Gir stemmer til barn og unge i diskusjon om straff

Anmeldt av Bjørnar Blaalid

Førsteamanuensis i sosialt arbeid, Høgskulen på Vestlandet, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Institutt for velferd og deltaking

Om boka

Elisabeth Fransson, Siv Gaarder, Ingrid Rindal Lundeberg (Red.)(2025) Barn, unge og straffegjennomføring. Cappelen Damm Forskning

Boken Barn, unge og straffegjennomføring (2025) er en forskningsantologi initiert av FoU-gruppen Barn og Unge ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS). Boken utfordrer hvordan vi gjennom kriminalomsorgens historie har straffet barn og unge. Gjennom 16 kapitler, fordelt over 450 sider, belyser forfatterne hvordan og hvorfor vi straffer barn og unge i dag.

Redaktørene understreker allerede i forordet at dette er en bok om sensitive temaer.

Cappelen Damm

De to siste årene har vært preget av ulike mediers omtale av økende barne- og ungdomskriminalitet, barn som har rømt fra barnevernsinstitusjoner og begått alvorlig kriminalitet, barn som gjennom år har beveget seg mellom fosterhjem, barnevernsinstitusjoner og fengsler, og barn som samfunnet ikke har klart å hjelpe, og som har dødd før de rakk å bli voksne.

Dette er bevegende beskrivelser om en gruppe unge som befinner seg i sårbare og kriminalitetsutsatte livssituasjoner. Men gjennomgående gjør forfatterne det klart at nettopp derfor er dette en bok som løfter frem barn og unges stemmer.

Boken er stødig redigert av Elisabeth Fransson, Siv Gaarder og Ingrid R. Lundeberg. To av redaktørene (Fransson og Lundeberg) har lang fartstid som forskere og forelesere mens Gaarder har hovedtyngden av sin fagbakgrunn som sosialkonsulent i fengsel, og som seniorrådgiver i kriminalomsorgens kompetansesenter. Mange av bokens kapitler er skrevet frem som et resultat av tverrfaglig forskningssamarbeid, og flere forfattere har forskningsbakgrunn innenfor rettssosiologi, sosiologi, kriminologi, statsvitenskap, barnevern og sosialfag. Flere har fagbakgrunn fra kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter. Men her er også forfattere innenfor frivillige organisasjoner, tidligere fengselsprest, Opplæring innenfor kriminalomsorgen (OIK) samt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Indirekte blir dermed boken et interessant faglig diskusjonsforum, et møtested hvor fag og felt krysser hverandre, og hvor praktikere, lærere og forskere innenfor kriminalomsorg, barnevern og sosialt arbeid utdyper tanker og refleksjoner omkring straff og straffegjennomføring av våre yngste medborgere. At forfatterbiografiene er innebygd i kapitlene, og ikke plasseres samlet før eller etter hovedteksten, er et godt grep som gir leseren umiddelbar bakgrunn og kontekst til kapitlene.

Straff av barn og unge, hva som skal være kriminell lavalder, eller hvordan vi, i et kriminalhistorisk perspektiv, har begrunnet straffegjennomføring av ungdom, er store spørsmål med dype samfunnsmessige og etiske implikasjoner. Lanseringen av bokens tema er derfor betimelig. I en tid hvor ungdomskriminaliteten preger nyhetsbildet, og rekruttering av unge til kriminelle handlinger gjennom organiserte nettverk er på fremmarsj, er boken et kjærkomment bidrag inn i faglige og kritiske diskusjoner omkring straff av barn og unge.

For å strukturere fremstillingen om straffegjennomføring er boken inndelt i tre deler. Del I «Kriminalitetsutsatthet og straff» består av fem kapitler som diskuterer forholdet mellom samfunn, kriminalitet og straff. Del II «Fengsel som rom for tilblivelse» omfatter syv kapitler som omhandler «det som skjer innenfor fengselsmurene». Del III «Straffens virkninger» har fire kapitler og tar for seg kriminalpolitikk og sosialfilosofiske spørsmål omkring straff og fengsling.

Samlet utgjør de tre delene en oversiktlig og ryddig fremstilling av norsk kriminalpolitikk, moralske dilemmaer og etiske spørsmål knyttet til fengsling av barn og unge. Spørsmålene blir særlig løftet frem i kapittel 2, «I nåtid finnes fortid og fremtid innvevd», et velskrevet kapittel som bidrar til å kontekstualisere kjernespørsmål omkring fengsling og straff av barn og unge. I kapittelets siste del adresserer Hammerlin behovet for «opplegg som kontinuerlig sikrer en adekvat og flerfaglig omsorgsrettet oppfølging i et førstepersonsperspektiv». Fengselssystemet har rigide og totalitære trekk. Samtidig skal straffegjennomføring og støttende omsorgsinnsats gå hånd i hånd. Spørsmålet til refleksjon blir da hvorvidt det: «Gjentas historieløst tidligere feil om straffeskjerping for gruppen barn og unge?» Dette kapittelet retter et kritisk (men nødvendig) søkelys på de mange fallgruvene og det krysspresset som eksisterer, både for fengslet som institusjonsform og straff satt i system.

Kapittel 3, «Hvem er barn og unge i norske fengsler?», utgjør en kunnskapsstatus om hvem de unge er, deres livsbakgrunn og lovbruddene de begår. Dette kapittelet har en beskrivende tilnærming og bruker registerdata og statistikk over en tjueårsperiode for å utforske endringer i antall fengslinger og lovbrudd blant barn, ungdom og voksne fra 2000 til 2019. Konklusjonene peker mot innsats og tiltak på flere nivåer og på flere arenaer. Selv om disse områdene ikke utdypes videre i kapittelet, fungerer det likevel som en god ansats til senere kapitler, noe som kunne vært mer eksplisitt påpekt.

Innsiden av fengselet er en kjernedimensjon mange lesere vil være nysgjerrige på i en slik bok, en dimensjon forfatterne bringer levende frem i del II. I åpningskapittelet, kapittel 6 «Fengselsarkitektur og unge menneskers tilblivelse», drar forfatterne en sosiologisk linje til Erving Goffmans klassiske essay Asylums (1968) om hvordan fengsling kan forstås som en krenkelsesprosess, innrullering inn i en lukket livsverden. I løpet av kapittelet blir leseren kjent med forskningsfeltet fengselsarkitektur og dets betydning i straffegjennomføringen. Det er med utgangspunkt i denne arkitekturen, som «et par briller», at fenomenet hvordan barn og unge voksne blir til i ulike typer fengsler utforskes. De mange illustrasjonsbildene, som viser både innsiden og utsiden av ungdomsenheter, samt utdrag fra sitater og observasjoner med unge innsatte, gir meg som leser et nært og visuelt preg som fester seg. Tematikken i dette kapittelet (det handler ikke bare om bagasjen man har med inn, men hvordan fengslet former en i straffegjennomføringen) er ikke direkte ny, men poengene er originalt fremført gjennom presentasjonen av data og analysen.

At fengselshverdagen ikke er uten konflikter og risiko (for både innsatte og ansatte) tar boken opp i kapittel 10: «Konflikthåndtering og traumeforståelse i fengsel». Kapittelet gir leseren innsikt i traumeforståelse og traumebasert omsorg i en fengselssetting. Forfatterne påpeker at traumebasert omsorg er et relativt nytt begrep innenfor kriminalomsorgen. Dermed åpner kapittelet for nye innsikter, vist gjennom å koble fenomenet straff til forklaringsmodellen om toleransevindu og en analyse som bygger på rettssosiologiske tilnærminger. Ved å vise både til formelle rettskilder og praksis i fengslene får forfatterne på en åpen og transparent måte frem hvordan uønskede hendelser blir rapportert og håndtert i soningsløp som involverer unge. Forfatterne sammenfatter trådene i konklusjonen, og understreker at det er nødvendig med tilnærminger som i større grad ivaretar og sikrer brukermedvirkning i disse prosessene.

I de videre kapitlene bidrar flere forfattere med å skrive frem de unges stemme. Kapitlene 11, «Maskulinitet, tro, rett og ære – unge innsattes tanker rundt livet», og 12, «Øyeblikk av normalitet», har sitater som viser tankemønstrene og livshistoriene unge drar med seg inn i et kriminelt miljø, og deretter videre inn i soningsløp. Det handler både om straff, om respekt og kultur, men også om medmenneskelighet og terskel for omsorgsarbeid. Unges stemmer pakkes også ut i del III, særlig kapittel 13, «Barn av innsatte», kapittel 14, «Å være mamma og sitte i fengsel» og kapittel 15, «Straffesyn blant unge domfelte». Disse kapitlene drøfter unges opplevelse av straff, kriminalitet og soning, men diskuterer opplevelsene ved å introdusere forfriskende begrep er som resiliens, livsløp og livsmestring, mødres fortellinger om seg selv før og under fengsling og betydningen av det erfaringsnære og egenerfarte synet på straff. Det slår anmelder at det kan være grobunn for en enda mer utbygd teoretisk diskusjon av hvordan og hvorvidt begrepene komplimenterer, eventuelt utfordrer, de mer klassiske kriminologiske perspektivene. Men det er samtidig forståelig at fokus i diskusjonen snarere er om begrepenes empiriske utbytte, enn teoretisk diskusjon.

Denne anmeldelsen har ikke som mål å dekke bokens kapitler. Intensjonen er å gi noen overordnende refleksjoner over bokens hovedløyper og linjer. Hvilke temaer drøftes og hvordan skrives de frem? Boken viser i flere kapitler hvordan møter med barn, unge og ansatte i førstelinjen utfolder seg. Samtidig tør forfatterne å stille kritiske og sosialfaglige spørsmål, om viktige etiske og tematiske sider ved kriminalomsorgen og fremtidens straffegjennomføring. For undertegnede var det forfriskende å lese hvordan boken forstår kriminalitet som et dynamisk og prosessuelt fenomen som formes av strukturelle og sosiale endringer i samfunnet.

Dersom jeg skulle foreslått et fenomen som ikke dekkes i boken, men som i lys av teknologisk utvikling fremstår som et sentralt kunnskapsområde, ville det vært kapitler som belyser sosiale mediers medvirkning til økt eksponering av kriminalitet. Hvordan brukes sosiale medier av kriminelle nettverk som rekrutteringsplattform til å nå barn og unge? Hvordan påvirkes ungdomskriminaliteten av fenomener som går ut på å bestille kriminalitet via sosiale medier? Et kapittel med blikk på denne utviklingen, relatert til straffegjennomføring, samt hvilke tiltak og ressurser instanser som kriminalomsorgen, politi og barnevern setter inn for å møte nye former for ungdomskriminalitet ville være interessant i en eventuelt senere utgave.

Det er alltid interessant å gruble over hvem som vil ha utbytte av en slik bok. Bokens inndelinger fungerer godt, og presenterer original og ny forskning som kan bidra til å drive feltet fremover. Boken har potensial for alle med interesse for kriminologiske og sosialvitenskapelige aspekter ved kriminalomsorgen, straff og barn og unge. Særlig kan den være nyttig for studenter på masternivå som søker et nyere oppslagsverk på norsk. Med sin bredde, både i forfatterbidrag, nye empiriske studier og fortellinger fra feltet, vil jeg også anbefale boken til praktikere og forskere som ønsker å orientere seg innenfor feltet. I et samfunnsperspektiv er oppdatert kunnskap om barn, unge og straffegjennomføring sentralt og nødvendig, og det mener jeg denne boken er et godt eksempel på.