Forskningsetikk i det daglige forskningsarbeidet

Anmeldt av Arne Backer Grønningsæter

Sosionom og seniorforsker Fafo.
arne.groenningsaeter@fafo.no

Om boka

Dag Slotfeldt-Ellingsen (2020), Forskningsetikk – Yrkesetikk ved forskningsvirksomhet, Universitetsforlaget 2020

I det daglige forskningsarbeidet, i samfunnsvitenskap inkludert sosialt arbeid, blir det lett slik at de etiske overveielsene blir litt snevert konsentrert om personvern og det å unngå elementære brudd på forskningsetikken. Boka «Forskningsetikk – Yrkesetikk ved forskningsvirksomhet» har en bred tilnærming som hele veien minner oss om at forskningsetikken har mange flere sider.

Forfatteren Dag Slotfeldt-Ellingsen har bakgrunn fra SINTEF og har i en årrekke vært medlem av Nasjonalt utvalg for granskning av redelighet i forskningen. Det merkes på minst to måter. For det første ved at teksten gjenspeiler bred og omfattende kunnskap og erfaring fra feltet. For det andre formidler forfatteren erfaringer fra granskingsutvalget. De siste 60 sidene handler om brudd og uredelighet. Her trekkes det fram en rekke problemstillinger, noen av dem er ellers ikke er grundig dekket i litteratur om forskningsetikk, for eksempel muligheten for rehabilitering etter brudd på forskningsetiske normer.

Boka er delt i tre hovedbolker. Den første tar for seg samfunnets forventninger til forskerne og forskningen. I denne delen omtales noen grunnleggende begreper, ulike tiltak på nasjonalt og internasjonalt plan og plassering av ansvaret både hos forskerne og forskningsorganisasjonen. Den andre delen tar for seg god praksis i det daglige forskningsarbeidet. Der omtales et bredt spekter av temaer som arbeidsmoral, upartiskhet, ulike faser i forskningsprosessen, forfatterskap, kommersialisering og forskning på mennesker og dyr, for å nevne noen stikkord som illustrerer bredden i tilnærmingen. I den siste delen av boka behandles brudd på forskningsetiske normer. Her diskuteres omfang av ulike eksempler på uansvarlig praksis, behandling og reaksjoner.

Det er muligens en floskel å si at forskningsetikk har blitt et stadig viktigere tema og at det i de siste årene har kommet stadig høyere på forskersamfunnets dagsorden. Uansett er det utvilsomt slik at vi i de siste årene har fått nye rammer for forskningsetikken. Det er særlig synlig i ny forskningsetikklov fra 2017 og ny personopplysningslov fra 2018. Førstnevnte tydeliggjør ansvaret for forskningsetikken, mens sistnevnte innfører EUs personvernforordning i Norge. Mange av oss har vel en opplevelse av at forskningsetikken har blitt byråkratisert i den forstand at det er flere skjemaer som skal fylles ut og tillatelser som skal hentes. Særlig gjelder dette bruken av personopplysninger. Forskningsetikk er som nevnt innledningsvis betydelig mer enn personvern. Det forholdsvis detaljerte lov- og regelverket rundt bruken av personopplysninger, som absolutt er viktig, kan også ha bidratt til at andre viktige forskningsetiske temaer blir mindre synlige. Dermed kan andre etiske utfordringer bli gjort mindre viktige i diskusjonen om etiske aspekter ved gjennomføringen av et forskningsprosjekt. Boka kan ved sin brede tilnærming være en motstemme som minner oss på bredden av problemstillinger i forskningsetikken.

Når jeg leser boka, blir jeg på tross av denne tilnærmingen sittende med en ambivalens. På den positive sida blir jeg som nevnt imponert over bredden i temaer og tverrfagligheten. Det gjør boka både lesverdig og anvendelig. Det gjør at den burde være på skrivepulten til de fleste forskere uavhengig av disiplin, nesten som et oppslagsverk som kan anvendes når en støter på forskningsetiske utfordringer i hverdagen. Teksten er informativ og mangesidig. Det er åpenbart at forfatteren er svært kunnskapsrik, kjenner bredden i feltet godt og har mye erfaring å resonere ut fra. Når jeg allikevel kjenner på denne ambivalensen, er det fordi jeg undrer meg noe over tilnærmingsmåten.

Etikk er også et fag. Det er mange retninger og tilnærminger, og jeg vil påstå at det er viktig for de etiske overveielsene vi som
forskere må gjøre, å ha et bevisst forhold til noen av de grunnleggende teoriene og skolene innen etikken. På det punktet er boka ganske tynn.

Det finnes, noe som også tydeliggjøres og beskrives i boka, en rekke retningslinjer, uttalelser, lover, regler osv. som har betydning for forskningsetikken. Etiske retningslinjer kan lett brukes til å fremme regelorientering i stedet for oppmuntring til bevisste etiske valg. I Fellesorganisasjonens arbeid med profesjonsetikk gjorde vi et forsøk på å løse denne utfordringen ved å erstatte etiske retningslinjer med et dokument som var mer drøftende i formen. Jeg oppfatter også at intensjonene i de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap og humaniora er å satse mer på etiske bevissthet og kunnskapsbaserte valg enn på regler. Jeg etterlyser mer bevissthet i teksten om forholdet mellom regelorientering og løsning av etiske problemstillinger som ofte befinner seg i et spenningsfelt mellom ulike hensyn. De etiske grunnlagsdokumentene er gode utgangspunkt for det arbeidet som må gjøres på den enkelte institusjon eller organisasjon som driver med forskning. Allikevel er det den enkelte forskerens og kollegafellesskapets bevissthet og dømmekraft som til syvende og sist er den viktigste forutsetningen for godt forsknings-etisk arbeid. Selv om teksten har en drøftende tilnærming, synes jeg ikke alltid at dette perspektivet kommer tydelig nok fram. På den positive sida gir boka et godt overblikk over de ulike lovene og grunnlagsdokumentene, noe som kan være en hjelp når en trenger å finne fram i regelverket.

Fordi boka er så bred i tilnærmingen må den nødvendigvis også noen ganger bli ganske kort i beskrivelsene. Jeg skulle noen ganger ønske at teksten var mer problematiserende. Etikk handler i stor grad om å gjøre bevisste valg om kompliserte temaer. De vanskelige problemstillingene har ikke fasitsvar. Målet må derfor være å styrke bevisstheten og fremme gode valg. Jeg synes ikke dette i tilstrekkelig grad er ivaretatt, verken i måten temaene er behandlet på eller i hvordan boka framstiller metoder for etisk refleksjon. På den andre sida er boka er full av eksempler og illustrasjoner. Dette gjør at den tverrfaglige tilnærmingen fungerer. Eksemplene kan gjøre at en kjenner igjen problemstillinger fra andre fagfelt og kan ta dem med inn i sin egen kontekst.

Det er fristende å komme med et par eksempler hvor resonnementene blir vel korte, som kan være viktige i sosialt arbeid, sosialpolitisk forskning og samfunnsforskning generelt. Et eksempel relatert til min egen forskningserfaring kan være avsnittet om når det oppstår nærhet til mennesker som er gjenstand for forskningen (s. 235). Der sies det kort oppsummert at «… nærhet kan øke mulighetene for at forskningen blir påvirket i en ubalansert, skjev og partisk retning som bryter med anerkjente forskningsetiske normer.» og «… nærhet kan utløse kritikkverdige personlige relasjoner mellom forsker og forskningsdeltaker.» I teksten nevnes aksjonsforskning som et eksempel på at involvering er et metodisk poeng. Det er vanskelig å være uenig i dette, men hva så? At temaet nevnes, er en god påminning om at her er det nødvendig med varsomhet og bevissthet. Men resonnementet i teksten hjelper oss i liten grad videre og utfordrer oss ikke på hvordan slike dilemmaer kan løses.

Brukermedvirkning i forsk-ningen har fått økt betydning, flere og flere instanser som finansierer forskning forutsetter slik medvirkning. Praksisnærhet og inkludering av erfaringskunnskap er viktige kilder i kunnskapsproduksjonen i sosialt arbeid og sosialpolitikk. Samarbeid med brukere er tidkrevende, men det kan gjøre forskningsresultater mer relevante. Her er det både positive muligheter og etiske utfordringer. Å bidra til en dialog som tar bruker-erfaringer på alvor, er en grunnleggende og sammensatt forsk-ningsetisk utfordring. I min egen forskningspraksis har dette for eksempel vært viktig i barnevernforskning og i forskning på ulike gruppers møte med velferdsstaten (eksempelvis hiv-positive, rusbrukere, ME-syke og kreftrammede). Når det gjelder denne typen etiske utfordringer er det, bortsett fra en påpekning av at dette er en aktuell problemstilling, lite hjelp å hente i denne boka.

Et annet eksempel på en diskusjon som etter min mening er utilstrekkelig diskutert, er skillet mellom sjusk og uredelighet (side 244 og følgende). Dette begrepet innføres i et kapittel om bruk av andre kilder i eget arbeid. Det er grundig redegjort for god praksis når det gjelder sitater, parafrasering eller omtale av andres forsk-ning. Dette er jo viktig når forsk-ningsresultater skal formidles og settes i kontekst. Men jeg blir ikke veldig mye klokere på grensen mellom sjusk og uredelighet. Det påpekes riktignok i teksten at reaksjonene på forskningsetiske brudd må stå i forhold til alvorlighetsgraden. Problemet er kanskje at den brede tilnærmingen i teksten noen ganger går utover dybden og at det innføres begreper og problemstillinger som i liten grad blir fulgt opp videre.

Det er lett å falle i en grøft der en retter den forskningsetiske oppmerksomheten ensidig mot dårlig etisk praksis. Forskningsetikkloven kan beskyldes for å ha et slikt skjevt perspektiv. Dette er selvfølgelig også et viktig tema, vi blir med jevne mellomrom presentert for fortellinger om slike brudd. Som Slotfeldt-Ellingsen påpeker i boka, viser undersøkelser at det sannsynligvis stadig skjer større eller mindre brudd. Igjen blir det et poeng at boka, nettopp på grunn av sine brede tilnærming, kan virke som en påminning om både bredden i de forskningsetiske problemstillingene vi hele tiden må forholde oss til og om at forskningsetikken primært handler om god praksis.

Boka er et ambisiøst prosjekt. Jeg tror det er den første norske boka jeg har sett som prøver å dekke hele bredden av forskningsetiske utfordringer. Boka tar dessuten opp forskningsetikken på en tverrfaglig måte, den skal med andre ord dekke hele bredden av akademiske disipliner. Og ikke minst ser teksten forskningsetikken som en form for yrkesetikk for forskere, og ser den i sammenheng med annen yrkes- og profesjonsetikk. Det er en styrke at den har et perspektiv som kan kalles hverdagsetikk, den tar opp situasjoner og dilemmaer som ikke så ofte drøftes i bøker om forskningsetikk. Eksempler på dette er begreper som arbeidsmoral, gaver, veiledningssituasjoner og samarbeid, men også hele forskningsprosessen. Dette perspektivet gjør at forskningsetikken blir mer allmenn og lettere å sette i sammenheng med annen etisk tenkning. For oss som forsker i sosialt arbeid og sosialpolitikk, blir det på den måten også lettere å se sammenhengen mellom den sosialfaglige profesjonsetikken og forskningsetikken.

En kan spørre seg hvem som er målgruppe for en bok med en så bred tilnærming. Er det forskningsledere og forskerne, er det masterstudenter eller PhD-studenter, er det brukere av forskning? Jeg tror særlig studenter og forskere kan ha nytte av boka. Dessuten kan samarbeidspartnere som brukere og andre samfunnsaktører få hjelp til å vurdere om forskningen holder etiske og faglige mål. At forskerne møter en opplyst allmennhet, er en nødvendig del av den frie forskningen.

På tross av noen reservasjoner er jeg imponert. Jeg kommer selv til å bruke boka aktivt som en hjelp til å få fram etiske resonnementer både i planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter. Boka er konkret i sin tilnærming, den gir god oversikt over lover, retningslinjer og bakgrunnsdokumenter. Det er en tekst som dekker et utrolig stort felt av forskningsetiske problemstillinger. På den måten kan boka fungere som et godt oppslagsverk og en god lærebok. Den dekker mange diskusjoner og problemstillinger. Dette er en nyttig bok som kan fungere som et hjelpemiddel for mange forskere. Den minner oss om at forskningsetikken og forskningsetiske valg er fundamentale i hele forskningsprosessen og i det daglige forskningsarbeidet.