Gode handlinger på konto – med muligheter til fremtidige investeringer

Line Joranger

Førstelektor, Fakultet for helse- og sosialfag, Høgskolen i Telemark

line.joranger@hit.no

I Fontene Forskning-artikkelen «Selvrefleksjonens ubehag» (2013), skriver Marit Pettersen og Anja Eline Koppen om selvrefleksjonens ubehag ved hjelp av praksisnære vernepleiefaglige eksempler. Med utgangspunkt i FOs yrkesetiske grunnlagsdokument (FO, 2002) hevder de at helse- og sosialarbeidere i sin yrkesutøvelse må kunne: vurdere, foreta valg og fatte etiske og faglige beslutninger. Temaer om selvforståelse, selvrefleksjon, etikk og handlingsvalg går igjen i flere bøker som nylig er publisert og omtalt i Fontene (Holden, 2013; Mesel & Leer-Salvesen, 2013). Tekstene henvender seg til helse- og sosialarbeidere og deres faglige og moralske handlingskompetanse. Felles er også deres forståelse av at selvforståelse, selvrefleksjon, etikk og handlingsvalg er noen av de største utfordringene en helse- og sosialarbeider står overfor i møte med seg selv og med hjelpetrengende mennesker.

I dette debattinnlegget setter jeg selvforståelse, selvrefleksjon, etikk og handlingsvalg inn i nye sammenhenger og perspektiver. Jeg tar for meg noen moralske paradokser, eller det man med inspirasjon fra den tyske filosofen Hannah Arendt (2000) kan kalle noen moralske «banaliteter». Det vil handle om hvordan opplevelsen av oss selv som moralsk gode kan lede til en type atferd som både er problematisk og lite moralsk. Forskning tyder på at vi, bevisst eller ubevisst, har en tendens til å sette våre gode gjerninger på noe som kan minne om en moralsk konto. Det er snakk om en form for moralsk selvbevilgning med muligheter for investeringer, en form for inntak og uttak. Det handler om en psykologisk faktor som direkte og indirekte forteller oss at jo flere gode moralske handlinger vi utfører, eller har på konto, jo flere ikke-moralske handlinger kan vi tillate oss.

Moralsk selvbevilgning – moralsk investering

I artikkelen «Moral Credentials and the Expression of Prejudice» (2001), viser Monin og Miller hvordan en type moralsk selvbevilgning, det de kaller moral self-licensing, inntrer når tidligere moralske handlinger gjør oss kapable til å handle umoralsk. De viser at mennesker som opplever at de har handlet moralsk godt ved å utføre frivillighetsarbeid, arbeid mot rasisme, bloddonasjon og så videre, mer sannsynlig enn mennesker som ikke opplever dette selv om de har utført samme handlinger, kan ha en tilbøyelighet til å handle egoistisk og mindre moralsk i senere situasjoner, uten å føle seg umoralske.

I en tilsvarende studie gjort av Sachdeva, Iliev, og Medin (2009) viser resultat det samme. I studien ba forskerne forsøkspersonene, som de belønnet i form av penger for å være med, om å skrive en kort historie om seg selv, eller noen de kjente godt. Dette skulle de gjøre ved hjelp av ni moralsk positivt ladde ord, som for eksempel «snill», «rettferdig», og så videre, eller ni moralsk negativt ladde ord, som «egoistisk», «slem», og så videre. Ved slutten av studiet ble forsøkspersonene oppfordret til å donere deler av belønningen til veldedighet. I tråd med teoriene om moralsk selvbevilgning (investering) donerte de som hadde beskrevet seg selv med moralsk positive ladde ord det minste beløpet. Deltakerne som hadde beskrevet seg selv med moralsk negative ladde ord donerte det største beløpet. I de tilfellene der forsøkspersonene hadde valgt å beskrive en annen person med enten moralsk positive eller negative ord, var det ingen forskjell i donasjonen.

Resultatet viser at moralsk selvbevilgning ikke handler om hvordan man opplever og beskriver andre, men hvordan man opplever seg selv som moralsk person. Det viser også at de som føler seg mindre moralske har en tilbøyelighet til å ville kompensere for dette ved hjelp av noe som synes å være «moralske renselsesprosesser», som for eksempel å donere penger til veldedighet, som igjen kan lede til moralske investeringer og et godt moralsk selvbilde.

Da Jordan, Mullen, og Murnighan (2011) spurte sine deltakere om de kunne beskrive et tidspunkt i fortiden der de hadde handlet enten moralsk eller umoralsk, og etterpå svare på om de senere ville komme til å engasjere seg i ulike moralske og altruistiske aktiviteter 1), skåret deltakerne som hadde fokusert på sine gode moralske handlinger lavere på sannsynligheten for at de ville delta i sosiale aktiviteter i fremtiden, enn kontrollgruppen. Deres opplevelse av å ha mange gode gjerninger «på konto» gjorde dem tilbøyelige til å frita seg selv fra slike altruistiske aktiviteter. I tråd med selvbevilgningshypotesen, rapporterte derimot deltakerne som hadde fokusert på sine mer umoralske handlinger at de senere ville delta i ulike sosiale og altruistiske aktiviteter. De demonstrerte med det en form for moralsk selvjustis og et ønske om moralsk renselse. De samme forskerne finner også ut at forsøkspersonene som fokuserte på sine gode moralske handlinger var mer tilbøyelige til å jukse på eksamen, enn de som ikke fokuserte på dette. I følge forskerne viser resultatet at ulike former for moralsk selvbevilgning ikke bare reduserer viljen til sosiale og altruistiske aktiviteter, men også leder til moralsk tvilsomme handlinger.

Godtar vi overnevnte hypotese – om at jo flere gode moralske handlinger vi har på konto og jo flere gode intensjoner og forestillinger vi presentere for oss selv og andre, jo flere ikke-moralske handlinger kan vi tillate oss – så kan for eksempel våre forestillinger om oss selv som antirasistiske og dermed moralsk gode medføre at vi aksepterer at vi handler rasistisk i visse situasjoner. Forskning viser at arbeidsgivere som vektlegger sitt tidligere antirasistiske arbeid samtidig som de oppfatter seg selv som moralsk gode, har en tilbøyelighet til å bevilge seg retten til ikke å ansette personer med fjernkulturell bakgrunn, uten å føle seg mindre moralske av den grunn (se for eksempel Crandall & Eshleman, 2003; Monin & Miller, 2001).

Det samme kan gjelde forestillingen av oss selv som forkjempere for mennesker med funksjonsnedsettelse, eller vår forestilling av oss selv som forkjempere for barns beste. Jo flere gode gjerninger vi mener å ha bidratt med innenfor disse feltene, jo flere mindre gode gjerninger kan vi kanskje tåle å gjøre i etterkant. Bevisst eller ubevisst kan vi for eksempel bevilge oss retten til ikke å ansette personer med «hull» i CV-en, fordi vi kan vise til at vi tidligere har hjulpet mennesker som i perioder har vært borte fra arbeidslivet, men da i en annen sammenheng. Det være seg for eksempel mennesker med funksjonsnedsettelse, mennesker som vi vet har hatt en vanskelig oppvekst, og/eller mennesker med rus- og psykiatriutfordringer. Vi har sett at ulike former for moralsk selvbevilgning ikke bare reduserer viljen til sosiale og altruistiske aktiviteter, den kan også lede til juks og moralsk tvilsomme handlinger, som det å forhindre grupper av kompetente personer tilgang til arbeidslivet, eller verre, tilgang til den hjelpen de har krav på.

Å tenke seg til gode handlinger

Det finnes også forskning som viser at det ikke bare er vår opplevelse av tidligere handlinger som virker inn på vår vilje til å handle moralsk godt. I følge Khan og Dhar (2006) kan selve tanken eller forestillingen om en gang i fremtiden å skulle handle godt, ha en innvirkning på hvordan vi handler til daglig. I likhet med Sachdeva m.fl. (2009), betalte Khan og Dhar sine deltakere for å være med i en studie der man bare skulle forestille seg at man utførte ulike aktiviteter. Etterpå ble deltakerne spurt om de ville donere noe av det de selv hadde tjent, til veldedighet. I likhet med resultatene til Sachdeva m.fl., viser det seg at deltakerne som hadde forestilt seg at de utførte gode moralske aktiviteter i form av å hjelpe andre, i langt mindre grad var tilbøyelig til å donere penger til veldedighet enn kontrollgruppen, som ikke hadde fått beskjed om å forestille seg selv som moralsk gode.

I en annen studie gjort av Batson med flere (1999) viser det seg at man ofte ønsker å få «betalt» for sine «gode» forestillinger, uten selv å gi noe tilbake. Deres forskning viste at forsøkspersonene som fritt fikk uttrykke sine eksemplariske forestillinger om seg selv, oftere enn andre bevilget seg retten til å unnlate å utføre disse handlingene i praksis. Tanner og Carlson (2008), konkluderer på samme måte i sin forskning. De hevder at individer som gis en anledning til å fortelle om hvordan de ville ha utført sine handlinger innenfor en «ideell» eller «tenkt» verden, føler det mindre viktig å utføre disse handlingene innenfor den «virkelige verden». Tanner og Carlsen synes dermed å se en tendens til at mennesker, når de blir spurt om sine moralske handlinger, ofte svarer ut ifra en idé om hvordan de kunne tenke seg å handle.

Forskningen viser at vi ikke behøver å gjenkalle tidligere moralsk gode handlinger for å gi oss selv et moralsk «overskudd» til å handle egoistisk, det holder å forestille seg hva vi ideelt sett ville ha gjort. Det synes dermed som om de forbilledlige forklaringene holder som bekreftelse på at vi er oppegående og moralske individer, selv om vi ikke har planer om å sette våre gode forestillinger ut i praksis. Fordi vi har en tendens til å se våre tenkte handlinger som en del av vår identitet (Kruger & Gilovich, 2004), kan vårt gode selvbilde, paradoksalt nok, bidra til at vi utøver færre moralske handlinger i praksis.

Dette kan kanskje forklare hvorfor noen, til tross for at de i den forbilledlige presentasjonen av seg selv tar avstand fra baksnakking og mobbing av egne kolleger og klienter, stadig befinner seg i situasjoner der de baksnakker nettopp dem i svært ufordelaktige termer. Etisk sett vil baksnakking ikke bare true integriteten til kolleger og klienter, den vil også forhindre at et faglig og sosialt arbeidsmiljø får trivsel og vekst. Eksemplene kunne vært flere, men poenget er å vise at vårt moralske selvbilde kan ha en tendens til å skape seg psykologiske forklaringsmodeller, i form av moralske investeringer, som bidrar til å beskytte en mot selvkritikk og andres kritiske kommentarer.

Den moralske selvbevilgningens banale konsekvenser

Overfører vi Khan og Dhar (2006) og Tanner og Carlsons (2008) forsk-
ningsresultater over på dagens helse- og sosialsektor, kan vi se for oss at bare tanken på å utdanne seg til barnevernspedagog, sosionom, vernepleier, eller velferdsarbeider kan føre til en moralsk selvbevilgning som bidrar til å beskytte ens moralsk selvbilde i situasjoner der man handler umoralsk. Det samme gjelder de som allerede besitter disse titlene, og som allerede arbeider innenfor et velferdsyrke, eller en utdanningsinstitusjon. En tittel og posisjon som helse- og sosialarbeider, lektor og forsker, kan i seg selv sees på som en moralsk bevilgning som i visse tilfeller, bevisst eller ubevisst, kan prege ens handlinger i mindre moralsk retning.

NRKs Brennpunkt har denne våren vist oss flere eksempler på dette. Gjennom ulike reportasjer har de satt søkelys på hvordan ansatte i barnevernet i enkelte tilfeller forklarer fravær av hjelp og oppfølging av fosterfamilier og bruk av ulovlig tvang ved ungdomsinstitusjoner med at deres intensjoner og tenkning har vært etisk og faglig forsvarlig 2). De samme forklaringsmodellene ser vi innen så vel eldreomsorg som boligvirksomhet. Som helse- og sosialarbeidere vet vi at både eldre og utviklingshemmede trenger fysisk og psykisk stimulering for at livet dere skal føles meningsfullt. Likevel unnlates det i mange tilfeller å tilrettelegge for slike stimuleringstiltak i praksis. Dette til tross for at man både vil og skriver i sine virksomhetsplaner at dette bør og skal gjøres. Når konfrontasjonen kommer via pårørende eller media, er det lett å bruke tidligere gode handlinger fra egen institusjon og praksis, og/eller hvordan man har tenkt å gjøre det i fremtiden, som beskyttelsesfaktor mot egen og andres kritikk.

Det er vanskelig, for ikke å si urimelig, å snakke om gode handlinger, beskyttelsesfaktorer og moralsk selvbevilgning, innenfor dagens helse- og velferdssektor, uten samtidig å fremme det faktum at mange av dagens helse- og sosialarbeidere står overfor etiske dilemmaer de personlig ikke kan klandres for. Årsakene til dette er mange, som at den norske velferdsstaten er satt under press om å utføre stadig flere tjenester for å imøtekomme voksende og mer krevende brukerbehov. Som system er velferdsstaten med på å produsere situasjoner som setter helse- og sosialarbeidere under moralsk press. Flere steder strekker man seg langt for å bøte på systemets manglende handlingsrom. Sett på denne måten er det et gode at helse- og sosialarbeidere kan bevilge seg en moralsk kapital som bidrar til å beskytte deres moralske selvbilde som kontinuerlig blir truet av selve systemet.

Koppen og Pettersen (2013) problematiserer i sin artikkel det faktum at for å nærme seg den andre må man være klar over hvem man selv er, og hvor man selv befinner seg i dette møtet, dvs. hvilke intensjoner og erfaringer man bringer med seg inn og fortolker seg selv og andre med. De viser bl.a. til den danske filosofen Søren Kierkegaard (i Lauvås & Handal, 1991), som skriver om å møte den andre, der hvor den andre er. Forskningen om moralsk selvbevilgning kan være et nyttig bidrag når man skal reflektere over egne og andres handlinger i praksis og hvorfor man velger å møte den andre som man gjør. Den kan forklare hvorfor noen alltid har en følelse av aldri å strekke til eller hvorfor noen unnlater å handle i situasjoner der de burde handle. Handlingens motiv kan ha mange årsaker, en av dem kan, som vi har sett, være vår moralske selvforståelse. Forskning viser at der den moralske selvforståelsen er svak, vil man sannsynlig strebe etter å gjøre flere gode handlinger for å rense seg fra denne følelsen. Der den moralske selvforståelsen er høy, og der man har dannet seg mange gode ideer om hva man burde gjøre, vil man i større grad, bevisst eller ubevisst, kunne bevilge seg retten til å unnlate å handle i situasjoner der man burde ha handlet. Dette vil med andre ord si at, selv om mange av våre handlinger blir styrt av politiske, økonomiske, organisatoriske, og/eller systemiske forhold, viser forskningen om moralsk selvbevilgning at vår moralske selvforståelse også har mye å si for hvordan vi bevisst eller ubevisst handler i praksis. Vårt moralske selvbilde kan med andre ord være en medvirkende årsak til at vi unnlater å tilrettelegge for stimulerende aktiviteter innenfor eldreomsorg og boligvirksomhet, at vi velger å begrense oppfølgingen av fosterfamilier til et minimum, at vi unnlater å kvalitetssikre institusjonelle behandlingsopplegg, at vi unnlater å tilrettelegge for funksjonshemmede slik at de får en rettmessig plass i arbeidslivet, og at vi unnlater å ansette mennesker med minoritetsbakgrunn, at vi unnlater å ta imot åpen og konstruktiv kritikk og så videre. Uansett hva årsaken til våre handlinger måtte være, er målet med denne artikkelen å vise at forskningen om moralsk selvbevilgning, i tillegg til kunnskaper om velferdsstatens muligheter og begrensninger, kan være et nyttig bidrag når man skal oppøve faglig og etisk dømmekraft, selvforståelse, selvrefleksjon, og ulike typer handlingsvalg i praksis.