JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Fyldig om fattigdom

10.06.2009
27.04.2022 14:51

Anmeldt av
Anne Brita Torød

Førstelektor ved Universitetet i Agder, Institutt for helsefag

anne.b.thorod@uia.no

Om boka

Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.). Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Fattigdom i det norske velferdssamfunnet har i de seinere år blitt aktualisert både som en del av den politiske dagsorden, og som forskningstema. Det er likevel ikke alltid lett å følge diskusjonene, ettersom fattigdom ikke er noe entydig begrep. Fattigdom i Norge gir seg andre utslag enn i det vi tenker på som den fattige del av verden.

I anledning sitt 20-årsjubileum har fagmiljøet rundt Sosialforsk og Gruppe for inkluderende velferd (GIV) ved Høgskolen i Oslo gitt ut en antologi som på bredt plan diskuterer fattigdomsproblematikken i en norsk kontekst. Boka «Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet», redigert av Ivan Harsløf og Sissel Seim, spenner fra det prinsipielle og teoretiske til fattigdom erfart som et individuelt problem, belyst ved kvalitative studier som tar for seg personer i forskjellige faser av livsløpet. Boka kan grovt sett deles i fire; fattigdom som fenomen, fattigdom relatert til sosialhjelp og arbeidsmarginalisering, barnefattigdom og til sist ideelle organisasjoner og selvhjelp.

I innledningskapittelet setter redaktørene Harsløf og Seim rammene for boka, der de trekker opp hovedlinjene for hvordan fattigdom kan forstås i et rikt samfunn som det norske. De har valgt å gi boka et dynamisk perspektiv, ved at forfatterne studerer fattigdom over tid. At fattigdom er et flertydig begrep blir tydeliggjort når forfatterne skiller mellom en relativ, interaksjonell og relasjonell tilnærming til fattigdom. De trekker opp hovedlinjene i den teoretiske og politiske diskusjonen og trekker noen linjer til utviklingen av forskning på dette feltet.

I internasjonale sammenligninger måles fattigdom primært i forhold til inntekt. Tone Fløtten og Axel West Pedersen tar et annet utgangspunkt i sitt kapittel. Som et svar på kritikken mot inntektsbaserte fattigdomsmål, utforsker Fløtten og Pedersen en konsensuell eller «opinionsbasert» tilnærming. Der spør man et representativt utvalg om hva de oppfatter som nødvendige levekårsgoder, og konstruerer fattigdomsmålet ut fra dette. De to fattigdomsmålene diskuteres mot hverandre. Forskerne finner omtrent like stor andel fattige i befolkningen ved begge måter å måle på. Men det er svak overlapp, slik at det kan synes som man fanger inn ulike grupper av befolkningen. Ved å gå nærmere inn i dataene finner forskerne imidlertid at det i stor grad er de samme gruppene som skårer høyt. Deres konklusjon er at denne målemetoden er et interessant supplement til andre tilnærminger til fattigdom, men at å fastsette en fattigdomsgrense vil involvere politiske og normative spørsmål. Forskningens oppgave må derfor være å klargjøre og vise konsekvenser av de ulike valgene.

Det dynamiske perspektivet er hovedfokus hos Espen Dahl og Thomas Lorentzen. Dette er utgangspunkt når de studerer

sosialhjelp i Norge. Ved å bruke en dynamisk, i motsetning til en statisk tilnærming, til sosialhjelpsmottak får en et annet bilde av virkeligheten. Med dette åpner forfatterne for nye forståelser og diskusjoner rundt dette temaet. Å måle antall mottakere av sosialhjelp på et bestemt tidspunkt gir et annet bilde enn å følge dette over tid. Ved å vise hvordan slike forløp har en begynnelse og en slutt, kan en også få et bredere bilde av hvilke prosesser som fører personer ut av sosialhjelpen. Som forfatterne peker på vil dette være av stor interesse for sosialarbeidere å få innblikk i, for å kunne utvikle og sette inn mer målretta tiltak. Dahl og Lorentzen har i tillegg en interessant diskusjon av norsk sosialpolitisk debatt som de mener er preget av økonomisk insentivtenkning med moralske overtoner. Også dette er en interessant diskusjon for sosialarbeidere å bli bevisst, med tanke på hvordan de sosiale tjenestene skal utvikle seg innenfor et Nav-system med helt andre tradisjoner og tilnærminger til sosiale problemer enn vi finner i sosialt arbeid.

Marginalisering er et viktig tema i kapitelene skrevet av Sille Ohrem Naper, Kjetil van der Wel, Knut Halvorsen, Øivind Bergwitz og Ira Malmberg-Heimonen. I vårt land er arbeidslinja et overordna politisk middel for å løfte folk ut av fattigdom. At ikke dette fungerer for alle, blir grundig påvist. Her tydeliggjøres konsekvenser av insentivtenkningen. Forfatterne viser hvordan oppvekstvilkår, helseproblemer og langvarige belastninger virker sammen med strukturelle forhold som krav og svingninger i arbeidsmarkedet til å skape barrierer mot deltakelse i arbeidslivet. Når velferdsordningenes regelverk ikke tar høyde for dette, men heller strammes inn ut fra en ideologi om at arbeidsmotivasjonen synker hvis stønadene blir for sjenerøse, får vi en situasjon der en stor gruppe mennesker blir satt på sidelinjen av samfunnets generelle velstandsutvikling og blir fanget i en utrygg og marginal økonomisk posisjon.

Ira Malmberg-Heimonen tar i bruk sosial kapital-teorien når hun utforsker sosial tillit blant langtidsmottakere av sosialhjelp. Tillit er et nøkkelbegrep hos Putnam, som er en av de mest innflytelsesrike teoretikere i dette feltet. Sosial tillit er et grunnleggende gode i samfunnet, men det er ujevnt fordelt til fordel for de mest priviligerte. Også Malmberg-Heimonen finner i sin studie at personer som opplever materiell fattigdom har lavere sosial tillit enn andre, og peker på betydningen av oppvekstforholdene i denne sammenhengen. Dette danner en god overgang til de to kvalitative studiene der fattige barn og ungdommer kommer til orde. Vidar Hjelmtveit har studert barnefamilier som er langtidsmottakere av sosialhjelp, mens Ingeborg Marie Helgeland belyser barnevernsbarn og fattigdom. Savnet og den sosiale eksklusjonen barna er utsatt for er tydelig i begge studiene.

Barnefokuset i boka avsluttes av Mons Oppedal som diskuterer fattige barns rett til økonomisk hjelp. Han setter dette inn i en ramme av menneskerettighetene og gjør en grundig gjennomgang av sosialtjenesteloven fra et barneperspektiv. Dette kapittelet bør være obligatorisk for alle som arbeider etter denne loven.

At den minoritetsetniske delen av befolkningen er overrepresentert i fattigdomsstatistikken er i liten grad behandlet i denne boka. Marianne Rugkåsas kapittel gjør i noen grad opp for dette. Hennes analyse av en minoritetsetnisk kvinnes møte med sosialtjenestens rasjonalitet er en interessant studie i kulturkollisjon og hvordan det «hvite» blikket kan bli en hindring i integrasjonsarbeidet, selv om det kan synes både velmenende og faglig fundert.

I bokas to siste kapitler blir det offentlige velferdsapparatet forlatt. Steinar Stjernø og Therese Saltkjel studerer brukere av Frelsesarmeen og Bymisjonen, med fokus på om disse er sosialt ekskluderte. Slik artikkelen er skrevet, kan den leses like mye som en sammenlignende studie av brukertilfredshet i det offentlige versus det frivillige hjelpeapparatet. Sissel Seim diskuterer kollektiv handling i fattigdomsfeltet med utgangspunkt i Fattighusets virksomhet. Både Fattighuset, Velferdsalliansen og andre organisasjoner i feltet har lykkes med å få sine tema opp på den politiske dagsorden, og bli anerkjent som talerør for sine brukere. Seim viser imidlertid hvilke dilemmaer slike organisasjoner står i og hvordan det kan hindre dem i å nå andre mål, som å bedre levekårene for fattige og utsatte grupper.

Helhetlig vurdert er dette en bok som fanger inn og diskuterer mange viktige sider av fattigdomsproblematikken. Blandingen av empiriske og teoretiske diskusjoner er interessant. Slik kan den egne seg godt som lærebok for studenter i det sosiale feltet, og ellers i fag der en kommer i berøring med mennesker med svak økonomi. Også for ansatte i sosialtjenesten kan dette være en interessant studiebok, fordi den trekker opp noen nye perspektiver som det er verdt å ta inn i den faglige virksomheten.

Kapitlene kan leses uavhengig av hverandre, men redaktørene har skapt en viss tråd, slik at ved å lese tvers gjennom boka får en god innsikt i fattigdom og marginalisering. Dette er likevel både en styrke og svakhet ved boka. Styrken ligger i at boka har så bredt perspektiv. Svakheten ligger i at det synes som artiklene i litt for stor grad er skrevet uavhengig av hverandre. De har en ujevn form, og man savner et overordnet blikk, noe som medfører at begrepsbruken til tider blir upresis og sprikende. Flere forfattere bruker for eksempel sosial kapital som analytisk begrep. Dette er et begrep som relativt nylig er kommet inn i norsk forskning, men som internasjonalt har fått stor utbredelse. Begrepet er imidlertid omdiskutert, og når forfatterne i denne boka ikke er konsistente i sin bruk av begrepet, blir inntrykket forvirrende.

Det kan se ut som fagmiljøet ved Sosialforsk finner marginalisering som et mer hensiktsmessig begrep enn sosial eksklusjon i sin diskusjon av fenomener relatert til fattigdom og utstøting. Dette er interessant sett i lys av den store utbredelsen begrepet sosial eksklusjon har i internasjonal forskning og politikkutforming. Her savnes det en bredere diskusjon av disse begrepene. De gangene sosial eksklusjon er tatt i bruk er det bare overflatisk definert og i liten grad relatert til de internasjonale diskusjonene om dette temaet.

Med tanke på anvendelsen av denne boka som lærebok, ville det vært en styrke å ha gått mer inn i dette materialet.

Det er en styrke ved boka at den også har fokus på barnefattigdom og barns rettigheter. Forfatterne av disse artiklene tar alle opp problematikken rundt hvordan sosialtjenesten fungerer med tanke på barns økonomiske rettigheter. Denne diskusjonen kunne godt vært tatt lenger. Det gir et vel harmoniserende inntrykk når forfatterne sier at sosial- og barnverntjeneste må samarbeide mer om disse barna. Vi kunne vel forventet en noe spissere diskusjon av tendensen til at sosialtjenesten oversender saker om barns økonomiske behov til barneverntjenesten, og dermed omdefinerer fattigdom til barnevernsproblem.

En sidediskusjon som kommer fram i enkelte av bokas artikler, dreier seg om metodiske overveielser. Det er en erfaring at jo mer problematiske livsforhold som skal utforskes, jo vanskeligere er det å få informanter og representative utvalg. Med tanke på anvendelsen av boka er denne typen diskusjoner svært viktige. Hvem er det vi treffer med forskningen, og hvor sikre kan vi være på at resultatene vi får er valide? Det er en styrke at boka peker på dette, da vi altfor ofte ser unyanserte gjengivelser av forskningsmateriale i nyhetsmediene. Her får leserne anledning til å gå i dybden og selv ta stilling til materialet og diskusjonene som trekkes opp.

Som en oppsummering: Harsløf og Seims bok «Fattigdommens dynamikk» er en interessant og faglig bred framstilling av fattigdomsfenomenet og dets mange fasetter i det norske velferdssamfunnet. Den vil være nyttig for sosialarbeidere og andre som møter sosialt utsatte personer i sine yrker, og kan bidra til å utvikle faget med sine nyere og brede perspektiver.

10.06.2009
27.04.2022 14:51