Frigjørings-forskeren

TEKST: SOLFRID RØD

solfrid.rod@lomedia.no

FOTO: ANDERS DEROS

fontene@lomedia.no

Sosialarbeidere har mye å lære av selvhjelpsgrupper, oppfordrer Ulla-Carin Hedin, dosent i sosialt arbeid ved universitetet i Göteborg.

Egenerfaringen er forbeholdt tidligere prostituerte, innsatte og rusmisbrukere. Den verken kan eller skal profesjonsutøvere forsøke å matche. Det de kan lære av, er tidsbruken og nærheten til klientene. Mens frivillige i selvhjelpsgrupper etablerer nære bånd, er det, ifølge Hedin, en tendens til at sosialarbeidere kjenner sine klienter dårligere og dårligere.

– Det fører til at mange sosialarbeidere er flinkere til å se problemer enn ressurser, frykter Hedin.

– Da jeg var ung sosionom i sosialtjenesten i Göteborg var vi ofte på hjemmebesøk. Slik er det ikke lenger, fastslår hun.

Misforstått profesjonalitet. Utviklingen skyldes, ifølge forskeren, ikke bare mangel på tid og ressurser, men like mye et faglig standpunkt om profesjonell distanse. Misforstått, mener Hedin.

– Profesjonalitet handler nettopp om å regulere og variere avstand og nærhet. Profesjonalitet avgjøres ikke av om du drar på hjemmebesøk eller ikke, men av hvilke metoder du bruker. De som mener at profesjonalitet tilsier avstand, har etter mitt syn misforstått sitt fag, sier Hedin.

For henne er det helt motsatt: Profesjonalitet handler om å bruke tid og bli godt kjent med sine klienter. Bare da kan man som fagperson overskue deres ressurser, noe som igjen er en forutsetning for å motivere til endring, mener hun.

Et annet liv. Sosialarbeidere som peker på muligheter for et annet liv, uten rus, kriminalitet og prostitusjon, er en vesentlig del av exitprosesser. Egenmotivasjon er den andre. Og de to henger sammen.

– Veldig mange er lei av å være rusmisbrukere eller prostituerte, men av ulike årsaker ser de ikke for seg et liv uten. Det er her sosialarbeiderne har sin oppgave: Å vise at det finnes andre muligheter, forklarer Hedin.

Hun er glad for at svenske sosialarbeidere med tiden har fått øynene opp for selvhjelpsgruppenes metoder. De inviteres til høgskolen for å undervise framtidas sosionomer, og denne type organisasjoner er i ferd med å bli ettertraktede arbeidsplasser for sosialarbeidere, selv om lønnsnivået er lavere enn i offentlig sektor.

Oppbrudd og empowerment. Hedin gjorde nybrottsarbeid da hun i 1998, sammen med Sven-Axel Månsson, skrev boka Vägen ut! Om kvinnors uppbrott ur prostitutionen. Den er basert på dybdeintervjuer med kvinner som forlot prostitusjonen i løpet av 80- og 90-tallet, og beskriver kvinnenes situasjon gjennom et oppbruddsforløp i ulike faser. Forfatterne viser hvordan de fleste har stablet på beina et nytt hverdagsliv, til tross for skader og problemer de bærer med seg fra tiden som prostituerte.

Siden har Hedin forsket på tilsvarende exit- og empowermentprosesser blant andre marginaliserte grupper. Hun har analysert oppbyggingen og betydningen av sosiale arbeidskollektiver i Sverige, og sett på hvordan deltakerne har greid å endre livsmønster og komme ut av rusmisbruk og kriminalitet. Hedins studier omhandler oppbrudd, vendepunkter, behandling, rehabilitering og empowerment

Det var nokså tilfeldig at Hedin kom til å studere exitprosesser. Hun var generelt interessert i kvinnespørsmål, og fikk i 1995 forespørsel om å delta i et forsk-ningsprosjekt om prostituerte kvinner.

Vekker om varslere. Året før disputerte hun med en avhandling om hvilken rolle sosiale nettverk på arbeidsplassen spiller for langtidssykmeldte. I seinere år har hun vendt tilbake start og forsker nå på arbeidslivet. For to år siden avslørte hun, sammen med to andre forskere, at varslere i offentlig sektor bringes til taushet. Boka heter När man måste säga i från – om kritik och whistleblowing i offentliga organisationer og er, ifølge forlaget, en vekkerklokke for alle som er opptatt av ytringsfrihet og yrkesetikk.

Boka omhandler 28 offentlig ansatte, en del av dem i helse- og sosialtjenesten, som har varslet om kritikkverdige forhold. 15 av dem mistet den jobben de hadde på varslingstidspunktet. Noen ble omplassert, noen fikk andre oppgaver, de fleste gikk ned i lønn. Ryktespredningen var massiv, og anklagene om illojalitet satt løst. Hardest medfart fikk de som også gikk ut i media.

Stemme til stemmeløse. Så dårlige kår for varslere i offentlig sektor er et demokratiproblem, påpeker Hedin. Mange av varslerne har ganske enkelt forsvart sine pasienter og klienters interesser i forbindelse med nedskjæringer.

– De har tatt brukerens parti og gitt stemme til dem som selv har en veldig svak stemme. Arbeidsgivere burde sette stor pris på yrkesetisk bevisste ansatte, ikke straffe dem, fastslår Hedin.

Hun er nysgjerrig på hvorfor en del ledere i offentlig sektor er så redde for kritikk.

– Dette handler om dårlige ledere, mennesker som er livredde for kritikk og åpen debatt, advarer forskeren.

Tro på ungdommen. Hedin frykter at strenge sanksjoner får en del til å holde kjeft, og heller bytte jobb. Samtidig har hun stor tro på at dagens unge sosialarbeidere ikke lar seg true til taushet.

Selv om dagens studenter ikke er så aktive i politiske partier og organisasjoner som hennes egen klassiske 60- 70-tallsgenerasjon, er de mye mer samfunnsbevisste, mener Hedin.

– De jobber så mye ved siden av studiene at de ikke har tid til å organisere seg, men på individnivå er de veldig bevisste. De er mer frimodige enn vi var. Jeg tror ikke de lar seg skremme til taushet, sier Hedin om studentene sine.

Noe drahjelp er det også i at en del større organisasjoner som har blitt hengt ut, faktisk har endret seg til det bedre. Dermed ser offentlig ansatte at det hjelper å si fra.

Om tiden og forskningsmidlene en gang i framtida strekker til, ønsker hun å se nærmere på de gode eksemplene: Hva kjennetegner de arbeidsplassene der de ansatte har solidaritet med brukeren av tjenestene? Hvilke prosesser leder fra varsling til endring? Hvordan svekke lederes frykt for kritikk?

Enn så lenge er Hedins beste råd til sosialarbeidere og andre å varsle i grupper, ikke aleine.

Studerer sosionomer. I disse dager går Hedin og fire andre forskere i gang med et forskningsprosjekt om sosiale foretak, det vi i Norge kaller tilrettelagte arbeidsplasser. Mange av disse har ledere som er sosionomer, og prosjektet skal studere deres lederrolle.

– Sosionomer er stort sett gode til å behandle sine ansatte, i disse bedriftene i hovedsak utviklingshemmede. Men hvor gode er de til å lede bedrifter? Det skal vi se litt nærmere på, også for å se hvilke støtteordninger de trenger, forklarer forskeren.

Hedin er interessert i hvordan lederne bidrar til ansattes utvikling og i hvilken grad arbeidserfaringen bidrar til empowerment.

Sosiale foretak skal i utgangspunktet fungere som springbrett til det ordinære arbeidslivet. I realiteten er det få som kommer seg videre, mistenker Hedin. Hun vil forske på hvor lenge de ansatte blir værende, hvilke barrierer som møter dem utenfor og hva som må til for å finne veier ut.