JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Fra sosiale problemer til symbolske byrder

21.06.2010
27.04.2022 13:11

Sammendrag

Begrepet «sosiale problemer» har lenge fulgt sosialt arbeid. Begrepet sto sentralt i byggingen av velferdsstaten utover hele 1900-tallet og har på mange måter vært grunnlaget for og en viktig del av legitimeringen av satsningen på sosialt arbeid.

Noter

Vi opererer med tre kapitalformer: Økonomisk, kulturell og sosial kapital, som ikler seg symbolsk kapital. Symbolsk kapital er en form de ulike kapitalformene antar når de er innarbeidet og erkjent som legitime i et felt. Legitimeringen er den avgjørende mekanismen i forvandlingen til makt.

1) Kommodifisering viser til varegjøring, se utdyping nedenfor.

2) Bourdieu 1989: Noblesse d’État:399 sitert av Broady 1991:177.

3) Dysfemismer trekker med seg negative konnotasjoner, ordene mobiliserer vårt forsvar og retorisk sett fokuseres lytteren mot det negative. Eufemismen har motsatt effekt og i retorikken skaper bruk av eufemismer ofte mer begeistring overfor talerens budskap.

4) På besøk omkring på barne- og familietjenesten (tidligere hjelpetjenesten) i Trondheim forekommer ikke begrepet «barnevern» i skiltingen og den informasjon som møter deg når du kommer dit. I telefonkatalogen forekommer «Barnevern» bare under «Barnevernvakta» hos politiet.

5) NFR står for Norges forskningsråd, som forvalter en stor del av de statlige forskningsmidlene.

Litteratur

Backe-Hansen, Elisabeth 2002; Tverrnasjonal komparativ barneforskning: Muligheter og utfordringer. Seminarrapport. NOVA-rapport 17/02

Bauman, Zygmunt 1999: Arbete, konsumption och den nya fattigdomen. Daidalos

Bourdieu, Pierre 1984: Vad det vil säga att tala. Det språkliga utbytets ekonomi. Skeptron nr. 1/1984 s. 27– 68

Bourdieu, Pierre 1999: Praktiskt förnuft. Bidrag till en handlingsteori. Daidalos

Broady, Donald 1991: Sociologi och epistemologi. Om Pierre Bourdieus författarskap och den historiska epistemologin. Stockholm: HLS Förlag,

Derrida, Jacques 1994: Spectres of Marx, the State of the Debt, the Work of Mourning, & the New International. Routledge (her anvendt utskrift fra www.marxist.org/)

Giddens, Anthony 1999: Modernitet och självidentitet. Daidalos

Marthinsen, Edgar 2003: Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Doktoravhandling, Institutt for sosialt arbeid NTNU

Marthinsen, Edgar og Nina Skjefstad 2007: Tiltaksarbeid i sosialtjenesten og Nav – Tett på. Oslo: Universitetsforlaget

Nussbaum, Martha C. 2004: Hiding from humanity. Disgust, Shame, and the Law. Princeton University press

Sen, Amartyra 2002: Utveckling som frihet. Daidalos

Sennett, Richard 2003: Respekt i en verden av ulighed. Hovedland

Skehill, Caroline 1999: Reflexive Modernity and Social Work in Ireland: A Response to Powell. British Journal of Social work (1999) 29

Villadsen, Kaspar 2004: Det sociale arbejdes genealogi. Om kampen for at gøre fattige og udstødte til frie mennesker. Hans Reitzels forlag

Edgar Marthinsen

Dr.polit, leder av HUSK Midt-Norge

I striden om definisjon av sosiale problemer har kampen pendlet mellom strukturelle forhold og individuelle. I hvilken grad skapes sosiale problemer av samfunnet og i hvilken grad er sosiale problemer en konsekvens av dysfunksjonelle eller asosiale elementer. Både sosiallovgivningen og planlover og kommuneloven erkjenner denne tosidigheten i forståelsen av utfordringene som skal håndteres. Min påstand er at praksis i sosialtjenesten og konsekvensen av sosialtjenestens fokus på enkeltmennesker har bidratt til at sosiale problemer i språket som sådan hovedsakelig henviser til asosiale og problematisk agerende individer og grupper (kategorisering av individer med samme kjennetegn uten at de selv nødvendigvis erkjenner seg som eller opptrer som gruppe). Sosialt arbeid og sosialpolitikk framstår med dette utgangspunktet som en rydde- og rensejobb. Den allestedsnærværende og svært synlige fattigdommen som preget hverdagslivet i Norge er borte, selv om vi har hjemløse og opplever en tilbakevendelse av tiggingen i et åpnere Europa. Ulikhetene som i større grad er knyttet til ulik kapasitet til å handle og være agenter innen et kommodifisert1) og konsumorientert samfunn opptrer i en kontekst som gjør at vi må se oss om etter andre tjenlige forståelsesmåter for å forklare og håndtere det som ikke passer inn eller bekymrer oss eller vekker avsky.

Senmoderniteten forsøkes forstått gjennom nye kulturforankrede begreper som forsøker å plassere mennesket i en globalisert og individfokusert verden. Sosiale problemer kunne fungere som konsept i lys av at det var forhold en ønsket å forebygge og se en ende på, men i en verden hvor utfordringen er å håndtere ulikhet på en rettferdig måte, faller slike universalistiske målsettinger bort (Sennett 2003, Nussbaum 2004). Begrepet «respekt» synes å tre inn der vi før gjerne brukte forestillinger om det sosiale. Det sosiale har konnotasjoner til likhet og lik opptreden (universalisme), mens respekt slik det brukes nå henviser oss til aksept av ulikhet i smak og væremåte. Denne endringen gjenspeiles også i velferdslovgivningen ved at ordet respekt er innarbeidet i formålsparagrafen. Selvdannelse og livsstil er sentrale begreper og teorier om symbolsk kapital lar oss avdekke valutaen som bidrar til kommodifiseringen i praksis. De som besitter visse kvaliteter, kompetanse og ressurser kan ikle seg visse identiteter som gir ulik bedømmelse i ulike kretser eller sosiale felt, mens storsamfunnet kan operere med forestillinger om hva som er det «riktige» eller mest attraktive eller det «egentlige» (de dominante diskursene).

I lys av den verdifastsetting som skjer i lys av symbolsk kapital har jeg lett etter et begrep som kan identifisere den nye, relativiserte fattigdommen og har landet på negasjon av symbolsk kapital – symbolske byrder (Marthinsen 2003). Dette begrepet vokste ut av mine analyser av det som jeg har betegnet som det nye barnevernet. Et hjelpetiltakdominert barnevern som tar tak i de oppvekstforhold som kan styrke barnets muligheter for sosial mobilitet, det vil si at de ikke skal måtte slå seg til ro med så lite attraktive livsformer eller være så ressursfattige som sine foreldre og slik bidrar til at samfunnet «utvikler seg videre». Bourdieu har anvendt positivt og negativt fortegn på kapital, men han ser i liten grad ut til å utdype den negative kapitalens kjennetegn. Han synes å operere på en skala fra mye til lite, men ikke med egne negative kapitalformer.

Forskjellene i livsstiler mellom ulike grupper kan ses som et struktureringstrekk i stratifiseringen i samfunnet og ikke et «resultat» av klasseskiller i produksjonen (Giddens, 1999:103). Giddens sier videre at en livsstil utgjør et knippe av vaner og orienteringer og skaper dermed en slags enhet som kjeder sammen muligheter til et mer eller mindre ordnet mønster (ibid).

Kommodifisering betegner transformeringen til vare, og sett sammen med fetisjeringen fra bruksverdi til bytteverdi, inngår dette i det senmodernes utforming i hverdagslivet. Kommodifisering skjer for eksempel ved at en viss væremåte som det tidligere ikke har vært noen særlig oppmerksomhet omkring, blir et framvisningsobjekt som i sin tur oppnår status innen sosiale felt – det tildeles distinksjonsverdi. Et forhold eller en ting objektiveres og varegjøres – det transformeres deretter til symbolsk kapital.

Siden økonomisk fattigdom ser ut til å være et trekk ved klientenes situasjon vi stadig kommer tilbake til i barnevernsammenheng, vil også barna være særlig utsatt for nedvurdering forårsaket av svak kjøpekraft og dårlig kapitaltilgang kombinert med opphopning av symbolske byrder.

Bourdieu (1999) henviser til Husserls analyse av framtid som prosjekt og som protensjon. I det første tilfellet settes framtiden som framtid, dvs. som mulighet – den kan gå i oppfyllelse eller ikke. Protensjon forklares som preperseptiv forventning, et forhold til en framtid som ikke ligger i framtiden, men som er nesten nærværende. Bourdieu eksemplifiserer dette med at kubens skjulte sider er antatt til stede, mens i et prosjekt er ikke framtiden så nærværende. De preperseptive forventningsaktene som Bourdieu taler om, er en slags praktiske slutninger bygd på tidligere erfaringer. De kan tilskrives habitus som en følelse for spillet, dvs. å ha spillet i kroppen, å beherske spillets framtid og ha en følelse for spillets historie og har spillets iboende tendenser i sin kropp. Å besitte en bestemt habitus innebærer å mestre en praksis i form av muligheter og begrensninger innenfor et avgrenset sosialt rom, et felt. I møte mellom mennesker fra ikke-sammenfallende felt kan de ulike personers habitus la seg tillempe slik at de føler seg «hjemme» i selskap med hverandre. På samme måte kan det oppstå gnisninger der en ikke finner seg til rette pga. ulike væreformer og preferanser. Hvis de sosiale betingelsene er sterkt i favør av den ene væremåten, vil den andre oppleve et større press mot tilpasning, eller måtte velge å kjempe eller flykte – utstøtes, utestenges eller marginaliseres.

Samtidig som noe framheves henvises det andre til marginalen. Deres menneskelighet amputeres ved mangel på anerkjennelse. Amputasjonen beskrives i Bourdieus språkdrakt med at de ikke kan ikle seg visse distinksjonseffekter. En kan snakke om stakkarslige posisjoner. Man har en slik ensretting når noen stigmatiseres ved klientskap i posisjoner man anser som nedlatende – «barnevernklient» eller «sosialklient». I dette arbeidet har disse posisjonene blitt omtalt som symbolske byrder – en negasjon av den symbolske kapitalen.

Bourdieu hevder at symbolsk kapital er det samme som erkjent makt (Bourdieu 1984:49). Makten har symbolikk og denne har en virk-ningskraft. Denne symbolikken er så sterk at den bidrar til doxisk underkastelse, og den sosiale orden opprettholdes uten noen synlig fysisk vold eller tvang – disiplineringen er ivaretatt gjennom dannelsen. Grunnene til smak og moral er gjerne historisk forankret i kamper som er glemt, og vi må derfor ofte foreta en arkeologisk utgravning av det sosiale livet – en genealogi som Foucault kalte sin kunnskapssøkende metode. Slik kan doxa avdekkes.

I sosialt arbeid kan effekten av den symbolske volden bli at relasjoner preget av dominans og underordning forskjønnes til affektive relasjoner. Makten omvandles til karisma eller sjarm som gir opphav til en affektiv mystifisering. Innsikt om skyld kan gå over til takknemlighet overfor dem som har vist generøsitet. Hos agenter i et felt vil gaveutbyttet gjerne være kamuflert som forsorg for hverandre ved at gaven både er en gave og et bytte av tjenester, men det er vanskelig å gjenskape et slikt gaveutbytte i en relasjon mellom tjenestemann og klient. Vi ser framveksten av denne måten å agere på i Nav med arbeidslinja som artikulert ideologi. Mangelen på gjensidighet vil derfor etablere en underordnet posisjon i henhold til et likhets- og likeverdperspektiv basert på etablerte æreskoder. Klienten får likevel anledning til å hente ut distinksjonsprofitt ved at de tjenestene sosialt arbeid foregår i er etablert ut fra en erkjennelse og en anerkjennelse av normaliteten i å trenge omsorg i visse situasjoner.

Derrida siterer hvordan Marx i Kapitalen skriver at vi oppfører oss overfor hverandre som bytteverdier. Verdiene tilskrives gjennom språket, en har dem ikke i seg, og på samme måte må en løfte dem fram ved hjelp av viljen – de trer ikke fram av seg selv, men samtidig hjemsøkes man av mytene om verdier. Det er the order of conceptual distinctions that are put to work (Derrida 1994:15). Mennesket bærer således et økonomisk blikk eller økonomiske masker – logos har den uttrykksformen at det estetiske og etiske uttrykker seg samtidig som begrepet skapes og anvendes i en relasjon med den andre. Alt som uttrykkes i ord blir samtidig også immaterielt. Representasjonen blir samtidig utydelig – den blir gjenstand for en tolkning. Ontologien blir med en slik forståelse, nærmest en sammensvergelse i henhold til Derrida.

Bourdieus kapitalformer hører hjemme i Barthes og Ecos språkskjema og tar mytens og kulturens plass. Det er et sosialt fenomen som er betraktet og forsøkt beskrevet, ikke noe som er tilført eller tilskrevet det sosiale liv. Bourdieu opererer med tre former for symbolsk kapital: Den økonomiske, den kulturelle og den sosiale. Kapitalen finnes bare så lenge den gjenkjennes og erkjennes som aktverdig, sannferdig, opphøyet, fortjenestefull og lignende. På samme måte kan tillit, aktelse, renommé og prestisje knyttes til kapitalbegrepet. I dette arbeidet ser jeg også behovet for å tenke det uverdige som verdiens dikotomi, og vil argumentere for at de samme mekanismene kan anvendes for å forklare byrden som negativ verdi. Denne innsikten har vært nødvendig for å forflytte interessen mot det uverdige og det fordømte, ikke bare mot det som løftes fram og etterlater det andre som mindre verd.

Den sosiale kapitalen består av den stadig potensielt mobiliserbare summen av kapital av ulike arter som innehas av hver av gruppens medlemmer.2) Oppbyggingen av den sosiale kapitalen bygger på det gruppen har etablert av kapital, men også på den kapital som hvert enkelt medlem er i stand til å utvikle. På samme måte kan medlemmer i gruppen belaste de andre med byrder, om de tilfører seg selv og gruppen denne form for distinksjoner.

Den sosiale kapitalen blir både en ressurs og et middel til å akkumulere ytterligere kapital. Det blir derfor også en byrde å ha lite sosial kapital, fordi en da også mangler midler til å tilegne seg mer anerkjente væremåter og posisjoner.

For å forklare de symbolske godenes økonomi tar Bourdieu utgangspunkt i Mauss beskrivelse av gaveutbyttet som en diskontinuerlig følge av sjenerøse handlinger og Levi-Strauss ide om gjensidighetsstrukturer som transcenderte byttehandlinger. Gaven henviser til gjenytelsen. Gjenytelsen må være forsinket og forskjellig fra gaven og det å gi innebærer således en risiko for tap. Å gi en slik sosiologisk beskrivelse av handlingen kan framstille og forvrenge det interessefrie som en kynisk beregning. Et kjennetegn ved den symbolske økonomi er at det dreier seg om slike doble sannheter.

Symbolske byrder mener jeg kan forstås som:

en hvilken som helst egenskap; fysisk svakhet, uhelse, fattigdom, arbeidsløshet o.a., som når den oppfattes av sosiale agenter forsynt med de persepsjons- og verdsettelseskategoriene som gjør det mulig å oppfatte, kjenne og gjenkjenne den, får symbolsk virkning, som en virkelig magisk kraft:

En egenskap som, fordi den svarer til sosialt konstituerte «kollektive forventninger», til forestillinger, utøver en form for virkning på avstand, uten fysisk kontakt, og gjerne leder til forestillinger om skam, ydmykelse, skyld og vanære.

På markedet for symbolske byrder kan en tape ansikt, påføres skam, vanære, vekke avsky. Symbolske byrder konstituerer og konstruerer sosiale kategorier, og de utgjør redskaper for posisjonering og akkumulasjon av ydmykelse og skam, men representerer gjerne også stabilitet. Slik sett kan symbolske byrder bidra til å objektivere – gjøre synlig hva vi mener med – noen bruksområder for begrepet sosiale problemer.

Symbolske byrder underlegges den samme forståelsen som de positive, bare at de fører inn i fordømmelsen og ikke til æren. De framstår ikke som symbolsk kapital som rangeres mot det distingverte, men til det skammelige og forned-rende. Også disse kapitalformene kan omveltes gjennom historisk betingede prosesser. Den dysfemiske konnotasjonen de førte med seg, kan bli nøytralisert og eventuelt forvandles til eufemismer.3) Slik har sosiale posisjoner og institusjoner ikke bare blitt forvandlet, men har også fått nye navn og begreper. «Uekte barn» har gått ut av vokabularet og situasjonen er ikke lenger fordømt, ergo trengs ikke kategorien. Noe lignende forsøkes med «barnevernet» som institusjon, som i kommuner som for eksempel Trondheim utad mot publikum nærmest har blitt usynliggjort.4)

Om fattigdom tidligere ble forstått som nød og elendighet, kan vi i dag snakke om at mennesker i utsatte og marginaliserte posisjoner har opplevd en opphopning av symbolske byrder. Hvis den tradisjonelle velferdsstatens politikk for trygghet skal forstås som transformert/forandret til en livsstilspolitikk for å redusere risikoen ved valg i ulike selvoppbyggende prosesser, så vil sosialt arbeid handle om å tilføre symbolsk viktige ressurser til mennesker i utsatte posisjoner. (Det er dette som skjer når Nav i så utstrakt grad som nå går inn på det som betegnes som arbeidsevnevurdering – en utredning som i seg selv er en moralsk og politisk pekepinn mot hva som egentlig forventes av individet. Her ser vi svært lite til systeminnrettede tiltak som krav til arbeidsmarkedet om å legge bedre til rette for de med nedsatt arbeidsevne.) Hva er så symbolsk kapital? Om vi tenker oss at mennesker alltid kan se en verdi i ting ut over bruksverdien – at alt gis en tilleggsbetydning, en merverdi – så er vi inne på Marx kapitalteori. Penger er papir, på samme måte som plastkort er penger, men uten at vi i det sosiale liv gir mening til verdien, så vil de ikke kunne brukes. Et gammelt hus i en avkrok er verdiløst, mens det samme huset i en storby vil være en formue verd. Dette handler om økonomisk kapital og å ha for lite eller mangle denne kapitalen vil være symbolsk byrdefullt – en vil betraktes som fattig og stigmatiseres i en verdivurdering. Å bli spurt hva en arbeider med og ikke ha jobb blir også en byrde. Å ha arbeid blir både en sosial kapital i lys av de andres posisjoner – det er ærbart i det sosiale liv. Utdanning med gode karakterer på høyt nivå er en ressurs, mens enhver utdanning med svært dårlige karakterer blir en byrde. Dette kan kalles kulturell kapital, men er også en form for sosial kapital. Det å ikle seg kulturell og økonomisk kapital, gir slik også sosial kapital. En blir attraktiv som venn og andre kan sole seg i glansen av ens velstand. Man ærer hverandre med å bruke uttrykk som løfter en til anseelse – noe som gjør mennesker stolte. Det motsatte er å bli skjemt ut, omtalt nedlatende og vanæret. Sosial kapital er forankret i de bånd som forener individene i en gruppe med hverandre. Det er sammensetting av «kontakter», det vil si venner, familie og bekjentskaper for øvrig. Disse individene inntar alle ulike posisjoner i samfunnet, og deres samlede økonomiske og kulturelle kapital utgjør en ressurs som blir den sosiale kapitalen som alle medlemmene i gruppen kan dra fordel av. Symbolsk kapital er den form de ulike kapitalformene antar når de er innarbeidet og erkjent som legitime (i et felt). Symbolsk kapital er erkjent makt på samme måte som symbolske byrder er erkjent vanmakt.

Klientene i sosialt arbeid har gjennomgående mindre muligheter enn andre til å utforme sin livsstil. I sin drøfting av fattigdommens og arbeidsløshetens rolle i det senmoderne samfunn hevder Baumann (1999) at i en tid der mennesker på mange måter ses som konsumenter, så er vår tids fattige ikke-konsumenter. De anses å være til besvær og til sjenanse for samfunnet, og som en belastning for skattebetalerne. Slik har de fattige fått en utestengt posisjon – de henvises til marginalen. Klientskapet er stigmatiserende og de fattiges menneskelighet reduseres ved mangel på anerkjennelse. Menneskets egenverdi reduseres og retten til å virkeliggjøre sin livsplan reduseres. Å være en klient er en symbolsk byrde. En illustrasjon på hvordan symbolsk kapital henger sammen med symbolske byrder kan vi få ved å se på den rollen utdanning har i våre dager. Det å ha utdanning er blitt stadig viktigere. Utdanning blir slik symbolsk kapital. Blant annet er det færre jobber man nå vil kunne få med for eksempel kun grunnskole. Selv enkle ufaglærte jobber vil være utilgjengelig for mange uten videre utdanning. Dette er tydelig i sosialtjenesten der vi finner at en stor andel av klientene etter dagens krav har mangelfull skolegang. Har man imidlertid dårlige karakterer, kan skolegangen bli en symbolsk byrde. Man gjenkjenner også dette forholdet hos klientene som ofte har et vitnemål som viser høyt fravær, ofte er det enkelte fag man ikke har bestått i det hele tatt og så videre. Sosialarbeideren sin jobb i dagens velferdsstat kan se ut til i stadig større grad å gå ut på å hjelpe klienten til å skaffe seg ulike former for symbolsk kapital. I studie av tiltaksarbeid i sosialtjenesten (Marthinsen og Skjefstad 2007) så vi at det ble arbeidet med å forbedre vitnemål, bidra til videre skolering eller på annen måte kompensere for manglende sosial karakter (Se Villadsen 2004) i form av å bygge den sosiale kompetansen ved å styrke klientens selvbilde, øke selvtilliten, styrke selvet.

Skehill (1999) stiller seg også tvilende til den statlige velferdspolitikkens muligheter for å utvikle frigjørende, refleksive eller deltakerstyrte praksiser, siden særlig velferdsstatene aldri har vært interessert i å utvide perspektivet fra det individuelle til det kollektive (eller det strukturelle som det er omtalt som ovenfor). Hun kritiserer det å sitere sosialarbeidernes etiske koder som et bevis på at praksis har endret seg. Alle nye tilnærminger ser ut til å ende opp som en ny retorikk som fastholder ekspert-klient-forholdene. Kanskje det er nok at reformbehovet dekkes og makten rekonstitueres i en tidsriktig retorikk med de riktige verdiforankringene i den rette vitenskapelige diskursen?

Forskningsleder i NFRs (5) velferdsprogram, Backe-Hansen (2002), spør seg om barnevernet har vært for opptatt av individuell patologi og for lite opptatt av strukturelle årsaker til at en må gripe inn med tiltak. En kan spørre seg hvor bærekraftig det sosiale livet er slik det utformes i det senmoderne og om det er rimelig for fellesskapet å ensidig investere så store ressurser i individrettede tiltak? Når det gjelder sosialtjenester har arbeidslinja blitt sett på som løsningen på fattigdomspolitikken, og sosialt arbeid har således blitt tildelt en sentral rolle i statens arbeid med avvikling av fattigdommen. Siden arbeidslinja ikke ser ut til å fungere (målt i manglende reduksjon i marginale posisjoner som langsiktig sosialhjelp, uføretrygd, attføring og sykepenger), fastholder derimot sosialtjenesten/Nav mennesker i posisjoner under EUs fattigdomsgrense i årevis uten å «lykkes» med å gjøre personene selvhjulpne med inntekter over denne grensen. Staten bidrar slik til både etableringen av og fastholdelsen av en framvoksende fattig underklasse, som selv får «skylden» for at de ikke klarer å arbeide seg ut av fattigdommen med de individuelle planene eller velferdskontrakten de har inngått med sosialtjenester og den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Den symbolske byrden blir således noe de selv må bære ansvar for, og storsamfunnet eller velferdssystemene har således gått fri – klienten klarer ikke selv overgangen fra klient til verdig borger. Det er en utfordring for sosialt arbeid å vende denne tilskrivelsen av strukturelt skapte verdihierarkier ved å utfordre kapitalrangeringen slik at menneskeverd og solidaritet med svakerestilte, eller personer med opphopning av det vi i dag betrakter som negativ symbolsk kapital, kan få lov til både å innta en verdig sosial posisjon som frie mennesker uten å ydmykes og uten å måtte leve under fattigdomsgrensen.

Teorien om symbolsk kapital og symbolske byrder egner seg særlig som analytisk verktøy for å få fram det relative i fattigdomsdiskusjonen og i spørsmål om marginalisering, arbeidsevne, deltakelse og inkludering. Nye teoretiske grep eller analytiske kategorier endrer ikke på realismen i fattigdommen. Forhold at dårlig økonomi kan føre til reell sult, bostedsløshet og mangel på klær og utstyr som er livsnødvendig. Slik sett er tiltak som bedrer økonomien av en slik karakter at de kan endre de reelle forholdene for den enkelte. Økt utjevning og en mer aktiv fordelingspolitikk kan derfor ha stor betydning for ressurstilgangen. En kan også si at om alle hadde hatt det bedre, ville ulikheten bestått fordi noen ville ha tilgang til ressurser som ville skille dem ut og vi ville få nye symbolske byrder. Det synes å være en voksende debatt om hvordan respekt og ulikhet skal kunne ivaretas samtidig, og flere har påpekt at vi må gjøre radikale grep for å endre på håndteringen av den globale fattigdommen. Sen (2002) og Nussbaums capabilityapproach forsøker å bidra til nye former for politikk gjennom å framheve et mer solidarisk syn på ulikhetens ontologi og tildele hver og en av oss et større ansvar for å vise ansvar for andres ve og vel. Deres utgangspunkt er at vår forståelse av det gode liv og gode mennesker ikke tar hensyn nok til at mennesker er kapable til forskjellige ting i ulikt monn, og at vi i for stor grad opererer med forestillinger om normalitet eller idealbilder som bidrar til fordømmelsen og muliggjør ulikbehandling. Dette inngår også i en diskusjon om symbolsk kapital og symbolske byrder. Å avdekke dem og undersøke deres epistemologiske og ontologiske forankring (kunnskapsmessige og værensforståelse/ hvorfor ting er som de er), kan bidra til en mer frigjørende og nytenkende politikk.

Sammendrag

Begrepet «sosiale problemer» har lenge fulgt sosialt arbeid. Begrepet sto sentralt i byggingen av velferdsstaten utover hele 1900-tallet og har på mange måter vært grunnlaget for og en viktig del av legitimeringen av satsningen på sosialt arbeid.

Noter

Vi opererer med tre kapitalformer: Økonomisk, kulturell og sosial kapital, som ikler seg symbolsk kapital. Symbolsk kapital er en form de ulike kapitalformene antar når de er innarbeidet og erkjent som legitime i et felt. Legitimeringen er den avgjørende mekanismen i forvandlingen til makt.

1) Kommodifisering viser til varegjøring, se utdyping nedenfor.

2) Bourdieu 1989: Noblesse d’État:399 sitert av Broady 1991:177.

3) Dysfemismer trekker med seg negative konnotasjoner, ordene mobiliserer vårt forsvar og retorisk sett fokuseres lytteren mot det negative. Eufemismen har motsatt effekt og i retorikken skaper bruk av eufemismer ofte mer begeistring overfor talerens budskap.

4) På besøk omkring på barne- og familietjenesten (tidligere hjelpetjenesten) i Trondheim forekommer ikke begrepet «barnevern» i skiltingen og den informasjon som møter deg når du kommer dit. I telefonkatalogen forekommer «Barnevern» bare under «Barnevernvakta» hos politiet.

5) NFR står for Norges forskningsråd, som forvalter en stor del av de statlige forskningsmidlene.

Litteratur

Backe-Hansen, Elisabeth 2002; Tverrnasjonal komparativ barneforskning: Muligheter og utfordringer. Seminarrapport. NOVA-rapport 17/02

Bauman, Zygmunt 1999: Arbete, konsumption och den nya fattigdomen. Daidalos

Bourdieu, Pierre 1984: Vad det vil säga att tala. Det språkliga utbytets ekonomi. Skeptron nr. 1/1984 s. 27– 68

Bourdieu, Pierre 1999: Praktiskt förnuft. Bidrag till en handlingsteori. Daidalos

Broady, Donald 1991: Sociologi och epistemologi. Om Pierre Bourdieus författarskap och den historiska epistemologin. Stockholm: HLS Förlag,

Derrida, Jacques 1994: Spectres of Marx, the State of the Debt, the Work of Mourning, & the New International. Routledge (her anvendt utskrift fra www.marxist.org/)

Giddens, Anthony 1999: Modernitet och självidentitet. Daidalos

Marthinsen, Edgar 2003: Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. Doktoravhandling, Institutt for sosialt arbeid NTNU

Marthinsen, Edgar og Nina Skjefstad 2007: Tiltaksarbeid i sosialtjenesten og Nav – Tett på. Oslo: Universitetsforlaget

Nussbaum, Martha C. 2004: Hiding from humanity. Disgust, Shame, and the Law. Princeton University press

Sen, Amartyra 2002: Utveckling som frihet. Daidalos

Sennett, Richard 2003: Respekt i en verden av ulighed. Hovedland

Skehill, Caroline 1999: Reflexive Modernity and Social Work in Ireland: A Response to Powell. British Journal of Social work (1999) 29

Villadsen, Kaspar 2004: Det sociale arbejdes genealogi. Om kampen for at gøre fattige og udstødte til frie mennesker. Hans Reitzels forlag

21.06.2010
27.04.2022 13:11