne tilfeller kom det fram en direkte kopling mellom sosialt arbeid og håp eller mellom sosialarbeidere og håp.

Litteraturstudiets andre fase omfattet det metodiske arbeidet knyttet til det å omarbeide en bacheloroppgave til vitenskapelig artikkel. Det ble i denne fasen gjort nye søk via basene Oria, Idunn, Cinahl og Academic Search Premier. Ettersom ordet håp er allestedsnærværende, ble det nødvendig å unngå ordets mest hverdagslige innpakninger, som når en forfatter «håper at artikkelen skal bidra til …» Vi ønsket en så tydelig avgrensning som mulig for å få fram at sambandet mellom sosialt arbeid og håp skulle være et sentralt tema. Både håp (hope) og sosialt arbeid (social work) skulle inngå i søkeartikkelens resymé og håpet skulle være framhevet som nøkkelbegrep (subject term).

Når duplikater var tatt ut, sto vi igjen med 20 artikler på engelsk med kopling mellom håp og sosialt arbeid. Vi fant ingen artikler på norsk som tydelig fokuserte på et samband mellom håp og sosialt arbeid. I tillegg hadde vi tilgang på et fåtall masteroppgaver på norsk hvor håpet inngikk som et tema, men uten at koplingen til sosialt arbeid var tydelig.

Neste skritt i arbeidet var å finne fram til oversiktsartikler som tematiserte forholdet mellom håp og sosialt arbeid. En sentral referanse ble Hope and Helping in Social Work av Stewart Collins (2015), en artikkel som både bidro til å samle tråder, og til å lede oss videre til litteratur knyttet til sosialt arbeids nabolag, eksempelvis psykologi, psykisk helsearbeid, familiebehandling og sykepleie. Ikke minst i sistnevnte fag er håp en sentral faktor. For ikke å komme på avveie, måtte vi målbevisst spørre oss om den utvidede lesingen kunne a) si oss noe allment om det å håpe og få fram hva håp er, og/eller b) direkte eller indirekte få fram hva fenomenet håp kunne bety i sosialt arbeid.

Samlet kan vi si at vi i det alt vesentlige bygger artikkelen på det Jill Jesson og kolleger (2011) betegner som en tradisjonell litteraturstudie. Det betyr blant annet at vi har lagt vår egen helhetsvurdering til grunn hva gjelder kildekritikk. Vi har ikke fulgt en systematisk sjekkliste, og vi har heller ikke utviklet tabeller med presentasjon av analysens ulike steg. I stedet foretar vi en fortløpende sammenlikning mellom ulike deler av den litteraturen vi har valgt, og søker å diskutere oss fram til svar på artikkelens overordna spørsmål.

HVA ER HÅP? HVA ER DET Å HÅPE?

Håpet: et menneskelig livsfundament

Håpet favner om mangfoldige og komplekse prosesser i folks liv. Ifølge den danske teologen og filosofen Knud Løgstrup er håpet et eksistensielt fenomen på livets vegne. Det er tale om en av de suverene livsytringene, på linje med tillit og kjærlighet (Løgstrup, 1999). Håpet settes i bevegelse selv i de verst tenkelige situasjoner, og lar seg ikke sperre inne av kritiske livsbetingelser. Slik blir håpet en indre kraft som klorer seg fast i det mulige, om enn usikre, og får næring av den levde erfaring vi har av håp.

Det at håpet gir kraft til å gå en usikker framtid i møte, kommer til syne ikke minst i Paulo Freires hovedverk Frigjørende pedagogikk fra 1968, hvor det å håpe er avgjørende for at mennesket skal bli i stand til å skape endring i sin livssituasjon. For mange undertrykte og sårbare grupper vil håpet ofte settes på prøve. De objektive livsbetingelser er dårlige, og en følelse av håpløshet kan trenge seg på. Da vil troen på at det fortsatt er muligheter, gjøre at en fatter nytt mot. Håpet befestes i det Freire betegner som drømmen om Utopia, en drøm som i sitt skjæringspunkt mellom det usikre og det fortsatt mulige blir en menneskelig livbøye (Freire, 1999).

For sosialpsykologen Erich Fromm er håpet en avgjørende betingelse for det å være menneske. I boka Det revolusjonære håp fra 1968 konstaterer han at hvis håpet oppgis, har mennesket «gått inn gjennom porten til helvete – enten det er klar over det eller ikke» (Fromm, 1971, s.68). Uten håp legger vi det menneskelige bak oss, og uten håp mangler vi det viktigste elementet som kreves for å oppnå sosiale forandringer.

For Fromm er det å håpe et psykisk element knyttet til liv og vekst; en indre beredskap. Håpet, skriver han, «det er som en tiger på sprang, den hopper først når det rette øyeblikk er inne» (Fromm, 1971, s.19). Å håpe er å være årvåken og observant, «rede til å hjelpe det som er klar til å bli født», uten å bli fortvilet over usikkerheten som følger i håpets kjølvann (s.19).

Fromm viser oss forskjellen på håpet som et indre element i det menneskelige og det som mistolkes som håp, fordi det ikke er annet enn materielle ønsker og begjær eller passive forventninger om at noe skal skje «med tiden». I det passive håpet blir framtiden det sentrale, mens nuet forbigås. Det er dette aspektet i Fromms framstilling vi finner interessant for sosialt arbeid. I arbeidet med klienter må det å ta tak i nuet – bistå mennesker til å klare, tore og ønske å møte framtiden så aktivt som mulig – være en del av et håp som kan bidra til endring.

Hos Fromm er det å håpe tett forbundet med våre følelser og vår bevissthet, og med det også forbundet med tro. Det vil si tro på at noe virkelig er mulig, dog uten noen absolutt sikkerhet. På linje med håpet er heller ikke troen noe som kan forutsi hva framtiden vil bringe. Det er heller tale om en visjon av hva nutiden «er svanger med» (1971, s. 23). Håpet og troen henger i hop. Håpet følger troen som ellers ikke kan holdes ved like. Tilsvarende kan håpet kun vokse fram når det finnes tro.

Ulike komponenter når håp inngår i forskning

De mange ulike aspektene ved håp har gjort det vanskelig å komme fram til en universell definisjon til bruk på tvers av faglige disipliner. I en gjennomgang av forskning på begrepet håp knyttet til pasienter innafor ulike behandlingsområder, fant Schrank, Stanghellini og Slade (2008) hele 49 ulike definisjoner og en rekke ulike instrumenter for å måle håp. I sin sammenfatning vektla de følgende fellestrekk (s. 426): Håpet handler først og fremst om noe som skal skje i framtiden, knyttet til en forventning om å oppnå personlige mål. Målene gir mening til den enkelte og vurderes som realistiske.

Ifølge Schrank og kolleger bygger håpet slik det inngår i forskningen, på fire bestanddeler: 1) en affektiv del der tillit, humor og positive følelser inngår, 2) en kognitiv del hvor refleksjonen over tidligere erfaringer inngår, og hvor det å sette seg mål, planlegge og vurdere muligheten for å oppnå mål er sentrale elementer, 3) en del som handler om atferd med vekt på motivasjon og personlig handling, 4) en del som legger vekt på omgivelsene og der tilgang på ulike ressurser, helsetilstand og sosiale relasjoner er viktige.

I den empiriske forskningen er det etter hvert kommet en større bredde i tilnærmingen, og håpet forstås som en dynamisk bevegelse mellom den enkelte og andre mennesker. Omgivelsene og relasjonene har fått en større betydning (Biong & Herrestad, 2011).

Håp og sosialt arbeid

Selv om vi fant fram til kun et begrenset antall artikler hvor synergien mellom håp og sosialt arbeid kom tydelig til syne, synes likevel håpet å ha en plass i sosialt arbeids praksis. Racheli Lipschitz-Elhawi (2009) får fram hvordan sosialarbeidere inkluderer håpet som et sentralt element i sitt arbeid med sårbare barn og unge, ikke minst unge i institusjonsbehandling. Håpet brukes som en positiv drivkraft for å mobilisere mestring. Pat Dorsett (2010) peker på betydningen av håp når sosialarbeidere møter mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser. Om livssituasjonen er krevende, må en som profesjonell være våken for de mentale nedturer en skade eller funksjonshemming kan føre med seg. Dorsett har fulgt ryggmargsskadde over flere år, og viser hvordan håpet blir en viktig mellommenneskelig komponent som gjør det mulig å se mer på muligheter enn på barrierer framover. Hun tydeliggjør også hvor viktig det er at profesjonelle ikke faller for fristelsen til å definere håpet som en fornektelse. I en tradisjonell medisinsk tradisjon er aksept det en skal tilstrebe. Det å holde fast i forventninger mistolkes noen ganger som mangel på innsikt i egen situasjon, heller enn en styrke som kan bidra til forbedring og ikke minst øke livskvaliteten til den enkelte (Dorsett, 2010).

Noen vil kanskje mene det er nødvendig å definere hva håp er i sosialt arbeid. På dette stadiet verken kan eller vil vi foreta en streng definisjonsavgrensning, ettersom vi selv er søkende. Men det vi kan og bør gjøre, er å foreta en innramming hvor håpet innlemmes i det relasjonelle. Å arbeide i og gjennom relasjoner er sosialarbeiderens viktigste virkemiddel. Relasjoner påvirker folks tanker, og tanker og følelser henger sammen. Spørsmålet blir hvordan de henger sammen, og få fram at sosialarbeiderens «håpsarbeid» ofte skjer i et motsetningsfullt landskap.

Klientenes virkelighet er ofte en vanskelig eller utfordrende livssituasjon, usikker fordi omgivelsene er trøblete og utsiktene ikke alltid de beste. Mye av praktisk sosialt arbeid vil være å arbeide for å motivere til endring, samtidig som en tar høyde for usikkerhet, frustrasjon og sinne. Håpet kommer ikke inn i stedet for dette. Det kan i beste fall kile seg inn og bidra til at klienten selv finner mål å arbeide mot. Med det utgangspunkt at relasjonen mellom den profesjonelle og klienter er avgjørende for å få til endring, vil vi trekke veksler på familieterapeuten Kaethe Weingarten som gjennom sine faglige bidrag har klart å løfte håpet fram i det sosiale rommet. Håpet er noe vi kan samarbeide om, og dermed noe som utvikles i våre sosiale fellesskap. La oss se nærmere på Weingartens forståelse av håpet.

Det rimelige håpet

Kaethe Weingarten har gjennom flere studier utviklet en forståelse av håpet som vi mener vil gi faglig mening innafor flere sosialarbeider-kontekster (Weingarten, 2010). Hun taler om «the reasonable hope», et begrep vi velger å oversette til det rimelige håpet, et håp som vekkes og styrkes i samspillet mellom den profesjonelle og klienten.

Weingarten har erfart at selv om de fleste terapeuter arbeider med å gjenopprette håpet i familier hvor nettopp håpet er satt under press, tematiseres håpet som fenomen i liten grad i deres praksis. Dette kan ifølge Weingarten skyldes at håpet har fått en for opphøyd betydning i den kulturelle diskursen, med standarder og forventninger som gjør at mange mennesker feilaktig klassifiserer seg selv som «håpløse» (Weingarten, 2010, s.5).

Skal håpet bli en aktiv bestanddel i det kliniske arbeidet (eller i sosialfaglig praksis mer generelt, legger vi til), må det ikke forbli noe abstrakt, men ifølge Weingarten heller forstås innafor en langt mer pragmatisk ramme. Ved hjelp av begrepet «rimelig håp» ønsker hun å bygge bro mellom håp som teori og praksis, myke opp motsetningen mellom håp og håpløshet, og få fram bredden i fenomenet. Mens håpet som livsfundament blir et enten eller, åpner det rimelige håpet opp for nyanser. Det får oss til å rette oppmerksomheten mot det som er innen rekkevidde heller enn det som er høyt ønsket, men uoppnåelig (Weingarten, 2010, s.7). Vi minner om det Fromm skrev om det passive håpet, hvor vi venter og håper på noe som skal komme, mens det som skjer her og nå passerer forbi uten å bli tatt tak i.

Sentrale egenskaper ved det rimelige håpet

Rimelig håp har ifølge Weingarten fem egenskaper: For det første er det et relasjonelt fenomen. Det skal altså ikke primært forstås som en individuell egenskap, slik de mange mål og skaleringer som er utviklet for å måle individuelt håp, kan gi inntrykk av (se Eliott & Oliver, 2002; Schrank et al., 2008).

For det andre er rimelig håp en praksis, det er noe vi gjør sammen med andre. Det handler like mye om å sikte mot et mål, som å nå det. Prosessen mot målet er et uttrykk for hvem man vil være og hvordan man vil handle her i verden.

For det tredje ser et rimelig håp på framtiden som åpen, usikker og påvirkelig. Nettopp i det usikre ligger også mulighetene. Det at framtiden er påvirkelig og bevegelig, oppmuntrer til samarbeid som kan føre med seg nye og kreative løsninger (Weingarten, 2010, s. 8-9).

Et fjerde trekk ved rimelig håp er at det ser etter mål og veier til å nå dem. Fordi vi som mennesker føler oss mer håpefulle når målet er klart og veien til målet er kjent, er det viktig at terapeuter bidrar til at håp identifiserer realistiske mål og måter å oppnå dem på, både for seg selv og for klientene. Å finne slike mål og måter å realisere dem på, er ikke nødvendigvis enkelt. Selv om det er tale om mer beskjedne forventninger, har også det rimelige håpet usikkerheten som sin følgesvenn. Det er tale om prøving og feiling, og både målet og veien dit kan komme til å måtte byttes ut underveis. Noen ganger velger man et mål man aldri trodde man kunne akseptere, eller man må godta at det å komme kun et stykke på vei i seg selv er noe positivt. Rimelig håp er med andre ord et ydmykt håp, et håp som er fornøyd med å gjøre «noe mindre enn alt». Man må med andre ord unngå den fella at det beste blir det godes fiende.

Den femte egenskapen er at det rimelige håpet har plass for tvil, motsetninger og fortvilelse. Mange vil nok tenke at det å oppleve fortvilelse og håp på samme tid, betyr at håpet ikke er sterkt nok til å holde fortvilelsen på avstand. Ifølge Weingarten er imidlertid ikke dette motsetninger, men heller fenomener som kan gå parallelt eller forholde seg dialektisk til hverandre.

Det rimelige håpet og sosialt arbeid

Slik vi leser Weingarten, klarer hun å bygge bro mellom den eksistensielle håpsforståelsen og den mer lineære kognitive forståelsen. Håpet framstår både som et fundament i livet og som noe som kan utvikles. Når det å ha et rimelig håp blir en foretrukket måte å være i verden på, blir en på linje med Fromms forståelse klar til å gripe mulighetene når det rette øyeblikket er der; et øyeblikk den enkelte selv kan påvirke.

Det at man arbeider for å realisere noe meningsfylt, gjør også tankemåtene og handlingene meningsfylte. Rimelig håp åpner for en mer bevisst tilværelse, preget av forsøk på å forstå sin egen situasjon, prøve å se den med nye øyne, og lete etter muligheter. Selv om det er vanskelig å endre de sosiale rammebetingelsene, kan den enkelte like fullt få en meningsfull tilværelse ut fra det han eller hun vurderer som verdifullt. Den nevnte sammenfatningen til Schrank og medarbeidere (2008) viser at flere av poengene til Weingarten allerede er kjent, Det hun bidrar med, er en helhetlig presentasjon som vi mener har betydning for sosialt arbeid.

Hvorfor er det viktig å arbeide med håp?

Når en gir profesjonell hjelp til utsatte mennesker i sårbare situasjoner, ser en på håpet som viktig for å skape endring. I møte med funksjonshemmede og alvorlig syke pasienter har man sett tydelige forbindelser mellom håp og mestring (Pattison & Lee, 2011; Lohne & Severinsson, 2006), mellom håp og verdighet (Hack et al. 2004), og det har kommet fram at håp betyr mye for pårørende til alvorlig syke (Utne, Miakowski & Rustøen, 2013). Koplingen mellom håp, mestring og endring kommer til syne innafor flere områder hvor sosialarbeideren kan ha sitt virke, blant annet i psykisk helsearbeid (Herrestad & Biong, 2011), i rehabilitering (Coduti & Schoen, 2014), i rådgivning for voldsutsatte kvinner (Wood, 2015), i kriminalomsorgen (Flesaker & Larsen, 2010) og i sosialt arbeid på skolen (McCoy & Bowen, 2015). Håpet vil være et utgangspunkt for å skape en god allianse, blant annet i arbeidet med barn (Fauske, 2014).

Effekten av håpet må fortsatt underkastes et kritisk blikk, og mer forskning er nødvendig. Hva gjelder håpets motpol – håpløsheten – er forskningen mer tydelig i å peke på en forbindelse til psykisk lidelse, alvorlige depresjoner og i noen tilfeller selvmord (Beck, 1986; Hanna, 1991; Farran, Herth & Popovich, 1995; Herrestad & Biong, 2011). Håpløsheten representerer et mørke det er vanskelig å holde ut. Det å bringe fram håpet er derfor viktig. Spørsmålet er hvordan en kan arbeide for å få det til.

HVORDAN FÅ FRAM HÅPET HOS KLIENTEN?

Håp i samtaler mellom sosionom og klient

Gjennom en god relasjon kan man utforske og få vite hva håp betyr for den enkelte klient, og få fram hvordan man kan klare å ta vare på det. Som Weingarten påpeker (2010), blir det viktig at en ikke opererer med en fastlåst forståelse av hva håp er. Det som setter håpet på spill, må også komme fram. Hun framholder betydningen av at det skapes et godt samtalerom, for kun da er en villig til å gå inn i det som kan være utfordrende og usikkert. Det er neppe tvil om at en slik samtale kan kreve tid. Derfor kan det også være en utfordring i den profesjonelle hverdagen for mange sosialarbeidere.

Med basis i et rimelig håp vil hjelpere ifølge Weingarten formidle tre grunnleggende tanker til klientene. For det første at det å håpe er å handle. Det er å finne veier som kan lede til et positivt mål man har satt seg. Et rimelig håp er mer en handling enn en følelse. For det andre at håpet ikke utelukker tvil og fortvilelse; og for det tredje at andre mennesker kan bistå i håpsarbeidet, både med å se for seg mål og hjelpe til med de handlinger som er nødvendige for å oppnå dem.

Sentrale deler av det Weingarten her framhever som viktig, kan koples opp mot blant annet motiverende intervju (Barth, Børtveit & Prescott, 2013) som er en arbeidsmodell for mange sosialarbeidere. I klientsamtaler om håp kan man få fram hva de selv kan gjøre, og hva som kreves av andre. På den måten kan håp sees på som et samarbeidsprosjekt (Sælør, 2016).

For en sosialarbeider blir det viktig å bringe fram, tydeliggjøre og forsterke håpet i en prosess sammen med klienten. Det kan skje ved at man bryr seg om og er interessert i hva den andre har av håp og hva håp betyr for ham eller henne. Hva man gjør og hvordan man går fram, vil avhenge av situasjonen. Ved å være opptatt av klientens oppfatning av situasjonen, hvilke mål som gir mening, og bli kjent med tankene hun eller han har om veien dit, behandler man klienten med respekt og viser at man har tro på at vedkommende har kunnskap og ressurser til å finne løsninger. Det kan øke engasjementet i prosessen og styrke troen klienten har på seg selv.

Weingarten (2010) understreker betydningen av å hjelpe klienter med å se på seg selv som motstandsdyktige og sterke, få fram personlighetstrekk som viser dette, eller peke på ting de har fått til tidligere, men som de nå ikke tillegger stor nok verdi. Det øker deres tro på at de får til ting, og dermed deres håpefullhet. Fordi mennesker som føler seg håpløse, ofte trekker seg unna sosial kontakt og antar at andre deler deres negative syn på verden og seg selv, bør de hjelpes med å motstå isolasjon. Ved å undersøke om klienten har noen hun kan knytte seg nærmere til, åpner man for å bygge et nettverk der det å gjøre seg et rimelig håp i fellesskap blir mulig. Slik legger man også til rette for positive relasjoner som kan motvirke håpløshet.

Vi ser at Weingarten – på linje med Freire (1999) – understreket at det å håpe sammen bringer fram styrke. Men ikke alle relasjoner er positive, og relasjonenes betydning som næring for håpet skal derfor ikke romantiseres. Noen ganger vil jo nettopp relasjoner gjøre det vanskelig å holde fast på håpet.

Å arbeide med det rimelige håpet er å tore å være moderat og ta et steg av gangen. Det å sette seg små mål er ikke alltid det klienten forbinder med det å håpe, og faren er til stede for at sosialarbeiderens forståelse og hjelp ikke faller i god jord. I arbeidet med håp må sosionomen derfor anerkjenne også de negative følelsene (Collins, 2015). Det å snakke om håp for tidlig kan gi klienten et inntrykk av at deres problemer ikke tas på alvor, og det kan føre til at klienter isolerer seg enda mer.

Selv om håp er viktig, vil det være nødvendig å vurdere både når det er best å bringe håpet eksplisitt inn i en samtale og på hvilken måte en gjør det. Det leder oss også til et annet forbehold, nemlig det falske håp. Vi taler da om forventninger som bygger på illusjoner og situasjoner hvor en ikke forholder seg til hva som må antas å være realistiske mål. Hvor grenseoppgangene går mellom visjon og illusjon er vanskelig å fastslå. Biong og Herrestad (2011) peker på visjonen som noe som ligger mellom de mål en setter seg i en behandlingssituasjon og de ønskedrømmer en kan ha. Visjoner er ønskede tilstander en er villig til å forplikte seg til å arbeide mot, selv om de kan være vanskelige å nå og kanskje ikke mulig å realisere fullt ut. Visjoner strekker man seg etter. Å oppleve at en beveger seg i riktig retning blir da viktig for å unngå den skuffelsen som kan ende i håpløshet. Derfor vil et godt faglig grep være å samtale om hva som oppleves som hva, og være oppmerksom på den definisjonsmakta man utøver ved å sette seg som dommer over hva som er sant og sannsynlig.

Profesjonelle hjelpere må også være oppmerksomme på hvorvidt de forsøker å redusere klientens håpløshet for å minske sitt eget ubehag og beskytte seg fra fortvilelsen (Hollis, Massey & Jevne, 2007). Som ellers i møte med klienter, kan sosialarbeideren også i håpsarbeidet benytte seg av ressurser som åndelighet, symboler og metaforer.

Åndelighet som kilde til håp

Vivien Hollis, Karen Massey og Ronna Jevne (2007) påpeker at åndelighet kan være en kilde til håp. Den kan manifestere seg i religiøs tro og praktisering, men også i betydningsfulle relasjoner, i naturen eller i en søken etter sannhet og mening. Åndelighet kan vekke følelser av kjærlighet og indre fred, og gi trøst og støtte. Det kan hjelpe folk med å erstatte destruktive følelser som sinne og redsel med styrke og håp. På samme måte som med rimelig håp, kan man stille reflekterende spørsmål om hvilken rolle åndeligheten spiller i klientens liv, om det gir vedkommende håp og i så fall hvordan (Hollis et al. 2007). Marty Richards (2005) understreker betydningen av at sosialarbeidere gir rom for dette også i omsorgen for eldre. Henning Herrestad med erfaring fra blant annet Fransiskushjelpen, har erfart at religiøse personer oftere er mer håpefulle enn andre, at håpet blir en buffer mot skuffelser i livet (Herrestad, 2009, s.19). Dette kan ha særlig betydning når klientene befinner seg i en situasjon hvor utsiktene til forbedring synes begrenset. Samtidig kan man bli mindre opptatt av å se etter endringsmuligheter og heller fokusere på å gjøre det man kan for å «få sin lønn i himmelen». En sosionom bør derfor være åpen for å samtale om en klients åndelige tro for å få fram forholdet vedkommende ser mellom troen og håpet om endring av egen livssituasjon.

Symboler og metaforer som kilde til håp

Et symbol representerer noe mer enn seg selv, og kan være et dikt, et inspirerende maleri eller et rørende musikkstykke. Slike objekter kan skape håp og mot hos en person, avhengig av hvilken betydning vedkommende tillegger det (Hollis et al., 2007). Bilder, tekster eller andre symboler som enten kan ha universell betydning av håp eller en mer kulturspesifikk betydning, kan for mange mennesker være en kilde å hente ekstra håp fra. Mange husker nok hvordan en sangtekst, et foto eller bilde kan gi en følelse av styrke og inspirasjon.

Metaforer skaper rike assosiasjoner. De kan representere mentale bilder som gjør håp mer håndgripelig, og kan hentes fram for å styrke håpet når man trenger det. Et eksempel på en slik metafor er «håpet er vårt anker mens vi venter på at stormen skal gå over» (Hollis et al., 2007, s. 54, vår oversettelse). Metaforer er nyttige fordi de tydeliggjør noe som kan være vanskelig å sette ord på. De er gjerne formulert i et språk som er enklere å forstå enn en utgreiing om håpets ulike komponenter. For eksempel tigermetaforen til Fromm. Den viser en måte å håpe på hvor man kan se for seg tigeren i all sin kraft, som trass i sin overlegne styrke ikke bykser fram, om ikke tiden er rett.

Samtidig som metaforer er et av språkets store kraftfelt, kan de også bidra til forflatning. De er som Marianne Gullestad påpeker (1996, s. 235) aldri bare etiketter som klistres på fra utsiden. De får også et indre liv og inngir en ny forståelse av fenomenet det skapes et bilde av. Fordi språket aktivt strukturerer våre erfaringer (Crocker,1977, s.34), blir det avgjørende å være seg bevisst det språket og de metaforer en bruker. Sosialarbeideren må forvisse seg om at man ikke bruker metaforer som er utydelige eller uforståelige for klienten, spesielt hvis vedkommende kommer fra en annen kultur. Det billedspråk en benytter, må ikke framstå som klisjeer, eller virke mot sin hensikt fordi det gis inntrykk av at klientens historie snakkes bort. Det kan bli hult å si at det er håp i hengende snøre eller påpeke at der det er liv, er det håp, om klienten opplever at hans fortelling egentlig ikke lyttes til. Tankene om håp må deles med klientene på en måte som respekterer deres vanskeligheter. En metafor som kan få fram både det som har vært vanskelig og samtidig åpne for mulighetene, er å se livet som en reise. Det er en mye brukt metafor i arbeidet med håp (se Flesaker og Larsen, 2010). Bildet åpner for den bevegelsen som en reise er, at livet ikke er noe stillestående og for alltid fastlåst. Tvert imot, man er underveis, det som ligger foran en kan gi muligheter, også om livet oppleves vanskelig.

DEN PROFESJONELLES EGET HÅP

Håpet – et underliggende premiss for godt sosialt arbeid?

Jevne (2005) mener det å pleie sitt eget håp er en del av den profesjonelle kompetansen. Men det krever både innsats og læring å tydeliggjøre sitt eget håp og klare å anvende det i møte med klienter. For det å møte andre menneskers fortvilelse er hardt arbeid. Slik er det enten fortvilelsen skyldes sosio-økonomiske vanskeligheter eller bunner i psykiske utfordringer av ulik karakter. For utsatte grupper kan mange ting minske troen på framtiden, og motløshet kan bli det en har å møte hverdagen med. Det forventes derfor mye av en profesjonell i møte med andres problemer: empati, varme og respekt, og en vilje til å gå inn i den andres fortvilelse, men også dele det håp som er der. Litteratur om håp i sosiale hjelpeprofesjoner understreker betydningen av at den profesjonelle har tro på klientens muligheter til endring og et bedre liv. Men det skrives ifølge Terry Koenig og Richard Spano (2007) lite eksplisitt om betydningen av den profesjonelles eget håp i møte med klienter. Det er ifølge dem en underliggende antakelse at sosialarbeidere besitter det nødvendige håp, og at dette enkelt kan aktiveres i møte med klienter. De har foretatt en litteraturgjennomgang som viser at så ikke er tilfellet. Det er snarere mange sosialarbeidere som mangler håp om at deres klienter har det som skal til for å gjøre endringer i eget liv. Koenig og Spano tok også for seg ulike masterprogrammer i sosialt arbeid, og de fant at liten eller ingen vekt ble lagt på utviklingen av håp som en sentral bestanddel av utdanningene.

Håpet er viktig, men ikke alltid lett å opprettholde

Roberta Schechter (1999) som er en av dem som understreker nødvendigheten av håp i sosialt arbeid, viser i en intervjustudie at den profesjonelles eget håp ikke er lett å vedlikeholde. Hun tydeliggjør at sosialarbeiderens håp er resultatet av en hårfin balanse mellom det frustrerende hun ofte ser i klientens liv og de forventninger hun har om at hjelpen skal fungere (s. 371). Håpet utvikles og vedlikeholdes i skjæringspunktet mellom personlige livserfaringer, klientmøter og faglig ballast i form av teorier. Schechter peker på at det ikke kun er klientens vanskeligheter som utfordrer hjelperens eget håp. Også strukturelle aspekt griper inn. Videre trekker hun fram det hun betegner som «business interests» (s.371), med stramme vurderinger av tidsbruk, hvilke manualer som er faglig riktige å følge, og styringslinjer hvor avstanden fra topp til bunn tidvis blir markant. Disse strukturene påvirker det sosiale arbeidet kanskje enda mer i dag.

De utfordringer som møter så vel klient som profesjonell, gjør arbeid med håp til en både krevende og kreativ prosess. Informantene til Schechter (1999) fikk fram at det var mange situasjoner som utfordret håpet, ikke minst følelsen av å ikke strekke til, at en som profesjonell gjorde feil i vurderinger og ikke hadde gode råd å gi. Det kreves en følelsesmessig og intellektuell refleksjon for igjen å kunne stå i situasjonen.

Dersom sosialarbeideren selv mangler håp, eller håpet svekkes, kan det få alvorlige konsekvenser. Et svekket håp hos den profesjonelle hjelperen kan lede til at hun har mindre håp om at klienten kan få det bedre. Finner man ikke mening i sitt eget liv og det arbeidet man gjør, blir det også vanskeligere å bistå klientene (Bang, 2003).

Håpet kan beskytte mot utbrenthet

I en artikkel fra 2010 har Keri Flesaker og Denise Larsen en meget talende tittel: To offer hope you must have hope. Å ta vare på den profesjonelles eget håp blir derfor viktig, både for å sikre den energi håpet kan gi klienten i et pågående endringsarbeid, men også for å hindre at sosialarbeideren blir utbrent. Utbrenthet er et begrep som ofte brukes om den følelsesmessige utmattelsen mennesker kan oppleve i forbindelse med stress på jobben. Profesjonelle innafor helse- eller sosialsektoren møter daglig klienter som sliter, har det vondt av ulike grunner og som har behov for bistand. Det er gjerne tre sentrale elementer som trekkes fram i diskusjonen om utbrenning som fenomen: emosjonell utmattelse, redusert evne til empati og en opplevelse av redusert personlig ytelse i jobben (se Kim, Ji & Kao, 2011, s.258). Psykologen Charles Snyder (1994) hevdet tidlig i sine arbeider at det er en tett forbindelse mellom tap av håp og utbrenthet. Flere med ham har pekt på nødvendigheten av håp hos den profesjonelle om en skal kunne takle de mangeartede utfordringene (se McCarter, 2007; Schwartz, Tiamiyu & Dwyer, 2007).

En utfordring kan være strukturelle forhold som påvirker både klientenes liv og sosialarbeiderens handlingsrom. Professor i sosialt arbeid Dorothy Van Soest (2012) understreker at når omgivelsene ikke spiller på lag, er det viktig å ha håp om å kunne bidra til en endring av forholdene. Van Soest mener sosialarbeideren må bruke sin faglige og personlige forestillingsevne til å se for seg en bedre verden, og holde fast ved dette bildet selv om klientene er i utsatte situasjoner.

Vi har nevnt metoder som kan bidra til å vekke og vedlikeholde klientens håp. Dette er metoder som også den profesjonelle selv kan benytte. Flesaker og Larsen (2010) fant i sitt arbeid knyttet til rådgivning i kriminalomsorgen at det hjalp å få en god forståelse av håpet som fenomen, se på livet som en reise, altså være underveis og ikke fastlåst, og utvikle en «down to earth»-forventning om hva som er mulig å få til (s. 67). Videre kan en arbeide med refleksive spørsmål som støtter opp under en aktiv håpsorientering: «Hva ville en håpefull person ha gjort i denne situasjonen? Hvordan kan håp anvendes i denne situasjonen?» (Flesaker & Larsen 2010, s.74, vår oversettelse.)

Å beskytte den enkelte mot utbrenthet er ikke alene den ansattes ansvar. Tvert imot, arbeidsgiver har store forpliktelser. Collins (2015) påpeker at om håp skal spille en rolle på sosialarbeideres arbeidsplass, bør ansatte få størst mulig anledning til å ta del i og påvirke organisasjonens beslutninger og forbedre kontakten med kolleger på andre arbeidsplasser på fagfeltet. For å unngå utbrenthet er veiledning viktig, det samme er kontakt og støtte kolleger imellom (s. 207-209).

Ord til avslutning

Vi har i denne artikkelen utforsket sentrale deler av fenomenet håp. Det er tale om et mangefasettert begrep som favner om komplekse sider ved menneskers liv, fra håpet som livsfundament og med det noe som definerer oss i det menneskelige, til håpet som en kognitiv komponent som lar seg utforme, planlegge og måles. I koplingen mellom håp som livskraft og håp som et intellektuelt uttrykk, har vi pekt på det rimelige håpet: det håpet som kan utvikles i relasjonen mellom folk, som er en prosess mer enn et målbart produkt og som baserer seg på samhandling og som styrkes ved samrefleksjon.

I tråd med Weingartens håpsorientering blir det viktig å tro på at også små handlinger er vesentlige. Man må klare å akseptere andre resultater enn det man hadde sett for seg som en suksess, og tillate seg selv å føle glede. Mye kan påvirke sosialarbeiderens eget syn på håp, men et bevisst håpefullt perspektiv kan ifølge Flesaker og Larsen (2010) bli en integrert del av det profesjonelle arbeidet. Og med det også mindre «besynderlig».