Forskning som prosess og resultat

Anmeldt av
Knut Halvorsen

Professor emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus

Om boka

Jørgen C. Bramness: Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning, Universitetsforlaget, Oslo 2016

Dette er en liten bok på snaue 150 sider fordelt på 22 kapitler. Det blir jo ikke mange sider per kapittel, men forfatteren når likevel fram med sitt hovedbudskap. Det dreier seg om å få lesere og brukere av forskning til å bli mer kritiske når de blir presentert for medisinske funn, gjerne med innledningen «forskning viser at…». Boka er lettlest, og er nyttig selv for en (som meg) som har skrevet flere metodebøker for samfunnsvitere. Gode historier og morsomme anekdoter bidrar til en bra leseropplevelse.

Forfatterens funderinger er naturlig nok sentrert rundt medisinsk forskning. Erfaringene bygger nemlig på forfatterens bakgrunn som spesialist i psykiatri og med doktorgrad i farmakologi. Idealet i medisin er å være evidensbasert, det vil si dobbelblind, eksperimentell forskning. Bare på den måten kan en unngå seleksjonsproblemet. Slikt forskningsdesign er ikke alltid mulig i samfunnsvitenskapen. Mitt inntrykk er imidlertid at evidensbasert forskning også her seiler opp som det foretrukne designet. Det er derfor all grunn til å lytte når en erfaren medisiner vil dele med oss sine erfaringer, ikke minst med forskningsformidling.

Jeg lot meg sjarmere av boka. Selv om den er lettlest, er ikke stoffet lettvint håndtert. Det er viktige saker Bramness snakker om. Han ønsker å tilføre leseren, ikke minst journalister og politikere, en vitenskapelig holdning. Ved å fortelle om hva som er spesielt ved forskning til forskjell fra annen meningsproduksjon. Han gir oss innblikk i forskningsprosessen og trekker fram de problemene som gjerne oppstår underveis. Det er empirien som skal styre hva vi mener. La tallene tale, selv om vi ikke liker dem. Her synes jeg forfatteren hopper litt lett over at empiri alltid må tolkes, herunder åpne for at alternative teorier kan forklare de resultatene en er kommet fram til.

Også aktive samfunnsforskere kan ha godt av å bli minnet på at vi ikke skal drive empirisk forskning for å få bekreftet en sannhet. Hypotetisk-deduktiv metode skal ved å teste empirisk en hypotese ikke bekrefte teorien som hypotesen er utledet av, men styrke eller avkrefte den. Det finnes ikke noen endelig eller allmenngyldig sannhet: Annen empiri med andre typer data i en annen kontekst, vil kunne avkrefte tidligere funn. Vår oppgave er ikke å vise med vår forskning at vi har rett. Vitenskapens kjerne er å stille kritiske spørsmål og så tvil. Vi som forskere skal ikke «henfalle til tro, dogmer, myter, ideologi, religion, pengemakt eller innskytelser.» (side 25). Vi må tenke akademisk. Det betyr å ikke ha forutinntatte meninger. Det er her utfordringen ligger: Gjennom forskningsformidling å bygge bro mellom akademia og «common sense», det vil si den alminnelige oppfatning – godtkjøpsmeninger.

Forfatteren gir et vell av eksempler fra vitenskapshistorien – både holdbare funn og trivialiteter som ettertiden har vist er bare tullball. I parentes: Min tro på nytten av blåbær med sine antioksidanter for å bekjempe de «frie radikaler», fikk en alvorlig knekk. Langt mer alvorlig var en forfalsket studie som viste at vaksine ga autisme. Den har verden over ført til mange foreldre ikke vaksinerer sine barn mot meslinger og kikhoste – med katastrofale følger.

Ikke minst viser boka hva mediene kan finne på når de skal popularisere empiriske funn. Her framstilles gjerne forskning løsrevet fra sin kontekst, som eviggyldige sannheter. Det glemmes at gyldigheten av resultatene er begrenset både i tid, sted og rom. Faren for feiltolkning og overtolkning er overhengende.

Bramness skriver noenlunde lettfattelig om relativ risiko, årsaksretninger og forskjellen på effekt og signifikans. Jeg er likevel usikker på om den ukyndige leser får med seg forskjellen på styrke (på en statistisk sammenheng mellom variabler) og om den er signifikant. Selv om noe er signifikant, er det ikke gitt at en statistisk sammenheng er noe å bry seg om. Kanskje skyldes resultatene tilfeldigheter, som først nye studier kan bekrefte eller avkrefte.

Det sies mye klokt om hvordan forskningsverden kan unngå juks og dårlig forskning. Viktige virkemidler er her medforfatterskap og fagfellevurdering av tidsskriftsartikler. Det vil også være nyttig å få fram systematiske oversikter (metaanalyser) over ulike forskningsfelt. Viktigere er over tid å bygge opp sterke forskningsmiljøer, som med mer «fri forskning» kan stå opp mot mer tidsavgrenset programforskning finansiert av Norges Forskningsråd. Bramness advarer mot slik styrt forskning som bidrar til å true forskningens prinsipp om selvstendighet og uavhengighet.

Siden PhD nå i hovedsak dreier seg om artikkelskriving, vil studenter ha stor nytte av kapitler om hvordan en skal lese en vitenskapelig artikkel og selv skrive en. Alle som driver med forskning vil også ha noe å hente i kapitler om forskningsformidling. Men det blir for knapt. Læring må primært skje som «learning by doing», det vil si gjennom kurs der en blir drillet i å skrive en kronikk om eget forskningsfunn, eller om hvordan en skal formidle sine resultater til en journalist.

Boka anbefales på det varmeste.