Fra tradisjon til innovasjon: miljøterapi i vernepleien

Anmeldt av

Ulf Berge, Førstelektor VID vitenskapelige høgskole.

Om boka

Jon Arne Løkke, Karl Elling Ellingsen og Mats Ole Almo Ellingsen (Red) (2024). Vernepleie og miljøterapi. Universitetsforlaget

Denne boken er for deg som vil forstå kjernen i miljøterapi og vernepleie, og lære om hvordan fagene kan utøves med omtanke. Boken er skrevet av vernepleiere for vernepleiere og retter seg inn mot profesjonsutdanningen og -utøvelsen. I tillegg har Stian Orm et viktig faglig bidrag.

Universitetsforlaget

Boken består av 13 kapitler, som spenner over sentrale fagområder, og kapitlene kan leses enkeltvis eller som en sammenhengende fremstilling. Sentrale temaer som behandles i enkeltkapitler blir videreført enten som referanser eller som videreføringer i andre kapitler.

Boken dekker et bredt spekter av temaer, fra historiske røtter til moderne praksis. Den utforsker blant annet etikk, juridiske rammer og verdibasert praksis, og tilfører en helhetlig forståelse gjennom kasusformuleringer og kjerneelementer i miljøterapi. Forfatterne lykkes i å vise hvordan kunnskap fra ulike fagfelt, kombinert med kreativitet og fleksibilitet, er essensielt for å møte komplekse utfordringer. Her gis profesjonen og praksisfeltet tilgang på grunnbegreper, definisjoner og avklaringer som gir grunnlag for å kunne drive en faglig og kunnskapsbasert praksis, i en tid hvor en ikke har råd til å gjøre feil, men må gjøre de riktige tingene fra start.

BOKEN REDEFINERER forståelsen av miljøterapi, der lokalmiljøet brukes som en viktig arena. Målet er å hjelpe mennesker med å utvikle og beholde ferdigheter som gjør dem i stand til å fungere godt i hverdagen. Miljøterapien fokuserer på samspillet mellom tanker, følelser og handlinger for å skape balanse og helhet i livet.

Bokens fremstilling av vernepleierrollen som både dynamisk og forutsigbar kan oppleves som selvmotsigende, men denne spenningen reflekterer også yrkets kompleksitet. Vernepleieren må balansere mellom strukturerte metoder og situasjonstilpassede tilnærminger for å møte brukernes unike behov. Vernepleieren beskrives som en «brikolør» – en problemløser som skreddersyr løsninger med de ressursene som er tilgjengelige. Dette understreker behovet for fleksibilitet og kreativitet i fagutøvelsen. Samtidig minner forfatterne oss om viktigheten av å være forankret i kunnskapsbaserte praksiser.

Boken utfordrer tradisjonelle definisjoner, og introduserer også noen begrepsmessige utfordringer. Den beskriver miljøterapi som både «forutsigbar» (stabil) og «dynamisk» (fleksibel), noe som kan være vanskelig å operasjonalisere og bruke i praksis. Forfatterne understreker behovet for bevissthet rundt relasjonell makt og profesjonell ydmykhet. Kapitlene gir flere nyttige eksempler på hvordan små subtile signaler – som kroppsspråk og tonefall – kan påvirke brukernes opplevelse av selvbestemmelse. Dette understreker behovet for bevissthet rundt relasjonell makt, refleksiv praksis og profesjonell ydmykhet.

INGEN FAGBOK er perfekt, heller ikke denne. Den teoretiske tilnærmingen kan oppleves som lite praksisnær, og det savnes flere konkrete eksempler og verktøy, som er direkte anvendelige i hverdagen. Boken kunne hatt sterkere fokus på mangfold, brukerinvolvering og de etiske utfordringene knyttet til asymmetriske maktforhold. Enkelte kapitler fremstår også som noe utdaterte, særlig med tanke på dagens krav til digitalisering og moderne praksis. Samtidig er den en inspirasjon til nye tanker.

Vernepleie og miljøterapi utfordrer og beriker leseren, og vil utvilsomt forbli en sentral referanse i fagfeltet i mange år fremover. Med sin kombinasjon av teori, praksis og refleksjon tilbyr den verktøy og innsikt som er nødvendige for å møte fremtidens utfordringer. Gjennom sitt fokus på brukerens autonomi, etisk bevissthet og faglig fleksibilitet gir boken et inspirerende bilde av hvordan fagutøvere kan gjøre en reell forskjell i menneskers liv. Kanskje er kjernen aldri ment å finnes, men bare å veilede oss.