Godt og tankevekkende om samfunnsarbeid

Anmeldt av Lars A. Nysæther

Førstelektor i sosialt arbeid, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

Om boka

Ågotnes, Gudmund, Larsen, Anne Karin (Red.) (2022). Kollektiv mobilisering – samfunnsarbeid i teori og praksis. Cappelen Damm Akademisk.

Boken Kollektiv mobilisering – samfunnsarbeid i teori og praksis er en antologi med bidrag hovedsakelig fra en forskningsgruppe i samfunnsarbeid ved Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet. Boken er todelt. De fire første kapitlene gjør rede for og drøfter ulike teorier knyttet til kollektiv mobilisering, sosiale bevegelser, samfunnsarbeid og sosial tilhørighet. Sju av kapitlene i andre del av boka presenterer forskningsstudier i tilknytning til ulike samfunnsarbeidsprosjekter. Ett kapittel er en studie av forståelsen av deltakelse og medvirkning i norske offentlige diskurser.

Cappelen

Innledningskapitlet understreker at bokens anliggende er kollektiv mobilisering med utgangspunkt i sosiale bevegelser som ønsker forandring. Forfatterne ønsker å belyse hvordan begrepet kollektiv mobilisering forstås, hva som er utløsende faktorer, hvordan kollektiv mobilisering vedlikeholdes, hvilken betydning det har i dagens samfunn og hva som gjør kollektiv mobilisering til et anliggende for profesjoner. Dette er omfattende og ambisiøse mål, spesielt når eksemplene på kollektiv mobilisering spenner fra kommunalt områdeløft på Laksevåg til den arabiske våren. Jeg vil komme tilbake til denne vide forståelsen av kollektiv mobilisering til slutt i anmeldelsen. Videre i kapitlet avgrenses imidlertid det omfattende perspektivet på kollektiv mobilisering til å gjelde teorier, metoder og erfaringer fra samfunnsarbeid som grunnlag for antologien.

Kapittel to drøfter spenningsforholdet mellom sosiale bevegelser og det etablerte politiske systemet i en norsk velferdsstatlig kontekst. Dette gjøres ved hjelp av ulike teorier om sosiale bevegelser. Kapitlet gir en god forståelse for særegne trekk ved det norske sivile samfunnet, spesielt hvordan sosiale bevegelser gjennom institusjonalisering og normalisering blir en del av det velferdspolitiske systemet, samtidig som de beholder noe av sin autonomi. Statsvitere vil nok mene at dette er en for begrenset analyse av hvordan grupper i sivilsamfunnet kan utøve politisk innflytelse. I et samfunnsarbeidsperspektiv er analysen likevel fruktbar for å forstå hvordan kollektiv mobilisering fungerer for å skape endringer lokalt og nasjonalt.

Kapittel tre handler om verdier og prinsipper for kollektiv mobilisering innenfor samfunnsarbeid, folkehelsearbeid og sosialt entreprenørskap. I den norske velferdsstaten blir gradvis private kommersielle aktører et supplement til offentlige tjenester og til tjenester drevet av de tradisjonelle ideelle organisasjonene. Det er derfor viktig å belyse hvordan disse tre aktørene samspiller og hvilken rolle de har i å mobilisere overfor problemskapende forhold og uløste velferdsoppgaver i Norge. Den politiske debatten om hvordan og i hvilken grad private firmaer skal levere velferdstjenester, er viktig, men tas ikke opp i dette kapitlet. Og det er greit. Det er noen ganger nyttig å se på ulike løsninger på komplekse velferdsproblemer uten å ha på de politiske brillene.

Kapittel fire, som avslutter den teoretiske første delen av antologien, handler om sosial tilhørighet, sammenbindende fellesskap og kollektiv mobilisering. Fokus i dette kapitlet er hvordan forståelsen av sosial tilhørighet innenfor sammenbindende fellesskap har utviklet seg innenfor samfunnsarbeid. Gjennomgående brukes Robert Putnams teori om sosial kapital i drøftingen. Putnam bruker sosial kapital som et omdreiningspunkt i sine statsvitenskapelige analyser. Men hans tilnærming er også nyttig innenfor samfunnsarbeid for å vise horisontale sammenbindende og overskridende relasjoner mellom mennesker og vertikale lenkende relasjoner mellom grupper i sivilsamfunnet og offentlige myndigheter. Her kan det skytes inn at for denne anmelderen er det litt merkelig at James S. Colemans sosiologiske tilnærming til sosial kapital ikke i større grad brukes i faglitteraturen om samfunnsarbeid. Coleman gir også et rikholdig bilde av sosiale relasjoner i sivilsamfunnet og hans forskning er empirisk kanskje mer relevant for sosialt arbeid.

Kapittel fire viser på en poengtert måte hvordan moderne fellesskapsdannelser kan forstås i lys av samstyring, samskaping og sosial resiliens. Det er viktig og interessant at det også påpekes hvordan samfunnsarbeid kan virke som en medierende faktor i et velferdslandskap hvor sosialt entreprenørskap og kommersielle interesser har betydning for velferden til grupper og lokalsamfunn.

Disse fire kapitlene i den teoretiske delen gir ikke et samlet teoretisk grunnlag for de empiriske forskningsstudiene i andre del av antologien. De må heller leses som selvstendige teoretiske drøftinger av ulike sider ved kollektiv mobilisering i et samfunnsarbeidsperspektiv. Slik fungerer de som et nyttig bakteppe for forståelsen av samfunnsarbeidsprosjektene i denne antologien, men også i andre sosialfaglige sammenhenger.

Andre del av antologien starter med en studie av meningsinnholdet i begrepene deltakelse og medvirkning slik de kommer til uttrykk i norske stortingsmeldinger. Forståelsen av begrepene er knyttet til samfunnsarbeid. Deltakelse i disse stortingsmeldingene er både noe som utøves (middel) og noe som er en verdi i seg selv (mål). Diskursanalysen viser at begrepene er knyttet til ideer om samstyring og at deltakelse sees som et virkemiddel for å møte nye og sammensatte utfordringer i samfunnet. Dette er i samsvar med statsvitenskapelig forskning på nye ikke-hierarkiske offentlige styringsformer. Studien drøfter kritisk det entydig positive synet på deltakelse i stortingsmeldingene, men burde i tillegg i større grad problematisert ressursfattige gruppers vansker med deltakerdemokrati og samstyring. Innholdsmessig plasserer denne studien seg mellom teorikapitlene i første del og de ulike samfunnsarbeidsprosjektene i de siste kapitlene. Kapitlet kunne kanskje heller vært lagt til første del av antologien.

De sju siste kapitlene presenterer forskjellige former for samfunnsarbeid. De er ulike med hensyn til forskningsmessige ambisjoner og nivåer, men alle bidrar med verdifull kunnskap og faglige refleksjoner om metoder og praksiser i samfunnsarbeid.

Kapittel seks presenterer og diskuterer metoder for kollektiv mobilisering i tilknytning til sosialt utviklings- og endringsarbeid. Kollektiv mobilisering fremstår som en sentral del i samfunnsarbeid, mobilisering som kan realiseres både gjennom aktiviteter og spesifikke metoder. Av kapitlene i bokens andre del er det kanskje dette som mest er i samsvar med tittelen på antologien.

Kapittel sju undersøker hvordan en minoritetsorganisasjon ved hjelp av statlige tilskuddsordninger kan utøve medbestemmelse innenfor offentlig styring, og drøfter hvordan medbestemmelse kan bidra til arbeidet mot negativ sosial kontroll og overgrep i innvandrermiljøer. Undersøkelsen viser et viktig samspill mellom offentlige målsettinger, tilskuddsordninger og organisasjoner i sivilsamfunnet i utvikling av nye holdninger og praksiser. Det er spesielt interessant hvordan et samfunnsarbeidsprosjekt med utgangspunkt i sammenbindende sosial kapital kan utvikle overskridende og lenkende sosial kapital for dem det gjelder.

Kapittel åtte belyser betingelser og utfordringer ved at erfaringskonsulenter deltar innenfor psykisk helsevern og rustjenester, med spesiell vekt på å utvikle disse tjenestene. I denne formen for brukermedvirkning, som innebærer at mennesker som tidligere var brukere, kan påvirke tjenestetilbudet som ansatte, oppstår det lett konflikter mellom erfaringskunnskap og evidensbasert kunnskap. Studien problematiserer også forholdet mellom erfaringskonsulenter og tradisjonell brukermedvirkning på systemnivå gjennom brukerorganisasjoner.

Kapittel ni diskuterer vilkår for deltakelse på sosiale nettverkssider for unge kvinner med krysskulturell bakgrunn. Denne studien er viktig fordi den utvider tradisjonelt samfunnsarbeid til også å kunne gjelde på nye teknologisk baserte arenaer hvor mennesker møtes under andre betingelser enn fysiske møter. Kapitlet peker på hvordan kunnskap om digitale arenaer kan brukes til å øke deltakelse og integrering av en minoritetsgruppe. Denne kunnskapen og måten å arbeide på kan også overføres til andre ungdomsgrupper. Studien er spesielt interessant siden den benytter seg av Freires frigjørende pedagogikk og Putnams former for sosial kapital i analysen. Begge teorier er velkjente innenfor mer tradisjonelt samfunnsarbeid, og viser seg å være anvendelige også på nye arenaer og i nye arbeidsformer.

Kapittel ti undersøker alternativ fagforeningsorganisering blant hushjelper i India, en gruppe som på grunn av sin arbeidssituasjon regnes som vanskelig å organisere. I den moderne markedsøkonomien blir det stadig flere slike grupper som har løs tilknytning til arbeidsgiver, individuelle arbeidskontrakter og som ofte er fysisk isolert fra andre arbeidere i samme situasjon. Derfor blir denne studien også relevant for samfunnsarbeid rettet mot å mobilisere og bedre levekårene for arbeidstakere som står utenfor det tradisjonelle fagforeningssystemet. Det dreier seg om alternativ mobilisering og organisering av arbeidstakere med usikre og mindre regulerte arbeidsforhold. Kapitlet legger vekt på menneskerettigheter og sosial rettferdighet i tillegg til mer tradisjonelle fagforeningsspørsmål, noe som kalles sosial arbeiderbevegelse, hvor samfunnsbasert organisering erstatter arbeidsplassorganisering.

Kapittel 11 handler om områdesatsing som virkemiddel for å bedre levekårene i utsatte bydeler i Bergen. Kapitlet setter søkelys på avslutningsfasen i prosjektet, men beskriver også i stor grad hva et samfunnsarbeidsprosjekt knyttet til et geografisk område konkret kan handle om. Flere store norske kommuner utarbeider systematiske undersøkelser med mange variabler som måler ulikhet i levekår i forskjellige områder. Det bør bli mer vanlig at samfunnsarbeidsprosjekter settes i gang med grunnlag i disse levekårsundersøkelsene. Samfunnsarbeid rettet mot grupper og/eller geografiske områder kan slik bli en like selvfølgelig del av kommunenes sosiale arbeid som individuelt sosialt arbeid er. Et rikholdig kommunalt tjenesteapparat og mandat i form av bestemmelser i sosiallovgivningen er allerede på plass. Det er bare å sette i gang!

Kapittel 12 handler om en grasrotmobilisering for å få tilbake bydelsbiblioteket i Laksevåg i Bergen kommune. Dette er en viktig og interessant beskrivelse av en som selv var med på arbeidet gjennom flere år. Både muligheter og vanskeligheter tas opp. Kapitlet viser hvordan slik kollektiv mobilisering får ringvirkninger ut over hovedmålsettingen. Mennesker kommer sammen og avdekker felles interesser og ulike oppfatninger om hva som bør gjøres. Samtidig viser beskrivelsen at denne formen for grasrotmobilisering ofte er avhengig av ressurssterke ildsjeler med noenlunde felles problemoppfatninger og løsningsforslag. Dette er et generelt problem å hanskes med i samfunnsarbeid: Hvordan få med de marginaliserte menneskene som mest trenger å bedre sine levekår og bli inkludert i lokalsamfunnet (og som kanskje ikke er så interessert i bøker?)

Antologier er en god måte å formidle kunnskap fra ulike forskere på. Et mangfoldig forskningsfelt samles mellom to permer slik at likheter og forskjeller blir tydelige. Ofte ønsker en å ha et overordnet teoretisk utgangspunkt for bidragene. Det har også denne antologien. Begrepet kollektiv mobilisering definert som «felles innsatser, gjerne i form av grasrotmobilisering, rettet mot endring av livsvilkår som er betydningsfulle for det aktuelle fellesskapet» (s. 25) legges til grunn. Denne definisjonen er i samsvar med samfunnsarbeid som metode i sosialt arbeid, og i denne antologien knyttes definisjonen delvis til sosiale bevegelser i vid forstand. Det kan diskuteres om begrepet dekker et for bredt empirisk felt og tømmes for faglig innhold, spesielt med tanke på antologiens undertittel «samfunnsarbeid i teori og praksis». Det ville kanskje være naturlig allerede i antologiens første teoretiske del å spisse begrepet kollektiv mobilisering i større grad mot samfunnsarbeid slik det gjøres i kapittel seks, og ikke knytte det til alle former for sosiale bevegelser. Politisk endringsarbeid innebærer ofte kollektiv mobilisering, men det betyr ikke nødvendigvis at det er samfunnsarbeid slik det blir forstått innenfor det sosialfaglige feltet. Jeg tror den arabiske våren best kan forstås med en statsvitenskapelig tilnærming og et områdeløft i Laksevåg best med en sosialfaglig tilnærming, selv om begge handler om politisk endringsarbeid og ulike former for kollektiv mobilisering.

De presenterte forskningsstudiene i bokens andre del handler først og fremst om samfunnsarbeidsprosjekter, og i mindre grad spesifikt om kollektiv mobilisering. I disse studiene er det forholdsvis få henvisninger til teorier fra bokens første del. Unntaket er Freires bevisstgjørende samhandlingspedagogikk og sosial kapital slik den forstås av Putnam og Bourdieu. Begge disse teoriene er vel etablert innenfor samfunnsarbeids teori og metode. Begrepet kollektiv mobilisering får dermed ikke den oppfølgingen som bokens tittel legger opp til. I noen overskrifter hvor begrepet brukes virker det litt «påklistret», gitt hva kapitlet eller avsnittet handler om. Denne kritikken gjelder for mange antologier som sliter med å finne et felles teorigrunnlag og en rød tråd gjennom en hel bok. Antologiredaktører påpeker da også ofte at hvert bidrag kan leses hver for seg. Og det har denne anmelderen gjort med stor glede og godt læringsutbytte. Dette er en god bok med viktig kunnskap og tankevekkende drøftinger for alle som er interessert i samfunnsarbeid, enten som praktiker eller teoretiker, eller begge deler.